Russisk eventyr i Sør-Amerika

I dag satte en russisk flåtegruppe seil for Sør-Amerika. Ved å pleie sine venner på den vestlige halvkule håper Russland å få Washington til å forstå hvorfor landet er så kraftig imot NATO-utvidelsen østover.

Se gratis video fra dagens avskjedsseremoni i Severmorsk her:

1304

Krysseren Pjotr Velikij – Peter den store regnes som et av verdens mest slagkraftige marineskip.

Med seg har den tre mindre overflatefartøyer, og etter planen skal skipene også innom Russlands tradisjonelt gode venn Syria på veien. Igjen for å knytte bånd og vise flagg på de stedene som irritererer amerikanerne mest. Det er første gang på nesten 20 år at Russland med dette gjør seg gjeldende militært på den vestlige halvkule.

– Dette er for å vise hvor irritert Kreml er over den amerikanske innblandingen i Georgia. Budskapet til USA er: «Dere trenger dere inn i vår interessesfære. Nå vil vi trenge oss inn i deres», sier den uavhengige militæranalytikeren Aleksandr Golts til AP.

Men øvelsen med Venezuela har også en annen hensikt. Nemlig å få demonstrert litt mer russisk militærutstyr for Venezuelas ledelse. Allerede har president Hugo Chavez signert våpenkontrakter med Russland verdt over 25 milliarder kroner. For i disse økonomiske krisetider trenger Moskva cash. I tillegg til olje og gass, er våpen en av Russlands viktigste eksportartikler – og politiske redskaper. Militærøvelsen i Karibia er også en påminnelse til USA om dette.

For fortsatt diskuterer den russiske regjering om den skal eksportere avanserte langdistanse luftvernraketter til USAs erkefiende Iran. Å gjøre alvor av denne leveransen vil være et mulig neste steg å ta for Russland, dersom forholdet til Vesten fortsetter å kjølne.

Les mer om stormaktspillet mellom øst og vest her.

Russland ruster opp

Den russiske Statsdumaen går inn for å øke neste års forsvarsbudsjett med nesten 26 prosent. Til tross for finanskrise og børsuro som for fjerde dag på rad har tvunget den russiske børsen til å stenge, har russiske politikere bestemt at rekordartede 300 milliarder kroner skal gå til å ruste opp Den russiske armé.

For riktig å understreke omfanget av landets forsvarsambisjoner, gjennomførte Den russiske marinen i går kveld en vellykket test av våpenet som etter planen skal ta rotta på USAs rakettskjold. Superraketten Bulava ble avfyrt fra en ubåt i Kvitsjøen og traff bakken på Kamtsjatkahalvøya 20 minutter seinere. Atomraketten som etter planen skal settes i masseproduksjon fra og med neste år skal være i stand til å «narre» amerikanernes missilforsvar ved å kunne slippe ut ‘decoys’ og gjøre unnamanøvre i sin flukt.

Bulava

Nøyaktig to timer senere skrudde USAs utenriksminister ned temperaturen enda et hakk i det stadig mer kjølnende forholdet mellom Øst og Vest, da hun i en tale refset Russland for en rekke innenrikspolitiske og utenrikspolitiske forhold (se gratis video her). 1304

Det er en farlig tid vi går inn i. Foreløpig er det tidlig å snakke om noe våpenkappløp i virkelig forstand. På den fronten utklasser ennå USA de russiske forsvarsutgiftene 10 til 1. Men så får man da også langt flere våpen og soldater for en billigere penge i Russland, og det vi ser nå er nok snarere konturene av det som vil komme i årene fremover. Allerede for to år tilbake startet nemlig daværende president Vladimir Putin et moderniseringsprogram for det russiske forsvaret som skal strekke seg over 15 år og som har en kostnadsramme på flere tusen milliarder kroner.

Hendelsene denne høsten har vist og fortsetter å vise at Berlinmurens fall ikke var slutten på fiendskapet mellom Øst og Vest, slik mange av oss i vår naivitet kanskje trodde i 1989. Både den kjernefysiske terrorbalansen og Den kalde krigens tankegang kan komme tilbake i fullt monn.

Skal vi unngå en repetisjon av Den kalde krigens frykt, mistenksomhet og vanvittige våpenopprustning, kreves ansvarlighet og måtehold fra politikere på begge sider av Atlanteren.

Men det kreves også at Russlands ledere igjen omfavner en demokratisk tankegang og respekterer de allmenne menneskerettigheter, slik at det russiske folk får anledning til selv å danne seg et usensurert bilde av hva som er i ferd med å skje og selv bestemme hvilken politisk kurs landet deres skal ta.

Pengedryss og smalhans

Nesten 15 milliarder kroner har Vesten de siste dagene øst ut til det krigsherjede Georgia. Alle krefter settes nå inn på å heise landet opp på et økonomisk nivå der det om ikke så alt for lenge kan ønskes velkommen inn i NATO og kanskje EU.

USA og EU åpenbarer med dette sitt mest fryktinngytende våpen i kampen mot russisk aggressiv innflytelse i de tidligere Sovjetstatene. Og i Moskva begynner alvoret å gå opp for Dmitrij Medvedjev og hans mentor Vladimir Putin.

For trass i finansuro i London og New York er og blir Russland en økonomisk dverg sammenliknet med EU og USA. Konsekvensene av det amerikanske «krakket» merkes også på Moskvabørsen. Men for russerne er finanskrisen dømt til å bli uendelig mye mer smertefull.

Årsaken er den skjebnessvangre avgjørelsen om å invadere Georgia. Over natten forduftet ufattelige 500 milliarder dollar fra Moskvabørsen. I tillegg er det nå sannsynligvis kroken på døra for alle videre økonomiske og politiske reformer. Og Russland er i ferd med å isolere seg fra resten av verden, mener den svenske økonomen og Russlandseksperten Anders Åslund.

I en kronikk i The Moscow Times setter han opp 10 gode grunner for hvorfor utenlandske investorer bør vurdere å komme seg ut av Russland.

I følge flere og flere eksperter kan det «økonomiske vidunderet» Russland være sterkt oppskrytt.

I slutten av juli møtte jeg en av president Medvedjevs mest innflytelsesrike rådgivere, professor Jevgenij Gontmakher i Moskva, og ble forbløffet over hvor kritisk og pessimistisk han allerede før Georgiakrigen så på landets fremtid.

– Hele Russlands fremtid avhenger av effektive og drastiske politiske og økonomiske reformer, var hans budskap…

– Om ikke slike reformer kommer klarer jeg ikke engang å se for meg noen fremtid, sier Gontmakher.

Forsker ved Carnegie-senteret i Moskva Masja Lipman er enig. Mangelen på ekte demokrati, ytringsfrihet og medbestemmelsesrett har hittil ikke bekymret den voksende russiske middelklassen så mye, all den tid de har kunnet merke at lommeboka er blitt fetere, veiene er blitt bedre og utvalget av vestlige varer i butikkene er blitt stadig større.

– Lederne i Kreml har i praksis inngått en «ikke-deltakelsespakt» med det russiske folk: «Dere holder dere unna politikken. Vi sørger for fortsatt velstand og vekst», sier Lipman.

Et mål på levestandard og kjøpekraft er «Bruttonasjonalprodukt per hode». For øyeblikket ligger denne på ca 14.000 USD i året i Russland. I Norge er det tilsvarende tallet 45.000 USD(Wikipedia.org).

Men for Russlands del er potensialet for fortsatt vekst oppbrukt. Og nå vil det sannsynligvis gå nedover, mener økonomen Anders Åslund.

Det russiske folk vil rett og slett ikke tåle enda en krise, der sparepengene og kjøpekraften deres fordufter. Resultatet kan i så fall bli omfattende politisk og sosial uro.

Når barn blir politikk

Det å se barn i grunnskolealderen løpe rundt med automatvåpen er noe man ellers forbinder med borgerkrigsherjede land i Afrika. Hvem skulle trodd at i trenden også har spredd seg til vårt naboland Russland?

Barnesoldat_bogen

10 år gamle Andrej trener på taktisk fremrykning. Foto: Aage Aune, TV2.

I reportasjen nedenfor kan du se hvordan erfarne Spetsnaz-soldater trener barn helt ned i 10-års alderen til krig. «Militær-patriotisk sommerleir» som det heter er blitt et stadig mer populært tiltak i Russland. Programmet er sponset av Den russisk-ortodokse kirken og Det russiske forsvarets spesialstyrker. Hensikten er å gjøre gutter til menn så tidlig som mulig, slik at barna skal være «gryteklare» rekrutter for eliteavdelingene ved fylte 18 år.

Da TV2 besøkte leiren «Vostok-2» 10 mil sør for Moskva en av de siste dagene i juli, hadde vi vel forventninger om at dette skulle bli en slags kuriosa-sak med litt pang-pang i skogen og viser rundt leirbålet. En blanding av speideren og Ungdommens Heimevern, kanskje.

Det vi bevitnet var både overraskende og ganske skremmende. Holdningene som det voksne befalet la til grunn for sin aktivitet tydet på at dette var blodig alvor. En del av en større politisk virkelighet der Russlands mange fiender i verden vil «påtvinge landet sin vilje». Selve det at de for første gang denne sommeren inviterte et utenlandsk fjernsynsteam hadde en klar hensikt, viste det seg: Å vise verden at Russland er så seriøs i sin militære opprustning at man til og med rekrutterer barn for å sørge for at man om en7-10 års tid har verdens beste hær.

Kommandanten for leiren, kaptein Gennadij Korotajev sier det slik i en oppsummerende kommentar:

-Dere må skjønne det at vi russere tar alltid imot våre venner med åpne armer. Men budskapet vårt er dette: Ikke press oss. Ikke fortell oss hvordan vi skal leve, og ikke prøv dere på å angripe oss…min jobb er å sørge for at disse guttene uansett overlever.

Å leke krig i skogen når man er liten er én ting. Men barn så unge som 10 år burdevært skjermet for den virkelighet som leirens ledere forsøker å indoktrinere dem med: At verden er full avfiender og at forsvaret av «fedrelandet» er en oppgave også for de minste.

SEMINIDOKUMENTAREN «BARNESOLDATER» HER:

1304

Les mer om barnesoldatene her

Si din mening. Har barn noe i krigen å gjøre?

Krigsskipene kommer – investorene flykter

Det er blodige dager på Moskvabørsen. På slutten av forrige uke falt RTS-indeksen til sitt laveste på to år – et svalestup på 40 prosent siden Dmitrij Medvedjev tiltrådte som president.

De siste ukene er oljegiganten BP langt på vei blitt presset og truet ut av Russland. Vladimir Putins verbale kanonader mot «illojale» private bedrifter har skapt frykt for en nasjonalisering av kullindustrien og oljeprisen har falt 30 prosent på få uker. For mange utenlandske investorer var krigen i Georgia den siste dråpen i begeret. Nå trekker de seg ut av Russland i hopetall.

-Det som bekymrer mange er at russerne ikke ser ut til å bry seg. Nasjonal sikkerhet, selvbilde og situasjonen med Georgia og Vesten er blitt viktigere enn aksjekursene, sier analytiker James Fenker i Red Star Asset Management til AP.

FRA VONDT TIL VERRE

For den fastlåste situasjonen i Georgia går nå fra vondt til verre, med uttalelser fra Kreml om at Russland komer til å bli værende i de georgiske utbryterrepublikkene på ubestemt tid. Det samme gjør forholdet mellom Russland og Vesten. I ettermiddag starter Den amerikanske kongressen en høring for å undersøke om Bush-administrasjonen har gjort nok for å stagge Russlands stadig mer aggressive holdning på verdensarenaen.

Nyheten om at Russland planlegger å sende en større flåtestyrke til Karibia for å øve med Venezuelas marine vil neppe gjøre de amerikanske folkevalgte mer forsonende innstilt.

Russian naval task force completes exercise in the Atlantic. © RIA Novosti, Alexey Danichev.

Noe naturlig sted å øve er ikke dette for den russiske Nordflåten, 8000 km fra hjemmehavnen Murmansk. I spissen for styrken kommer atomkrysseren «Peter den store», en av verdens mest slagkraftige våpenplatformer til sjøs. Samtidig blåses nå liv i spekulasjonene om at Russland vurderer å stasjonere maritime overvåkningsfly i Venezuela, og kanskje vil begynne å benytte Kuba som drivstoffstasjon for strategiske bombefly.

Alt dette er deler av det svaret som Russland lovet å gi på USAs rakettskjold og planene om utvidelse østover. Og i Washington vil muligheten for igjen å oppleve fiendtligsinnede russiske styrker i Mellom-Amerika garantert påkalle Kald-krigs reflekser i ukene som kommer.

HVA mener du? Er dette Den kalde krigen på nytt?

Bleier, bomber eller bløff?

Russlands president beskylder USA for å drive våpenleveranser til Georgia. Sannsynligvis har han helt rett.

I heisen på hotell Marriott i Tbilisi for et par uker siden treffer jeg på en gjeng amerikanske militære flyvere. Jeg hilser, presenterer meg som norsk journalist og spør om det kanskje er slik at de er ankommet landet med humanitær hjelp? Tydeligvis helt overrumplet over spørsmålet, og ute av stand til å servere en løgn på stående fot senker en merkelig stillhet seg inne i den trange heisvognen, mens de tre amerikanske underoffiserene febrilsk gransker gulv, vegger, tak og ser hjelpeløst mot den unge løytnanten som er sjefen – som etter noen pinlige sekunder harker ut: «Yeah, something like that». De forlegne flyverne styrter deretter ut i av heisen og forsvinner så fort de kan.

Hele seansen gav meg god grunn til å anta at det er langt mer sensitive ting en bleier og ulltepper amerikanerne har transportert inn i Georgia den siste måneden.

Image:USS Mount Whitney;10012001.jpg

USS Mount Whitney, kommandoskipet til USAs 6. Flåte.

Denne helgen startet det amerikanske forsynings- og kommandoskipet Mount Whitney lossing av «nødhjelp» i den okkuperte georgiske havnebyen Poti.Fra land fulgte de russiske okkupasjonsstyrkene arbeidet med argusøyne. Og en time senere kom president Dmitrij Medvedjev med sitt hittil krasseste utfall motUSA, som han beskyldte for å drive våpenleveranser til det georgiske «regimet» under dekke av humanitær hjelp.

Med dusinvis av tv-kameraer og journalister fra hele verden til stede, inneholdt nok gårsdagens amerikanske leveranse nøyaktig hva de sa det var; Tannpasta, tepper, toalettpapir og bleier. Men den amerikanske brigaderen i spissen for forsyningsinnsatsen gjorde et stort poeng av at hovedhensikten med anløpet var å markerere amerikansk støtte. Og at parallelt med skipsanløpet pågikk fortløpende flyleveranser av annet materiell til flyplasser rundt omkring i Georgia.

Jeg tror det er overveiende sannsynlig at USA har drevet omfattende leveranser av våpen til Georgia i kjølvannet av den russiske invasjonen 8. august. Skipene i Svartehavet er bare den synlige delen av den amerikanske hjelpen. I tillegg benyttes sannsynligvis både lastebiler, tog og fly til leveranser av langt mer sensitive greier. Hva kan så dette være?

Sannsynligvis håndholdte luftvern-systemer, lette panservernvåpen og avanserte anti-stridsvognsminer. Det var først og fremst Russlands raske herredømme over luften kombinert med overveldende antall stridsvogner som så hurtig tok luften ut av Georgias forsvar da angrepet kom. Dersom Russland skulle starte nye militæraksjoner i Georgia vil nok ikke de russiske styrkene gi seg så raskt som sist, men marsjere mot Tbilisi. USA vil nok heller ikke denne gang aktivt og direkte gå inn på Georgias side, men benytter heller lærdommene fra krigen i Afghanistan på 80-tallet, da noen få hundre mujahedinkrigere klarte å tvinge Sovjethæren på retrett – ved hjelp av vestlige militærrådgivere,amerikanske Stinger-raketter og avanserte panservernvåpen.

Georgia er i sentrum for den «Nye kalde krigen» mellom øst og vest, og USA har ikke gjort seg stort bry med å skjule sine våpenleveranser. Budskapet til Kreml at de nå på en helt annen måte er rede til å stanse ny russisk aggresjon i regionen.

MOSKVAS SPILL I KAUKASUS

Dmitrij Medvedjev og Vladimir Putin har gamblet høyt men foreløpig tapt mest i det geopolitiske spillet om Kaukasus. Men fortatt er ikke spillet over. Vil Moskva kaste kortene eller gamble videre?

Foruten Russland har bare ett annet land så langt anerkjent de georgiske republikkenes uavhengighet: Nicaragua. Moskva hadde nok håpet at mange flere av landets allierte skulle stille opp. Men foreløpig har det vært ganske så stille. Både i Minsk, Havana, Damaskus og Caracas. Både Kina og de andre landene i Shanghai samarbeidsorganisasjon – gruppen Moskva har brukt så store krefter på å bygge opp som en motvekt mot amerikansk innflytelse i Sentralasia, har til og med uttrykt skepsis til Russlands handlinger i Kaukasus.

Og kritikken mot Russlands fortsatte okkupasjon av store landområder inne i Georgia tiltar i styrke. Georgia har saksøkt Russland for påstått etnisk rensing og mandag starter rettssaken i den Internasjonale domstolen i Haag. At EUs krisemøte denne uken resulterte kun i en fordømmende uttalelse og stans i forhandlingene om en samarbeidsavtale kan Vladimir Putin takke sin gode venn Silvio Berlusconi for. Så lettet var Medvedjev over at Europa ikke innførte sanksjoner at han uttrykte ren glede over fordømmelsen fra Brussel.

Fra sin gode og samarbeidsvillige nabo i nord, Norge har Russland kun fått minimale merknader, men tvert imot et klapp på ryggen eller to. Norge er nå et av svært få vestlige land som ennå ikke har gjennomført et politisk besøk til Tbilisi for å uttrykke støtte, etter at landet ble invadert. I et intervju med TV2 sier utenriksminister Jonas Gahr Støre at okkupasjonen av Georgia og annekteringen av to georgiske regioner ikke vil få noen bilaterale konsekvenser for forholdet mellom Norge og Russland. Oppsiktsvekkende nok antyder også Støre i det samme intervjuet at Georgias NATO-søknad kan ha blitt svekket som følge av hendelsene i forrige måned. Dette har nok allerede resultert i en del hevede øyenbryn i London og Washington.

Norge markerer seg med dette nok en gang som et av de NATO-land mest tilbøyelig til å danse etter Moskvas pipe. Jens og Silvio i samme klubb!

I mange østlige land land som for eksempel Finland, som riktignok ikke er NATO-medlem ennå, har krigen i Georgia ført til mye rabalder og krav om øyeblikkelig styrking av forsvarsevnen. I følge Finlands ambassadør til Norge vil det finske parlamentet sannsynligvis nekte å skrive under den norsk-utarbeidete konvensjonen mot klasebomber som en direkte følge av invasjonen.

Det våpenkappløp Kreml selv så innstendig har advart imot, og som landet er dømt til å tape, er dermed så smått i emning. Med synkende oljepriser og utenlandsk kapitalflukt vil nok hverdagen snart innhente de russiske lederne, som foreløpig er tøffe i trynet og bare sier «bring it on» hver gang sanksjoner, handelsboykott eller andre straffereaksjoner nevnes.

Konfrontert med det endelige regnskapet, og erkjennelsen av at den politiske gevinsten etter felttoget i Kaukasus har vært null, kanskje endog negativ, står macho-duoen Medvedjev/Putin overfor den tapende spillerens klassisk vanskelige valg: Kaste kortene og gå hjem eller gamble én gang til i håp om å vinne hele tapet tilbake.

VINN ELLER FORSVINN: Vil Kremls spillegalskap ebbe ut eller tilta?

For fortsatt har Kreml uoppgjorte saker i Kaukasus. De vil ha Georgias president Mikheil Sakaasjvili vekk, og gjerne erstattet med en mer Moskvavennlig figur. Om dette ikke skulle skje av seg selv, eller med den georgiske politiske opposisjonens hjelp, har Moskva en joker i ermet. Den russiske riksadvokaten driver nå og prøver å utstede en tiltale for krigsforbrytelser og massemord mot Sakaasjvili under den russiske straffeloven. Russland har som kjent ikke anerkjent den internasjonale Krigsforbryterdomstolen. Det betyr at de i verste fall vil måtte raide presidentpalasset i Tbilisi og hente ham selv. Eller rydde ham av veien med enda mer voldelige metoder. Det vil i så fall være en hårreisende dristig utfordring av USA, som nå intensiverer sin støtte til Georgia. Men gevinsten kan også være høy: Slipper de unna med enda en gang å eksponere verdens eneste supermakt som maktesløs i Russlands bakgård, vil de russiske ledernes anseelse blant verdens USA-fiendtlige småstater og blant de russiske velgerne nå uante høyder.

Men USA er nok betydelig mer på vakt nå enn under invasjonen av Georgia i forrige måned. Vi kan bare håpe at fornuften vil rå denne gang og at Kreml ikke starter en ny runde med russisk rulett som denne gang, i verste fall, kan ende med full militær konfrontasjon – med USA.

Hva mener du? Vil Russland kaste kortene eller gamble videre?

Russlands nye utenrikspolitikk

President Dmitrij Medvedjev har kunngjort sin nye utenrikspolitiske kurs. Medvedjev-doktrinen har enkelte observatører allerede begynt å kalle 5-punktsplanen.

Det var under et TV-intervju med statskanalen ORT nå i helgen at Medvedjev uventet bega seg inn på De store vyers allé for å skrive verdenshistorie. 5-punktsplanen setter ord på mye av det som i praksis har vært Russlands utenrikspolitikk de siste fire årene, og inneholder ingen store overraskelser. Dens hensikt er åpenbart først og fremst en advarsel; å tegne en såkalt rød linje som andre land bør holde seg godt bak.

Som jeg tidligere har nevnt i denne bloggen, har Norge ligget uhyre lavt når det gjelder forholdet til Russland de siste par-tre årene av frykt for på noen måte å komme på kant med vår stadig mer selvsikre og fiendtligsinnede nabo. Og spesielt ett av punktene i doktrinen blir nok finlest med en viss nervøs interesse i Utenriksdepartementet i disse dager.

«…protecting the lives and dignity of our citizens, wherever they may be, is an unquestionable priority for our country. Our foreign policy decisions will be based on this need. We will also protect the interests of our business community abroad. It should be clear to all that we will respond to any aggressive acts committed against us.»

Dette punktet refererer selvsagt direkte til Russlands intervensjon i Georgia, der tilstedeværelsen av noen tusen mennesker med russiske pass var nok til at Russland valset inn for å «beskytte uskyldige sivile» i Sør-Ossetia – og i samme slengen okkuperte en tredel av Georgia. Medvedjev stadfester nå enkelte observatørers frykt for at både Krim-halvøya i Ukraina og de baltiske stater, med sine solide innslag av russisktalende innbyggere, står i fare for å bli de neste ofrene for en russisk intervensjon dersom de russiske passinnehaverne der skulle føle seg truet eller fornærmet.

Men også vår egen utpost Svalbard har som kjent et russisk samfunn som klorer seg fast på bergknausene trass i akutt manglende næringsgrunnlag. I følge doktrinen vil de mindre enn 500 innbyggerne i Barentsburg og det russiske gruveselskapet Trust Arctikugol meget vel kunne utgjøre en enhet som den russiske stat vil føle seg kallet til å forsvare om et behov skulle dukke opp for det. Det er spesielt interessant å merke seg at også forretningsinteresser – i Svalbards tilfelle et forurensende, vanstyrt og uregjerlig statseid gruveselskap – vil få beskyttelse under Medvedjev-doktrinen. I årevis har russerne på Svalbard klaget over diskriminering, forskjellsbehandling og til dels trakassering fra norske myndigheter, blant annet på grunn av den strenge norske miljølovgivning og andre «ubehagelige» norske lover og direktiver – som for eksempel kravet til teknisk kvalitet på de russiske helikoptrene – som i 15 år har kjempet mot Samferdselsdepartementet for å få drive kommersiell luftfart på øya.

Det siste året har russiske myndigheter lansert en rekke luftige planer for hva de ønsker å bygge på Svalbard. Alt fra fiskerimottak til luksushoteller og russiskdrevet internasjonal flyplass er blitt nevnt. Flesteparten av prosjektene er sablet ned før unnfangelsen av norske myndigheter, på grunn av tvil om de vil la seg gjennomføre under nevnte miljøvernlovgivning.

Det Medvedjev-doktrinens fjerde punkt ikke sier noe om, er hva som vil bli regnet som «aggressivitet» og hva slags terskel det vil være for at noens «verdighet» vil kunne være truet. Uansett er det ingen tvil om at den vil ha stor relevans for den fortsatte norske suverenitet over Svalbard og fiskefeltene utenfor, som mer enn noe vil være et område der regjeringen vil måtte treffe noen tøffe valg i tiden fremover: Danse etter russernes pipe, eller selv sette en strek i sanden.

Hva tror du? Vil Norges suverenitet på Svalbard være truet av Medvedjev-doktrinen?