Glimt av desperasjon
Maktkampen som har utspilt seg i Norges nest nordligste toppklubb, har vært en absurd opplevelse å følge. Kort og tabloid sagt så har det vært en maktkamp mellom to av de største fotballprofilene i Bodø de siste årene, trener Kåre Ingebrigtsen og nestleder i klubben, Ørjan Berg. I tillegg har hedersmannen Stig Johansen nærmest uskyldig blitt hovedmannen i dramaet som endte med trener Ingebrigtsens avgang.
For å forstå avgangen til Ingebrigsten i dag, må man se helt tilbake til høsten 2009, da «han Kåre» av en eller annen grunn fikk forlenget kontrakten sin med tre år. Årslønna var på drøye millionen.
Etter jubelåret i 2008, ble Ingebrigtsen genierklært. Med rette. Å ta fjerdeplass i ligaen, med et lag som på papiret var en blanding av foreldet og et oppsamlingheat for en gjeng «nesten-spillere», må sies å være en bragd. I medgang var Ingebrigtsens personlighet en gave til Glimt. Men da hverdagene meldte seg i 2009, så man plutselig glassklart hva som var Ingebrigtsens svakheter som trener. Han maktet ikke å forandre spillestilen på bortebane, der Glimt gikk på smell etter smell. Og han maktet ikke å spre entusiasmen inn i et hardt prøvet lag, og en landsdel som stiller store, og berettigede krav til Glimt. Trenden fortsatte i Adeccoligaen i fjor. Og årets sesong har vært en katastrofe fra første start. Der jeg og alle andre møtte en offensiv og kul Ingebrigtsen i 2008, har vi sett en usikker og nærmest anemisk utgave av samme mann i 2011.
Den største feilen Ingebrigtsen gjorde etter nedrykket i 2009, var å kvitte seg med Stig Johansen. Tidenes Glimt-toppscorer er bak Runar Berg, den viktigste suksessfaktoren til de gule siden opprykket på midten av 90-tallet. Ikke bare på grunn av målene i Tippeligaen, men også som innpisker, og forbilde for de mange ungguttene som har kommet og gått i klubben. Kjemien mellom Ingebrigtsen og Johansen var elendig. Og Ingebrigtsen avviste nærmest hånlig alle som mente at Johansen burde være med videre for å få Glimt på fote. Det såret ikke bare Johansen, men samtlige supportere, og alle i Glimt. Hvorfor avvise en mann som elsker klubben, og som investorer var villige til å betale lønna til? Han var til og med villig til å gå ned i lønn. I tillegg var mange av supporterne, og oponionen i Bodø, kritiske til at Ingebrigtsen fikk forlenget sin kontrakt etter nedrykket.
På årsmøtet i 2010, forsvant formannen som ansatte Ingebrigtsen. Inn i styret trådte Ørjan Berg. Han med flere, ønsket Stig Johansen tilbake til klubben, og ansatte ham som spillerutvikler. Men kjemien mellom Johansen og Ingebrigtsen var fortsatt så dårlig, at det ikke gikk. Johansen endte opp med å jobbe for fotballkretsen, fordi Glimts sportslige ledelse (altså Ingebrigstsen) ikke så seg tjent med å ha han i klubben.
Årets sesong har startet katastrofalt. Og alle som er tett på Glimt har sett det samme. Spillergruppa har manglet en innpisker, en veteran som tar ansvar – ikke bare i kamp- men like mye i hverdagen. Det fikk Ørjan Berg, i samarbeid med tidligere styreformann Ben Eidissen (det nærmeste Glimt kommer en rik onkel) til å ta ny kontakt med Stig Johansen. De mente at det ville være en god idé å hente inn igjen den gamle ringreven fra Lofoten, som en læremester til Glimts utrolig talentfulle, med umodne stall. Godt tenkt, på papiret. Men så lenge de ikke fikk med seg den øverste sportslige ansvarlige, Kåre Ingebrigtsen, så var jo planen helt ubrukelig. Og det er jo selvsagt at Ingebrigtsen ikke kunne la seg overkjøre av styret på den måten, så lenge han formelt satt med det øverste sportslige ansvaret. Dermed utløste Stig Johansen, det som til slutt måtte ende med Ingebrigtsens fall.
Jeg vet det er mange i Bodø som er glade for at dette skjer. Rundt Glimt er det nå en stor kjerne av tidligere spillere, som var med på seriemedaljer, cupgull, og som har ambisjoner på vegne av klubben. Men måten man til slutt felte Ingebrigsten på, er i beste fall klønete. Jeg synes vi har sett glimt av desperasjon i prosessen. Og den er definitivt uverdig for Kåre Ingebrigtsen, som fortjener mye bedre enn dette.
Når det er sagt, så beundrer jeg Ørjan Bergs mot i denne saken. Han vil ikke sitte stille å se på at klubben i hans hjerte bukker under. Både han og broder Runar har vært alfa omega i den redningsprosessen som har pågått fra å berge Glimt fra konkurs. Det finnes ikke finere folk enn familien Berg. Og etter å ha tilbragt en ettermiddag i Nordlandshallen før påske, der Ørjan Berg arrangerte talentsamling for de største talentene i fylket, så ble jeg overbevist om at hans tanker om lokal forankring er den eneste som kan redde Glimt på sikt. Glimt bør takke høye makter for at Ørjan og Runar Berg, har sett det som en livsoppgave å holde klubben der de hører hjemme. I toppen av norsk fotball.
Som nordlending er jeg født med gult hjerte. Og for alle andre utenfor Nordland, er det vanskelig å forstå Glimts betydning for landsdelen. Anført av Harald Berg, gjorde Glimt det stuerent å snakke nordlandsdialekt i Oslo på syttitallet. På sekstitallet var nordlendingene uønsket i samtlige boligannonser i Aftenposten. Onkelen min som studerte i Oslo i 1969, måtte snakke riksmål i butikken for å få kjøpt brød. Glimts suksess på fotballbanen forandret selvfølelsen til en hel landsdel. De ble hele Nord-Norges lag.
Mye av dette sitter fortsatt igjen i folkesjela. Og jeg tror faktisk Kåre Ingebrigtsen undervurderte den kraften, da det begynte å butte for ham i 2009. Kanskje burde han ha vært mer ydmyk i forhold til den. I alle fall når det kom til en folkehelt, og en hedersmann som Stig Johansen. Den makten Ingebrigsten brukte for å få Johansen ut i 2009, ble paradoksalt nok den samme som felte han som trener to år senere.
I sum er dette bare trist. Og den maktkampen som har rast de siste ukene, bør Glimt ta kraftig lærdom av. Nå må samtlige i klubben ta på seg kjeledressene og arbeidshanskene. Det er vanskelig for alle nordlendinger, jeg vet det. Men nå må man bare holde kjeft, og begynne å sette handling bak de ordene som allerede er sagt.
Det eneste som kan berge det som en gang var en institusjon i norsk og nordnorsk fotball, er at byen og klubben samler seg.
Snarest.
