Category Archives: VM

Regner med at de kan telle

Den eller dem som oppdaterer nettsiden fcbarcelona.cat, er langt unna skrivesperrens begrensninger. Forståelig nok: De er travelt opptatt med å telle titler og rekorder – og omtale alt i hop.

Som eksempelvis at hele åtte av FC Barcelonas Champions League-vinnere i 2011 vant vm med Spania året før. Av andre som har gjort dette tidligere, nevner de spillere fra Italia (2006) og Milan (2007), Brasil (2002) og Milan (2003) samt Tyskland (1974) og Bayern München (1975).

Det viser seg også, har dem som har brukt kuleramme funnet ut, at FCB i gjennomsnitt har hatt ballen i 73,4 prosent av kampene (average possession). Det er sikkert riktig. Helt sikkert er det i hvert fall at vi bør slutte å jabbe om FCBs mange unødvendige pasninger. Det henger nemlig ikke på greip at et lag som vinner titler i bøtter og spann samtidig har gjort så mange unødvendige øvelser på sin vei. De såkalte unødvendighetene har en misjon. Det er nemlig ikke sånn – heller ikke i fotball – at bare man tar vekk et par «unødvendige» øvelser, så blir alt annet likt – og sluttresultatet dermed enda bedre. Av den grunn snakket læreren min på idrettsgym om fortreffelighetene ved lang arbeidsvei. Av den grunn er ikke den korteste og raskeste veien til motstandermålet alltid den beste og sikreste vei til gull og heder. De såkalt ekstremt gjennombruddshissige lagene – jeg kaller dem overgangshysteriske – gjør ofte feil i all sin travelhet. Feil må repareres, og reparasjoner tar som kjent tid.

Jeg teller ikke pasninger, ergo går jeg ikke god for average possession-prosenttallene til fcbarcelona.cat-skribentene. Men hvis de er riktige, er det det feil at de prosentvise forskjellene mellom FCB og det nest mest ballbesittende laget i Europa (Bayern München = 61,5 %) og ditto i Spania (Valencia = 57 %) er hhv. 12 prosent og 16,4 prosent. Hvis poenget var å skryte litt av egne meritter, og jeg utelukker ikke at det var hensikten, burde de ha skrevet hhv. 19,35 prosent og 28,77 prosent. De er høyere, enda mer å skryte av – og riktige. Skribentene i fcbarcelona.cat har regnet på forskjellene i prosentpoeng. Det er noe annet enn forskjellene i prosent – som de skriver. Også her utgjør altså poeng hele forskjellen.

Snusfornuft? Ikke tale om. Fanden ligger i detaljene. Tiqui-taca – det er bare å øve mer. Men fortsett å telle, er dere snille, for dermed kan vi både finne ut av og diskutere feil og fakta.

Hva nå, mester Cruyff?

Med Nederland-Spania i vm-finalen, må det være mer enn spesielt å være Johan Cruyff – Nederlands fotballikon og fotballkonge i Barcelona.

Hva ville Johan ha tenkt nå? Hva ville Johan ha gjort nå?

Det var spørsmålene styremedlemmene stilte seg da det kladdet som mest for den nyansatte FC Barcelona-sjefen Frank Rijkaard i 2003. Det vil være en overdrivelse å si at nederlenderen Rijkaard fikk en flying start. Men til tross for at Cruyffs dager som fotballsjef i FCB endte i 1996, var det ingen i klubbstyret som lurte på om hans fotballkunnskaper, -resonnementer, -kløkt og -smartness fortsatt holdt vann. Det skulle da også bare mangle: Cruyff bygget, formet og utviklet det FCB som nyter så stor respekt og har så mange beundrere i dagens fotball. Han skapte FCBs Drømmelag 1. Hans elev, Pep Guardiola, har viderutviklet det Cruyff startet på i 1988 og skapt Drømmelag 2.

Forrige gang Cruyff var i aksjon som sjef for et lag, var da regionslaget Catalonia slo Argentina (riktig nok uten Messi og Tevez) 4-2 på Camp Nou i desember i fjor.

Cruyff deltok i ett vm som spiller. Men for et vm det ble for ham selv og Nederland. Totalfotballen besørget de oransjes første vm-finale. I 1974. Mot vertsnasjonen Vest-Tyskland. Og mesteren selv sto for den råeste åpningen av en vm-finale verden har sett.

Jeg har skrevet om det før, men skitt au: Nederland hadde avspark. De lot ballen sirkulere for å finne åpninger. Etter et par minutter med pasninger seg imellom, hentet Cruyff ballen inni midtsirkelen. I rykk og napp banet han seg vei gjennom det tyske laget, med frimerket Berti Vogts på slep. Idet Cruyff nådde 16-meterstreken kom Uli Hoeness (ikke Vogts, som hele verden vil ha det til) og beinet ned den nederlandske kapteinen. Fotballverden holdt pusten. Skulle dommer Jack Taylor – slakteren fra Wolverhampton – virkelig dømme straffe mot Vest-Tyskland? I en vm-finale som bare var noen minutter gammel, og der vertskapet ikke hadde vært borti ballen? Taylor nølte ikke et sekund. Keiser Franz’ protester og fekting med armene bet ikke på en garvet slakter. Straffe, punktum. Johan Neeskens gjorde seg klar. Det samme gjorde Sepp Maier. Neeskens tok rennefart, lukket øynene og brente til – midt i mål. (En straffevariant Cruyff senere har uttalt er av de beste.) 1–0 til Nederland. I et lite øyeblikk var Beckenbauer keiser i et land i sjokk. Da Taylor blåste av kampen var keiseren og hans menn verdensmestere i fotball.

Av ulike årsaker deltok ikke Cruyff i vm-sluttspillet i 1978. Av ulike årsaker tapte Nederland også den finalen (mot vertsnasjonen Argentina).

Lurer Nederlands sjef Bert van Marwijk på hva Cruyff ville ha tenkt og gjort nå, mon tro? Kanskje ikke. Den nederlandske sjefen har jo ikke vært i nærheten av det kladdeføret Rijkaard opplevde som ny FCB-sjef. Men han – van Marwijk, altså – har uttalt at Cruyff er den beste spilleren han noen gang har sett. Rinus «Generalen» Michels – mannen som ledet Nederland til finalen i 1974 og til em-gull i 1988 – sa det annerledes: Cruyff er fra en annen planet – både som spiller og trener. Michels hadde Cruyff som spiller både i Ajax og Barcelona.

Cruyff ble landslagsspiller og -kaptein, men han er uten tvil den beste landslagssjefen Nederland aldri fikk. Også det av ulike årsaker. Noen av dem står det om i boken «Ajax Barcelona Cruyff – The ABC of an obstinate maestro». Cruyff er kjent for å være en smule brysom. Sånn er det ofte når man tenker sjæl og mener!

Nå skal Cruyffs landsmenn møte Cruyffs «egne» i en vm-finale. Det var syv FCB-spillere som startet semifinalkampen mot Tyskland (Villa iberegnet). Cruyff ble utnevnt til ærespresident i FC Barcelona i mars, men han ble strippet for tittelen i juli (det var presidentvalg i juni).

Det er bare å ønske mester Cruyff god kamp. Han står som vinner uansett utfall av søndagens finale. Han trenger hverken vm-medalje eller offisiell status som ærespresident.

Hva sa jeg?

Det er ikke fnugg av hovmod i hva sa jeg?, for heldigvis er ikke fotball så forutsigbart at man kan finregne på og dermed fastslå utfallene av 64 kamper. Heldigvis, fordi det er noe fascinerende med tilfeldighetenes innslag.

Jeg svarer som oftest når jeg blir spurt. Så også når tv2.sporten.no spør. Det er trolig for mye å håpe at noen gjengir spådommene mine, så da kan jeg like godt gjøre det selv. Det tilhører sjeldenhetene at jeg vinner i tipping, nemlig!

Spørsmål:
1) – Hvem tror du vinner VM – og hvorfor?

2) – Hvem tror du stikker av med toppscorertittelen – og hvorfor?

3) – Ser du noen spillere eller land som kan overraske i VM?

4) – Hvem tror du kan bli VMs skuffelse – med tanke på forventninger i forkant?

Svar:
1) – Jeg tror Spania vinner VM. Nestenlaget ble et vinnerlag i em 2008 – med imponerende spill. Matchvinner i mål (Casillas), god og samspilt forsvarsfirer, fantastisk midtbane (Xavi, Iniesta, Alonso m.fl.) og matchvinnere på topp (Villa og Torres). Makter de å følge opp em-seieren? Kun Tyskland har fulgt opp em-seier (1972) med vm-seier (1974). Utfordrer til vm-tittelen: Nederland.

2) – David Villa, Spania. Toppscoreren i et VM spiller som regel på et lag som tar medalje. Villa ble toppscorer i EM 2008. Scoret 21 for Valencia i 2009-10-sesongen.

3) – Overraskelser er hva de er: Overraskende. Slike ser man ikke.

4) – Argentina. Spent og usikker på om uforutsigbare Maradona og et helt kobbel med stjerner (Messi, Higuain, Tevez, Milito m.fl.) kan fremstå som et slagkraftig lag. Det kan bli alt og (nesten) intet.

Takk til Tyskland

De er alltid så trege i starten, hørte jeg i hele går. Mon det. I går feide Tyskland banen med Australia. Fire scoringer og like mange målscorere.

Det er merkelig og logisk på samme tid, men gjentakelser blir smått om senn til fakta. Selv har jeg vært revisor i flere år – uten noen gang å ha vært det. Etter kommentarene å dømme – både før og etter Tysklandskampen i går – skal Tyskland ha vært slow starters i vm-sammenheng. Mulig det. Selv har jeg bare bladd tilbake til 1990, og faktum avviker en smule fra påstanden.

For hva skal en ellers konkludere med når en ser dette (år; resultat i første kamp i gruppespillet; motstander; plassering etter ferdigspilt gruppe):

2006; 4-2; Costa Rica; 1 (bronse)
2002; 8-0; Saudi Arabia; 1 (sølv)
1998; 2-0; USA; 1
1994; 1-0; Boivia; 1
1990; 4-1; Jugoslavia; 1 (gull)

Altså: Før gårsdagens nedsabling av Australia hadde Tyskland vunnet de seneste fem åpningskampene. Mål for-imot viser 19-3. Og i samtlige fem vm-sluttspill ble tyskerne gruppevinnere.

Mange mener det viktigste er å unngå tap i åpningskampen. Derav resultatene 1-1, 0-0, 1-0, 2-0, 1-1, 0-1 og 0-1 i de første syv kampene av årets vm. Men det var før tyskerne deljet til med 4-0. Med sine fire scoringer hevet Tyskland det skrinne scoringssnittet i vm fra 1,29 til 1,63.

Tyskland imponerte med både angrepsevner og angrepsvilje. Mange initiativ og bevegelser foran ballfører. Noen dro avgårde i angrepsretningen, noen møtte. Ofte kom de rundt på kant (f.eks. Lahm fra forsvarsleddet). Det ble fulgt opp med innlegg til spisser, sentrale midtbanespillere og motsatt kantspiller – som jaktet ulike posisjoner med innbyrdes dybde. Alternativt var det lange og kraftfulle løpsinitiativ bak motstanderens forsvarsledd og mellom motstanderens forsvarsledd og midtbaneledd. Å slå Australia er ikke verdens største fotballbragd, men tyskerne skal ha for at de primært ville holde motstanderen opptatt med sitt varierte angrepsspill.

For noe år siden fant visst nok Jogi Löw ut at det i snitt tok 2,8 sekunder fra en tysk landslagsspiller mottok ballen til han spilte den videre. Før em-sluttspillet i 2008 hadde snittiden angivelig krympet til 1,8 sekunder. Isolert sett forteller tallet oss intet om hvor klokt, godt, fornuftig eller effektivt tyskerne har innrettet seg. Lener vi oss bare på kampen i går – hvilket er et noe spett grunnlag -, skjønner vi mer av grunnen; mange, hurtige og kloke initiativ fra medspillerne gjør det enklere for ballfører å slippe ballen hurtigere. Det motsatte er det vi kaller skjulere. Altså når ballførerer kun skimter medspillere i såkalte pasningsskygger, hvilket gjør det vanskelig/umulig for ham å spille ballen hurtig videre. Tyskerne bød ballføreren opp til dans.

Hvorfor gjør ikke flere som Tyskland? Hvorfor kliner ikke flere til fra start? Det er jo stor forskjell på å ville angripe for å komme i førersetet og å angripe hasardiøst! Hvorfor satser så mange lag på å sikre seg i åpningskampen når de åpenbart risikerer å få en må-vinne-siste gruppespillkamp? Som i sin tur oser av hasardiøst spill.

Det blir vel sånn fordi de fleste tror det sikreste er å binde seg til masten. Med det blir vm i realiteten betraktet som en overlevelsesøvelse. En forpliktelse snarere enn en mulighet. Selvpining i tre akter.

Takke meg til lag som byr på seg og sitt når de er på fest. Spesielt med tanke på at alle er kvalifisert – ingen er invitert. Derfor: Takk, Tyskland. I hvert fall for gårsdagen. Det gjenstår å se om laget står imot skyts fra større kanoner enn Australia.

Det første er det beste

Fotball-vm i 1974 var mitt første mesterskap. Farge-tv-en sto igjen i byen. På hytta måtte jeg nøye meg med svart-hvitt-bilder på den gamle Philips-en. Men hva skulle jeg med farver når jeg hadde Johan Cruyff!

If you are first you are first. If you are second you are nothing. Førsteinntrykket er helt spesielt. Alt annet måles mot det. Brasilianske Nelinhos scoring mot Italia i 1978. Landsmannen Eders frisparkmål mot Argentina i 1982. Semifinalen mellom Vest-Tyskland og Frankrike i 1982. Kvartfinalen mellom Brasil og Frankrike i 1986. Og, ikke å forglemme, Maradonas raid mot England i 1986. Eksempler på mange fantastiske vm-øyeblikk, men i mitt hode topper de ikke det jeg opplevde da jeg så vm-finalen i 1974.

Vertsnasjonen Vest-Tyskland skulle møte Nederland i finalen. Sistnevnte hadde sjarmert og briljert med sin totalfotball. Vertskapet hadde til fulle demonstrert hva som ligger i ordet teamgeist.

Nederland hadde avspark. De lot ballen sirkulere for å finne åpninger. Etter et par minutter med ballbesittelse, skjedde det: Johan Cruyff hentet ballen inne på egen banehalvdel. I rykk og napp banet han seg vei mot det tyske målet, med frimerket Berti Vogts på slep. Akkurat i det han passerte 16-meterstreken kom Uli Hoeness (ikke Vogts, som hele verden vil ha det til) og beinet ned den nederlandske kapteinen. Fotballverden holdt pusten. Skulle dommer Jack Taylor – slakteren fra Wolverhampton – virkelig dømme straffe mot Vest-Tyskland, i en vm-finale som bare var noen minutter gammel? Vertskapet hadde jo ikke vært borti ballen! Dommer Taylor nølte ikke et sekund. Keiser Franz‘ protester og fekting med armene bet ikke på slakteren. Straffe, punktum. Johan Neeskens gjorde seg klar. Det samme gjorde Sepp Maier. Neeskens tok rennefart, lukket øynene og brente til – midt i mål. (En straffevariant Cruyff senere har uttalt er av de beste.) 1–0 til Nederland. I et lite øyeblikk var Beckenbauer keiser i et land i sjokk. Da Taylor blåste av kampen var keiseren og hans menn verdensmestere i fotball.

Jeg har aldri sett maken. Mester Cruyffs åpningsshow var frekt, rått og elegant på samme tid. Han gjorde det en kaptein skal gjøre; ledet an, gikk i brudd, viste vei. I selveste vm-finalen.

Begivenheten sitter fortsatt som brennevin. Men ikke for det: Forsøk på å toppe den i dette mesterskapet, tas i mot med takk!

Fotnote:
Cruyff har aldri vært noen «enkel» fotballmann; genial, briljant og obsternasig er ord som er brukt om ham. Rinus «Generalen» Michels (1928–2005), som ledet det nederlandske laget i 1974, sa det slik på Norsk Fotballtrenerforenings Cupfinalesemniar i 2001: «Johan Cruyff er fra en annen planet – både som spiller og trener.» Cruyff fikk gult kort i vm-finalen i 1974; i pausen, på vei inn i garderoben!