Hvorfor Norge stryker bjørnen med hårene

De spaserte og spaserte. Befarte og skålte. Utenriksministrene Jonas Gahr Støre og Sergej Lavrov hadde et spennede todagers «sightseeingmøte» i Kirkenes og Murmansk denne uken. Men hvor var substansen?

«Nordområdespørsmål». Det var dette vage sekkebegrepet som stod på agendaen. Sekken ønsket Jonas Gahr Støre denne gangen å fylle med lettelser i grensepassersprosedyrer og visumbehandlingen for innbyggerne i småbyene Kirkenes og Nikel. Det var for så vidt den russiske utenriksminister positiv til, virket det som. Men langt ifra spesielt entusiastisk. Faktisk virket det ofte som han kjedet seg, den erfarne toppdiplomaten med mange års erfaring som Russlands toppmann i FN. Når Støre politisk korrekt ramset opp viktigheten av å respektere urbefolkning, la grenseboerne få bedre kår og å passe på miljøet, klarte Sergej Lavrov denne gangen å la være å gjespe (slik han gjorde under et urbefolkningsinnlegg på Grønland i i slutten av mai). Men han hadde lite å tilføye.

Kanskje følte den russiske utenriksminister han hadde viktigere ting å drive med enn lokalpolitikk. I alle tilfelle hadde ikke han noen fullmakter til å lette på de strenge grensebestemmelsene. Den russiske stat er et mangehodet troll, der det i dag en kjent sak at det er FSB – det hemmelige politiet – som er den instans som nesten alltid sitter med siste ordet i ting som angår fremmede stater.

Lavrov var først og fremst på besøk for å se og lære og rapportere tilbake til sjefen.

N-Nord-1206-Obo-Nk#3

I følge Russlands utenriksdepartement har det aldri skjedd før at en russisk utenriksminister har avsatt to dager av sin tid sammen med en kollega fra et lite og relativt ubetydelig naboland som Norge. To dager i Murmansk og Kirkenes, der kun halvannen time ble avsatt til rene politiske samtaler. Resten fremsto som en endeløs sightseeingtur.

Etter at StatoilHydro fikk sin etterlengtede milliardkontrakt om utbygging av det russiske gassfeltet Sjtokman, har den rødgrønne regjeringen lagt et tykt og digert lokk på alt som kan likne på kritikk av russerne. De skitne valgene, menneskerettighetsbruddene, rettsløsheten for vanlige mennesker, korrupsjonen i næringslivet, og den ubeskjedne militære opprustningen. Ingenting av dette er lenger på dagsorden.

En sentral kilde i Utenriksdepartementet forteller meg i fortrolighet at kritikk mot russerne har ingen hensikt fordi de blir bare så sure og mutte og føler at alle er imot dem. Kritikken mot rakettskjoldet og den norske motstanden mot å ta Georgia og Ukraina med i NATO derimot,er utvilsomt møysommelig blitt nedtegnet i president Dmitrij Medvedjevs vennebok.

Idag er all sentral russisk industri tilbake under Kremls kontroll. Det har gjort næringslivet til en nådeløs arena der aktører fra land som ubehager Moskva i politikken, får svi når de skal gjøre forretninger. Akkurat nå har ikke Norge råd til å risikere noe sånt, selv om kampen om Sjtokmanfeltet tilsynelatende er blitt kronet med hell. Nå står nemlig et minst like stort norsk prosjekt for døren, som i virkeligheten er den hemmelige kjerne i Nordområdepolitikken: Å gjøreNord-Norge (sannsynligvis Kirkenes) til transportknutepunkt og logistikkbase for hele den videre utbyggingen og driften av verdens største undersjøiske gassfelt til havs den dagen det blir realitet. Gevinsten kan bli en industriboom nesten uten sidestykke i norsk historie.Russland skulle nok helst sett at Murmansk kunne bli dette knutepunktet, men har innsett at utenlandske partnere i prosjektet, som franske Total, ikke har noen tiltro til at dette kan fungere. Nå har altså den russiske utenriksminister med egne øyne fått se hva Norge kan tilby. Hvis han likte det han så,og hvis Norge fortsetter å stryke den russiske bjørn med hårene, kommer kanskje Statsminister Vladimir Putin på sightseeing til høsten.

Hva mener du? Bør Norge fortsette å stryke den russiske bjørnen med hårene?Skriv din kommentar.