Nyhetene

Mannen uten ansikt

2 4. mai 2012

Mandag innsettes Vladimir Putin som Russlands president for tredje gang. Hvem Putin egentlig er vet vi fortsatt lite om. Hva vi har i vente de neste seks årene er lett å gjette seg til: En forsatt stø kurs vekk fra demokrati i verdens største land.

«The man without a face: The unlikely rise of Vladimir Putin», heter en ny bok skrevet av den amerikansk-russiske journalisten Masha Gessen. Her får vi repetert noen av Putins tvilsomme meritter gjennom de siste 12 årene. I tillegg lanseres noen nye sammenhenger og ideer. Den røde tråden som gjør at boken er umulig å legge fra seg er nettopp Gessens utrolige beretning om hvordan en middelmådig KGB-agent som aldri visste noe om politikk og som i bunn og grunn bare hadde administrert seg selv og bikkja, over natten endte opp som den ubestridte leder i verdens største land. Den dag i dag er nesten ingenting kjent om Putins fortid, eller hva han egentlig står for. Men Gessen har spurt og gravd og spekulert. Bildet som tegnes er av en hissigpropp uten empati, som ikke gir seg før han får det som han vil. Ja, Gessen mener endog å kunne påvise at han alltid har vært kleptoman – eller egentlig en mer avansert variant av lidelsen som på fagspråket heter pleonexi: En sykelig trang til å ta det som tilhører andre.

Blant de artige anedktodene som illusterer hennes poeng er da Putin angivelig stjal en 124-karats diamantring fra en amerikansk forretningsmann som besøkte St. Petersburg i 2005 . Eller da han samme år rappet en vodkaflaske formet som en Kalasjnikov fra Guggenheim-museet i New York.

Men lidelsen har gitt seg alvorligere utslag, hevder Gessen, som spør retorisk om Putins overtakelse av alle Russlands TV-kanaler i 2001, arrestasjonen og ruineringen av den liberale forretningsmannen Mikhail Khodorkovskij  og giftdrapet på kritikeren Aleksandr Litvinenko kanskje var symptomer på samme sykdom.

Mandag overtar altså Putin formelt som Russlands statsoverhode igjen, selv om de fleste nok vil si at det er han som har bestemt alt i landet, også under interimperioden med Dmitrij Medvedjev ved roret. Det betyr at han har sittet 12 år ved makten, og nå kan det altså bli 12 nye. Omlag halvparten av det russiske folk er glad for det. Men ville de vært like begeistret dersom russiske medier var fri til å granske Putins fortid og nåtid? Ville han fått nordkoreanske prosenter ved hvert valg dersom domstolene var uavhengige nok til å granske korrupsjonspåstandene Gessen skisserer i sin bok? Ville lutfattige babusjkaer på minstepensjon stemt på mannen om de kjente til luksuspalasset han er i ferd med å bygge til seg selv, for statens penger ved Svartehavet? Busjettert til å koste 100 millioner kroner, men i følge Masha Gessen nå snart ferdigstilt til en kostnad av 7 milliarder kroner! 

I takt med at situasjonen i Russland er blitt stadig mørkere på demokratifronten, handler Norge stadig mer med vår store nabo i øst. Etter 12 år med vedvarende kritikk fra OSSE og andre organisasjoner for manglende demokrati og urettferdige valg, er omkvedet i Norge fortsatt at «Russland er på rett vei.» Det er en påstand uten rot i virkeligheten. Tvert i mot er landet blitt stadig mer korrupt, påvist blant annet gjennom Transparency International’s korrupsjonsliste. Domstolene styres i stadig større grad av politikk og penger, ikke lover. Tusenvis av russiske forretningsfolk sitter bak lås og slå etter at deres konkurrenter betalte dommere for å tiltale rivalen for oppdiktede forbrytelser. Rasistisk vold og nasjonalisme har økt voldsomt. Journalister trakasseres, trues og drepes om de trår makten for nær.

Nå er mannen uten ansikt tilbake for fullt. Det gjenstår å se om noen vil våge å trosse ham denne gangen.

 

 

Å fly med livet som innsats

1 2. april 2012

Russland er et av de farligste landene i verden å fly i. Seks av fjorårets 24  alvorligste flyulykker skjedde nettopp her. Mandag denne uken skjedde det igjen, da et passasjerfly deiset i bakken like etter avgang.

For ikke så mange år siden satt jeg på den internasjonale flyplassen i Murmansk og ventet på et fly hjem. Det var tåke og alle avganger var forsinket. Ved nabobordet i kaféen satt to lystige herrer i flyveruniform og nøt sin cognac. Skjønt, han med flest striper på ermet, insisterte på at han bare hadde drukket te.  Andrepiloten derimot, kuttet gjerne ventetiden med noen skarpe.

- Kan du drikke viss du skal fly da, spurte naive jeg. Pilotene brøt ut i en overbærende latter. Selvfølgelig kunne kan det. Han var jo annen-pilot. Så lenge kapteinen var noenlunde edru ville det gå greit, forklarte de to. Dessuten kunne det jo tenkes at det var flere timer til de skulle på vingene.

Fotograf Aage Aune og Øystein Bogen like før avgang i snøstorm fra Volgograd.

Det er ikke få ganger jeg har tenkt tilbake på denne episoden, mens jeg har niholdt i armlenene og kaldsvettet av frykt, mens et slitent russisk innenriksfly har hoppet og knaket seg inn for landing på en rullebane full av telehiv og hull. Pilotens mulige promille har i noen tilfeller vært den minste frykten, i det turbulensen har revet og slitt i en flykropp som ble bygd for 50 år siden. Ikke rart at tradisjonen med å klappe hjertelig når hjulene treffer bakken lever i beste velgående i Russland. Folk har tross alt satt livet på spill ved å gjennomføre turen, og lettelsen ved å overleve er både spontan og ekte.

Nå skal det sies at forholdene er blitt bedre siden jeg begynte å fly i Russland for 20 år siden. De aller eldste maskinene, der det verken fantes surstoffmasker eller setebelter er blitt satt på skraphaugen eller eksportert til et enda fattigere land, gjerne på det afrikanske kontinentet. Men kulturen, eller rettere sagt ukulturen med å ta lett på sikkerheten, bite tennene sammen og håpe at det går bra, lever i beste velgående.  

Økende konkurranse blant et utall større og mindre flyselskaper  har ført til at russiske piloter får mindre trening enn de skal ha og at det slurves systematisk med vedlikehold og sikkerhetsrutiner. I tillegg peker internasjonale flysikkerhetseksperter på at investeringene i nytt utstyr på småflyplasser uteblir og statlige kontrollorganer gjør ikke jobben sin. Bak det hele ligger kanskje det største problemet Russland har i dag: Korrupsjon. Den gjennomsyrer fortsatt alle offentlige instanser i landet, der den nyvalgte president Vladimir Putin i årevis har hevdet at han er den største garantist for lov og orden.

Men det Putin ikke har forstått, eller kanskje ikke vil forstå, er at med hans konsept «den vertikale makt»,  vil Russland aldri få ærlige funksjonærer og et uavhengig rettssystem som folk respekterer. I et slikt system vil alle nedover på rangstigen kun være opptatt av å si de riktige tingene, slik at sjefen blir fornøyd og ihvertfall ikke å gjøre for mye. Så lenge russiske politikere ikke må stå til ansvar for sine egne velgere, politikerne styrer dommerne, og offentlig kritikk av den politiske eliten er uakseptabelt vil det fortsatt være utrygt både å fly, og gjøre forretninger i Russland.

IMPERIET SLÅR TILBAKE

1 29. mars 2012

Etter fire måneder med gatedemonstrasjoner, er luften i ferd med å gå ut av opposisjonsviljen i Russland. En meningsmåling utført av Levadainstituttet i Moskva viser en betydelig tilbakegang i den folkelige støtten til bevegelsen bak demonstrasjonene. Bare 32 prosent av de spurte uttrykker nå noen som helst støtte til anti-Putin aksjonene.

En del av årsaken ligger trolig i dokumentaren «En protestaksjons anatomi» som ble vist på den russiske TV-kanalen NTV tidligere denne måneden. Her slår Putintilhengerne kraftig tilbake mot opposisjonens beskyldninger:

Med heller tvilsomme journalistiske metoder og enda mer tvilsomme intensjoner går filmen langt i å slå fast at opposisjonen betalte folk for å komme på massedemonstrasjonene i desember og januar, der opp mot 100 000 mennesker møtte opp for å kreve nyvalg. Som uavhengig observatør til flere av demonstrasjonene den siste tiden har jeg ingen problemer med å slå fast at en slik påstanden er det rene sprøyt.

TV2 under dekning av demonstrasjoner i Moskva 10. desember 2011

Om ikke det var nok, forsøker programskaperne også å bevise at den liberale opposisjonen har betalt folk for å komme på demonstrasjonene som ble holdt til støtte for Vladimir Putin. Opposisjonens hensikt med dette skal ha vært å filme utdelingen av penger, noe som igjen ble lagt ut på Youtube for senere å «bevise» at Putintilhengerne var kjøpt og betalt.

Sannelig klarer også TV-kanalen å filme noen amerikanere som står og ser på demonstrasjonene, og slår ubeskjedent fast at dette beviser at CIA og den amerikanske ambassade i virkeligheten har iscenesatt hele showet.

Om filmen var et et bestillingsverk eller ikke er vanskelig å si, og premissjournalistikk der den andre parts argumenter ikke blir hørt eller blir satt inn i reporterens valgte vinkling er jo heller ikke ukjent her til lands. Men ensidigheten i dette programmet gjør det vanskelig å lese som annet enn et propagandadokument for Russlands nyvalgte president.

Opposisjonen har som ventet reagert med sinne og oppfordrer nå til boykott av NTV – kanalen som for 15 år siden var noe av et fyrtårn for uavhengig journalistikk i Russland, men som de siste 10 år har vært under solid statlig kontroll. Likevel har innholdet i dokumentaren skapt så mye blest at opposisjonen skal slite hardt for igjen å trekke titusener ut i Moskvas gater.

Imperiet har altså slått tilbake. Opposisjon er blitt satt i vanry. Og som ventet har alle viktige utenlandske handelspartnere, inkludert Norge anerkjent at Vladimir Putin er valgt som president for de neste seks årene. Putin kan med det sove bedre i tiden frem mot sin egen innsettelsesseremoni den 7 mai. Spørsmålet er hvordan Vestens politikere, som velsignet Russlands forgiftede presidentvalg, vil sove når regjeringen Putin 2.0 viser hva den står for.

 

 

Catch and Release

29 23. august 2009
Kategori: Piratjakt

I går anholdt KNM Fridtjof Nansen sine første pirater i Adenbukta. Somalierne ble imidlertid sluppet fri etter kort tid. Selv om det var liten tvil om at de faktisk var på vei for å kapre skip i den travle internasjonale skipsleden som går midt gjennom bukta.

En RPG granatkaster, fire Kalasjnikover, to Tokarev pistoler. Kastekroker, stiger og mengder med drivstoff. Dette var gårsdagens fangst. Man bruker som regel ikke maskinpistol til å fiske, så indisiene var klare. Likevel ble de sju somalierne sluppet fri. Og trolig uten de helt store traumene. Med seg på veien hjem til Boosaaso fikk de rikelig med mat og vann. Og hjelp til å programmere GPS’en sin slik at de ikke skulle seile seg vill.

Etter gårsdagens episode er det kommet mange reaksjoner fra våre lesere på tv2nyhetene.no, hvor folk ser med stor indignasjon på at piratene ble sluppet fri. De bitre juridiske realitetene ved oppdraget er vel først nå i ferd med å åpenbare seg for alle dem både her nede og hjemme som trodde det bare var å hanke inn alle mistenkelige, bevæpnede somaliere man traff på sjøen og frakte dem til kasjotten. For Kenya er det landet EU har overtalt til å ta imot de somaliske sjørøverne. Sannsynligvis har den overtalelsen skjedd ved hjelp av ikke helt ubetydelige pengebeløp. Hadde det kenyanske rettsapparatet fått overlevert alle man anholdt – både for mindre og større grad av sjørøveri, ville det sannsynligvis kollapset i løpet av kort tid. Det er en av grunnene til at kenyanerne har lagt en ganske høy list, både når det gjelder siktelsenes innhold og bevisbyrden. En intensjon om å begå kapring ville ført til en minimal straff i Kenya, om landet i det hele tatt ville siktet noen kun for dette. Det ville dessuten trolig vært vanskelig å få en tilståelse ut av de mistenkte. En mild dom eller frifinnelse ville til syvende hatt en minimalt avskrekkende effekt på den mannlige somaliske kystbefolkningen.

Det fins også gode logistiske og praktiske grunner til at Nansen ikke tok piratene om bord. Fartøyet ville i så fall måtte avbryte operasjonen i Adenbukta for å frakte de sju til Kenya. Og 3000 kilometer til havs er ingen triviell avstand.Fridtjof Nansen tar om bord drivstoff fra en amerikansk militær tankbåt i dag.

Dersom Nansen skal arrestere pirater og få dem dømt til strenge straffer er det derfor i praksis et krav at man må ta dem under et kapringsforsøk, men før båten blir kapret. Det vil si at man har et tidsvindu på kun 20-30 minutter. Etter at båter er blitt kapret er det nemlig mikroskopiske sjanser for å få gjort noe med situasjonen. Alternativt kan man også pågripe dem som har forsøkt, men feilet i sin kapring. Forutsatt at solide nok beviser kan fremlegges i form av radarbilder og annen elektronisk dokumentasjon.

Gårsdagens piratfangst har synliggjort at Nansens politioppdrag i Adenbukta langt i fra vil bli enkelt og uproblematisk. Men selv om de sju som ble sluppet fri i går kanskje blir feiret som helter hjemme i Somalia i kveld, ble kanskje én kapring avverget. Og det er kanskje seier nok i seg selv.

Hva mener du?

Humanitært dilemma

2 21. august 2009
Kategori: Piratjakt

For noen dager siden kom en fransk fregatt over en åpen båt fullpakket med somaliske flyktninger i Adenbukta. De rundt 40 utmagrede og tørste menneskene var på flukt fra borgerkrigen i Somalia og på vei til Jemen. Etter å ha hjulpet dem med mat, vann og bensin, lyktes det igjen å få start på den lille påhengsmotoren. Men det varte kun få minutter før motoren trakk sitt siste sukk. Den franske kapteinen hadde ikke noe annet valg enn å ta de skipbrudne om bord og avbryte sin piratjakt. Nå når været i Adenbukta og sør for Afrikas Horn er i ferd med å bedre seg etter monsunsesongen, betyr det at pirataktiviten igjen vil øke på havet. At det igjen blir mulig å ta seg langt til havs med småbåt vil også bety at flyktningestrømmen fra Somalia kan ta seg kraftig opp.

Dette kan åpne for noen vanskelige dilemmaer for fregatten Fridtjof Nansen og resten av EUs anti-piratstyrke Atalanta. De for tiden 9 EU-fartøyene kan i verste fall risikere å bli opptatt med en humanitær redningsaksjon fremfor piratjakt. Jemen har gjort det klart at de ikke ønsker krigsskip fra NATO og EU i sine farvann. Og det kan dermed også bli problematisk å finne et sted å frakte flyktningene. I ytterste konsekvens kan de måtte taes med tilbake til militærfartøyenes hjemland. Og enda verre: Hva om pirathøvdingene på det somaliske fastland med vitende og vilje bruker sine penger, våpen og innflytelse til å skape en flyktningestrøm slik at krigsskipene har hendene fulle.

På sjøen er man pliktig til å hjelpe folk i nød. Men hvordan skal man reagere på en mulig ny flyktningestrøm i Adenbukta og hvordan skal humanitære hensyn veies opp mot oppdraget: Å trygge skipsfarten i området? Dette er noen av spørsmålene ledelsen i EUs operasjon Atalanta nå må ta stilling til.

Flyktninger, så vel som pirater er begge et resultat av den desperate situasjonen i Somalia. Og enda en gang synliggjøres at marinestyrker alene ikke er en fasit for krisen på Afrikas Horn

Hva mener du? Bør marinestyrkene i Adenbukta hjelpe flyktningene?

Finger i demningen

1 18. august 2009
Kategori: Piratjakt

9 krigsskip og tre overvåknings fly inngår i dag i EUs operasjon Atalanta. Innen kort tid vil styrken ha økt til 12 skip og fem fly. Blant dem den norske fregatten Fridtjof Nansen. Det er en betydelig styrke i en hver sammenheng. Men den nye sjefen for styrken, nederlenderen Pieter Bindt er ikke overoptimistisk.

-Problemet må løses på land, slår Bindt fast.

-Når monsunen er over i begynnelsen av september venter vi en ny stor økning i piratvirksomheten, sier flaggkommandøren når vi møter ham på det nederlandske krigsskipet Evertsen. Broen på flaggskipet minner meg mest om en av Imperiets stjernekryssere i Star Wars. Men til tross for det ypperste av våpen- kommunikasjons- og radarsystemer er det tvilsomt om styrken vil klare å avskrekke piratene nok til at problemet forsvinner.

-Husk at området vi skal overvåke faktisk er like stort som hele USA, sier Bindt, mens han skuer over mot Nansen som ligger på nabopiren.

Nansen på vei gjennom Suez

-Problemet må løses på land. Dette er blitt omkvedet både blant militære, politikere og eksperter. Problemet er bare at problemet ligger i et land som heter Somalia. Her fikk som kjent verdenspolitimann nummer én seg en saftig blåveis i 1993. Få tror amerikanske soldater vil sette sin fot på denne delen av verden igjen i denne generasjonen. Og på egen hånd ville EU aldri til å sette i verk noen fredsbevarende operasjon i Somalia. På toppen av det hele er hele den vestlige verden opptatt med en krig i Afghanistan som trolig ikke vil la seg vinne de nærmeste 10 åra. Det siste man trenger er et nytt Afghanistan på Afrikas Horn.

Inntil videre er patruljer til havs det beste man kan stille opp med. Og trolig vil EU-styrken gjøre en betydelig innsats for å holde antallet piratangrep noe nede. Men i lengden er dette å sammenlikne med den lille landsmannen til kommandør Bindt som prøvde å holde demningen tilbake med fingeren. Men i tilfellet EU Operasjon Atalanta opererer man allerede på overtid. Og i 2011 er operasjonen trolig avsluttet for godt.

reklame