EN NY KALD KRIG? NEPPE!

En russisk militærmaskin som rustes opp, et Kreml som stadig oftere truer og refser Vesten. Er en ny kald krig i anmarsj? blir jeg ofte spurt av lesere, seere og kolleger. Nei, neppe. Her skal du få vite hvorfor:

De fleste historikere er enige om at Den kalde krigen startet den 29. august, 1949. Dagen da Sovjetunionen, lenge før vestlige eksperter mente de burde være i stand til det, gjennomførte sin første atomprøvesprengning. Varte gjorde den i over 40 år – helt til oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. 

Den kalde krigen kjennetegnes av minst fire hovedforhold:
-En beinhard retorikk og stadige aggressive utspill fra Sovjet mot USA og omvendt.
-Et høyintensivt våpenkappløp mellom USA og Sovjet – både på konvensjonelle våpen og atomvåpen.
-En enorm ideologisk motsetning – mellom et totalitært kommunistdiktatur og et demokratisk, kapitalistisk Vesten.
-En terrorbalanse, som virket slik at begge parter visste at om det kom til krig, ville begge bli utslettet av motpartens atomvåpen.

Det eneste av disse trekkene som vi ser elementer av i dag, er det første: Retorikken, som har spissert seg kraftig til over konflikten om amerikansk rakettskjold i Europa. Men også ordbruken i dag er milevis unna det man opplevde under Den kalde krigen, hvor Khrusjtsjovs berømte utsagn om at han ville "Begrave" Vesten, og Reagans betegnelse på Sovjet som "Ondskapen Imperium", nok var to av høydepunktene.

Russlands lager av sjø- og landbaserte interkontinentale raketter er i dag sterkt redusert, og trass i solide inntekter fra olje- og gasseksport, sliter landet med å vedlikeholde sitt aldrende lager av atomraketter. For øyeblikket hersker det liten tvil om at USA har et klart overtak i strategisk kapasitet, og alle vet det. 
Russland har riktignok startet en kraftig opprustning av Forsvaret, med en 8-dobling av forsvarsutgfitene siden 1999. Men selv med den planlagte og bebudede opprustningsinnsats er landet trolig flere tiår unna å kunne matche USA i kjernefysisk og konvensjonell kapasitet.

Det fins i dag ingen grunnleggende ideologisk motsetning mellom Russland og Vesten. Russland strever kanskje med å passe inn i den strengeste vestlige definisjon av "demokrati", men en stor grad av ytringsfrihet og demokratiske rettigheter fins tross alt, som Sovjetborgerne bare kunne ha drømt om. I likhet med USA må Russland i dag sies å være styrt etter markedsliberale, kapitalistiske og altoverveiende demokratiske prinsipper, fremfor noen totalitær ideologi.

Til sist: Det fins i dag ingen overhengende fare for kjernefysisk ragnarokk.  Gjennom de omfattende nedrustningsavtalene som ble undertegnet på 80- og 90-tallet er atomlagrene på begge sider av Atlanteren drastisk redusert. Både USA og Russland har gjensidig rett til inspeksjoner av deler av hverandres atomarsenal, og det eksisterer ikke lengre noe jernteppe, som under Den kalde krigen – der ledere på begge sider ofte måtte gjette seg til hva som skjedde på den andre siden. Innsyn og åpenhet gir også avspenning, og i dag snakker ingen lenger om "terrorbalansen" som noe sentralt begrep i sikkerhetspolitikken.

Russlands president Vladimir Putin nærmer seg slutten på sitt snart åtte år lange prosjekt som i grove trekk har gått ut på å få sving på russisk økonomi, og å gjenreise stoltheten og nasjonalfølelsen i det russiske folk – samt  få gjenopprettet Russlands internasjonale posisjon og anseelse.
Helt på tampen av sin presidentperiode, tillater Putin seg nå å teste om han har lykkes. Og konstaterer, sannsynligvis med en viss tilfredshet at når den Russiske president snakker, lytter Verden.

Forskjellen er slående med for eksempel situasjonen i 1999 da en, i virkelighetet gedigen krise truet forholdet Vesten – Russland over bombingen av Jugoslavia. Daværende president Boris Jeltsin gikk da også knallhardt ut; truet og gestikulerte. Men få brydde seg mye om ham og krisen gikk over.

image5
En avskjæringsrakett fyres ut fra en amerikansk krysser i Stillehavet 27.april. Foto: AP

I dag er Russland på nytt blitt en stormakt – først og fremst på grunn av de enorme petroleumsreservene og energieksporten, som hele Europa er blitt avhengig av. Først og fremst derfor lytter Verden når Putin blåser seg opp.

Men noen ny Kald krig er det ikke snakk om. Kanskje heller en kald fred. I alle fall hvis russerne fortsetter å bruke det eneste våpen i sitt arsenal som virkelig skaper respekt, og skrur av gassen til vinteren dersom de pånytt blir fornærmet.

Kilder:

Stratfor.com

J.L. Gaddis: "The Cold War" (2005)

Wikipedia.org
          

Alarm på Kola

I går skremte Bellona store deler av Nord-Europas befolkning med nyheten om at et atomlager på Kola kunne eksplodere og skape et atommareritt verre enn Tsjernobyl.

Men artikkelen som var utgangspunktet for skremmeskuddet hadde allerede vært ute i over ett år i Russland – publisert i juli 2006 i et russisk fagtidsskrift. Hadde Bellona ny informasjon som gjorde at situasjonen med ett var blitt akutt i går? Ulmet det i atomlageret, slik at Finnmarks befolkning burde komme seg i tilfluktsrommene og begynne å tygge jodtabletter? Nei.

Statens Strålevern, som med en viss forbauselse registrerte at det var slått alarm om en gammel sak, oppklarte senere at faren for en ukontrollert kjedereaksjon var svært lav, og hadde vært det i årevis.

Det eneste som gjorde situasjonen akutt i går var statsministerens forestående reise til Kola, og Bellonas sårt tiltrengte behov for blest om en sak som de siste åra så godt som er blitt glemt i den norske offentligheten. Med gårsdagens utspill om akutt atomfare på Kola, er statsminister Stoltenberg nærmest forpliktet til nok en gang å sette atomspørsmålet høyt på agendaen under sitt besøk i Nordvest-Russland. Dette i en tid da forholdet mellom Norge og Russland er kjøligere enn på lenge, og dialog med russiske toppolitkere sårt tiltrengt også på en rekke andre områder.

Nroske myndigheter sliter med å få informasjon om atomavfallet i Andrejevabukta.

Andrejevabukta atomavfallslager. Foto: Jan-Morten Bjørnbakk

I snart 10 år har atomlageret i Andrejevabukta vært et viktig tema for norske miljøvernmyndigheter og Statens Strålevern. 120 millioner kroner har Norge sprøytet inn i diverse tiltak for å utbedre det falleferdige lageret.

Totalt har Norge punget ut med nesten halvannen milliarder kroner til atomopprydding på Kola de siste 10 åra. Kritikerne mener dette holder. Pengebruken i Atomhandlingsplanen har tidligere vært gjenstand for flengende kritikkk. Både av uavhengige forskere og av Riksrevisjonen.
En kjent forsker, samt nestlederen for Forsvarskomiteen i Stortinget gikk for et par måneder siden ut på TV2 og uttrykte forbauselse over at såpass store midler – 150-250 mill kr. årlig – fortsatt ble sprøytet inn i prosjekter Russland har mer enn god nok råd til å håndtere selv. For hvorfor skal et land som nå er gjeldsfritt, i sterk økonomisk vekst og i ferd med å bruke flere hundre milliarder kroner på en voldsom opprustning av forsvaret sitt, være avhengig av norske skattebetalerkroner for å rydde opp i søppelet etter den kalde krigen?

Bellonas alarmutspill i går må sees i lys av denne kritikken, og en mulig frykt for at de solide midlene organisasjonen selv har høstet over Atomhandlingsplanen skulle tørke ut.

For i virkeligheten trenger Russland alledeles ikke disse pengene, ei heller vår ekspertise, etter å ha vært verdensledende på atomteknologi i snart 50 år. Dette vet norske myndigheter godt. Hva er så grunnen til at vi bryr oss, og fortsatt punger ut med et smil?

Jo, for disse pengene kjøper Norge seg innsyn i ellers lukkede områder og anlegg og kanskje viktigst:Tilgang til å snakke direkte med russiske ansvarlige myndighetspersoner på jevnlig basis. Dette bekrefter sentrale norske aktører som i mange år har deltatt aktivt i atomoppryddingen.

Ved å starte nettopp ulike «samarbeidsprosjekter» med russerne på en rekke ulike områder er det dermed grunn til å tro at våre myndigheter helt siden Sovjetunionens oppløsning løpende har kunnet sikre seg verdifull, førstehånds informasjon om hvor stor den faktiske atomfaren på Kola er. Og også om andre ting.

At satsningen i forhold til russerne og i statsbudsjettet kalles miljøopprydding og ikke spionasje er forståelig.

Kanskje har Norge i så måte investert sine penger klokelig.
Spørsmålet er bare: Når vil russerne si at nok er nok, og pånytt stenge portene for velmenende nordmenn som kommer på besøk, lastet med amerikanske dollar, geigertellere og fotoapparater? Svaret er: De har allerede begynt.
I februar i år ble spesialrådgiver i Forsvarsdepartementet Ingjerd Kroken nektet adgang til Russland og erklært uønsket for fremtiden. Kroken hadde jobbet nettopp på lukkede russiske militære verft og havner i årevis, for å følge opp prosjekter for å hugge opp gamle russiske atomubåter. Det er senere kommet frem at russerne mener Kroken har forsøkt blant annet å samle informasjon om Nordflåtens kapasiteter under sine Russlandsturer.

Hele affæren er en klar melding til Norge om at porten snart vil bli lukket, og at Russland ikke lenger trenger norske observatører når de nå starter sitt storstilte militære opprustningsprosjekt i Murmanskfjordens hemmelige bukter og viker.