Kampen om Arktis

Når utenriksministrene fra de arktiske kyststatene møtes til konferanse på Grønland denne uken er målet er å få en slutt på flagg- og kanonbåtdiplomatiet på Nordpolen. Det er lettere sagt enn gjort.

I fjor sommer jublet det russiske folk etter at en miniubåt klarte å plante et russisk flagg på havbunnen under Nordpolen. Ekspedisjonsmedlemmene ble mottatt med medaljer, titler og hornmusikk da vendte tilbake fra isødet. Nesten ett år etter det spektakulære stuntet møtes de fem landene med territorialkrav i Arktis for å bestemme kjørereglene når de enorme uoppdagede naturressursene under isen skal fordeles. Budskapet fra Norge er at det må bli slutt på barnsligheter som flaggplanting og kanonbåter og at det er jussen som gjelder.
.

polartopper
Kampen om Arktis: Mer enn isbjørn

Danmark, Canada, Norge, Russland og USA har alle tilkjennegitt krav om land- eller sjøområder i Arktis. Men på ulike måter. Danmark og Norge er som de minste av arktiske kyststatene interessert i at det er FN og allerede inngåtte traktater og avtaler som skal avgjøre hvordan Arktis skal deles. I mangel av militære ressurser og internasjonal tyngde oppnår man mest på den måten. Men de store landene er tilbøyelige til å ville bruke andre metoder: Canada har startet bygging av verdens største flåte av bevæpnede isbrytere og mener de eier Nordvestpassasjen; Den stadig mer isfrie skipsleden som binder Atlanterhavet og Stillehavet sammen. Russland planter flagg og sender bombefly på patrulje over Nordpolen. USA har ikke engang skrevet under FNs havrettskonvensjon av frykt for å miste sin supermaktstatus på de sju hav og Condoleezza Rice gidder ikke delta på Grønlandsmøtet, men sender en av sine assistenter.

Mens Canada, Danmark og Russland knives om å få råderett over selve Nordpolen, har Norge nøyet seg med å gjøre krav på havbunnen vest i Norskehavet (Bananhullet), Smutthullet i Barentshavet og det vestlige Nansenbassenget nord for Svalbard. Hvis FNs geologer godkjenner kravet, vil Norge i løpet av få år få en «ekstra» kontinentalsokkel som i areal er større enn Storbritannia.

Til syvende og sist er det FNs organer som avgjør hvor de ulike kontinentalsokler går. Men FNs Sokkelkommisjon i New York tar ikke stilling i de tilfeller hvor to eller flere land er uenige. Der må landene selv bli enige.
Norges mer enn 50 år lange tautrekking med Russland om delelinjen i Barentshavet har vist at dette ikke er gjort over natten. Og det er derfor enkelte land nå tar i bruk mer ekstreme midler, etterhvert som Nordpolisen gradvis trekker seg sammen. Amerikanske geologer mener bunnen under polområdene kan inneholde enorme mengder olje og gass. For ikke å si andre, relaterte og ettertraktede rikdommer som kull. Derfor vil det sannsynligvis bli lite konkret som kommer ut av Arctic Ocean Conference på Grønland denne uken. Desto mer prat på bakrommet vil det bli.

For regelverket om havbunn, territorium og bruksrett i Arktis er en komplisert og relativt uengasjerende affære for de land det ikke gjelder. I praksis vil derfor suverenitet i Nord ikke handle bare om juridisk rett og diplomatisk dialog. Men vel så mye om flaggplanting, kanonbåter og demonstrasjon av militære muskler.

LOVLØSHETENS LOV

Norske myndigheter lever fortsatt i den illusjon at Russland er en rettsstat. Kanskje er det på tide å sende norske politikere og byråkrater på studietur – til for eksempel Kaukasus.

Denne uken kom den Den norske Helsingforskomitéen med en ny rapport om menneskerettighetssituasjonen i Nord-Kaukasus. Rapporten er dyster lesning for enhver.
Selv blir jeg skuffet og deprimert. I 15 år har jeg reist og jobbet svært mye i Russland(Også Kaukasus) – et land preget av enorm gjestfrihet, intelligente, kunnskapsrike og varme mennesker, og en storslått kulturarv og fargerike tradisjoner.

Men når det gjelder forståelsen av ord som «demokrati» og «menneskeverd» har russerne en lang vei å gå. Ingen steder er dette så synlig som i de Nord-kaukasiske republikker.

Mange i Vesten har lenge trodd at Russland er på vei til å bli noe bedre. Enkelte, inkludert meg selv, har på et eller annet tidspunkt etter at hammeren og sigden ble firet for siste gang i 1991, trodd at demokratiet og rettsstaten var like rundt hjørnet. Men for meg har de siste åtte årene med Putin ved roret erodert denne optimismen til intet.

Optimistene (forretningsmennene og diplomatene) sier fortsatt: «Vi må gi Russland tid». Men for dem som daglig blir utsatt for den urett den nye, petroleumsoppblåste Russiske stat begår mot sine borgere i fellesskapets og storhetens navn – for eksempel i Kaukasus – er tiden for lengst inne til å kunne forvente noe bedre. Det er lett å skjønne at de titusener av mennesker i republikker som Dagestan, Tsjetsjenia og Ingusjetia – som i 13 stormfulle år har opplevd bomberegn, vilkårlige husransakelser, kidnappinger og summariske henrettelser faktisk har gitt opp håpet og vil vekk.
Norge og andre vestlige land bør være sin historie og sin samvittighet bevisst og ta imot disse flyktninger fra øst på samme måte som dissidenter og avhoppere ble mottatt med åpne armer under Den kalde krigen.
Når UDI i dag sender mer enn 75 prosent av alle tsjetsjenske asylsøkere tilbake – med den begrunnelse at de jo kan bli bosatt i «trygge» omgivelser i en annen del av Russland, vitner dette i beste fall om at man i direktorat og departement har sluttet å lese aviser. (Dette kan til en viss grad unnskyldes – all den tid norske medier sjelden setter søkelys på situasjonen i Kaukasus). I verste fall er det snakk om en politisk styrt optimisme. En blind, diplomatisk tro på at Russland er som Norge (eller i alle fall snart), og bør bli behandlet deretter.

Russland er dessverre i dag verken et demokrati eller en rettsstat. Og de områder dette kommer klarest til syne er nettopp det urolige Kaukasus. I motsetning til folk i Moskva eller St. Petersburg er ikke folk i Kaukasus blitt blendet og bedøvet inn i politisk apati av økningen i levestandard. Der må det fortsatt kuler, bombekastere og batonger til for å opprettholde illusjonen. Derfor: Neste gang Stortingskomitéen og UDI skal på studietur, bør ikke reisen gå til turistperlen ved Nevas bredder. Men snarere til Nazran, Groznyj og Makhatsjkala.

FRANSK ÅPNING I NORD

Armadaer av russiske bombefly bryter igjen stillheten i de øde havområdene i nord. Den norske regjering ser fortsatt ikke på dette som noen trussel. Men det gjør Island. Og nå sender Frankrike jagerfly for å passe på. Hvis regjeringen hadde ment alvor med sin nordområdesatsning burde det vært norske jagerfly som sto parat på Keflavikbasen i morgen.

flankerfoto
Smil til fotografen: Annenpiloten i et russisk Su-27 Flanker tar bilder av norske F16 utenfor Nordkapp 24.april.

Under den kalde krigen var de russiske bombeflyene et kjent men neppe kjært syn utenfor kysten av Nord-Norge. Enkelte Kald-krig veteraner forteller om episoder der flåter på opptil 100 russiske krigsfly kom i angrepsformasjoner mot norske småbyer. Russerne tøffet seg, men alle skjønte at de hadde en viss grunn til å gjøre det – i en verden der full atomkrig mot USA og NATO kunne bryte ut på få minutters varsel.

Ingen ser i dag for seg noen umiddelbar fare for atomkrig mellom øst og vest. De politiske og ideologiske motsetningene er ikke store nok til det. Ennå. Det russiske atomvåpenarsenalet er dessuten i en slik forfatning at det slettes ikke er sikkert at de interkontinentale rakettene ville kommet seg i lufta om det ble alvor. Og hvis den amerikanske marine ville det, kunne den sannsynligvis senket hele den russiske flåten før lunsj.

Like fullt: Russerne tøffer seg igjen, og ingen skjønner helt hvorfor. Rent bortsett fra behovet for å vise muskler overfor et Europa og NATO som er mer splittet og presset enn på det man kan huske.
I Norge har man brukt enhver offentlig anledning til understreke at man ikke anser russerne og deres fly som en trussel. Dette til tross for at de russiske bombeflyene er opptil 40 år gamle. Pilotene er ofte unge og utrente, og sitter i noen tilfeller opptil 18 timer bak spakene i strekk på sine lange turer fra Sør-Russland, opp rundt Kola og sørover – i noen tilfeller helt ned til Biscayabukta. Så tilbake igjen samme vei, langs norskekysten. Militærflyene flyr i internasjonalt farvann, men uten rardartranspondere eller kontakt med sivil luftfartsledelse. Det betyr at de i praksis er usynlige på alle andre radarer enn de militæres. De russiske styrkedemonstrasjonene i nord er en ulykke som venter på å skje.

Dette har islendingene innsett. Samtidig som som amerikanerne trakk sine jagerfly hjem fra Keflavikbasen i september 2006, skal russerne ha begynt med sine tokt mot Island mer eller mindre umiddelbart.
Demonstrativt fløy de ved flere anledninger rundt hele øya, før de igjen satte kursen mot Russland.
Flyvningene ble etterhvert en stor belastning på islendingene. Islandske flyverledere og piloter har uttrykt bekymring for at den viktige transatlantiske passasjertrafikken kan bli forstyrret av russernes flyaktivitet rundt øya.
Islands regjering har ved minst én anledning innkalt den russiske ambassadør på teppet, og bekymringsmeldinger har gått ut til NATO-partnerne om at man ønsket støtte.

Og det har islendingene nå endelig fått. Men fra Mellom-Europa. I følge Aftenposten kommer fire franske jagerfly i morgen til Sagaøya for å drive luftpatruljering, noe som primært betyr avskjæring av russiske bombefly.

Det er betydningsfulle signaler Frankrike sender med dette. Det er først og fremst et signal til Russland om at Frankrike, som en av Europas tre atommakter ønsker å følge nøyere med på hva russerne foretar seg i nord. Men det er også et signal til resten av verden om at Frankrike nå melder seg inn i kampen om nordområdene. Enorme naturressurser i og under havet og mulige nye, strategiske sjøruter står på spill, etterhvert som Nordpolens iskappe skrumper inn. Det er også slik at de land som viser sitt flagg flittigst i nordområdene senere vil ha mest å si dersom det skulle oppstå tvist eller konflikt. Dette er noe Russland er meget bevisst, og som delvis kan forklare det dramatisk økede russiske militærnærvær i nord.

Med Islands engstelse, burde Norge, som selv ligger i territoriell tvist med russerne om betydelige havområder i nord, sett behovet for flaggvisning i et nytt lys. Og i tillegg til de historiske og kulturelle bånd mellom Norge og Island, er det et faktum at ingen flyvåpen i Europa har mer erfaring med å avskjære russiske bombefly enn det norske. Norge burde vært det første land til å tilby fast jagerflypatruljering av havområdene rundt Island. I hvertfall hvis regjeringen mener alvor med sin nordområdepolitikk.

Se dokumentarfilmen «Kald fred» her: http://webtv.tv2.no/webtv/sumo/?treeId=33&progId=234287

05.mai.2008 @ 12:43av Svein Kristiansen

Og hvis den amerikanske marine ville det, kunne den sannsynligvis senket hele den russiske flåten før lunsj
—————————————————————————–

Ikke undervuder Russerens flåte den er kanskje ikke så sterk som den en gang var. Men husk hovmod står for fall.
og om man undervuderer Russerene bare fordi de ikke er så sterke som de en gang var. Så vil det bli katastrofe

men ellers er jeg enig i hva du skriver

Vesten må støtte Georgia

Innbyggerne i Georgia frykter krig etter at Russland har sendt store troppeforsterkninger til den georgiske utbryterrepublikken Abkhazia. Men Vesten sitter foreløpig med hendene i fanget.

abkhazia

Den lille fjellenklaven Abkhazia er formelt en del av Georgia, men det bryr ikke den Moskva-vennlige lokale regjeringen seg særlig om. Tidligere denne uken meldte russiske medier at Georgia drev styrkeoppbygging på grensen av utbryterrepublikken på størrelse med Aust-Augder fylke og at et nytt forsøk på å bringe liksom-landet under Tbilisis kontroll var på trappene. Om dette stemte er foreløpig uvisst.
Sannsynligvis var meldingen bare en del av en nøye planlagt russisk strategi. For noen timer senere rullet russiske panserkjøretøy lastet med nye «fredsbevarende styrker» inn i enklaven for å «beskytte republikens russiske borgere» mot mulig georgisk aggresjon.

Etter flere mislykkede georgiske forsøk på å bringe rebellene inn i folden, har Russland nemlig sørget for å utstyre det uregjerlige muslimske fjellfolket med russiske pass og statsborgerskap. Kreml kunne dermed med berettigelse sende soldater inn for å passe på «sine egne».
Minst 3000 russiske soldater står nå i Abkhazia. I følge georgiske medier skal soldatene det siste døgnet ha rykket helt frem til den georgiske grensen der de nå graver skyttergraver og forbereder seg på krig.

Den siste russiske styrkeoppbyggingen føyer seg inn i en lang rekke provokasjoner mot det Vest-vennlige Georgia den siste tiden, og det er ikke store gnisten som skal til for å antenne en blodig konflikt.
Men foreløpig sitter NATO, EU og USA på gjerdet. Og det passer perfekt inn i Kremls planer.

På NATO-toppmøtet i Bucuresti i forrige måned ble Georgia nektet såkalt MAP-status i forsvarsalliansen. Russernes vedvarende trusler og fordømmelser hadde virket på land som Norge og Tyskland, som var blant dem som gikk imot å gi Georgia den etterlengtede inngangsbilletten. Til tross for at ingen ville innrømme det åpent, var det liten tvil om at det var redselen for å fornærme Moskva, og med det miste lukrative næringslivskontrakter i Øst som var årsaken.

De siste dagers hendelser viser at et Georgia uten forsvarsalliansens beskyttende hånd er et lett bytte for den grådige mini-supermakten Russland. I denne situasjonen skylder Vesten Georgia en mer robust støtte enn halvhjertede bekymringsmeldinger fra Washington og Brussel. For det er nettopp i dette området at russerne nå tester ut hvor langt de kan gå i forholdet til Vesten. Det er her og det er nå at Vesten må vise at Russland ikke kan ture frem som det vil, og at det ikke er opp til Kreml å diktere hvilke land som har rett til NATOs beskyttelse.