STORMAKTSPILL I ISØDET

-Kom deg ut av kontoret mitt. Jeg har ikke et eneste minutt av min tid å avse til dere!Det var en mildt sagt avvisende russiske gruvedirektør som denne uken møtte TV2 på Svalbard.

image10

Lukkede dører: TV2 på jobb i Barentsburgs gater

Det var lett å skjønne at det siste Boris Nagajuk ønsket var norsk pressefokus på den russiske virksomheten på Svalbard. Da jeg møtte opp på kontoret hans for å forsøke å gjøre et intervju, hadde han på forhånd forsøkt å nekte oss landingstillatelse med helikopter i Barentsburg. Vi ble nektet å leie lokal bil for å frakte oss rundt i byen, og flere av de russiske og ukrainske arbeiderne hadde fått streng beskjed om ikke å snakke med pressen.

Kanskje ikke så rart. Barentsburg er ikke bare et døende samfunn, men også en russisk verkebyll og pengesluk. Fortsatt klorer rundt 400 innbyggere seg fast på de forblåste klippene 5 mil fra Longyearbyen.

Kullgruven er nesten tom, effektiviteten er lav og infrastrukturen og bygningsmassen saneringsklar. Produksjonen av kull er nede i 135.000 tonn i året ? like mye som Store Norske Spitsbergen Kullkompani produserer på én uke (!). Gruveselskapet Trust Artikugol er derfor helt avhengig av massive statlige subsidier for fortsatt å sørge for en russisk tilstedeværelse på den strategisk viktige øygruppa.

Den russiske regjeringen har funnet ut av noe må gjøres med det bunnløse pengesluket på Svalbard, og denne uken fikk gruvedirektør Nagajuk besøk av en delegasjon på 30 russiske toppbyråkrater som i tiden fremover skal bestemme hva som kan gjøres. For å legge ned den russiske virksomheten på Svalbard er uaktuelt. Det har President Vladimir Putin bestemt.

Den russiske Svalbardkommisjonen antydet under sitt besøk denne uken at turisme og forskning er to mulige områder som kan blåse liv i Barentsburg. Kanskje også ny industrisastning. Derfor er det for inneværende år avsatt 200 millioner kroner på det russiske statsbudsjettet til ren oppussing. Neste år blir det enda mer.

Samtidig er det helt klart ikke i norsk interesse at russerne utvider sin virksomhet på Svalbard. Og for å hindre at så skjer, har man innført en miljølovgivning som er så streng at både norske og russiske industrialister river seg i håret av fortvilelse. Sannsynligvis ligger på og rundt Svalbard enorme forekomster av olje, gass, kull, gull og andre verdifulle mineraler. 65 prosent av fastlandet er i praksis fredet område. Det betyr store begrensningene på alle former for gruvedrift, prøveboring og byggeaktivitet.

image9

Klorer seg fast: Bare 400 russere bor fortsatt i Barentsburg

Det er med dette i praksis blitt Miljøverndepartementet som utformer norsk Svalbardpolitikk. Og russerne er effektivt satt i en posisjon hvor Norge alltid kan henvise til miljøbekymringer hver gang russerne kommer med et nytt prosjekt.

Olje og gasskronene strømmer inn i den norske statskassa som aldri før, og Norge har akkurat nå ingen problemer med å måtte avstå fra utvidet industrivirksomhet og gruvedrift på Svalbard ? spesielt når gevinsten er at Russland ikke får et forsterket strategisk fotfeste. Men for russerne haster det å utvikle alternative inntektskilder på Svalbard.

I Svalbardtraktaten, som fastsetter de internasjonale spillereglene for øygruppen er Norge gitt et særlig ansvar for å forvalte naturressursene på en fornuftig måte. Samtidig garanterer traktaten at alle land skal ha like rettigheter og muligheter til å kunne høste av disse ressursene. Og det er dette siste poenget russerne stadig oftere fremhever.

Det store spørsmålet er: Når tar den russiske tålmodigheten med den norske Svalbardpolitikken slutt, og vil norske myndigheter ha nerver til å holde stand den dagen den store russiske bjørn bestemmer seg for å sette makt og muskler bak kravene?

FRYKTEN FOR MAKTEN

Den 7. oktober er det ett år siden den russiske journalisten Anna Politkovskaja ble skutt. Et drap som rystet verden, og endret mentaliteten til hele den russiske journaliststand. Enkelte mener det satte punktum for pressefriheten i Russland.


-Det var en påminnelse til oss alle hva som skjer med dem som ikke ville arbeide slik Kreml dikterer. Vi skjønte at hvis de kunne ta henne, en journalist av internasjonal klasse, kunne de ta oss alle, forteller Annas tidligere kollega Ilja Barabanov.

Ilja er én av stadig færre russiske journalister som driver med kritisk og uavhengig journalistikk. Det siste året er enda flere blitt skremt til taushet. Kanskje ikke så rart.


Siden 1992 er 47 russiske journalister blitt drept på grunn av jobben sin, i følge tall fra the Committee to Protect Journalists. Det gjør Russland til det tredje farligste landet i verden for journalister ? bare forbigått av Algerie og Irak.

Og dette er trolig bare toppen av et isfjell. Mange journalistdrap kamufleres trolig som selvmord. Ilja Barabanov, som i dag jobber for det uavhengige nyhetsmagasinet New Times forteller om et trusselbrev han fikk nylig, der det skrives konkret at han vil bli drept eller ?ledet til selvmord? om han ikke ligger unna en bestemt sak.

Men for de aller fleste russiske journalister er det langt i fra så drastiske trusler som får dem til å jobbe med den største forsiktighet. Bortsett fra et knippe uavhengige medier, driver størstedelen av russiske redaksjoner i dag selvsensur for å unngå mulig trøbbel for publikasjonen og dens ansatte. Det betyr at forsøk på å lage kontroversielle, farlige saker stanses lenge før de settes ned på papiret.

I den atmosfære av autoritær makt som er blitt skapt i landet under Putin, og etter den halvhjertede etterforskningen av Politkovskajas død, har journalistene skjønt at det lureste og sunneste er å holde seg på den sikre siden. Ulike interessegrupper, firmaer og organsisasjoner som misliker at journalister snoker i deres virksomhet, har tilsvarende skjønt at journalister er fritt vilt, og at de kan treffe ymse tiltak mot snushanene – og slippe unna med det
.

Den viktigste kontrollmekanismen over russiske medier i dag er med andre ord frykten. Frykt for at en mektifgfarlig etat skal bli fornærmet; frykt for å miste jobbene sine; frykt for å miste viktige adgangskort og akkrediteringer; frykt for at Ligningsvesenet eller en annen statlig etat plutselig skal komme på besøk og endevende livene deres etter en eller annen kritisk artikkel.

En annen, og like viktig mekanisme som truer den russiske ytringsfrihet er mangel på profesjonsstandarder og integritet i redaksjonene selv. I Russland styrer eierne rutinemessig den redaksjonelle kurs og i enkelte tilfeller det konkrete innhold i aviser, radio og tv. Selv i den uavhengige tv-stasjonen REN-TV som ofte smykker seg med betegnelser som ?fri, kritisk og uavhengig?, er man lojal til denne praksisen.
Den russisk storbanken som eier stasjonen har ikke gitt noen retningslinjer, fordi alle vet hva spillereglene er forteller redaksjonssjef Maksim Trojepolskij.
– Vi kommer aldri til å omtale vår hovedaksjonær på noen negativ måte, eller latterliggjøre det eierne står for. Vi kan ikke bite den hånden som gir oss mat, sier Trojepolskij.

Når hovedaksjonæren er Staten eller statlige firmaer, blir situasjonen mer kompleks.
Den tidligere uavhengige tv-kanalen NTV eies for eksempel i dag av den statlige energigiganten Gazprom.
-Vi kan ikke sende noe som skader interessene til eierne, innrømmer nyhetsredaktør Tatjana Mitkova.
I følge Mitkova finnes heller ikke i NTV nedtegnede retningslinjer for uønsket redaksjonelt innhold, men generelt må de være varsomme med alle nyheter som har potensial til å oppildne befolkningen til å gå ut i gatene og demonstrere. Dette gjenspeiler Kremls inngrodde frykt for at man også i Russland skal oppleve en oransjerevolusjon, som i Ukraina og Georgia.

Det som i Norge og svært mange andre vestlige land beskytter mot tilsvarende inngripen er Redaktørplakaten.

Denne etiske ?grunnloven? for redaktørenes arbeid og integritet er underskrevet både av medieeiernes og pressens organisasjoner og fastsetter det enormt viktige prinsipp at aksjonærer ikke skal ha mulighet til å styre innholdet i mediene.

Hvis forholdene i mediene i Russland skal endres, er det naturlige første steg at russiske redaktører får en tilsvarende overenskomst, og gjennom det større profesjonell stolthet, høyere aktelse i samfunnet, og mere mot – til å risikere å tråkke Makten på tærne.

Anna Politkovskaja ble skutt og drept utenfor sitt hjem i oktober i fjor.
In Memoriam: Anna Stepanovna Politkovskaja 1958-2006

Vil du høre mer om journalistenes arbeidsvilkår i dagens Russland, se dokumentaren ?Makten og Frykten? på TV2 Nyhetskanalen helgen 5-7 oktober.

Blodløst statskupp

De siste ukene har russiske aviser vært breddfulle av spekulasjoner om hva landets mektige mann skal foreta seg etter at han i mars blir tvunget til å gå av som president. Under partiet "Det Forente Russlands" landskongress i Moskva i går, slapp Vladimir Putin endelig katten ut av sekken og avslørte sine planer.

MULIG STATSMINISTERKANDIDAT: President Vladimir Putin kunngjorde under et partimøte i Moskva mandag at han vil stille på partilistene til Forent Russland under valget 2. desember.

Etter langvarig press, besluttet en liksom-motvillig Putin å stille som partiets listetopp under valget på ny nasjonalforsamling 2 desember.  På spørsmål om han også kunne tenke seg å bli statsminister, svarte Putin:
– Det er helt realistisk. Men på to bestemte vilkår.
Det ene er at partiet hans vinner valget, det andre er at en ordentlig og kompetent person blir landets neste president, når Putin i følge grunnloven blir tvunget til å fratre.

I følge meningsmålinger, vil Forente Russland kapre minst 50 prosent av stemmene under valget, og den første forutsetningen er dermed på plass. Når det gjelder presidentembetet, vil Putin og hans krets utvilsomt sørge for at "den rette" kandidat blir valgt av folket i mars neste år. Dette vil først og fremst være en person som er ydmyk, anonym og åpen for kun å være president på stas.

Planen er genial, og typisk Putin. Ved å late som de normale demokratiske spilleregler følges, sikrer Putin seg dermed fire nye år ved makten. Men denne gangen blir det ikke statsministeren som blir maktesløs marionett – slik praksis har vært under Putins 8 år ved makten. Heretter blir den russiske president lite annet enn en gallionsfigur, mens Putin selv uforstyrret beholder makten – både i regjeringen og i nasjonalforsamlingen.
I tiden fremover vil vi få se ytterligere politisk manøvrering i Moskva, inkludert de nødvendige grunnlovsendringer som praksis vil overføre makten fra president til statsminister og regjering.

Det er med andre ord ikke lenger så spennende hvem som blir landets neste president.
Makten forblir i Putins hender, også de neste fire år.