De ueniges umulige prosjekt

Russlands ukuelige «Uenige» forsøkte i dag enda en gang å uttrykke sin uenighet mot president Putin og hans regime. Enda en gang ble de fredelige demonstrantene feid av banen av Putins paramilitære «stormpoliti».

Med sjakk-kjempen Garri Kasparov i spissen reiste i dag en liten flylast med opposisjonelle fra Moskva til den sørlige byen Voronezj. Målet deres var på fredelig vis å markere sin motstand mot president Putin og hans styre. Tidligere i måneden ble den samme Kasparov holdt igjen på flyplassen da han forsøkte å holde demonstrasjon i byen Samara, som var åsted for det årlige EU-Russland toppmøtet.
I dag kom den tidligere sjakkmesteren, nå politikeren (og kanskje presidentkandidaten) seg i det minste avgårde. Men i sentrum av Voronezj ventet flere hundre politifolk og paramilitært opprørspoliti – det fryktede «OMON».

En halv time var alt demonstrantene fikk, før arrestasjonene begynte. Et øyenvitne fortalte til nettavisen «Lenta.ru» at én enslig plakat med en påskrift som knyttet Kreml til drapet på den kjente journalisten Anna Politkovskaja, var det som gjorde at politiet begynte sine arrestasjoner og brøt massen opp.

Nå i kveld betegner «De Ueniges» leder, Garri Kasparov marsjen som en fiasko, grunnet de lokale myndigheters sabotasje.

image3
Demonstranter stoppes av opprørspoliti i Voronezj i ettermiddag

«De uenige» har marsjert før, og vil sannsynligvis prøve igjen. Men i hovedstaden Moskva, så vel som i Putins fødeby St.Petersburg er de hittil konsekvent og hardhendt blitt slått til jorden av opprørspolitiet, etter at lokale myndigheter har forbudt dem å ytre sine meninger i offentlighet.
I dag møtte bare 150 demonstranter opp, langt færre enn antall politifolk. Etter enda en mislykket markering i dag, vil sannsynligvis enda færre av Russlands allerede sterkt marginaliserte opposisjon møte opp neste gang.

Og neste demonstrasjon kan bli svært avgjørende. Den finner nemlig sted i St.Petersburg den 9. Juni, foran øynene på statsledere, regjeringssjefer og næringslivstopper fra hele verden, blant annet vår egen Jens Stoltenberg.
Byen er da åsted for det prestisjetunge St. Petersburg Economic Forum, med selveste Vladimir Putin som vert og primus motor.

Putin og hans kumpaner vil sannsynligvis gjøre alt de kan på forhånd for å hindre demonstrantene i å komme frem. Og skal man dømme etter tidligere episoder vil nok Kasparov og co kun få minutter på seg til å fremføre sine kritiske budskap før langkøllene og tåregassen driver dem tilbake under jorden, der Putin tydeligvis mener at landets fremste intelligentsia hører hjemme.

Hvorfor er så Putin, som på meningsmålingene scorer opp mot 70 prosen for tiden, så redd for noen titalls middelaldrende intellektuelle med plakater?
Fordi den ødelegger hans illusjon av enighet. Av samstemthet og «politisk harmoni», som den man hadde i Sovjettiden.
Fordi Putin vet at landets opposisjonelle støttes moralsk og stundom pengemessig av samtlige vestlige regjeringer, fra Warszawa til Washington.
Og fordi Putin sannsynligvis vet at mange av opposisjonens slagord og argumenter, er både sanne og relevante for den jevne russer – får han bare høre dem!

Russlands nesten eneveldige leder gjennom snart 8 år er snart klar til å gå av med pensjon. Men før han gjør det, vil han forsikre seg om at den som fortsetter hans politiske kurs tar over roret ved presidentvalget i mars 2008. Og Putin vil benytte alle midler til rådighet for å oppnå dette målet.

Som en annen kjent opposisjonspolitiker, og en av lederne for de samme «Uenige» sa til TV2 i en samtale med meg for noen måneder siden:
-Russland har aldri vært noe demokrati. Aldri. Og det er dette som er hovedmålet vårt det neste året; å fortelle folk at det kun er ved frie valg at man i et normalt, sivilisert land avgjør hvem som skal sitte ved makten.

30.mai.2007 @ 21:44av arild

Vi saa for 90 aar siden forrige gang en joede kom til makten i Russland(den russiske revolusjonen)
Vi har sett hvordan joedeobligarkene paa 90 tallet har stjaalet halve Russland.
Da Kasparov er joede saa er jeg enig med Putin at vi trenger ikke ham aa alle vennene hans i oppisjon
Arild

30.mai.2007 @ 21:50av arild

….og alle vennene hans i opposisjon.

31.mai.2007 @ 00:19av Magne

Enig i det arild!
Det er ikke så mange som har hørt om den jødiske siden av den russiske revolusjonen.

Litvinenko – drapet som aldri blir oppklart

I dag, på dagen etter at FSB-avhopperen Aleksander Litvinenko døde etter å ha fått i seg en dødelig dose av det radioaktive stoffet Polonium-210, ble tilsynelatende nye og sjokkerende bevis i saken lagt frem. Men dagens «hemmelige» videobevis reiser flere spørsmål enn de besvarer.

Etter å ha ligget i skuffen til journalisten Sergej Dorenko i 9 år, ble i dag en videokassett gjort tilgjengelig for Associated Press og Wall Street Journal. Videoen viser Litvinenko og to av hans kolleger på en russisk «datsja» i april 1998, mens de forteller journalisten om sine kvaler rundt ordre de skal ha fått om å kidnappe, mishandle og drepe fremstående russiske forretningsmenn.

Påstandene er ikke nye. Litvinenko og en gjeng kamerater i finnlandshetter holdt allerede i november 1998 en pressekonferanse i Moskva, der de gikk ut med de samme opplysningene.

Men i følge pakten som ble innngått på datsjaen den kvelden, skulle nettopp denne videoen offentliggjøres i tilfelle en eller flere av dem ble drept. Det ble altså en av dem i november i fjor, men først i dag ble det til nå hemmeligholdte materialet vist. Dette sammenfalt på en underlig måte med at den britiske påtalemyndigheten i går kunngjorde at de hadde tatt ut tiltale mot en annen ex-KGB/FSB offiser, Andrej Lugovoj, for drapet.

I Russland florerer nå på forutsigbart vis konspirasjonsteoriene som makk i møkk. Men i bestrebelsene med å holde fakta fra fiksjon og konspirasjon, synes det naturlig å nevne ett navn, hvis rolle i hele denne saken har vært like mye offer som aktør: Boris Berezovskij. Den brilliante matematikeren, bilselgeren og tidligere sikkerhetsrådgiveren til Boris Jeltsin, er i dag den ubsestridte statsfiende nummer én for Vladimir Putin og hans regime.

Det var ham Litvinenko skal ha fått i oppdrag å drepe, men nektet. Det var også han som eide TV-kanalen der journalisten Dorenko jobbet på det tidspunkt han ble «innkalt» til FSB-agentenes hytte for å forevige deres testament.
Det var samme Berzovskij som flyktet til Storbritannia omtrent samtidig med Litvinenko, og som trolig takket være hverandre kunne innkassere politisk asyl kort tid etter.
Det var også Berezovskij som i november i fjor i sin stretch-limo cruiset inn til sykehuset der Litvinenko lå på sitt dødsleie og ble familiens medietalsmann, samtidig som han med vrede og overbevisning hevdet at Russlands president Vladimir Putin stod bak drapet.

I russiske medier blir nettopp Berezovskij fremstilt som en av dem som kunne hatt et motiv for å myrde Litvinenko. Det er ingen tvil om at milliardærens edderkoppaktige rolle i dette dramaet fortjener å bli avklart offentlig, like mye som Andrej Lugovojs.

Men at den nå siktede russiske statsborger Lugovoj skal bli utlevert til Storbritannia er like usannsynlig som at den nå britiske statsborger Boris Berezovskij skal bli utlevert til Storbritannia, slik Kreml krever.

Etter alle solemerker vil dermed en av dette tiårets mest dramatiske og omtalte drapssaker forbli en gåte.

27.mai.2007 @ 13:20av RT

Hei medie-rakettforsker

Ditt politisk korrekte vissvass forlenger en oppklaring:
Sharia-gestapistene i det britiske ?politiet? har nå siktet en russisk statsborger ved navn Andrei Lugovoi (bildet til venstre) for et påstått drap på den muslimske terroristen Alexander Litvinenko som døde av polonium-forgiftning i London i november 2006. Hva denne såkalte ?siktelsen? er basert på synes det foreløpig ikke å være sagt noe om. Lugovoi avviser blankt å ha hatt noe som helst med Litvinenkos død å gjøre, og påstår at siktelsen er politisk motivert. Det høres slett ikke usannsynlig ut, for å si det ekstremt forsiktig.

Hvem som er ansvarlige for Litvinenkos død er umulig å ha noen sikker formening om, men det er slett ikke umulig at han forgiftet seg selv, vel vitende om at russiske myndigheter og personer med tilknytning til russiske myndigheter trolig ville få skylden. Han var konvertitt til islam og besatt av hat til Putins regime. Å forgifte seg selv på en slik måte ville bli ansett som en radioaktiv selvmordsbombe og kvalifisere for direkte tilgang til paradis. Konvertitter til islam pleier ofte å ta islams lære meget alvorlig, og jo mer alvorlig man tar islams lære jo mer bestialske forbrytelser vil man være i stand til å begå. Nå er ikke det å ta livet av seg selv noen spesielt bestialsk forbrytelse, i dette tilfellet er vel utspekulert et mer dekkende ord enn bestialsk.

Den største britiske frekkheten i denne saken er at de patetiske sharia-rottene krever Lugovoi utlevert fra Russland. Litvinekos nabo og nærmeste omgangsvenn var Akhmed Zakayev, en muslimsk terrorist som er ettersøkt av Russland gjennom interpol, blant annet for å ha vært innblandet i barnemassakren i Beslan.

Å kreve en sine egne borgere utlevert fra et annet land, slik Russland gjør, er én ting, å kreve et annet lands statsborgere utlevert fra det land hvor de er statsborgere er noe ganske annet. Samtidig med at britene beskytter muslimske terrorister med russisk statsborgerskap krever de utlevert fra Russland en russisk statsborger som de påstår skal ha drept en av de muslimske terroristene de selv beskyttet. Frekkheten til Vestens ynkeligste og mest patetisk islamofile folk synes ikke å kjenne noen grenser, bokstavelig talt.

Det er for øvrig intet nytt at britene løper muslimenes ærend i forhold til Russland. Det har de tradisjon for gjennom flere hundre år, i diverse deler av verden.

Kilder:

Britain Seeks Lugovoi’s Extradition
The Moscow Times 23 May 2007

Russia strongly refuses to extradite Alexander Litvinenko’s murder suspect to UK
Pravda 23 May 2007

21.sep.2007 @ 08:37av Baby Boy

www.apple.com/no/ipodtouch/

Bondevik og den vanskelige freden

Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik og hans nystartede Oslosenter har avholdt sin hittil største ?event?, et minitoppmøte med prester, ex-statsministre og ?presidenter fra ymse land. Men møtet blir møtt av kritikk. Har kritikerne rett?

I August i fjor ble Oslosenteret for demokrati og menneskerettigheter startet, med de to tidligere KrF-toppene Kjell Magne Bondevik og Einar Steensnæs i spissen. Etter en treg start fikk senteret denne uken sin ilddåp med et viden publisert toppmøte i miniatyr. Rundt 35 toppnavn fra 15 land var invitert; tidligere stats- og regjeringssjefer, krydret med eksperter og talsmenn for ymse interessegrupper ? svært mange fra Midtøsten. Og trekkplasteret ? ingen ringere enn Irans tidligere president Mohammad Khatami.

Møtet, som skulle fremme dialog mellom kulturer, religioner og ulike politiske syn, ble tidlig møtt med kritikk. Iranske opposisjonelle, en høylytt men som regel fredelig gjeng, responderte først, med en brev- og telefonkampanje for å hindre at ex-presidenten i Iran skulle få sette sine kappeinnhyllede bein på norsk jord. Eksiliranerne hevder at Vestens syn på Mohammad Khatami som en vennlig reformist er fullstendig forfeilet; basert på sjarmen fra en mild og snill retorikk og et vinnende smil. Khatami, som var president i Iran i 8 år fra 1997 til 2005 er i virkeligheten en tyrann med blod på hendene, hevder iranerne. De viser blant annet til systematiske brudd på menneskerettighetene og de angivelig tusenvis av henrettelser som ble utført i disse årene. Steining av kvinner og menn som hadde begått ?seksuelle forbrytelser? (sex utenfor ekteskapet) og henrettelser av mindreårige toppet seg nettopp på denne tiden, hevder de landflyktige.

Khatami har i tillegg en meget tvilsom ?cv?, blant annet som propagandaminister under krigen med Irak på åttitallet, og en av arkitektene bak kampanjen for å få ungdomsskoleelever til å kjempe i krigen ? med mullaens løfte om at heltene garantert ville være sikret en plass i Paradis dersom de døde. Så hvorfor invitere en slik mann til et seminar som handler om demokrati, forståelse og menneskerettigheter?, spurte de opposisjonelle iranerne.

Den andre del av kritikken mot Bondeviks fredsmøte kom fra det Israelvennlige kristen-Norge, som lurte på hvorfor Israel ikke var invitert til et møte der Midtøsten-folk skulle diskutere fundamentalisme og toleranse i en verden preget av vold og terror. Israel, som mer enn noen ?vestlig? stat har opplevd fundamentalisme og politisk vold på kroppen.

Bondevik kunne ikke gi noen fullgod forklaring på dette, og henviste til at man ikke ønsket at dialogseminaret skulle bli dominert av den israelsk-palestinske konflikten.

Men virkeligheten kan ofte være langt enklere enn man tror.

Konferansens trekkplaster, seyyed Mohammad Khatami ville neppe ha kommet i det hele tatt, om israelske religiøse eller politiske ledere hadde deltatt. For brent barn skyr ilden. Tilfeldighetene ville det nemlig slik at Khatami, vestlig orientert og ?reformvennlig? som han var den 8 april 2005 besluttet å gå i begravelsen til Pave Johannes Paul II. På grunn av den alfabetiske sitteordningen under seremonien ble mullaen sittende ved siden av Israels president Moshe Katsav. Katsav, som opprinnelig er iransk jøde, fortalte senere at de to hadde funnet tonen og kommet i snakk i løpet av den langdryge bisettelsen. Dette var i virkeligheten den første direkte kontakt mellom statsledere fra de to land siden 1979, og utviklet seg til en skandale så stor på Khatamis hjemmebane, at han offentlig måtte gå ut og benekte at noen kontakt hadde funnet sted. Kanskje var episoden en av grunnene til at den kompromissløse Mahmoud Ahmadinejad vant valget samme år, og i dag sitter som Irans president.

Det er ingen hemmelighet at Khatami ser for seg et comeback ved det iranske presidentvalget i 2009, og et nytt håndtrykk med en israelsk religiøs eller politisk leder ville torpedert enhver slik plan, uansett hvilken støtte han ville fått av den stadig sterkere studentopposisjonen i Iran.

Bondevik og hans stab av dyktige rådgivere må utvilsomt ha visst om denne konflikten. De vet også hvor uhyre sentral nettopp den israelsk-palestinske konflikt er for hele dialogen mellom den vestlige og muslimske verden. Denne gangen måtte altså behovet for virkelig dialog vike for behovet for god PR og heftige, kappekledde trekkplastre for det nystartede Oslosenteret.

16.mai.2007 @ 19:59av Gunnar Strømnes

Jeg synes att Bondevik burde flytte ned til Midtøsten, så er vi kvitt han en gang for alle.

17.mai.2007 @ 13:56av Kjell A

K M Bondevik er like vanskelig å bli kvitt som styggen sjøl, det en kan håpe er at han flytter fredssenteret sitt til Bagdad

17.mai.2007 @ 14:05av

Å se Bondevik sammen med disse menneskene fra presteskapet i Iran forteller meg at han ikke vet hva han steller med.Han burde heller studere bibelen sin for der står svaret på alt han søker.Det må da være måte på PR-KÅTHET.

17.mai.2007 @ 16:37av Per-Erik Johansen

Bondevik må først lese koranen, dernest en hadth.
Kanskje vi da kan unngå slike pinlige uttrykk som at i islam og i kristendommen tilber vi den samme gud. (Kor. 109: 1-6), uttalt av ham under et moskebesøk , mens han blar i koranen.
Der kan det ikke uttrykkes klarere enn at det er snakk om forskjellige guder.

Den russiske bjørn brummer

I den siste tid har den russiske bjørn brummet stadig oftere. Men har den grunn til det?

Under NATO-toppmøtet i Oslo i forrige uke, mens det internasjonale pressekorpset satt benket, ventende på pressekonferansen til den russiske utenriksminister, utspilte det seg en selsom scene på første rad.

De fremmmøtte diskuterte i det stille hva ministeren kom til å si omkring Putins sjokkmelding samme dag om at Russland midlertidig trekker seg fra nedrustningsavtalen CFE. En ukrainsk journalist like bak meg bøyer seg fram og sier med overbevisning: «Det er Sovjetunionen – enda en gang. De burde bygget veier, men lager i stedet våpen.» Fra første rad kommer et hånlig sukk fra to velstriglete unge menn fra en av de russiske nasjonale TV-kanalene: «Ukrainer, ja. Snakker dårlig russisk. Har ikke skjønt noen ting.» Dryppende av sarkasme begynner de to russerne å spørre ut ukraineren om landets motiver for å ville bli med i NATO, «på randen av borgerkrig og kaos» som de mener landet er. Ukraineren forsøker å forklare at hele den politiske krisen i landet begynte nettopp med NATO-spørsmålet, og kommer enda en gang med utfall mot Russland, som han mener ligner mer og mer på den totalitære stat som kjempet mot USA om verdensherredømmet på 70-tallet. Det eneste som trolig avverget at journalistene til slutt fysisk røk i fletta på hverandre var sannsynligvis at utenriksministeren ankom, og de i stedet måtte jobbe.

Hele episoden er svært typisk for det som nå skjer i Russland. President Vladimir Putin har med stort hell klart å samle folket bak sitt nasjonalistiske prosjekt. De aller flest russere – fra bønder og industriarbeidere til journalister og børsmeglere later til å ha blitt forført av symbolikken, retorikken og nostalgien som Putin og andre regjeringstopper så bevisst spiller på. Hver gang presidenten kommer med et nytt utfall mot Vesten reagerer befolkningen med ryggmargen og hjertet. Som fotballtilhengere på hjemmekamp applauderer folkedypet Putins stadig mer aggressive budskap om at Russland skal man ikke kødde med, og krever mer. Det at et folk har stolthet og kjærlighet til sitt land er ikke nødvendigvis noe negativt, men som alltid – når man leker med nasjonalisme, kommer fremmedfrykten – fremmedhatet også. Om ikke alltid tilsiktet, så som en bieffekt: – Det er oss mot dem som gjelder. Til å begynne med under Putins regjeringsperiode var det tsjetsjenerne som ble statssanksjonerte mål for fremmedfrykten. Så ble georgiere og kaukasusfolk i sin alminnelighet jaget fra markedene og kioskene de drev. Selv blant ellers normale og nøkterne mennesker kunne man stundom høre «svartskaller» og liknende som tilsynelatende stuerene betegnselser på mennesker med annet enn slavisk avstamning. Og som ventet – hatkriminaliteteten eksploderte. Nå er det esterne som er hatobjekt nummer én etter fjerningen av krigsminnesmerket i Tallinn. Anført av ekstrem-nasjonalistiske ungdomsorganisasjoner som «Nasji» («Våre») og «Molodaja Gvardia» («Den unge garde») som sannsynligvis har mye mer enn meningsmessig fellesskap med regjeringspartiet.
Gradvis begynner vi som reiser mye til Russland å merke at mistenksomheten overfor fremmede faktisk gjelder nesten samtlige vestlige som besøker landet. Stadig oftere blir man som vestlig i Russland avkrevd dokumenter og forklaringer på hvem man er og hva man gjør der av diverse offisielle personer. Og til stadighet mumles det når man introduserer seg som for eksempel journalist – «…ja, men sikkert egentlig spion!».

Et betimelig spørsmål er om Putin og hans regjering i tilstrekkelig grad har tatt lærdom av historien og vet hva de gjør når de nå på en så hyppig og skamløs måte leker med nasjonalisme – i en befolkning som helt siden 1991 har lengtet etter mer orden, samhold og stolthet.

04.mai.2007 @ 15:05av Knut Erik Strømmen

Går vi mot en ny kald krig og skarpe fronter øst/vest? Hva blir i så fall Norges utfordringer?

04.mai.2007 @ 16:44av

Synes det er ganske facinerende å lese historiebøkene på nytt.. Er jo litt merkelig at toppledere i dag, ikke ser sjøl hva de faktisk bidrar med.. Og ja, russerne burde nok heller brukt litt mere midler på infrastruktur, utdannelse og sosiale goder, men nå er det vel en gang slik at store bjørner er livredde for å miste størrelse?

13.mai.2007 @ 09:19av ivahau

Hi My Name Is ivaejx.