Sporten

Trist som faen

Nils Skutle gir seg som sjef i Rosenborg etter nitten år i klubben. Det er leit at han slutter, for med Skutle er en massiv epoke i norsk fotball definitivt over.

Oddamannen kom til Trondheim på starten av nittitallet, og tok over et Rosenborg på konkursens rand. Sammen med Nils Arne Eggen, sto han administrativt ansvarlig for det mest suksessrike kapittelet i norsk fotallhistorie. Eggen hadde vyene og ordene, Skutle hadde evnene til å gjøre ord til handling. Sammen gjorde de Rosenborg til en maskin, som var like robust sportslig som økonomisk.

Jeg vil faktisk gå så langt som å hevde at Nils Skutle kanskje er den enkeltpersonen som har betydd mest for utviklingen av den profesjonelle fotballen i Norge. Rosenborg var et mønsterbruk. Skutle har alltid vært offensiv, turt å tenke stort, turt å tenke nytt. Rundt årtusenskiftet reiste klubbledere i skytteltrafikk til Lerkendal for å lære. Og som en del av styret i Norsk toppfotball, har Skutle vært med å legge føringer for det meste innen den profesjonelle fotballen i Norge. Han var meget sentral i utarbeidelsen av den første milliardavtalen for TV-rettighetene i norsk fotball.

Det finnes rett og slett ingen tvil om hans kvaliteter som fotball-leder. De er formidable. Og suksessen har vært han vel undt.

De siste årene er det likevel tydelig at Skutle har mistet kontrollen i Trondheim. Jeg kjenner alt for dårlig til de interne stridighetene i klubben til å uttale meg om hva som har gått galt. Men når en klubb drives med underskudd i år, etter år, så vil det til slutt tære på tilliten til sjefen. Det vil forpurre arbeidsmiljøet og den interne praten. Det hadde skjedd i alle bedrifter med samme utvikling.

Og det er først og fremst her jeg har bitt meg merke i en kulturendring i Rosenborg. Nils Arne Eggen innførte en rekke postulater i sin mye omtalte godfot-teori. I ettertid er det lett å se at han glemte et postulat i sitt suksessmanifest.

«Det er ikke lov å sutre i mer enn et sekund av gangen».

Jeg har alltid likt RBK, det klubben står for, og det de har oppnådd. Men fra utsiden har jeg de siste årene opplevd at det har vokst fram en ekstrem sutrekultur rundt dem. Både fra spillere, trenere, ledere, og supportere.

Da det sportslige RBK-treet vokste inn i himmelen på nittitallet, så prellet all kritikk rettet mot Lerkedal av som vannet på gåsa. I medgang er det lett å være raus. Men i takt med sportslige nedturer, ble det gjort noen grove feil på treneransettelser og spillerkjøp. Og den positive spiralen som gjorde trønderne til en av Europas ledende, ble snudd til en ditto negativ spiral.

Og denne spiralen har Skutle aldri greid å snu igjen. Ikke utad, og tydeligvis ikke internt. Jeg har selv hørt RBK-spillere sagt at «media er ute etter oss», hvis de fikk kritiske spørsmål etter en kamp. Episoder som filmingen (eller var det krampe?) til John Pelu, og handsmålet til Simen Vangberg, har blitt taklet med en snurthet og sårhet jeg ikke finner RBK verdig. Spesielt under Erik Hamren, gikk RBK fra å være en åpen klubb, til å bli en lukket klubb. Tonen ble litt sånn som hos George W. Bush og Åge Hareide. Enten er du med oss, eller så er du med motstanderen!

I Skutles avskjedsintervju, slår han da også til med følgende melding:

«Jeg hadde jo egentlig tenkt at dette skulle komme ut om en fjorten dagers tid, men jeg synes det var greit at det kom i går, så den offentlige henrettelsen kunne avblåses», sier Skutle til rbk.no.

Jeg må bare spørre. Hvorfor så bitter Skutle? Du er historiens mest suksessrike norske fotball-leder. Og jeg garanterer deg at ingen av mine kolleger i Adresseavisen, VG, eller TV 2, vil deg noe vondt. Hva er det med denne sutringen? Hva vil du oppnå med den? Kan du heller ikke bare slå deg på brystet å si at du gir deg, som tidenes mest sukesserike fotball-leder?

Så er kanskje timingen likevel rett, mens klubben ligger nede med kypriotisk støv over alle sine gyldne europeiske fotballminner, til å få inn en ny og like visjonær leder som det Skutle var da han startet sitt historiske lederløp på nittitallet.

For å se Rosenborg og Skutle så langt nede som de er nå, det er bare uverdig, rett og slett trist som faen. For meg, og for alle andre som er glad i norsk fotball.

Glimt av desperasjon

Maktkampen som har utspilt seg i Norges nest nordligste toppklubb, har vært en absurd opplevelse å følge. Kort og tabloid sagt så har det vært en maktkamp mellom to av de største fotballprofilene i Bodø de siste årene, trener Kåre Ingebrigtsen og nestleder i klubben, Ørjan Berg. I tillegg har hedersmannen Stig Johansen nærmest uskyldig blitt hovedmannen i dramaet som endte med trener Ingebrigtsens avgang.

For å forstå avgangen til Ingebrigsten i dag, må man se helt tilbake til høsten 2009, da «han Kåre» av en eller annen grunn fikk forlenget kontrakten sin med tre år. Årslønna var på drøye millionen.

Etter jubelåret i 2008, ble Ingebrigtsen genierklært. Med rette. Å ta fjerdeplass i ligaen, med et lag som på papiret var en blanding av foreldet og et oppsamlingheat for en gjeng «nesten-spillere», må sies å være en bragd. I medgang var Ingebrigtsens personlighet en gave til Glimt. Men da hverdagene meldte seg i 2009, så man plutselig glassklart hva som var Ingebrigtsens svakheter som trener. Han maktet ikke å forandre spillestilen på bortebane, der Glimt gikk på smell etter smell. Og han maktet ikke å spre entusiasmen inn i et hardt prøvet lag, og en landsdel som stiller store, og berettigede krav til Glimt. Trenden fortsatte i Adeccoligaen i fjor. Og årets sesong har vært en katastrofe fra første start. Der jeg og alle andre møtte en offensiv og kul Ingebrigtsen i 2008, har vi sett en usikker og nærmest anemisk utgave av samme mann i 2011.

Den største feilen Ingebrigtsen gjorde etter nedrykket i 2009, var å kvitte seg med Stig Johansen. Tidenes Glimt-toppscorer er bak Runar Berg, den viktigste suksessfaktoren til de gule siden opprykket på midten av 90-tallet. Ikke bare på grunn av målene i Tippeligaen, men også som innpisker, og forbilde for de mange ungguttene som har kommet og gått i klubben. Kjemien mellom Ingebrigtsen og Johansen var elendig. Og Ingebrigtsen avviste nærmest hånlig alle som mente at Johansen burde være med videre for å få Glimt på fote. Det såret ikke bare Johansen, men samtlige supportere, og alle i Glimt. Hvorfor avvise en mann som elsker klubben, og som investorer var villige til å betale lønna til? Han var til og med villig til å gå ned i lønn. I tillegg var mange av supporterne, og oponionen i Bodø, kritiske til at Ingebrigtsen fikk forlenget sin kontrakt etter nedrykket.

På årsmøtet i 2010, forsvant formannen som ansatte Ingebrigtsen. Inn i styret trådte Ørjan Berg. Han med flere, ønsket Stig Johansen tilbake til klubben, og ansatte ham som spillerutvikler. Men kjemien mellom Johansen og Ingebrigtsen var fortsatt så dårlig, at det ikke gikk. Johansen endte opp med å jobbe for fotballkretsen, fordi Glimts sportslige ledelse (altså Ingebrigstsen) ikke så seg tjent med å ha han i klubben.

Årets sesong har startet katastrofalt. Og alle som er tett på Glimt har sett det samme. Spillergruppa har manglet en innpisker, en veteran som tar ansvar – ikke bare i kamp- men like mye i hverdagen. Det fikk Ørjan Berg, i samarbeid med tidligere styreformann Ben Eidissen (det nærmeste Glimt kommer en rik onkel) til å ta ny kontakt med Stig Johansen. De mente at det ville være en god idé å hente inn igjen den gamle ringreven fra Lofoten, som en læremester til Glimts utrolig talentfulle, med umodne stall. Godt tenkt, på papiret. Men så lenge de ikke fikk med seg den øverste sportslige ansvarlige, Kåre Ingebrigtsen, så var jo planen helt ubrukelig. Og det er jo selvsagt at Ingebrigtsen ikke kunne la seg overkjøre av styret på den måten, så lenge han formelt satt med det øverste sportslige ansvaret. Dermed utløste Stig Johansen, det som til slutt måtte ende med Ingebrigtsens fall.

Jeg vet det er mange i Bodø som er glade for at dette skjer. Rundt Glimt er det nå en stor kjerne av tidligere spillere, som var med på seriemedaljer, cupgull, og som har ambisjoner på vegne av klubben. Men måten man til slutt felte Ingebrigsten på, er i beste fall klønete. Jeg synes vi har sett glimt av desperasjon i prosessen. Og den er definitivt uverdig for Kåre Ingebrigtsen, som fortjener mye bedre enn dette.

Når det er sagt, så beundrer jeg Ørjan Bergs mot i denne saken. Han vil ikke sitte stille å se på at klubben i hans hjerte bukker under. Både han og broder Runar har vært alfa omega i den redningsprosessen som har pågått fra å berge Glimt fra konkurs. Det finnes ikke finere folk enn familien Berg. Og etter å ha tilbragt en ettermiddag i Nordlandshallen før påske, der Ørjan Berg arrangerte talentsamling for de største talentene i fylket, så ble jeg overbevist om at hans tanker om lokal forankring er den eneste som kan redde Glimt på sikt. Glimt bør takke høye makter for at Ørjan og Runar Berg, har sett det som en livsoppgave å holde klubben der de hører hjemme. I toppen av norsk fotball.

Som nordlending er jeg født med gult hjerte. Og for alle andre utenfor Nordland, er det vanskelig å forstå Glimts betydning for landsdelen. Anført av Harald Berg, gjorde Glimt det stuerent å snakke nordlandsdialekt i Oslo på syttitallet. På sekstitallet var nordlendingene uønsket i samtlige boligannonser i Aftenposten. Onkelen min som studerte i Oslo i 1969, måtte snakke riksmål i butikken for å få kjøpt brød. Glimts suksess på fotballbanen forandret selvfølelsen til en hel landsdel. De ble hele Nord-Norges lag.

Mye av dette sitter fortsatt igjen i folkesjela. Og jeg tror faktisk Kåre Ingebrigtsen undervurderte den kraften, da det begynte å butte for ham i 2009. Kanskje burde han ha vært mer ydmyk i forhold til den. I alle fall når det kom til en folkehelt, og en hedersmann som Stig Johansen. Den makten Ingebrigsten brukte for å få Johansen ut i 2009, ble paradoksalt nok den samme som felte han som trener to år senere.

I sum er dette bare trist. Og den maktkampen som har rast de siste ukene, bør Glimt ta kraftig lærdom av. Nå må samtlige i klubben ta på seg kjeledressene og arbeidshanskene. Det er vanskelig for alle nordlendinger, jeg vet det. Men nå må man bare holde kjeft, og begynne å sette handling bak de ordene som allerede er sagt.

Det eneste som kan berge det som en gang var en institusjon i norsk og nordnorsk fotball, er at byen og klubben samler seg.

Snarest.

Om bestefars fjøskalosjer og annet egnet skotøy

For alle de som ikke har vært tett på fotballstreiken, er det sikkert vanskelig å forstå hvorfor det var så viktig for NISO og spillerne å sette makt bak kravet om å selv velge arbeidsredskap. Etter å ha streiket i tre dager, ble konflikten løst på bakrommet. Det som så umulig ut på fredag morgen, var plutselig bare to setninger unna å bli en levelig løsning for begge parter. Jeg tror det var så enkelt som at fornuften til slutt vant over følelsene. For begge parter.

Jeg er mer opptatt av stridens kjerne. Og hele veien har jeg vært en av de som har hatt full forståelse for at spillerne streiker for å fritt velge hvilke sko, køller, eller hansker de ønsker å bruke. Jeg trenger ikke å gå lenger enn til meg selv for å forstå hvorfor. Jeg er en ivrig mosjonist, både på ski om vinteren og med joggesko om sommeren. Og til tross for at jeg er amatør, vet jeg hvor viktig det er for meg å bruke det utstyret som passer mine særegenheter best. Jeg har for eksempel brukt samme par skihansker i fire år. Alle andre typer jeg har prøvd, gjør at jeg får blemmer på hendene. De siste to årene, har jeg også brukt ett spesielt skomerke som jeg har løpt halv, og helmaraton med. Jeg har ikke tall på hvor mange sko jeg har prøvd, som har gitt meg betennelser, småskader, sår og blemmer. Men med mine kjære Adidas Adizero Boston, kan jeg løpe langt, lenge og behagelig. Hvis jeg av en eller annen grunn hadde blitt tvunget til å bytte til f. eks. NIKE, så hadde jeg ikke orket å løpe mer. Fordi mine føtter aldri har passet i deres sko. Selv om de helt sikkert teknisk sett er like bra som mine egne.

Med utgangspunkt i meg selv, har jeg derfor den dypeste respekt for at folk som lever av å prestere med beina, ønsker å ha kontroll på hva de utfører jobben sin med. Jeg vil nesten gå så langt som å kalle det en menneskerett.

En god kamerat av meg sendte meg melding da streiken brøt ut, om jeg trodde at Walltin & Co ville ta til takke med bestefarens fjøskalosjer? Om de hadde jobbet på gård, så er jeg sikker på at de ville omfavnet dette fantastiske fottøyet. Min egen farfar hadde også fjøskalosjer. Det var et par avskårede gummistøvler, to størrelser over hans vanlige sko. Disse tredde han bare over skoene hver gang han skulle i fjøsen. Praktisk, lettvint, og ikke så rent lite behagelig å jobbe med. Etter han var ferdig i fjøset, satte han kalosjene på trappa, og kledde av seg skoene inne i gangen. Sånn at det ikke skulle lukte fjøs inne i huset. Som den gode fagforeningsmannen han var, ville han nok ha steilet om noen kom å påtvang ham andre fjøssko enn kalosjene. Det er jeg sikker på.

Spørsmålet er nå om hvilke praktiske konsekvenser denne ene setningen i tariffavtalen vil få for spillerne? Jeg håper det fører til mer smidighet. For alle parter.

Da Vålerenga skulle ha ny utstyrsleverandør i vinter, endte de opp med Adidas. Og det til tross for at klubben kunne fått mer penger av både Umbro og Diadora. Spillerne ble nemlig tatt med på råd. Og de var klare på at de mente Adidas hadde de beste skoene. Egentlig er det så enkelt. At man prater sammen. Og lar fornuften styre. Ikke bare pengene.

For man kødder rett og slett ikke med skotøyet. Det spiller ingen rolle om det er mine løpesko, bestefars fjøskalosjer, eller Joachim Walltin & Cos nypussede fotballsko.