Krisen i Kaukasus: Ukraina neste?

Krisen mellom Russland og Vesten har det siste døgnet gått fra vondt til verre. Begge sider har brukt dagen på nye retoriske kanonader ingen har hørt maken til siden begynnelsen av 80-tallet. For første gang uttrykker flere vestlige politikere frykt for at Ukraina kan bli neste offer for Kremls vrede.

– En kald krig er ikke lenger det jeg frykter mest, men en varm! Denne alarmerende sterke uttalelsen fra Frankrikes utenriksminister Bernard Kouchner setter de siste dagers hendelser i Kaukasus i et perspektiv som bare for noen uker siden var utenkelig. Ellers forsiktiger europeiske toppolitikere uttrykker nå reell bekymring for at Ukraina står for tur. President Viktor Jusjtsjenko har i dag beordret en øyeblikkelig styrking av landets forsvarsevne. Storbritannias utenriksminister David Milliband som i dag besøkte Kiev tar til orde for økt samhold innen NATO og et «hardheaded engagement» som svar på Russlands aggressive tendenser.

Den ukrainske autonome republikken Krim, med sine 2 millioner russiske innbyggere kan bli neste hot-spot, hvis ikke NATO og EU nå makter å mobilisere militære og politiske mottiltak. Russlands Svartehavsflåte har tilhold her, gjennom en 20-års leasingavtale med Ukraina og området har vært gjenstand for konflikt og uenighet i en 15-års periode. Under krigen i Georgia har Ukrainas regjering hisset på seg russerne ved å kreve at Svartehavsflåten rapporterer om sine bevegelser i krigsområdet, og i dag antydet den ukrainske presidenten at Russland heretter må betale en betydelig høyere leiepris for å beholde sine baser i området.

Igjen er det motstanden mot at tidligere Sovjet-republikker blir medlem i NATO som er bakgrunnen for Russlands handlinger. Men ikke bare det. Som forfatteren Edward Lucas allerede for ett år siden skrev i sin bok «The New Cold War», vil Russland også rette sin oppmerksomhet mot andre svake punkter langs NATOs øst-grense dersom forholdet til Vesten skulle forverre seg betydelig – slik som nå. Det vil i første omgang bety fornyet press på Georgia, som i følge regjeringen i Tbilisi i dag opplevde et nytt massivt cyber-angrep mot statlige web-sites. Men det vil også bety de nærmest forsvarsløse baltiske land. Og -mest alarmerende for oss – Barentshavet.

Det er en kjent sak for russerne at NATOs evne til øyeblikkelig militærinnsats nærmest er ubetydelig på grunn av krigene i Afghanistan og Irak. Dette er med andre ord øyeblikket Kreml har ventet på. Megetsigende kunngjorde i dag president Vladimir Putin at man allerede hadde «truffet forebyggende tiltak» mot NATOs styrke på ca 10 marineskip som er ankommet Svartehavet, men at man «håper å unngå konfrontasjon».

Som uttalelsene over tyder på: Dette er farlige, uforutsigbare tider, og Vesten og Russland er trolig nærmere en militær konfrontasjon enn på minst 40 år! Helt siden Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991 har vi vært trygge i vår naive tro på at Den kalde krigen ikke ville komme tilbake, og at Russland var vår venn og alliansepartner. Det er bare å håper at våre politikere og militære beslutningstagere får øyene opp for hva som er i ferd med å skje, og hva som kan ligge foran…

FARLIG KULDE I SØR

Krigen i Georgia er over, og forutsigbart nok har andre hendelser tatt dens plass i nyhetsbildet. Men i skyggen av Demokratenes landsmøte i Denver og hjemlige drapssaker fortsetter forholdet mellom øst og vest å forverre seg i alarmerende hastighet. Georgia er blitt Den nye kjølige krigens arena. Får Moskva sin vilje, vil den kjølne ytterligere og også innta nye arenaer.

Det mest skremmende er at situasjonen er i ferd med å komme ut av kontroll og at Kremls grå eminenser med og uten uniform muligens ikke vil være i stand til å skjønne sin begrensning i tide, fritatt for enhver konstitusjonell kontroll eller offentlig kritikk som de er i liksom-demokratiet Russland.

I dag ble siste rest av militærsamarbeid med NATO destruert med et pennestrøk, da russerne trakk seg fra Partnership for Peace-programmet som i snart femten år har vært en av de omhyggelig konstruerte byggesteinene i Europas nye og inkluderende sikkerhetspolitikk. Programmets målsetning var fra starten av å sørge for at offiserer og soldater fra øst og vest skulle kunne gjennomføre militærøvelser sammen, lære av hverandre og knytte personlige bånd med kolleger fra land som de tidligere hadde blitt opplært til å frykte og hate. På den måten skulle tillit skapes på tvers av det gamle jernteppet.

Samtidig kunngjorde den russiske regjering overraskende at de også trekker sin medlemssøknad i WTO – Verdens handelsorgansisasjon – etter over 10 år med forhandlinger for å komme inn. Så kom de Vesten i forkjøpet enda en gang.

Det er trass, stolthet og frykt for å miste ansikt som styrer beslutningene til lederne i Kreml i disse dager, og ikke rasjonelle vurderinger og hensynet til befolkningens beste. Og nå begynner russerne å merke konsekvensene:

De siste ukene har Moskvabørsens falt som en stein. Utenlandske investorer flykter og prisstigningen som allerede var på over 12 prosent før krigen har skutt skutt ytteligere i været. Imens pøses landets oljemilliarder inn i det militære eventyr i Kaukasus, og også sannsynligvis i fullt monn inn i de hemmelige tjenestenes spion- og sabotasjebudsjetter.

En av årsakene til at Russland tok sjansen på å invadere Georgia var utvilsomt vissheten om at verken USA eller NATO hadde tilgjengelige tropper å sende. Men én ting Moskva hadde glemt var NATOs marinekapasitet.

Den amerikanske destroyeren USS McFaul ankom Georgia søndag, fullastet med nødhjelp.

NATO viser muskler i Svartehavet. Her, den amerikanske destroyeren «USS McFaul» utenfor Georgia.

Mens den russiske blokaden av den Georgiske havnebyen Poti fortsetter, har nå minst 10 overflatefartøy fra NATO ankommet Svartehavet.

Den russiske generalstaben er både overrasket og skremt over «flåtebesøket». Og kanskje med rette. NATO «eier» nemlig Svartehavet med Tyrkias kontroll av Bosporosstredet, og med de lojale NATO-landene Bulgaria og Romania ved dets bredder. De neste dagene vil gi oss svar på om NATOs styrkedemonstrasjon under «Russlands myke buk» vil gi politiske resultater i form av en fullstendig russiske tilbaketrekning fra Georgia og en mildere tone fra Kreml.

Hva mener du? Er det konfrontasjon eller tøvær i vente mellom Øst og Vest?

Kaukasus: Hvem fortjener vår sympati?

Hvem forsøkte å få frem tyskernes perspektiv, da de invaderte Norge i 1940? Fortjente Saddam Hussein å få sine gode argumenter for å angripe Kuwait i 1990 på trykk? Av og til må det være lov for oss journalister å fortelle våre seere hva som er rett og hva som er galt, sant og usant.

Fortsatt har ingen nøytral instans klart å slå fast hvem det var som startet krigen om Sør-Ossetia. Men størstedelen av verdenspressen og mange av de såkalte «ekspertene» slukte forbausende nok Russlands versjon av begivenhetene med krok og agn i løpet av krigens første timer: «Det var brutale lille Georgia som angrep oss».

En svart røyksøyle står mot himmelen like ved den krigsherjede georgiske byen Gori etter at en tog med olje på tok eksploderte søndag. Georgiske myndigheter hevder toget, som var på vei fra Aserbajdsjan til en havneby ved Svartehavet, kjørte på en russisk lanmine.

Et georgisk tog brenner etter å ha kjørt på en russisk mine sist søndag

Krigens tåke har for lengst lagt seg over slagmarken i det nordlige Georgia. Nå raser propagandakrigen, og Kulturnytt på NRK kunne i forrige uke melde at dekningen av krigen har vært for ensidig. I favør av Georgia. Det skulle sannelig bare mangle. Alle som har observert utviklingen i Kaukasus over lengre tidsrom enn de to siste dagers VG vil måtte ha fått med seg at Russland de siste tre -fire år har drevet en intensiv og ubeskjeden trakassering av Georgia, uten at verdenssamfunnet har våget å si noen ting.(Se blant annet mine blogger fra tidligere i år).

Det er mye som ikke stemmer når man begynner å se nærmere på opptakten til krigen i Georgia: Hvorfor ble over 1000 Sør-ossetiske kvinner og barn evakuert nordover til Russland bare få dager før kampene brøt løs? Hvorfor startet kampene samme uke som Russland og Georgia for første gangpå 10 år skulle sette seg til forhandlingsbordet for å diskutere den fastlåste situasjonen i Sør-Ossetia? Hvordan kunne det ha seg at den ellers så ineffektive russiske hæren var i en så høy beredskap at de maktet å forflytte minst 10.000 vernepliktige soldater og flere hundre pansrede kjøretøy til Tskhinvali kun få timer etter at Georgias såkalte angrep begynte?

Dette er bare noen av spørsmålene som fortsatt står ubesvart etter det blodige oppgjøret i Georgia. Men ett spørsmål er viktigere enn alle de andre:

Hvorfor i all verden skulle lille Georgia, med et folketall som Norge gå til en militæraksjon som var garantert å påkalle et voldelig svar fra den mektige russiske militærmakt?

Myndighetene i Georgia har fra første stund hevdet at deres beslutning om militær intervensjon i Sør-Ossetia kom etter at et omfattende bombardement med grovkalibret artilleri startet fra russisk side. Den georgiske etterretningen oppdaget samtidig en enorm russisk panserkolonne på vei sørover, inn i Sør-Ossetia gjennom den strategisk viktige Roki-tunnelen. Fra et rent militærtaktisk synspunkt var Georgias handlinger fornuftige i den forstand at de på dette tidspunkt fortsatt kunne ha en sjans til å stanse kolonnen: Konfrontert med en gedigen russisk invasjonshær ville landets eneste mulighet til forsvar være å rykke inn i utbryterrepublikken og forsøke å sperre tunnelen, som er russernes eneste adkomstvei fra det Nord-kaukasiske militærdistrikt til Georgia.

Dettte rakk altså aldri de georgiske styrkene. Georgias versjon av begivenhetene kan forklare målet med militæroperasjonen, som ellers ville vært jevngod med et nasjonalt selvmord. Utallige ganger har russerne kunngjort at georgiske forsøk på å gjenvinne de russiskvennlige enklavene Abkhazia og Sør-Ossetia ville bli møtt med rå militærmakt.

Helt siden den vestvennlige Mikheil Saakasjvili kom til makten i landet i 2003 og kunngjorde at han ønsket å få Georgia inn i NATO har russerne stort sett uavbrutt truet og destabilisert det lille landet. Imens har EU og USA stort sett har stått på sidelinjen hver gang Russland med ord og handling har ydmyket sin lillebror i sør. I april ble landet nektet en inngangsbillett til NATO etter påtrykk fra Russland. Blant dem som stemte imot var Tyskland og Norge. Russerne hadde derfor skjønt at de kunne ture frem omtrent som de ville i Kaukasus uten at noen i Europa eller USA ville blande seg. Dette ble i sin tur et grønt lys for denne ukens militæroperasjon, der russerne etterlot hele den georgiske hær og mye av landets infrastruktur i ruiner. Hadde Europa, USA og NATO på et tidligere tidspunkt uttrykt utvedydig støtte til Georgia, kunne mange lidelser vært unngått for det georgiske folk.

Uansett hvem som startet hva har Sør-Ossetia aldri har vært en del av Russland. Det var dermed Russland som angrep et suverent land, og med overlegen og overdreven ildkraft tok livet av tusenvis av georgiske sivile og militære. Det var Russland som tillot hundrevis av irregulære militssoldater å følge med inn i Georgia, og vendte det blinde øye til mens de plyndret, voldtok og renset store deler av Nord-Georgia for etniske georgiere. Det er Russland som fortsatt okkuperer Georgias sentrale transportruter og for hver dag som går fører det lille landet dypere og dypere ned i økonomisk krise.

Fortjener Russland med disse handlingene en balansert dekning for sitt syn i vestlige medier? Hva mener du?