En tøvete streik

Jeg har bare gode minner fra mitt kjære Hvide Sande på den danske vestkysten. Unntaket var og er dem som kom ut av kiosken på havnen med en kjeks/vaffel toppet med iskuler, «guf», syltetøy, sjokoladesaus, softis, strø og kokos-/sjokoladebolle – opptil flere ganger om dagen. Sagt enkelt: Mennesker uten magemål.

Har de ikke magemål de som har sendt Niso ut i krigen? Jeg har svart VG Nett om hva jeg synes tidligere i dag, og svaret mitt er et klart nei. «Jeg tror mange spillere oppdager at de lenge har hatt softis i den ene munnviken og bearnaise i den andre. De har hatt det så bra at de ikke helt skjønner det.» Jeg bebreider ikke journalisten, men jeg tror fortsatt jeg sa «har glemt» i stedet for «oppdager». Jeg unner fotballspillere, som alle andre, å ha riktig utstyr og ordnede forhold, men dette henger ikke på greip. De ser ikke konsekvensene av sine krav. Ei heller ser de sammenhenger. Siden jeg er litt travel og Martin Andresen sliter med poengsankingen om dagen, skal jeg gi han ett for denne oppsummeringen.

Jeg har ikke spurt dem, for brassene jeg skrev om her om dagen er på skitur på Stryn. Når jeg omsider får forklart dem hvorfor det ikke blir fotballrunde til helgen, tror jeg de kommer til å besvime. Enten det, eller så kommer de til å le seg ihjel. Begge deler er en smule alvorlig.

En ball, en plass og fire brasser

«Dere må jo komme til Norge en dag!» Mange er dem som har liret av seg strofen etter at klokken er blitt mye og drinkene mange. Vel tilbake fra ferie, er den glemt. Eller fortrengt. Det var jo ikke en done deal, som det heter, men et uttrykt ønske i lykkerus.

Annerledes har det gått etter at Oslo vest har spilt bortekamper mot Brasil øst. Etter utallige strandfotballkamper i Lyn-drakt – solens utgave, vel å merke, kritthvit og knallrød hud i stram og litt uryddig forening -, kom representantene fra vest til at de ville premiere brasiliansk briljans, overbærenhet og gjestfrihet: Velkommen til Oslo. Reise og opphold er bestilt og betalt. Dere bor hos oss. Vi kommer selvfølgelig til Brasil og henter dere.

Fotball er mer enn et spill om gjeve titler. Det holder med en ball og en plass – som blir en møteplass, som skaper relasjoner, som forener. Det skal TV 2 Sporten, sammen med Norsk Tipping, Norsk Toppfotball og Norges Fotballforbund, markere denne uken. Grasrotuka starter på Tippeligaens store dag – 16. mai-runden – som mer enn noen andre kampdager engasjerer og trekker folk til kamparenaene.

Det er supert at bedrifter og institusjoner belyser og markerer at fotball består av mye mer enn Tippeliga- og landslagsfotball. Det er beundringsverdig at privatpersoner gir noen få et minne for livet – fordi de en gang og tilfeldigvis begynte å spille fotball sammen på en strand i Brasil.

For akkurat nå er fire brasilianere i alderen 26-31 på plass i Oslo. De har aldri vært utenfor Brasils grenser. Sant å si har de knapt nok vært utenfor sin fødelandsbys grenser. De snakker kun portugisisk, har aldri reist med fly og aldri vært ombord i en båt. Fredag landet de på Oslo Lufthavn, med reisefølge, lørdag cruiset de rundt i Oslofjorden. De er allerede overveldet. Enda fotballens 16. mai-fest står for tur. For ikke å snakke om 17. mai-feiring i hovedstaden. Så følger Ullevaal Stadion-besøk, Stryn-tur, grilling med nye, men fjerne fotballvenner, før oppholdet rundes av med VIF-Molde.

Det er et vennepar som står for den gode gjerningen. Et par av den uvirkelig velmenende og rause sorten. M&J vet simpelthen ikke hva godt de skal gjøre for mennesker de bryr seg om. Og siden brasilianerne har vært så gjestfrie mot dem i Brasil, har de invitert dem hjem til seg. Det er rett og slett utrolig inkluderende. Akkurat som fotball, som inviterer og samler store og små – verden over – og som beriker livet deres.

Det er bare å bukke og takke. Obrigado, som Erinaldo, Beto, Cassio og Eduardo nå sier til frokost, lunsj og middag – og som de nynner langt inn i aftenssangen.

Fotball som fluepapir

«Fotball er som fluepapir på folk med atferdsproblemer». Slik konkluderte en god venn for noen år siden. Jeg kjenner henne som skvær og velmenenende, men også som en sylskarp analytiker. Riktig nok hadde jeg, da dommen hennes falt, opplevd både ufinheter og usportsligheter innen fotball. Men det til tross: Jeg hadde behov for å opplyse henne om noen av lagspillet fotballs mange fortreffeligheter – også for samfunnet for øvrig. Eksempelvis: Hvordan alt og alle blir bedre når man lærer seg balansekunsten det er å ivareta egeninteresser OG hensynta kollektivets interesser.

Etter å ha vært vitne til en studie i atal oppførsel før, under og etter Real Madrid-FC Barcelona-kampene, ledet an av bjellesauen i det som omtales mind games, er det mye som taler for at analysen hennes står seg. Noen av representantene for Spanias to fotballflaggskip har fremvist atferd av simpleste skuffe.

Vi må tåle litt når vi deltar i fotballspill, for i ethvert spill er det om å gjøre å vinne. Men helt kritikkløse må vi aldri bli. For spill kjennetegnes også ved at det er regler. Skrevne som uskrevne. Grove brudd på slike truer fotballspillets legitimitet, troverdighet, popularitet og anseelse. Det forutsettes rett og slett at aktørene forstår og aksepterer spillereglene – og at de utøver anstendig oppførsel i situasjoner der regler ikke strekker til. I motsatt fall blir det bare tull. Bare trist. For det er jo ikke annet enn trist at en praktscoring av Messi knapt nok huskes. Drømmen om slike scoringer er jo noe av det som trekker de håpefulle til fotballens løkker og ballbinger.

Fair play er ikke tatt ut av luften. Men det er heller ikke noe verdt hvis det ikke utøves i praksis. Og enda tristere: Uten fair play blir ikke fotballen stort verdt, heller. Det har vi fått altfor mange synlige bevis på de seneste dagene.

Jeg tror ikke det som skjedde på Santiago Bernabeu eller Camp Nou gledet min venn det skapte grann. Hun har i hvert fall holdt seg for god til å melde «hva var det jeg sa?» – som det anstendige mennesket hun er. På den annen side: Jeg er ikke en gang sikker på om hun så på. Hun er ikke veldig fotballinteressert. Dessuten stoler hun vel på at analysen står seg. Hun så tross alt vm-finalen i 2010.

Bravo Barça

Sånn kan det altså gjøres. Det fordrer «bare» at man har egenskaper og ferdigheter til å dempe en ball.

Jeg tenker ikke på FC Barcelonas oppvisning i gårsdagens kvartfinalekamp mot Shakhtar Donetsk i Champions League, men om mesterstykket ungdomslaget i den katalanske klubben sto for her om dagen. Eller rettere sagt om den klokskapen, prinsippfastheten, integriteten og legitimiteten lagets trener utøvde – den tidligere FC Barcelona-spilleren Sergi Barjuan.

Altså: Motstanderlagets keeper lå nede og vred seg i smerter. FCB-spilleren viste ingen nåde og banket ballen i mål. Har vi sett noe lignende før? Jepp. Men til forskjell fra 2009-eksemplet, tipper jeg at FCBs målscorer er cirka 16 år.

Ja, og så var det en ting til. For hva gjorde FCB-trener Barjuan? Han vedtok, på stedet, at motstanderlaget uhindret og ganske umiddelbart, dvs. rett fra avspark, skulle få score.

Så kom Sandro Rosell på banen. Presidenten i FC Barcelona. Han hadde behov for å beklage at han hadde vært sleivkjeftet og hånlig da han sa at FC Barcelona kom til å vinne Copa del Rey-finalen 5-0 (mot Real Madrid, samme resultat som da lagene møttes på Camp Nou i fjor). Det var ikke slik en representant for klubben skulle oppføre seg, aller minst presidenten i klubben som er mer enn en klubb. Presidenten viste derfor til ungdomslagets trener, før han la til: That is the sort of attitude that demonstrates our values.

Jeg har besøkt en del klubber i vinter. Grasrota, som det heter. Det har vært veldig trivelig og lærerikt. Jeg har blant annet fått med meg at holdninger er et populært tema. I hvert fall etter engasjement og interesse på møtene å dømme. Det holder ikke med en halvtime når spørsmålene som skal diskuteres er: Hva står denne klubben for? Er dere enige om kjørereglene i klubben og for de respektive lagene (ledere, trenere, spillere som foresatte)? Har alle forstått og akseptert dem? Hvilke konsekvenser skal det få når noen åpenbart trer ut av enighetsområdet? Hvordan har dere tenkt å håndheve og etterleve dette i praksis?

Jeg står inne for at det har vært veldig trivelig og lærerikt å være på besøk. Jeg har også forstått at noen synes det har vært litt ubehagelig når jeg har konfrontert dem med konkrete eksempler. For igjen: Hva er konsekvensen(e) ved brudd på kjørereglene?

For det å håndheve og etterleve verdier og kjøreregler er en særdeles praktisk øvelse. Når enigheten og aksepten er på plass, må det handles. Hvis verdiene og kjørereglene skal svinge i takt med stillingen i de enkelte kampene, snakker vi jo om det motsatte av «attitude that demonstrates our values». Det er jo meningsløst å stå for noe i teorien eller inne på klubbhuset, hvis intet av dette skal gjelde eller få konsekvenser ute i praksis. Da blir jo holdninger, fair play og dess like bare liggende i feite dokumentarkiver og uttrykt i teite festtaler. Det blir bare snakk.

Og før jeg gir meg: I et intervju med en av trenerne på akademiet til FCB, leste jeg om noen av deres kjøreregler: 1) Vi skal alltid oppføre oss bedre enn motstanderen, 2) vi skal alltid spille på den måten vi trener på å spille, og 3) vi vil alltid forsøke å vinne kampene vi spiller. Men vi vil ikke 3) uten at 1) og 2) er oppfylt.

Nå vet jeg ikke om eller eventuelt hvordan Barjuan tok for seg målscoreren, men denne må jo uansett ha lært av hendelsen. Jeg tror ikke han hadde vært i nærheten av det laget ellers. Så tungnemme spillere satser de vel ikke på!

Til dere andre: Fortsatt god kamp.

Spyl, tørk, puss og klem i vei!

Det er noe dritt med piss på støvlene. Men er sølet først et faktum, er det bare å brette opp ermene, tørke vekk dritten, pusse støvlene og bestemme seg for at det ikke skal gjenta seg.

Det er flere måter å få noe ut av en generalprøve på. Man kan spille mot jevnbyrdige og forhåpentligvis få bekreftet at man ikke er helt bakpå (AaFK-Molde 2-2). Man kan velge seg svakere motstand i håp om å øse inn mål og kjenne at godfoten er der (VIF-Follo 5-0). Og man kan, som noen i Bergen, velge en mellomting; spille mot et antatt svakere lag og – tape (Brann-Nest-Sotra 1-3).

Selv om ordtaket sier annerledes, kan det å gå på snørra i generalprøven volde noen problemer. Det går jo an å få litt hetta når bekreftelsen kommer med negativt fortegn. Spesielt når man ikke har altfor mye å briske seg med fra tidligere treningskamper (3-2-3) og vet at tre spillere med 26 av 48 Tippeligascoringer i 2010 er borte (Vaagan Moen, Huseklepp og Solli). Ja, og at tapet for Nest-Sotra var en studie i sløve hoder og slappe ben.

Heldigvis for Brann virket varsellampene på stasjonen. Omsider, får jeg vel legge til, for det ble noe rart med trener Skarsfjords umiddelbare reaksjon om at det neppe var noen i Trondheim vart skræmt før ligastarten. På den annen side: Det ville neppe ha blitt bra om trener Skarsfjord hadde tatt en Trapattoni (italieneren som gav sint trener et ansikt på en pressekonferanse som Bayern München-sjef i 1998). Spillerne tok grep. Det ble oppvaskmøte – og på treningen før ligastarten fikk de støtte og oppmuntrende ord fra tilhengerne da de trengte det som mest og fortjente det som minst.

De må ha spylt godt på det møtet, for etter det har Brann-mennene fremstått som en nyvasket, oppofrende enhet. En gjeng som har jaget i flokk – etter øyeblikk å bli stolt av. Som ikke finner seg i piss på støvla, utdriting og fornedrelse fordi de selv ikke gidder å gjøre sitt beste.

De har giddet senere. To ganger på rad, til og med. Mot regjerende mester RBK og mot et LSK som hamret inn hele syv i premieren. Løpt og kjempet, har de gjort. Uten nykker og fiksfakserier. Men for hverandre.

Men ikke spør meg hvor langt Brann-laget kan nå eller hvor lenge de kan holde på. Jeg har det ikke med å ta av etter 2 av 30 runder. Men jeg klarer heldigvis å glede meg over en gjeng som bretter opp ermene og klemmer i vei når utgangspunktet er som galest.

Og apropos galest: LSK gikk altså fra 7-0 borte til 1-4 hjemme. Det er riktig nok spådd en jevn liga, men det er vel ikke to runder av silly season vi har vært vitne til!

Renner ’em i senk!

Det er alltid noe å lære av de beste. For selv når det kladder for Barcelona, viser de klasse. Som i går, mot Athletic.

For har vi ikke sett det tusenvis av ganger: Et lag dominerer spillet. Det fører kampen, men stanger og stanger mot motstanderens mur. Så, når det endelig får den etterlengtede scoringen, trekker det seg tilbake for å ri på ledelsen. Laget som lenge har spilt fotball, går over til å sparke fotball.

Jeg har sett Barcelona bedre enn i går, men glimtvis var det igjen briljant. Som ved den første scoringen: Xavi til Alves (hårfint i offside, riktig nok) til Villa. 1-0 i det 4. minuttet.

Ingen har maken til kombinasjonsspill. Barcelona har tatt opp arven etter de sovjetrussiske rekkene med henholdsvis Petrov og Krutov i front. Sistnevnte spilte ishockey og det sa klikk-klakk. Barcelonas ballmonopolspill kalles tiqui taca.

Athletic utlignet på straffe i det 50. minutt. Barcelona kjørte på for å få 2-1. De kjørte seg også fast. Det løsnet ikke før i det 78. minutt. Da scoret Messi sitt 25. ligamål for sesongen.

Det heter seg at FC Barcelona er mer enn en klubb (més que un club). Sikkert er det i hvert fall at de vil mer enn andre klubber. For der altfor mange lag ville ha halt i land ledelsen med evakuering, ballsparking og uthaling av tiden, fortsatte Barcelona å renne motstanderen i senk.

Det er jo idioti å risikere noe når man går opp til 2-1 bare 12 minutter før slutt, resonnerer de fleste. Det eneste fornuftige er å trekke seg tilbake, er konklusjonen. I Barcelona tenker de annerledes: Det er jo idioti å invitere motstanderen inn i kampen igjen. Nå vil de angripe fordi de må. De må våge mer og satse alt for å få poeng. Derfor: Vi nekter dem å angripe ved å beholde ballen. Vi har hatt full kontroll lenge, og vi kan fortsette å kontrollere dette helt inn. Vi fratar dem ethvert håp. Vi fortsetter å kjøre rundt med dem og over dem.

Tiqui taca. 2-1. Slutt.

Mye om lite

Jon Knudsen fremstår alltid som en samvittighetsfull og ærlig mann. Etter gårsdagens 0-1-tap i privatlandskampen mot Polen, skal landslagets sisteskanse ha uttrykt at han føler at han kunne gjort en bedre jobb. Fint, Jon. Men la det bli med det.

For Knudsen har intet å skamme seg over. Sant å si bør ingen i den norske troppen skamme seg. Men jeg håper de er skuffet. For det var for lite av det som ble prestert i går som minnet om noe vi kan bruke i kampen mot Danmark.

Vel, forsvarsspillet satt. Ikke det at Polen truet med den store angrepskanonen, men dog: Foruten baklengsmålet holdt Norge stand, og våre gutter kan ikke bebreides for at Polen ikke hadde mer å kjøre med.

Det var verre med det våre beste menn presterte i angrepsretningen. Norge klarte rett og slett ikke å overrumple Polen. I motsatt fall ville vi ikke ha snakket om at Norge vant halvsjansestatistikken etter et 0-1-tap.

Du skal mestre balansekunsten hvis du er keeper på et lag som er tafatt i angrep. Linen er både tynn og slakk. I går holdt det med ett polsk skudd. Et skudd Knudsen normalt tar, men som han ikke tok i går. Hans ene lille feil (nei, ikke blemme) får større oppmerksomhet enn det store bildet. For det store i gårsdagens privatlandskamp var fravær av godt angrepsspill.

Ingen stor skade er skjedd. Det var privatlandskamp – mot Polen i Portugal. Det siste nevnes fordi: Fravær av publikum er liksom ikke noen teaser. Paradoksalt nok legger det en demper på både stemningen og entusiasmen når man hører drønnet i tribuneveggen hver gang noen spiller til ballen. Det ble ikke den øvingskampen og generalprøven vi hadde håpet på før møtet med Danmark.

Eller? Jeg ser jo ikke bort fra at den gav landslagsgutta en vekker. Det ser jeg i så fall lyst på. Med den flyten de hadde i 2010, med blant annet full pott i de tre em-kvalifiseringskampene, kan det føre noe godt med seg å bli en smule realitetsorientert før de tellende kampene tar til igjen.

Fotnote:
Ikke prøv deg, gode kollega og eks-keeper Frode Olsen: Jeg nevnte offsidesituasjonen du har omtalt i din blogg i dag da jeg snakket med VG i går kveld. Om det er med i dagens papirutgave, vet jeg ikke. Jeg vil bare ikke ha på meg at jeg sov under hele kampen!

Copa del Slakt?

Etter den bleke norske innsatsen i fjorårets Copa del Sol, utelot jeg spørsmålstegnet i tittelen på blogginnlegget 10.02.2010. Nå kan norske Tippeligaklubber rette opp feilene fra i går.

Det vil si: De ansvarlige for norske Tippeligaklubbers ve og vel har allerede styrt unna den største blemma, rett og slett ved at de har valgt å spille mot internasjonale størrelser i år igjen.

Hovedbudskapet mitt oppsummerte jeg nevnte blogginnlegg: Dette er ikke noe jeg kom på i går, for allerede da jeg hadde med mitt Skeid-lag til La Manga i 1998, lurte jeg på hvorfor norske lag gikk oppå hverandre til frokost, lunsj og middag, på treningsfeltet, og nesten utelukkende spilte mot andre norske lag i oppkjøringsperioden. […] Norske lag har i altfor lang tid øvd seg i lag og spilt øvingskamper mot hverandre. Hvordan går det da når de møter lag fra andre nasjoner, som spiller på en litt og/eller helt annen måte enn norske lag? Hvordan står de norske lagene rustet i møte med e-cupmotstandere på høsten? Spørsmålene har vi fått noen svar på de senere årene. Konklusjonen er at ingen er fornøyd med resultatene av det vi har likt å gjøre.

Jeg godtar en miks, som RBK-trener Jan Jönsson er inne på, men jeg setter enda mer pris på at toppfotballsjef Nils Johan Semb forsterker, gjentar og aktualiserer budskapet: Øv mot lag fra andre nasjoner! Jeg ser ingen enkeltøvelser som er bedre for å få norske lag til å hevde seg i fremtidige internasjonale turneringer, og det er ingen vei utenom hvis vi ønsker å ta tempen på norsk toppfotball. I så måte er Copa del Sol en super mulighet. Grip den, for den er i alle fall utviklende. (For norske lag ville det ha vært perfekt om turneringen var et stykke ut i februar, men heller ikke i fotball er verden perfekt for alle.)

Nei, jeg forventer ikke at VIF skal delje til FC København og sende danskene i kanevasen i kveld, men det er lov å håpe på to ting for de norske Copa del Sol-lagene: At de presterer bedre enn i fjor, og at de lærer og inspireres av enda en runde mot lag som har hevdet seg langt bedre på den internasjonale arenaen enn norske lag de senere årene.

Tippeligaens gull- og sølvmedaljører fra 2009, RBK og Molde, møttes i Copa del Sols jumbofinale i februar 2010. I dag må AaFK, RBK og VIF rette den norske fotballryggen. I morgen er det Tromsø og Molde sin tur.

Bedre blir det ikke

Hvis du ikke så gårsdagens FC BarcelonaReal Madrid-kamp (El Clasico), har du bare én ting å gjøre: Skaff deg tilgang og se den.

Barcas prestasjon var en fotballoppvisning uten sidestykke. Real Madrid, ledet av Jose Mourinho – som nesten aldri taper, og som aldri har tapt med mange mål – ble bestemt, men elegant henvist til lærlingens plass: «Se og lær» var den korte og uuttalte meldingen. Fotball er som kjent et praktisk spill. Og Barca-spillerne har praktisert i årevis – på La Masia og på Camp Nou. I går var det perfekt.

Vi kan analysere Real Madrid til langt inn i aftenssangen. Vi kan finne feil og mangler. Vi kan hevde at Barcas spill lot seg gjøre fordi Reals motspill var som det var. Vi kan innbille oss at det går an å stanse alt og alle med formasjoner og strukturer. Men intet lag i verden ville ha maktet å stå i mot det Barcelona vartet opp med i går kveld. Barca var uvirkelig gode i alle spillets faser. Selv ikke en perfekt forsvarsplan og ditto gjennomføring demmer opp for slikt. Heldigvis – for fotballen.

Catalonias fotballstolthet virket som en velfungerende vifteanordning. Det haglet med initiativ foran, bak og ved siden av ballføreren. Det føk Barca-spillere inn bak Reals backfirer, mellom backfireren og midtbanetrioen, ut i bredden – samtidig. Fra start til slutt. Alle som én var spillbare. Og ballen gikk som kula i et flipperspill. Tiqui taca kaller de det. Barca hadde monopol på ballen. Real Madrids drakter var til slutt stryketørre etter «sentrifugeringen».

Fem sto det på måltavla til slutt. 5-0. Cinco-Cero. Ikke mot reservelaget til et bedriftslag i Oslo, men mot selveste Real Madrid. Makan!

Betyr det at Barca vinner ligaen? Nei – ikke nødvendigvis. Men akkurat i dag er det bare å si tiqui taca og takk. Tusen takk for i går.

Før helgen uttalte jeg til blaugrana.no at «alle som spiller fotball drømmer om å vinne ved å spille som Barca gjør». Drøm videre. Det er ikke meg i mot om flere lag får drømmen sin oppfylt. Det er bare å øve.

Dette var vakkert – og effektivt. Bedre blir det ikke!