– Leker med ilden

Retorikken trappes nok en gang opp over Kaukasuskrisen. Russland refser nå EUs fredsobservatører i Georgia for ikke å gjøre jobben sin.

– EU leker med ilden, tordner den russiske utenriksminister Sergej Lavrov og kommer samtidig med skarpe beskyldninger om at observatørkorpset med vilje ser en annen vei, mens Georgia angivelig sender spesialstyrker inn i utrbyterrepublikkene Abkhazia og Sør-Ossetia.

-Georgia har ikke oppfylt forpliktelsene om å trekke militærstyrkene tilbake til sine baser, raser Lavrov.

Men se hvem som snakker! Fortsatt har Russland store styrker stående i flere byer som før krigen var under georgisk kontroll, først og fremst i Akhalgori-området på grensen mellom Sør-Ossetia og Georgia. EUs observatører har dessuten, i likhet med oss journalister, blitt nektet å utføre sitt arbeid inne i utbryterrepublikkene. All den tid Russland nå i over to måneder har somlet, løyet og i store trekk ignorert verdenssamfunnets vedvarende krav om å etterleve forpliktelsene i den såkalte Sarkozy-planen, burde den russiske utenriksministeren hatt vett til la være å kritisere andre for løftebrudd.

Se min videoblogg fra Ossetia her:

1304

Men det er ikke bare retorikken som tar seg opp. Også den totale sikkerhetssituasjon i Kaukasus har denne uken forverret seg kraftig. En rekke hendelser ser ut til å henge sammen.

Onsdag ble Abkhazias etterretningssjef funnet død på grensen til Georgia med et kulehull i skallen, og Russland mistenker georgiske kommandosoldater for udåden. Samtidig hevdet Georgia at Russland har forsterket sine stillinger i Akhalgori-området med minst 40 stridsvogner, helikoptre og «flere hundre» soldater.

-Antallet russiske soldater i Sør-Ossetia er med dette øket til over 7000 mann, noe som bekymrer oss veldig, uttalte en georgisk etterretningstopp på en pressekonferanse torsdag.

Det brygger på nytt opp til noe i Kaukasus. Og som alltid lukter det brygget vondt. Det er ingen tvil om at begge parter må besinne seg i denne betente situasjonen. Men jeg mener hovedansvaret fortsatt ligger hos Russland, som i strid med alle folkerettslige prinsipper fortsetter sin okkupasjon av nabolandet.

Hva mener du?

Hva skjuler Russland i Kaukasus?

Russland sørget for at Abkahzia og Sør-Ossetia fikk sin selvstendighet. Men nå begynner hverdagen for de nye miniputtstatene. Og kanskje vil de oppdage at den russiske bjørn slett ikke er noen velgjører. Men et kynisk rovdyr, som i virkeligheten har fanget dem i sin hule.

Fra de kaukasiske slettene ved foten av det mektige Kazbegfjellet slynger en smal og hullete vei seg opp fjellsidene, sørover mot det nyfødte landet Sør-Ossetia.

TV2 er på vei til hovedstaden Tskhinvali etter å ha blitt høytidelig invitert av regjeringen i landet. Etter to timer med hjertet i halsen og øynene innbitt festet på veien og ikke de svimlende stupene på den andre siden av det ikke-eksisterende autovernet, ankommer vi grensestasjonen på russisk side.

En delegasjon på tre utsendte medarbeidere fra Sør-Ossetias pressedirektorat venter smilende på oss, men de blir raskt lange i maska.

De russiske grensevaktene har nemlig fått instrukser om ikke å slippe utlendinger inn i republikken. Ikke all verdens argumenter, brev, invitasjoner og tillatelser som vi de siste ukene møysommelig har sanket hos Utenriksdepartement og Forsvarsdepartement i Moskva har noen synlig virkning på steinansiktene i bua.

-No exit: Russiske grensevakter på jobb i Kaukasus

– Vi er militære. Vi forholder oss kun til ordrer, bjeffer vakthavende offiser med et nesten kokett skuldertrekk under den grundig polstrede uniformsjakka.

-Vi skulle så gjerne vist dere hvordan vi lever her, sier lederen for mottakelseskomitéen, Timur. -Få eller ingen utenlandske journalister har vært her etter krigen.

Slukøret setter den Sør-Ossetiske delegasjon seg i bilen og vender nesen hjemover. Vi gjør oss motvillig klar til den farefulle ferden ned fjellsiden, som nå må foregå i mørke.

Hva er det Russlands regjering har å skjule i Sør-Ossetia? undrer jeg.

Er det fattigdommen, krigsødeleggelsene, militære hemmeligheter, eller er det det enkle, visuelle faktum at miniputtlandet som før var en del av Georgia sannsynligvis ikke har livets rett? Republikken har ingen industri, ingen egen kraftproduksjon og er fullstendig avhengig av forsyninger fra Russland. Bare 50 000 innbyggere på et areal mindre enn Østfold fylke, som lever av jordbruk og de få goder storebror Russland finner det for godt å slenge til dem.

I mangel av naturlige forsvarsbarrierer som elver og fjell, har russiske ledere alltid vært manisk opptatt av dette med buffersoner; Å skape avstand, eller strategisk dybde mellom seg selv og mulige fiender.

Strategien er blitt brukt med hell i begge verdenskriger og fremfor alt i 1812, da Napoleons mektige hær marsjerte mot Moskva – bare for å oppdage at avstandene, veimangelen og den umenneskelige russiske vinteren var fiender nok i seg selv.

Den bitre sannhet er trolig at for Russland har Ossetia og Abkhazia kun én funksjon: Å være trekkspill: En vennligsinnet, strategisk buffersone, mellom Moder Russland og det sannsynlige fremtidige NATO-medlemmet Georgia.

Russland er med andre ord minimalt opptatt av å innlemme Sør-Ossetia og Abkhazia i verdenssamfunnet. Ved å holde utenlandske impulser på et minimum, unngår man dessuten brysomme demokratibevegelser og krav om pressefrihet. Lojalitet er lett å kjøpe, når selgeren intet har.

Vi setter oss på flyet hjem med skuffelse over et reportasjeopplegg som gikk fløyten, men fremfor alt med mye sympati for det ossetiske folk. Kanskje burde de valgt sine allierte med større omhu.

Se min videoblogg fra Ossetia i programmet Korrespondenten på TV2 Nyhetskanalen neste helg.

Til felts mot korrupsjon

To måneder etter det som nå må betegnes som et mindre vellykket russisk militæreventyr i Kaukasus, erklærte i går president Dmitrij Medvedjev at han igjen er klar til å ta fatt i Russlands virkelige problemer. Og kanskje innfri noen valgløfter. For nå skal den russiske regjeringen nok en gang forsøke å utradere den enorme korrupsjonen i landet.

Det nasjonale anti-korrupsjonsrådet hadde i går sitt første møte i Moskva. Etter møtet kunngjorde president Medvedjev at en solid hestekur av tiltak med det første vil bli sendt til behandling i Statsdumaen.

Hele fire nye lover og 25 endringer i det eksisterende lovverket skal etter planen gi korrupsjonskulturen et skudd for baugen.

Men det er ikke første gang russiske ledere erklærer krig mot korrupsjon. Og tiltakene forgjengeren Vladimir Putin satte i verk under sin tid i sjefsstolen har nå vist seg å ha hatt en motsatt effekt.

En rapport fra Transparency International slår fast at korrupsjonen i Russland nå er like ille, eller verre enn da Putin tiltrådte i 2000. Russland rankes på 147. plass på organisasjonens liste; samme plassering som Kenya, Bangladesh og Syria.

Fortsatt er det helt vanlig i Russland at man betaler for å få seg en god jobb i Staten. Man kan betale seg ut av de fleste straffbare forhold, spesielt trafikkforseelser. Og skulle man være så uheldig å trenge en offentlig tillatelse, sertifikat eller godkjenning, vet alle russere at uten smøring kan slike ting ta ufattelig lang tid, om det i det hele tatt lar seg gjøre å få til uten.

På en fersk meningsmåling svarer hele 74 prosent av alle russere at de mener korrupsjonen i landet er «utbredt» eller «svært utbredt».

Medvedjevs siste anti-korrupsjonspakke er sikkert godt ment, men inneholder alt for mange smutthull, unntak og uklarheter, mener kritikerne. Den liberale opposisjonen anklager hele pakken for å være et absurd paradoks, siden ingen i den sittende regjering i Russland er valgt gjennom fire og demokratiske valg.

– De som har foreslått anti-korrupsjonspakken har jo fått jobbene sine, takket være korrupsjon, sier Jurij Korgunjuk ved det uavhengige Indem-senteret til Moscow Times.

Hva mener du? Bør norske bedrifter fortsatt investere tungt i det stadig mer korrupte Russland?