For alle oss som liker langrenn, og langløp spesielt, var dagens pressekonferanse en historisk begivenhet. Bjørn Dæhlie er Norges største langrenner gjennom tidene. Men han og Oddvard Brå får ha meg unnskyldt når jeg hevder at både Petter Northug og Thomas Alsgaard, er de mest talentfulle og mest fargerike utøverne Norge har fostret i skisporet.

Vi snakker om de to største individualistene i norsk langrenn. Og jeg gleder meg til å se hvordan de skal samarbeide. Det kan gå fryktelig bra. Jeg håper det. Men jeg ser også noen fallgruber de må være oppmerksomme på.

Petter Northug har satt som betingelse for å inngå et samarbeid med Team United Bakeries, at han får ha med seg egne folk som vannbærere i starten av løpet. Northug er ekstremt opptatt av detaljer. Før femmila i Kollen, avslørte min kollega Ernst A. Lersveen at Northug til og med klipper av merkelappene på skidressen sin, for å spare vekt. Selvsagt betyr ikke to gram noe som helst for om han vinner ei femmil. Men den mentale tryggheten over å ha kontroll på alle detaljer er grunnlaget for Northugs suksess som skiløper. Petter Northug er vår tid beste skiløper fordi han er den mest seriøse, den som trener mest, og den som er desidert sterkest mentalt. Derfor stoler han ikke på noen andre enn seg selv, og noen få mann som er hundre prosent lojale overfor ham.

Thomas Alsgaard har også det mentale som sin sterkeste side. Etter at han vant sitt siste VM-gull i Val di Fiemme, sa Alsgaard til meg at «det er nok i hodet at jeg har det største talentet». Det er derfor Alsgaard kan bli nummer tre i NM den ene helga, for så å være sjanseløs og listefyll i König Ludwigs Lauf med middels delatgelse noen dager etterpå. Alsgaard må være mentalt ladet for å levere. Og Alsgaard vil vinne Vasaloppet.

Det vil også Jørgen Brink. Han har vunnet to år på rad. Og går på samme lag som Alsgaard og Northug. Som Alsgaard selv sa på pressekonferansen med Northug. Her blir ikke Petter den eneren som han er på landslaget. Men det trenger ikke være noen ulempe.

Likevel er det vanskelig. I vinter så vi lignende tilfeller i et par renn. På Vasaloppet var Anders Aukland og Jerry Ahrlin fra Team X-tra Personell sammen i spurten, mot Jørgen Brink og Stanislav Rezac. Uansett hva Aukland hevdet etterpå, så gikk han for seg selv og egne vinnersjanser, selv om han visste at Ahrlin er bedre enn ham i en spurt. Sånn sett hadde det ikke spilt noen rolle hvilket lag Northug hadde gått for. Alle langrennsløpere går for seg selv. Punktum.

At Northug likevel ender opp på Team United Bakeries er ingen selvfølge. Alle som kjenner Petter Northug, vet at han mislikte sterkt at Thomas Alsgaard som NRK-ekspert i vinter krititiserte ham i etterkant av verdenscuprennet i La Clusaz, der han kom for seint til premieutdelingen. Northug og Alsgaard har et bra forhold, det er ikke det. Men de er ikke bestekompiser. Det er heller ingen hemmelighet at Petter og spesielt pappa John Northug, tradisjonelt har hatt et enda bedre forhold til Aukland-gutta i Team X-tra personell.

John Northug sa åpent på TV 2 Sporten at han håpet Fredrik Aukland skulle bli landslagssjef, og han liker treningsfilosofien til Anders og Jørgen Aukland. Dessuten ser han nok Alsgaard som en større konkurrent til å vinne Vasaloppet, enn Anders og Jørgen Aukland.

Mens Thomas Alsgaard er manager i Team United Bakeries, så er det Nils Marius Otterstad som har samme jobb i Team X-tra personell. Han er, forståelig nok, upopulær i Skiforbundet etter mange kontroversielle saker de siste årene. Og siden forbundet allerede hadde sponsoravtale med et annet vikarbyrå, så ble det umulig for dem å inngå et samarbeid.

Likevel var det møter inntil det siste mellom Otterstad og John Northug. Så det var aldri opplagt at det skulle bli United Bakeries for Northug. For det har vært kamp om gullkalven. En kamp Alsgaard og bakerne i gult og svart vant til slutt.

Og her er det kanskje vinnerskallen til Alsgaard som har slått til igjen. Gjennom å inngå et sponsorsamarbeid med skiforbundet, så har Alsgaard og baker-gründeren Remi Goulignac, sikret seg et ekstra kort på hånden for å få Northug på sitt lag. Skiforbundet presset så hardt på Northug-klanen for å få til et opplegg i deres regi, at han valgte å gjøre det. Kanskje like mye for å unngå støy, som noe annet. Det har Northug selv sagt i intervjuer med TV 2. En ny genistrek fra Thomas Alsgaard, redet dermed grunnen for dette historiske samarbeidet.

Jeg mener likevel at Northug valgte det riktige. Thomas Alsgaard har i løpet av to år bygget et langløpslag med høyeste ekspertise på smurning, logistikk, og taktikk. Nå har de også fått verdens beste skiløper med på laget. Det lukter suksess lang vei. Spørsmålet er hvem av de tre stjernene på laget som er best av Northug, Brink, og Alsgaard.

Jeg nemlig ikke sikker på at Northug slår Alsgaard første helga i mars. Til det har den gamle mester alt for stor vinnerskalle. Det er bare å glede seg til første helga i mars. For et løp det vil bli.

Jeg gleder meg allerede.

Jo da, Mika Myllylä var en juksemaker. Han var en løgner. Han svek seg selv, en hel nasjon, og mennesker som stolte på ham. I en sort hvit verden er det lett ikke å unne den finske langrennskjempen verken ære eller respekt. Likevel sitter jeg her med et tungt hjerte, og er rørt, trist, og oppgitt over avslutningen på en livshistorie som hadde fortjent en langt bedre ende enn dette.

For når man skal fortelle historien om Mika Myllylä, så nytter det ikke å fortelle den i sort hvitt, slik vi husker finsk fjernsynsteater fra syttitallet. Alle som noen gang møtte Myllylä ble nemlig slått av det samme. Han var en usedvanlig sympatisk mann, en atypisk finne, som viste følelser, og hadde et hjerte som brant inderlig for den idretten han drev med.

Det var derfor han ble den største helten av alle i finsk langrenn. I moderne tid er det bare Matti Nykänen som har vært større enn Myllylä i finsk vintersport. Jeg opplevde det selv på nært hold under VM i Lahti i 2001. Finnene er ikke et folkeslag som viser mye følelser. Men da 30 000 av dem jagde Myllylä gjennom sporet på stafetten, så skjønte jeg at dette var større for finnene enn det var for oss nordmenn at Bjørn Dæhlie og Thomas Alsgaard hadde gjort det samme på Lillehammer og Trondheim noen år tidligere. Jeg glemmer heller ikke tårene til Myllylä på pressekonferansen. Det rørte alle som var til stede. En finne som viser følelser – uten at vodka eller sauna er inne i bildet, er nemlig sjelden kost.

Fire dager før stafetten, hadde Jari Isometsä blitt avslørt for å ha brukt stoffet Hemohes, et middel som var kjent som kamuflasje for dekke over bruk av bloddopingsmiddelet, EPO. Mens Isometsä hadde pressekonferanse med hele verdenspressen til stede, tok jeg en journalistisk råsjanse. Jeg stilte meg utenfor huset der Mika Myllylä bodde, og ventet på at han skulle komme ut for å spise middag i matsalen like ved. Det eneste spørsmålet jeg ville ha svar på, var om Mika Myllylä, den største helten av de alle, visste om dette? Kunne han også være dopet?

Jeg sto to timer i 15 minusgrader og ventet. Og til slutt kom han. Han kunne ha løpt sin vei. Han kunne ha latt være å svare. Men Mika Myllylä var like hyggelig som alltid. Han stanset, hilste og takket for sist, og svarte på de spørsmålene jeg hadde. Til slutt ruslet vi mot huset der han bodde. Og jeg måtte spørre.

- Hvorfor skal jeg tro på at du ikke er dopet?

Myllylä stanset, og så meg rett inn i øynene, før han sa:

- Jag er ren. Ni kan komma och testa mig när ni vil.

Der og da trodde jeg på det han sa. Jeg tenkte at bare en gal psykopat kunne lyve så godt. Da han fem dager senere ble testet, og tatt for det samme som Isometsä, så var jeg rett og slett forbannet. Og skuffet. Myllylä hadde mistet all ære hos meg.

I årene etter dette, har jeg tenkt mye på hvorfor han var så troverdig i sin løgn. Myllylä snakket aldri om dopingsaken i Lahti de første årene. Hans trenere og ledere hevdet at finnene bare gjorde det samme som alle andre i langrenn, russere og nordmenn. Kanskje trodde de på det selv? At de ikke gjorde noe galt. Juks var kanskje greit, så lenge det var noe alle andre gjorde?

Mika Myllylä prøvde på et comeback i 2003/2004. Men han kom aldri tilbake på toppnivå. Fallet ble for stort. Han fikk store alkoholproblemer, ekteskapet røyk. Og samvittigheten hans brøt gjennom muren av løgner og bortforklaringer, som alle i finsk langrenn hadde bygd rundt seg i kjølvannet av Lahti-skandalen. Mika Myllylä holdt seg stort sett borte fra offentligheten.

Vi hørte ingenting fra ham, før han kom til Norge i 2008. Da inviterte han sine gamle venner i pressen, og ba om unnskyldning for det han gjorde til det norske folk. Nok en gang, Mika Myllylä på podiet, med tårer i sine milde øyne, innrømmet at han hadde sveket. Han ba om tilgivelse, syndenes forlatelse. Og fikk det. I alle fall av meg.

Som sportsjournalist er jeg lei av alle juksemakerne som aldri innrømmer at de har jukset. Det krever nemlig karakter å gjøre det. Man skal være stor, for å innrømme at man er liten. Å falle fra toppen er hardt. Mika Myllylä viste seg i det minste som et menneske. Som fortalte åpent om sine problemer. Og Vegard Ulvang, som selv hadde konkurrert mot en mann som åpent sto fram som juksemaker, prøvde å hjelpe han tilbake til et verdig liv.

Han fikk aldri det, Mika Myllylä. Til det var nok fallet for dypt, og problemene for vanskelige å komme seg ut av. Og som mange talentfulle mennesker før ham, så endte også Myllyläs liv i en ensom, tragisk, og alt for tidlig død.

To år etter skandalen i Lahti, havnet jeg og en kollega på en finsk karaokebar i etterkant av et skirenn i Kuusamo. Det var søndag kveld, og de melankolske tonene fra de utallige finske tangoene som ble presentert fra scenen der, av mennesker som så ut som de var på kanten av stupet, har aldri sluppet taket i meg.

Omtrent slik ender også historien om Mika Myllylä for meg. En ensom, deprimert sjel, som tar kveld, akkompagnert av en uendelig trist finsk tango i moll.

Nå kan du i alle fall hvile i fred, Mika.

Først blir man bare forbannet. Men dagen etter Andrus Veerpalu endelig sitter fast i dopingfella, er jeg bare glad. Faktisk uendelig glad. På vegne av konkurrentene, og på vegne av en idrett jeg er oppriktig glad i. Sånn sett er det en lettelse å få avslørt og kastet ut «pakket».

I tolv år har jeg vært tett på langrennsmiljøet som journalist. Veerpalu har vært en av utøverne som har vært med hele veien. Og før hvert eneste mesterskap har mumlingen, og de mistenksomme blikkene tiltatt. I dopingmesterskapet i 2001, ble finnene tatt, mens Veerpalu snøt Frode Estil for gullet på tremila med et fattig tidel. Allerede den gangen gikk ryktene. Og de ble forsterket i OL året etterpå, da Per Elofsson, den desidert beste langrennsløperen det året, ble knust av Veerpalu på 15 kilometeren. Elofsson uttalte at han «undrer på hva esterne har i grøten på morgen». Mannen som i neste løp fikk ødelagt karrieren da han prøvde å henge på den ihjeldopede Johan Mühlegg i den tynne amerikanske lufta rett nord for Park City, hadde nok rett i sine mistanker.

Etter gårsdagens avsløring, er jeg sikker på at Veerpalu har dopet seg hele tiden. Mannen har vært en konsekvent mesterskapsløper, som til tider har vært hjelpesløs i verdenscupen. Det er nettopp det som skiller ham fra rene skiløpere som Cologna, Hellner og Petter Northug. De tre leverer jevnt bra gjennom hele sesongen, og viser innimellom svakheter som kommer fra naturlige formsvingninger. Det har Veerpalu aldri gjort.

Før VM i Val di Fiemme, skrev jeg en sak i Dagbladet (min tidligere arbeidsgiver) om Veerpalu. Den omhandlet måten nasjonen vernet om sin største idrettshelt. Han ble lønnet av staten, og hyllet, til tross for at han sov i en glasskuppel tilført oksygen, for å simulere høyde. Dette er en mann som har vært åpen om alle gråsonene i sin oppladning, har lagt treningsleirer før mesterskap til Armenia, ja, nærmest gjort alt det gale i forhold til å bli mistenkt for doping. Likevel har han vært tiljublet som Estlands største helt. Fire ganger har jeg selv vært til stede i Otepää, og opplevd den vanvittige dyrkingen av ham. Senest i vinter, sprengte esterne lydmuren da han gikk inn til en plass blant de ti beste i verdenscupens hardeste løyper. Selvsagt vil en mann gjøre alt i sin makt for å oppleve en slik dyrking. Selvsagt vil han dytte grenser. Men etter i går, tror jeg ikke en dritt på at han greid det med lovlige midler. Like lite som jeg tror på kappgjengeren Eirik Tysses forklaring på sabotasje da han ble tatt, så tror jeg på Veerpalus krokodilletårer. Jeg er bare sinnssykt glad for at de som jukser blir tatt. Gjerne med buksene langt nedpå anklene.

I historiens lys er det noen idrettsprestasjoner som blir større enn andre. Bente Skaris smadring av de EPO-sprengte russiske damene Lazutina og Danilova på 10 km klasisk i OL 2002, står for meg som den kanskje aller største bragden. Etter avsløringen av Veerpalu tenker jeg tilbake på tremila i Val di Fiemme i 2003. Fem kilometer før mål, sprengte Veerpalu feltet, og gikk fra i front i de blytunge bakkene i Dolomittene. Thomas Alsgaard tok da egenhendig grep, tok kommandoen i feltet, og gikk inn Veerpalu. Deretter satte han fart i bakkene ned mot mål, fikk med seg Frode Estil og Anders Aukland, som heldigvis knuste esteren i spurten. I dag er jeg ikke i tvil om at Veerpalu også den gangen var dopet, noe som gjør Thomas Alsgaards råe løp, enda råere. I ettertid har Alsgaard sagt at han neppe har vært i bedre form enn akkurat den dagen. Faktisk i så god form at han slo en juksemaker.

For Veerpalu blir etter dette, stående igjen som en mann uten ære for meg.

Dagens pressekonferanse der Northug-boka «Jakten på dyret» ble lansert, er det pinligste jeg har sett i min tid som journalist. Og bare så det er sagt. Jeg har vært på mange pinlige pressekonferanser. Så det er bare å gratulere Otto Ulseth med den noe tvilsomme hedersprisen.

Det eneste kapittelet i boka med nyhetsverdi omhandler dramatikken rundt Petter Northug jr.s ski under OL. Flere tabber i smørebua, kostet trolig Mosvik-gutten to medaljer i starten av mesterskapet. Bråket ble behørig omtalt i samtlige medier der borte, deriblant TV2, der undertegnede selv laget tre saker på dramatikken i smørebua.

I boka «Jakten på dyret» kommer Otto Ulseth med «avsløringen» om at pappa John Northug, gjennom Bjørge Stensbøl, og skisliper Ola Stuveseth, reddet OL med å få et par ski ut av smørebua, mot langrennsledelsens vilje. Det er en fantastisk historie. Så god at hvis den stemte, trolig hadde fått konsekvenser for jobbene både til smøresjef Knut Nystad, og sportssjef Åge Skinstad. Problemet er bare at den ikke stemmer. Istedet for å skrive nært og tett om dramatikken rundt smørebommene, tyr Ulseth til en forhastet konklusjon, eller rein løgn, for å lage en mer dramtisk versjon av virkeligheten.

Ulseth har lang erfaring som journalist og kommentator. Men etter å ha vært i fotballen noen år, så kan man jo bli fristet til å tro at den blide trønderen har blitt infisert av løgnkulturen i den bransjen. Ingen lyver mer, og oftere i media, enn fotballtrenere. Og dessverre så ødelegger denne løgnen i «Jakten på dyret», troverdigheten til Otto Ulseths historie om Petter Northug. Hvis en forfatter helt åpenbart ikke tar seg bryet med å dobbeltsjekke viktige fakta med alle involverte parter i omtalen av en kontroversiell sak, så er det bare en ting å si; God natt!

På pressekonferansen var det bare Ulseth selv som fikk stille spørsmål til Petter Northug jr. Ingen av dem omhandlet smøredramaet i OL. Spørsmålene Northug fikk, var platte, uinteressante, og uten nyhetsverdi.

At Ulseth ikke kan intervjue folk er nå så sin sak. Men at han som gammel pressemann, drar hovedpersonen opp på et podium uten å la journalistene i salen stille spørsmål, er i beste fall idiotisk. Northug jr. sa jo selv at han ikke hadde lest boka. Og hvis det var en person som kunne ha bekreftet Ulseths røverhistorie fra Vancouver, så var det det Petter selv. Men grunnen til at det ikke skjedde, var selvfølgelig at forfatteren visste at han har blitt avslørt i løgn av journalister som kjenner langrennsmiljøet langt bedre enn han selv. Med tanke på at Northug jr. så sliten og medtatt ut etter en lang høydesamling, og bestemors begravelse tirsdag, så burde han aldri ha vært der. Jeg fikk vondt av å se han sitte der, og snakke om ei bok som allerede før den er gitt ut, blir avslørt som løgnaktig og uetterettelig.

Otto Ulseth ville avsløre, men endte altså opp med å bli avkledd selv. Når han i et intervju med TV2 avleder spørsmål rundt sin egen løgn med at vi heller burde bruke energi på å finne ut hvem som drepte Kennedy og Palme, da er parodien fullendt for meg.

Jeg skal gi Ulseth rett i en ting. Northug jr. er en «hundreårsbølge» i langrennssporten. Fenomenet fra Framverran i Mosvik har gitt meg mange sinnssyke idrettsopplevelser, og jeg har aldri opplevd en så fokusert og kynisk idrettsutøver som han. Siste bok er ikke skrevet, og siste ord er langt fra sagt om denne unike idrettsmannen. Heldigvis.

Men forhåpentligvis siste bokstav fra Otto Ulseth.

Idrettsforbundets generalsekretær, Inge Andersen, har de siste ukene holdt fanen sin høyt i den pågående verdidebatten innen norsk idrett. Det skal han ros for. Men jeg vil anbefale den blide bergenseren å velge sine slag på en litt smartere måte.

I går benyttet Andersen muligheten til å refse oppførselen til norske fotballtrenere, i forbindelse med lanseringen av Kronprins Haakons Global Dignity-day, som idrettsforbundet skal være en del av. Det var betimelig, og presist. Dessuten har jeg sans for at idretten involverer seg i det unike prosjektet til kronprinsen. Haakons visjon er at ungdom skal ha en større bevissthet rundt verdighet, og hva som gjør både en selv og sine nærmeste venner, lagkamerater, og kolleger, til bedre mennesker. Her har idretten en viktig funksjon, fordi den er så sosialt oppdragende.

Det er viktig at idrettens toppledere gjør ord til handling. Det hjelper ikke å ha et sett med verdier skrevet på et papir, uten at det følges opp med eksempelets makt. Derfor må Inge Andersen og hans likemenn være tydelige når det oppstår episoder, både av positiv og negativ art.

Dessverre synes jeg Andersen gjør seg kraftig bort i debatten rundt Petter Northug jr.s sponsorat med Red Bull. På en sponsorkonferanse i Oslo, i månedsskiftet, framsto Andersen mer som en gammel bitter dinosaur, enn en visjonær og klartalende leder, i verdispørsmålet. Generalsekretæren kritiserte den østerrikske leskedrikkprodusenten for å være kynisk i egen vinning, uten tanke for fellesskapet, i sin sponsorstrategi. Og begrunnet det med at de bare var ute etter å sponse enere, og ikke forbund – og dermed fellesskapet. Og han gjentok det han tidligere har sagt, at han ser på Red Bull som «blandevann for sprit». Det sier seg selv at et slikt utsagn i beste fall er tøv.

Hvordan vil Inge Andersen forsvare at Coca-Cola er en av verdens største sponsorer for idrett, deriblant OL? Spør du en bartender ved hvilket som helst utested i verden, så tror jeg konklusjonen vil bli at det selges mer Cuba libre (rom & cola), enn Vodka Red Bull. Personlig drikker jeg gjerne en White Russian når jeg en sjelden gang er ute på bar, uten at det kan falle meg inn å beskylde TINE for å være leverandør av blandevann, for den lille dæsjen med fløte som brukes i den drinken.

Andersen taper troverdighet med slike utspill. Og jeg synes idretten heller bør fokusere på hvordan man kan utvikle sponsoratene inn i en ny medievirkelighet. For samtlige nasjonale norske medier, er det stjernene som er interessante 90 prosent av tiden. Petter Northug jr. er den viktigste årsaken til at langrenn aldri har vært mer populær blant sponsorene. Og da er det bare rett og rimelig at han selv får være med å definere hvordan han skal profileres. Jeg ser ingen grunn til at dette ikke er forenelig med god etikk. Og for å ta Red Bull i forsvar, så sponser de flere norske ekstremsportutøvere, som idretten selv ikke har vært i stand til å hjelpe fram. Det bør være et like stort paradoks for Andersen, som at Northug jr. får drikke av boksen med den røde oksen etter målgang i verdenscupen. Min påstand er at alle firmaer som er med og sponser idretten, er der med ett mål for øye. Og det er å få mest mulig eksponering, og at mediaomtalen er så positiv som mulig. Der er ikke Red Bull verken bedre, eller verre enn andre.

Jeg vet ikke om noen bransje som er mer kommersiell enn idretten. Og den viktigste verdijobben Andersen & Co kan gjøre, er at man ikke blir slaver for pengemakta. Hvor er verdisnakket rundt forbundenes egen integritet? Det ene året selger de bananer, det andre året selger de gravemaskiner, eller våpen og ammunisjon.

I min bransje operer vi smått ironisk med begrepet «bransjehore» om journalister som vandrer fra bedrift til bedrift, i ulike jobber. Den typen «horeri», er mer dagligdags i idretten. Og her ligger det utfordringer på idrettens troverdighet, som bør tas på alvor.

Som man roper i skogen, får man svar, heter det i et gammelt ordtak. Jeg synes Inge Andersen er tøff som tar verdidebatten på alvor. Og jeg håper han forblir synlig hver gang den dukker opp i media. Men han bør passe seg litt for hva han sier.

PS! Jeg vil bare si det før jeg begynner denne bloggen. Langrennssjefen Åge Skinstad er en av de mest folkelige, og hyggeligste lederne i norsk idrett. Senest lørdag hadde jeg helt tilfeldig gleden av å møte den blideste mannen fra Gjøvik på Sognsvann, der jeg var en av mange trimmere som fikk servert sportsdrikk av sportssjefen etter endt markatur. Som et ledd i langrennslandslagets folkelige smøretrailer-turné, der målet er å bringe skifolkets verdier ut til det norske folk.

Dagens hovedoppslag i VG, står derfor i grell kontrast til alt jeg innbiller meg at både Skinstad og langrennslandslaget står for.

- Petter Northug jr. skal ikke skrive en eneste autograf under VM. Det håper jeg folk forstår blir umulig, sier Skinstad, tydelig printet i svart på rosa.

Det er lett å bli flåsete når man skal kommentere et slikt utsagn. Og jeg klarer ikke å dy meg heller. En god kollega av meg, oppvokst på Hamar og med bart, konkluderte med at man kanskje ikke kunne vente seg bedre av en mann fra Mjøsas skyggeside. Med en slik metafor som grunnlag, er det nødvendig å spørre seg om hvordan en mann fra Mjøsas skyggeside har greid kunststykket å pådra seg solstikk?

Jeg forstår at Skinstad bekymrer seg over totalbelastningen på Petter Northug under VM. Mest sannssynlig blir han objekt nummer én for alle norske journalister, og alle blant publikum. Likevel ser jeg ikke poenget med å gå ut å si at vår største stjerne ikke skal skrive en eneste autograf under VM, et arrangement som kommer til å bli den største folkefesten i norsk idrett siden Lillehammer for 16 år siden.

For det første er det ingen som verken forlanger, eller tror at Northug jr, skal bruke mye av tiden sin på å skrive autografer. Så jeg blir litt bekymret når sportssjefen går ut så knallhardt, og legger begrensninger på vår tids største folkehelt i skisporet. Da bryter han med god folkeskikk og kotyme, både i norsk idrett og i norsk offentlighet. Statsminsteren skriver aldri mer autografer enn under valgkampen. Og hvor mange hender klemte ikke Barrack Obama før han ble valgt til president i USA? Det hører med til jobben, akkurat som litt autografskriving hører med til Northugs jobb etter han har gått skirenn.

Skinstad burde tatt også seg en tur til Tour de France, verdens hardeste idrettskonkurranse. Der er verdensstjerner langt over Northugs kaliber, tilgjengelige for både presse og publikum på en helt annen måte og skala, enn det Petter Northug jr. noen gang har vært utsatt for. I sykkel er nærkontakt med folket selve grunnpilaren for sportens popularitet. Akkurat på samme måte som den er det i norsk langrenn. Det vil definitivt ikke skade Northug å skrive en og annen autograf under VM. Å hevde det er vanvidd. Faktisk tror jeg at han heller kan ha godt av det, treffe folk, se dem i øynene, og kjenne litt av euforien som vil være der på nært hold. Det vil gjøre vår største stjerne enda bedre i sporet.

Jeg føler at vi med denne uttalelsen er i kjernen på det som kanskje er det eneste problemet med Skinstad som leder for langrennseliten. Sportssjefen har enkelte ganger, i sin høyst forståelige iver etter å beskytte Northug, heller oppnådd å gjøre ting vanskeligere enn nødvendig for sin største stjerne. Og jeg er overrasket over at Skinstad, som en av folkets menn, stadig går i samme fella.

Jeg kjenner ingen idrettsutøvere som takler oppstyr, folk, liv og røre, bedre enn Petter Northug jr. Han trenger ingen som overbeskytter han. Og jeg forundrer meg over at sportssjefen føler behov for å statuere det motsatte i landets største avis. Dette er nemlig ingenting å bekymre seg over. Northugs omgang med publikum i Kollen vil regulere seg selv. Hvis han skal bli fotfulgt av folk som passer på at han ikke skriver en eneste autograf, blir det bare parodisk. Alle forstår at tilgangen på våre stjerner blir begrenset under et VM. Alle respekterer det. Så hvorfor gå ut å lage et så stort nummer av det?

Forrige uke hadde jeg gleden av å treffe Petter Northug på høydesamling i italienske Livigno. Det gledet meg å se, og høre, at han er på vei inn i det han selv definerer som «bobla». Det vil si den modusen han går inn i når konkurransesesongen starter, og der han blir mer og mer fokusert på det han skal gjøre under mesterskap. Ingen takler dette bedre enn Petter selv. Men jeg garanterer at han sjøl ALDRI har tenkt tanken på at han skal slippe å skrive autografer under VM.

For kjenner jeg han rett, kommer han til å gjøre det. Uansett hva Åge Skinstad måtte mene. For Petter Northug jr. gjør alltid som han vil.