I de beste hender

Når jeg ser Chelseas og Tsjekkias keeper Petr Cech stå i mål, tenker jeg på sjåførlæreren min.

Kampegutten Tobben var sjåførlæreren til faren min og farfaren min. Han var med andre ord en godt voksen mann og en erfaren bilist. Kjøretimene startet etter skoletidens slutt. Tobben ventet utenfor skolegården, og han satt alltid på høyresiden når jeg kom. På fanget hadde han en fersk utgave av Aftenposten Aften. Mens jeg kjørte, leste han. Og mens han leste, kunne han spørre: «Hvorfor så du ikke i speilet før du la deg over i venstre fil?»

Han sa noe annet også innimellom lesingen: «En ting kan du lære deg med en gang. Hvis det skal være behagelig for meg å lese avisen når du kjører, skal du holde god avstand til bilen foran og se hvordan trafikkbildet er foran den bilen som er foran oss. Da blir det behagelig og trygt både for deg, dem som sitter på med deg og for de andre som ferdes i trafikken!»

Petr (den store) Cech har sjeldent tidsnød og havner sjeldent i trøbbel. Det må bety at han er flink til å lese spillet (trafikkbildet). Det betyr trolig også at han er flink til å dirigere forsvarsspillerne med konstruktive og klare meldinger. Med det oser det trygghet av ham. Forsvarsspillerne kan stole på at Cech ikke står og sover, og de kan innrette seg deretter.

Det ser feiende flott ut når keepere gjør såkalte tv-redninger. Det hender Cech også må hente frem noe ekstra, men ofte når keepere må opptre som sprellemenn, er det fordi de har fulgt dårlig med på hva de har i vente. Alternativt har de snakket lite eller gitt uklare meldinger til forsvarsspillerne foran. (En altfor god motstander er selvsagt også en mulighet.)

Alpinisten Ingemar Stenmark var ikke taletrengt. De første årene han ble intervjuet på tv, sa han stort sett ja, nei eller Tärnaby (navnet på hjemstedet). I motsetning til keepere, var han ikke avhengig av andre når han skulle forsere slalåmportene. Men han hadde det til felles med en god keeper at han leste spillet (løypa) på fortreffelig vis. Hvis vi ikke hadde hatt klokke på skjermen, ville vi tippet at han havnet langt unna pallen etter at alle hadde kjørt. De andre jobbet jo som bare det. Men ikke Ingemar. Ingen brå bevegelser. Ingen hastverksløsninger. Ikke noe tut-og-kjør. Han seilte forbi portene, tilsynelatende helt uanstrengt. Det så ut som om det gikk tregt, men han sto som regel øverst på pallen.

I går kom unntaket som bekrefter regelen. Cech hadde tilsynelatende full kontroll da ballen ble lagt inn til tyrkernes måljeger Nihat Kahveci. Cech gikk rolig ut, strakk kroppen og armene, hadde ballen i hendene – og så glapp han den. Ballen landet i bena til en ventende Nihat. Han scoret. Tyrkia vant til slutt 3-2 etter å ha ligget under 0-2.

Hvordan var det mulig? Ballen var jo i de beste hender.

Jeg kan ikke se det av bildene, men en nærliggende forklaring er: Ballen var tilsynelatende så enkel å fange at Cech allerede hadde begynt å tenke over hva han skulle gjøre med den. Hvem kan jeg sette raskt igang når jeg har fanget ballen? Vi hadde ikke reagert hvis det var grekernes Antonis Nikopolidis som hadde gjort dette, men Cech da!

Vel, implisitt i Tobbens formaning om å lese trafikkbildet, ligger at man må gjøre en manøver av gangen. First things first. Cech hadde trolig flere baller i luften enn den ene han skulle fange. Da går det som regel galt.

En gang har jeg bulket med en annen bil. Jeg kunne ha skyldt på sjåførlærer Tobben. Det hendte jo at han leste avisen, så han kunne jo ha anstrengt seg litt mer! Men det var bare å strekke hendene i været: «Sorry, min feil. Heldigvis er alle hele. Hva koster det?» Dessuten: Tobben var outstanding (og avislesingen er en smule overdrevet).

Når Cech strekker ut hendene, går det som regel godt. Ett av få unntak kom i går. Han tok på seg skylden. Dessverre for ham og Tsjekkia var prisen skyhøy.

– Respekt, ikke sant!

Tilhørighet, anerkjennelse og respekt er sentrale elementer i psykologen Maslows behovspyramide. Men det virker vrient å bli tilfredsstilt når man skyter på sine egne!

I går gjaldt det den polskfødte tyskeren Lukas Podolski. Han senket Polen med sine to scoringer. I sesongen 1973-74 gjaldt det Manchester United-legenden Denis Law. Han scoret målet for byrival Manchester City da United ble slått 1-0. Rett etterpå ble det klart at hans kjære United rykket ned. Da var selv fotballens Danny Kaye og gladansikt uttrykksløst.

I likhet med Podolski, uttrykte Law ingen glede etter å ha scoret mål. På en og samme tid utviste de to måljegerne respekt for egen historie og for jobben de er satt til å gjøre.

Tyskland er det eneste laget som hittil har satt seg i respekt i euro2008. 2-0-seieren over Polen var som forventet. Poenget er at forventningene ble innfridd. Fra nær sagt første minutt stormet Podolski, Klose og Gomez mot Polens mål når Ballack fikk ballen sentralt eller Fritz fikk den på høyrekanten. Det beste, sett med tyske øyne, er at jeg tror tyskerne har mer å gå på. Det lover godt i turneringsspill.

Tsjekkia vant 1-0 over vertsnasjon Sveits på en dårlig dag. Det er normalt et godt tegn, men det var klare svakhetstegn hos det tsjekkiske laget. Hva i all verden hadde de skyhøye Koller på topp for når de knapt nok serverte ham et innlegg på hodet? Keeper Cech holdt stand, men til det er det bare å si: Selvfølgelig. Sveits imponerte meg litt, men det har mest med lave forventninger å gjøre. Dessuten var Sveits mer uheldige enn udyktige. Ikke minst med tanke på skaden til måljeger Frei.

Portugal stanget lenge mot det tyrkiske målet. Kampen minnet om åpningskampen i euro2004 (mot Hellas), der portugiserne ble frustrerte og tapte, men denne gangen gikk det deres vei. Det var fortjent, men ikke overbevisende. Med unntak av midtstopper Pepe. Han var stor i alle betydninger av ordet.

Hvis vi er enige om at Tsjekkia vant på en dårlig dag, vet jeg ikke helt hva vi skal si om Kroatias prestasjoner i 1-0-seieren over vertslandet Østerrike. Ja, Kroatia åpnet forrykende, mot et syltynt Østerrike, men datt nesten helt sammen etter hvert. At de ville lokke Østerrike frem på banen da de ledet, er forståelig. At Kroatia virket som et slitent lag, er mer enn foruroligende. Og da har jeg ikke glemt at lag som sniker seg frem i innledende runder, kan komme som en kule senere i turneringen. Men tenk om HamKams Kienast hadde utlignet rett før slutt!

Tyskland får min stemme etter de innledende kampene i gruppene A og B. Det oste respekt av Podolski og hans «nye» landsmenn. Men jeg tviholder ikke på stemmen min hvis Romania, Frankrike, Nederland eller Italia vil overgå tyskerne i dag.

"52 kamper – en dårlig!"

Åge Hareide har ledet landslaget i 52 kamper. Tittelen er standardsvaret til eks-landslagskaptein Tor Egil «Toro» Johansen. Han spilte 52 landskamper.

Det er litt alvor i enhver fleip, men en ting skal den tidligere kapteinen ha: Han gikk alltid først i krigen for sitt kjære landslag. Han spilte med hjertet utenpå drakten – rett under det norske flagget!

Å ja, nå er vi der igjen. Alt var bedre før, liksom.

Neida. Og det var ikke jeg som sa at 2004-landslaget hadde tapt for 1981-utgaven. Det var dagens landslagssjef som angivelig sa det i FHM i 2004. Han spilte på 1981-laget. Det er rimelig å anta at fleip og alvor gikk hånd i hånd i det utsagnet også.

I 2004 ble det sagt mye. Hovedparolen var at landslaget skulle begeistre sitt publikum. Jeg nekter ikke for at Hareides landslag har maktet det, men jeg regner grovt feil hvis jeg sier at unntaket er en av 52. I hjemmekampen mot Hviterussland (8.9.04) skulle John Arne Riise lage motorvei på venstresiden. Venstresiden har som oftest sett ut som en kjerrevei. Før bortekampen mot Skottland (9.10.04) skulle spillerne ha baller og stake. Vi fikk noe viktigere, nemlig disiplin og solid arbeidsinnsats.

I disse ordrike fotballtider, er det fristende å ta med bortekampen mot Moldova (30.3.05). Aldri før har jeg hørt så mye om landslagets forberedelser. Moldova, det svakeste laget i Norges gruppe (114. plass på Fifa-rankingen), var gjennomanalysert. Alle eventualiteter var hensyntatt. Ingen måtte tro at landslaget tok lett på oppgaven. Analysene tok dessverre ikke høyde for vær og baneforhold.

Vi skriver 2008. Det brukes fortsatt store ord. Bortekampen mot Wales (6.2.08) var veldig viktig, ifølge Hareide. De som ville være med på landslaget, måtte vise det i handling. «Vi fikk avdekket hvilke som kan spille fotball i februar og hvilke som ikke kan,» var Hareides oppsummering. Det siste minnet sterkt om konklusjonen hans etter Kroatia-kampen ett år i forveien (7.2.07): «Vi spilte som et juniorlag.» Nu vel. Det skulle snart bli mulig å rette opp inntrykket. Montenegro kunne bare vente seg 26.3.08. Begeistring, baller, staker, motorveier og en viss oldemor, måtte vike. Den store kanonen ble rullet frem. Etter forestillingen ble den stående igjen på scenen. Intet smell, ingen røyk. Kanonen må ha vært stappet med en våt kinaputt. Sånt er det vrient å få fyr på.

I går kom kom det som ble omtalt som et ultimatum. Heretter må spillerne følge de reglene Hareide har banket ned. Hvis ikke, får det konsekvenser. For spillerne. Det selvsagte ble en liten sensasjon. Det skulle få konsekvenser dersom man ikke oppfyller kravene til å spille på landslaget!

Enten har Hareide nå innført nye kjøreregler, eller så har han vært altfor slapp med å etterleve gjeldende regler. Doris Day-metoden – det som skjer, det skjer – er broren til fri barneoppdragelse. Heller ikke på landslaget er den metoden velegnet.

En klubbtrener må, i hvert fall på kort sikt, få de 22–25 utvalgte til å virke. En landslagssjef kan velge og vrake blant de mange. Alle forstår at det ikke blir noe slagkraftig lag hvis man skifter på alt og alle hele tiden. På den annen side: Det får være måte på misforstått tillit. De «nye» reglene ønskes velkommen. Det forunderlige er at de ikke har vært etterlevd fra første dag.

På en rask tur innom Narvesen i går, festet blikket seg på et forsidebilde av sir Alex Ferguson. Fritt etter hukommelsen, var underteksten som følger: «Sir Matt (Busby) could say a lot without saying much.» Liverpools Bill Shankly sa det slik: «I don’t drop players, I make changes.»

Noen vil ha det til at det norske landslagets suksess utelukkende står og faller med valg av spillestil. Jeg er overbevist om at landslaget bør lytte minst like mye til Fergusons ord om Busby og Shanklys endringspostulat. Namedropping er hva det er, men essensen i budskapene til erfarne fotballfolk blir aldri umoderne. Innsatsen til «Toro» blir heller aldri det. I fotball er det fortsatt bedre med godt gjort enn godt sagt.

Det gjenstår «bare» å gjøre det!

Vikartiden er over

Jeg husker godt vikartimene fra idrettslinjen på Manglerud videregående skole på 80-tallet. De ble som oftest retningsløse og energiløse. Dels fordi vikaren ikke staket ut veien og hamret ned kravspesifikasjonene. Dels fordi han eller hun ikke hadde autoritet nok til å gjøre det. Og dels fordi vi valgte bekvemmelighetens vei.

Fotballtrenere har det til felles med vikarer at stillingen er blitt særs midertidig. I hvert fall på samme sted. Med mer penger i omløp, har høyere resultatkrav og kortere nedbetalingstid fulgt med på lasset. Ligatittelen skulle helst ha vært i havn i går. Forestillingen om at styrerepresentanter i Tippeligaklubber både er og handler klokere enn bekvemmelighetsorienterte skoleelever som krever instant satisfaction, svinner hen. Dessverre, for læring, lagbygging og samhandling tar tid. Å krympe nedbetalingstiden, forandrer ikke på det. Snarere går det fort og gæli.

Hvis ikke jeg er kommet ut av tellingen, har RBK nå ansatt sin syvende hovedtrener siden Nils Arne Eggen. Hvis vi tar vekk Åge Hareide og forenkler grovt, har de øvrige vært bekvemmelighetsløsninger og/eller vikarer for Trond Sollied. (Det skrev jeg litt om i Forelsket i læregutten.) Jeg nekter ikke for at generasjonsskiftet i RBK har kostet, men alle ser at RBKs trenerløsninger og -avløsninger også har kostet en del. Det skal noe til å være kaptein på et cruiseskip. Spesielt når vannet fosser inn. Ja til og med når skuta har lagt til kai med gull ombord.

Jeg kjenner ikke Hamrén. Vi sa riktig nok «Hei» til hverandre da våre veier møttes på La Manga i februar, og jeg har kun sett ham i aksjon på to Aalborg-treninger. Like fullt: Hvis jeg måtte ansette en hovedtrener på «ganglaget» (trenertype- og atferd, record og et par tv-intervjuer), ville Hamrén ha ligget godt an. Sindig. Klare prioriteringer og klar tale. Fleip og alvor, men ikke gravalvor. Korrigerende og oppmuntrende. Involverende og diskuterende, men autoritær når det kreves. Det enkle fremfor det vanskelige. Ekte og troverdig. En trener som spillere vil vinne for. Eller sammen med, om du vil. Og en som levner liten tvil om veien, midlene og ansvars- og rollefordelingen. Ved første og andre øyekast, har han rett og slett virket flink.

«You’ll never get a second chance to make a first impression.» Hamrén har allerede ledet sin første RBK-trening. Etter omtalen å dømme, skal han ha ledet den med stort engasjement. Det er søt musikk i RBK-ører. Dessuten har han rykende fersk erfaring med å slå nedenfra. Aalborg tapte en del slag i starten, men laget vant krigen.

Det var unntak blant vikarene på Manglerud. Vi var lydhøre da den hardstappede studieinspektøren steppet inn som vikar eller som brannslukker for vikaren. Ikke fordi han var kraftig bygd, men fordi han sto høyt på rangstigen. Han kunne påvirke vår skjebne. Vi satt dønn stille da ishockeylandslagets kaptein var vikar. Kred, heter det nå. Han var en alle på en idrettslinje så opp til.

Hvis man skal lede noen, er det ikke nok å være såkalt faglig dyktig. I hvert fall ikke med den snevre definisjonen av faglig dyktighet som ofte legges til grunn. I arbeidet med prestasjonsgrupper er det alltid bedre med godt gjort enn godt tenkt og sagt. Hva du sier og gjør, er viktig. Men like viktig er hvordan du sier og gjør det.

Man tildeles tittelen hovedtrener. Autoritet må fortjenes. I likhet med sine forgjengere, har Hamrén fått tittelen. Hvis RBK-styret gir den nye sjefen den samme massive støtten som studieinspektøren på Manglerud gav vikarene, har RBK ganske sikkert fått sin sårt tiltrengte trenerautoritet.

Og når sant skal sies, virker RBK-spillerne langt mindre bekvemmelighetsorienterte enn oss som gikk på idrettslinjen på 80-tallet. Men de har sett ut som 11 spillere, ikke som ett lag. Hvis Hamrén klarer å vaske frem en slagkraftig lagplan, kan RBK-skuta bli et cruiseskip igjen.

Jeg trekker ikke tipset mitt om RBK på pallplass.

Målfesten

Årsak og virkning er vanskelig, men faktum er at Oppsals håndballag og Nordre Sving laget en enkel sang om håndball på 1970-tallet, med tittelen Skyt mål, og at Oppsalgutta sang og vant. De vant en god del, faktisk. På den annen side: Oppsalgutta slapp å ta hensyn til sjansestatistikker. Det gjaldt ikke på den tiden.

Det hender det er en sammenheng mellom målsjanser og mål, men noen dager må klokskapen bak resultatene få hvile. Og 17. mai er nettopp en slik dag, ellers står man i fare for å plage feststemte mennesker med sin selvmedlidenhet. For hvem gidder vel å høre om 7-3 i sjanser og 0-3-tap når Kampeguttas melodi ruler gatene?

Det er noe magisk med 16. mai-kamper på norske fotballarenaer. Og magisk blir det for de involverte, hvis de bare husker å feste når det er fest. Nok en gang er forventningene til fotballens festdag skyhøye. Det er en grunn til det. Budskapet i Oppsalguttas sang lever i beste velgående.

Ta en titt på disse tallene. De representerer scoringstallene for 16. mai-rundene i Tippeligaen i årene 2000-2007; antall scoringer per runde, scoringssnitt per 16. mai-kamp samt scoringssnitt i de respektive Tippeliga-sesongene.

2000 18 – 2,57 – 3,44

2001 22 – 3,14 – 3,58

2002 33 – 4,71 – 2,99

2003 24 – 3,43 – 3,12

2004 20 – 2,86 – 2,92

2005 22 – 3,14 – 2,83

2006 16 – 2,29 – 2,86

2007 25 – 3,57 – 3,23

Snitt 22,5 – 3,21 – 3,12

Rente er penger for å vente, sa læreren min. Jeg vet ikke hva vi har i vente i år, men 16. mai-tallene gir i hvert fall et håp om mange scoringer kommende fredag. På de 56 16. mai-kampene i 2000-2007, teller vi bare en målløs kamp. VIF-FFK endte 0-0 i 2005. Samme dag endte Brann-LSK 6-2.

Brann skal ha VIF på besøk. Brann har spilt samtlige 16. mai-kamper i Bergen i årene 2000–2007. Tallenes klare tale er: 6-1-1 (v-u-t) og 20-8 (scoringer for-imot). Hvis vi tar vekk Adeccoliga-sesongen i 2001, har VIF har spilt 4 av 7 16. mai-kamper på bortebane. Oslo-laget har 2-1-1 og 5-4 borte; totalt 3-3-1 og 8-5.

Kort fortalt: Brann har øst inn mål, nærmere bestemt 2,50 i snitt, i de 8 16. mai-kampene. I scoringsstatistikken har VIF fremstått som en festbrems. Spørsmålet er hva som skjer når Martin Andresen skal «hem» med sitt nye mannskap!

I den forbindelse skal det nevnes at dagens VIF må ikke overgå seg selv for å gjøre det bedre enn sine forgjengere på Brann stadion. VIF har tre 16. mai-besøk i Bergen siden 1963. I 1977 ble det 1-1, mens Brann vant 1-0 både i 1987 og i 1990. Og for ikke å feige helt ut: Jeg var VIF-spiller i 1987 og i 1990. Det eneste jeg har valgt å huske, er de bevingede ordene til speakeren på Brann stadion i 1987: «Trekk sammen mot midten, det er ikke hver dag vi har Vålerengen på besøk!»

Jeg husker mer av Skeid-LSK 16. mai i 1999. Vi, jeg trente Skeid, ble rundspilt i store deler av første omgang. Hvis hukommelsen står meg bi, lå vi under 0-2 etter cirka 15 minutter. Så kom vi voldsomt tilbake. Vi ledet 4-3 rett før slutt. LSK fikk corner. Mens vi var travelt opptatt med å feire både 16. og 17. mai, utlignet LSK til 4-4. Slutt.

Men noen festbrems var vi ikke. Vi scoret 13,33 prosent av målene den 16. mai-runden og var en sterk bidragsyter til scoringssnittet på 4,29.

Hurra for 16. mai.

Mer enn livet

Hvis du ble Viking-supporter i 1975, kan det innvendes at du bare kastet deg på en medgangsbølge. Men når du fortsatt er Viking-supporter, bor på Råholt og har sesongkort på Viking stadion, fjernes enhver tvil. Da er du supporter.

I 1975 tok Viking sitt fjerde strake mesterskap i det som da het 1. divisjon (nåværende Tippeligaen). Viking er 70-åras lag i norsk fotball, punktum. Klubben vant også i 1979, og den tok sin foreløpige siste seriemestertittel i 1991. Keeperlegenden fra 70-tallet, Erik Johannessen, er kampklar i treningstøy og fotballstøvler den dag i dag, men nå som keepertrener.

Mandag på Viking stadion, kom det en engasjert, hyggelig og godt voksen dame bort til meg før kamp. Hun var iført alt som er laget av Viking-effekter. Det samme var damen hun satt sammen med. Jeg stusset litt, men bare litt, da hun begynte å snakke, for det var ikke spor av rogalandsk. Forklaringen kom på flyet dagen etter.

«Hei. Det var moren min som snakket til deg i går,» sa den blide damen på den andre siden av midtgangen. Heller ikke hos henne var det spor av rogalandsk. Siden vi satt på morgenflyet fra Stavanger til Oslo, spurte jeg om hun hadde vært på besøk hos moren i Stavanger. Og, selvfølgelig, hva denne voldsomme interessen for Viking skyldtes.

«Nei, vi bor på Råholt, men jeg skal på jobb. Mor tar toget. Vi begynte å holde med Viking i 1975, som medgangssupportere (he, he), men har fulgt laget ganske tett siden!»

Ganske tett! Mor og datter fra Råholt i Eidsvoll kommune har sesongkort på Viking stadion! Hva gir du meg?

I 1999 opplevde jeg noe lignende. På vei hjem fra Bergen med Skeidlaget jeg trente, satt en kar ved siden av meg på flyet som plutselig sa: «Gratulerer med seieren!». «Takk,» svarte jeg, «var du på kamp?» «Jeg har sesongkort,» sa han. Bare av den grunn kunne jeg slutte at han ikke var fra eller bodde i Bergen. Der heter det partoutkort, må vite. Karen var riktig nok fra vest, men stedet var altså Bærum.

Tilbake til damene fra Råholt. Siden jeg har «bodd» der i to år (min far trente Eidsvoll Turn; familien Eriksen bodde hjemme hos venstrevingens familie annenhver helg), lurte jeg på hvorfor det ikke ble Eidsvoll-lagene Turn eller IF. Svaret var ganske enkelt at hun og moren forelsket seg i de mørkeblå fra Stavanger i 1975. Sånn var det bare.

Kjærligheten har holdt stand i 33 år. Intet tyder på at den tar slutt med det første. Det skal nevnes at Viking tar godt vare på damene sine. Billetter til Vikings bortekamper er nada problemas, fikk jeg forståelsen av.

«Mer enn livet, mine herrer, er en drøm som ei fikk liv,» skal visst nok Henrik Ibsen ha skrevet. Damene fra Råholt må ha fått et liv til med sine håpefulle vikinger.

Snakk om forbilledlige supportere. Snakk om ekte kjærlighet og lidenskap.

Lærdom fra La Manga

Mens dette skrives, raseres en av fotballbanene fra guttedagene. En gravemaskin/steinknuser sørger for det. Parkeringsplassene skal frem, må vite, for enhver familie må ha to biler for å innfri hverdagens krav.

Det vil si: Banen fra guttedagene var aldri noen fotballbane, men en jordflekk på 50 x 25 meter med håndballmål i hver ende. Men vi spilte nå fotball der. Vi øvde fra skoletidens slutt til leggetid, bare avbrutt av middag og fellestrening med laget. Det siste foregikk et sted vi til alt overmål kalte «Potetjordet».

Kan hende fikk du med deg at et og annet norsk Tippeligalag klaget på matchbanen på La Manga i februar. Det var ikke mulig å spille god fotball der, sa de.

Nu vel. FC Shakhtar Donetsk-spillerne klarte det. De gav herlig blaffen i norsk standard for spillestil og var ballbesittende og gjennombruddshissige om hverandre, alt ettersom hva som var fornuftig. Spillerne serverte korte og lange pasninger med kirurgisk presisjon, og det virket å være en konstruktiv tanke bak alle pasningene. Ballmottakene var fløyelsmyke, og spillerne hadde alltid tilstrekkelig med tid og plass. Ballen satt som limt til føttene deres når de fintet. Og av en eller annen grunn spratt ballen aldri feil rett før skuddøyeblikkene. De gav Viking en mesterlig leksjon i kunsten å kunne spille fotball. De mestret alle spillets faser og baneforholdene.

Jepp, forholdene på den banen det ikke var mulig å spille fotball på!

Underlaget er ikke lenger ujevnt på Alfheim i Tromsø, men det hender at været begrenser finspillet. Sett fra solfylte Bergen, så det surt og kaldt ut i snødrevet. Før kampen, oste det hardt arbeid og mange dueller, og bare det. Men så hentet Vikings Alexander Ødegaard Shakhtar Donetsk-takter frem fra hukommelsen. Alternativt, og mer sannsynlig, dro han veksler på guttedagenes øving og skjulte læring. Ødegaards indre bilde av lagkamerat Martin Fillos plassering og løp må ha sittet klistret til netthinnen da han mottok ballen, dro av to TIL-spillere og serverte Fillo en ferdigscoret pasning. Det var teknikk og taktikk (oppfatte, vurdere og handle) av beste merke.

Måtte vi få flere mesterlige øyeblikk, av Ødegaard og andre. Shakhtar Donetsk-spillerne viste oss at det er mulig. Selv på en umulig bane. Det bør være en av lærdommene fra La Manga.

Tre runder med tall

«Det er noe flott og fornuftig med tall, de vet hva de vil og gjør det de skal» Piet Hein, fritt etter hukommelsen

I 2003 vant RBK Tippeligaen på 61 poeng. I 2005 vant VIF på 46 poeng. Tallene representerer høyeste og laveste vinnerpoengsum i Tippeligaen siden 2000. Tippeligavinnerne i perioden 2000-2007 har i snitt tatt 54 poeng, eller rettere sagt 53,63 poeng. Brann vant på 54 poeng i fjor.

Etter prestasjonene å dømme, har mange lag skuffet i seriestarten. I min bok har kun Lyn og Fredrikstad prestert bedre enn vi kunne forvente.

Lyn kunne med hell ha fått med med seg 3 poeng fra Lerkendal i den første runden. Det ble null (1-2-tap). På den annen side ble Lyn kjørt kraftig i første omgang mot HamKam i den tredje runden. Men det var før Odion Jude Ighalo seg frem.

Fredrikstad var friske både på Brann stadion (2-4) og på Lerkendal (2-1). Angrip for det det er verdt, virker å være mottoet både i og utenfor Plankebyen. På Lerkendal viste også FFKs unge keeper Lasse Staw at han kan redde poeng.

I den andre enden av tabellen. LSK har prestert kraftig dårlig. De har rett og slett vært helt ute av kurs til nå. Bra virker det heller ikke for Molde. Det lover ikke godt når et nyopprykket lag har spilt to hjemmekamper uten nettkjenning.

Hvis vi holder oss til perioden 2000-2008 og legger sammen poengsummene til de tre øverste lagene etter tre runder, må vi tilbake til 2000 for å finne en lavere samlet poengsum enn i år. I 2000 var det magiske poengtallet 17 (7-5-5). I år er det 18 (6-6-6).

I perioden 2000-2007 har det ikke skjedd at lederlaget i Tippeligaen har hatt fattige 6 poeng etter tre runder. I 2007, 2003 og 2001 hadde lederlaget full pott etter tre runder. De øvrige årene hadde lederlaget 7 poeng etter de første tre rundene.

RBK hadde full pott på tre kamper da laget vant på 61 poeng i 2003. Kun to ganger tidligere har de vunnet på høyere poengsummer; i 1995 vant RBK på 62 poeng og i 1998 vant de på rekordhøye 63 poeng. I de to sistnevnte årene hadde de henholdsvis 7 og 9 poeng etter tre kamper.

VIF vant på 46 poeng i 2005. Det er faktisk det laveste vinnertallet siden Tippeligaen ble utvidet til 14 lag og 182 kamper (1995). VIF tok 6 poeng på de første tre kampene i 2005. Da som nå.

På den annen side: Sogndal startet forrykende i 2003. Full pott etter tre kamper. Men de endte på 8. plass, med 35 poeng.

Min kloke medstudent Carsten levde etter følgende tese: Jo tidligere man kommer på etterskudd (med lesingen), jo lengre tid har man på å ta det igjen (til eksamen). Forskjellen er bare den at forberedelsens time er over for Tippeligalagene. Eksamensdagene er i gang.

I skrivende stund er det 198 dager til siste runde av Tippeligaen 2008. Jeg ville ikke ha ventet med å lese skriften på veggen. Man blir mer realitetsorientert av å lese tabelltallenes klare tale enn Tippeligarepresentantene liker å innrømme.

Tusenkronerspørsmålet er selvfølgelig hva de gjør med det!

Høyt og lavt press

I går kunne jeg lese hvorfor Nederlands gudbenådede fotballspiller Johan Cruyff ikke deltok i 1978-vm i Argentina. Et uventet hjemmebesøk i 1977, med kone og barn hjemme, av noen veldig lite hyggelige mennesker utstyrt med tau og rifle, førte til at han tok noen forholdsregler. Et fotball-vm fra eller til var ikke lenger det viktigste i livet.

”Nyheten” om Cruyff fikk meg til å tenke på det angivelige presset på våre hjemlige trenere i Tippeligaen. Uansett resultater, rimer det ikke at noen av dem har fått skjelven etter tre kamper.

I så fall er det smått utrolig at den godeste Cruyff fortsatt går oppreist. Spiller og trener i Ajax. Ditto i Barcelona. Og mannen bak den frekkeste manøveren fotballverden har sett i en vm-finale. Der andre ville brukt det første kvarteret til å kjenne på motstanderlaget, som i 1974 var vertsnasjonen Vest-Tyskland, hentet han ballen i midtsirkelen rett etter avspark. Cruyff gikk rett i synet på oppasser Berti Vogts. Først gjorde han et rykk, så et kvantesprang. Med Vogts på slep, suste Cruyff inn i fiendens straffefelt. Cruyff gikk ned, og dommer Jack Taylor, slakteren fra Wolverhampton, blunket ikke engang da han blåste og pekte på straffemerket. Johan Neeskens banket inn 1-0 før vesttyskerne hadde kjent på ballen.

(I over 30 år har det vært slått fast at det var Vogts som felte Cruyff. Det var Uli Hoeness. Det er noe å ha i sekken til neste quiz på fotballpuben!)

Hvis noen av Tippeligalagenes trenere har kjent lukten av press allerede, foreslår jeg at de lar være å kjenne etter. For hva i all verden skal vi si om sir Alex Ferguson? Han har ledet Manchester United i over 20 år. Riktig nok har han hatt press i buksa hele tiden, men jeg tror vi kan regne med at han har hatt press fra mange hold i sin tid på Old Trafford.

Alt snakk om press i fotball faller hvis vi skal tro eks-Chelsea-manager Jose Mourinho: «Pressure? Pressure of what? Pressure is millions of people in the world, parents, with no money to buy food for their children. That’s pressure. Not in football.»

Ja, norske trenere kan få sparken i morgen. Ja, de er i medienes søkelys hver bidige dag. Og ja, de har en vanskelig jobb. Men ingenting av dette er nytt, og ingenting av det er overraskende. Liker man det ikke, kan man saktens velge å leve annerledes. De fleste gjør jo det. Strever man etter å vinne mark i verdens mest populære sport, må man være forberedt på litt av hvert på veien. I fotball som i aksjemarkedet, går risiko og avkastning hånd i hånd.

Å få besøk av folk med tau og rifle, er å bli utsatt for utilbørlig press. Ingen fortjener det. Jeg tror ikke jeg tar munnen for full når jeg sier at norske fotballtrenere kan føle seg trygge på at de ikke utsettes for slikt.

Legge seg mette kan de også!