Category Archives: Ukategorisert

Jeg valgte meg Cruyff

Hva svarer du på spørsmålet ”hvem er verdens beste fotballspiller gjennom tidene?”. Spørsmålet er ubesvarlig. Like fullt: Jeg landet på mannen som er personifiseringen av ”hjernen i laget” – altså Johan Cruyff.

Hvem andre har ledet an så arrogant, så elegant, så selvsikkert, så majestetisk og på en så fotballrevolusjonerende måte (totalvoetball)? Hvem andre har trenerlegenden Rinus ”Generalen” Michels’ ord på at ”han er fra en annen planet”? Hvem andre har vunnet Ballon d’Or (Gullballen) tre ganger?

Vel, den siste er enkel: Marco van Basten og Michel Platini, hvorav sistnevnte er den eneste som har vunnet den tre ganger på rad. Mange har ment mye om Platini som Uefa-president, men som spiller var han mesterlig. Messi kan for øvrig kopiere Platinis tre-på-rad ved kommende kåring.

Hvem andre har åpnet en vm-finale på den måten Cruyff gjorde i 1974?

Den er også enkel: Ingen. Har’u sett på makan (klikk på vindu 21 og sjekk videosnutten)? Og da Cruyff ble felt av Uli Hoeness (nei, ikke Berti Vogts!), hadde ikke vertsnasjonen Vest-Tyskland vært borti ballen – i en vm-finale, i München!

Må jeg forklare hvorfor jeg ikke valgte meg Pelé, Maradona, Messi, Best eller andre? Nei. Det er like fåfengt som å forklare hvorfor jeg valgte meg Cruyff – ”Pytagoras i støvler”, som nrk.no omtaler ham som. Jeg klarte bare ikke å unngå å fremheve en som har vært representanten for ”beautiful football” fremfor noen. Men jeg ser at jeg da trekker inn treneren Cruyff også, hvilket ligger litt utenfor spørsmålet.

Anbefalt lektyre i romjulen: Ajax Barcelona Cruyff – The ABC of An Obstinate Maestro (Frits Barend, Henk van Dorp).

Fortsatt god jul.

Kvalitetstesting

Drillo ønsket seg en god prestasjon mot Tsjekkia. Han fikk ønsket sitt oppfylt. Og tre mål på kjøpet. Kan det bli bedre?

Det er alltid viktigst å vinne, sier noen. Er det virkelig det – i treningskamper? Er ikke slike til for å øve seg, da?

Å se på resultatet er en nyttig øvelse. Du må tross alt leve med det. Å bare se på resultatet, er som å bare vurdere pris når du skal kjøpe pølser. Det kan bli skjebnesvangert, for de skal tross alt svelges.

Treningskamper er kvalitetstester. Eksempelvis: Om måten å forsvare seg og angripe på holder vann (også når motspillet er annerledes), om den enkelte er god nok i sin rolle (ville det ha vært bedre med ham i en annen rolle?), om relasjonene funker, om avstandene i og mellom ledd er tilfredsstillende for å skape en slagkraftig enhet.

Bekreftelser er stikkordet. Onsdag fikk Drillo plenty av slike – med positive fortegn. Hva forteller denne kampen oss før Norge møter Island (H), Danmark (B) og Kypros (H)? At Norge er solide i forsvar, farlige på (offensive) dødballer, mestrer kontrings-/overgangsspillet ganske godt, evner å spille seg til sjanser mot etablert forsvar, har flere strenger å spille på enn Hangeland, Riise/Gamst Pedersen og Carew – eksempelvis Demidov, Høgli og Moa.

Videre: Norge har scoret i 19 og holdt nullen i 9 av 24 kamper siden Drillo overtok i 2009. Med 3-0 på onsdag må vi tilbake til vm-kvaliken mot Skottland på Ullevaal i 2009 for å finne et bedre resultat (4-0). Og, for dem som er overtroiske, klabbet Norge til et såret Frankrike før det ble tre strake seire i em-kvaliken. Også i den kampen var det en tomålsscorer (Huseklepp).

Med andre ord: Resultatet var godt. Prestasjonene var gode – til dels veldig gode. Gode opplevelser og bekreftelser er innkassert. Det gjenstår å se om dette kan gjenskapes. Og om det holder å gjenskape det mot hhv. islandsk, dansk og kypriotisk takt og tone. I motsatt fall må Norge by på andre boller enn dem som ble servert onsdag.

Igjen: Kan det bli bedre? Ja. Alltid.

Hele veien til banken

Kan hende er det andre regler og mekanismer i norsk fotball. Kan hende ikke. Men alle som tror at fotballspillernes lønninger vil bli lavere grunnet finanskrise og påfølgende og pågående kostnadskutt bør lese Simon Kupers kommentar i FT. Ifølge Kuper har lønnstoget fortsatt stor fart i Europa.

«There is a widespread belief – and a moral conviction – that footballers’ salaries must fall. However, they probably will not – because of the logic of this industry. Firstly, in football, wages pretty much determine success. The more a club pays its players, the more matches it will win. Stefan Szymanski, sports economist at London’s Cass Business School, studied English clubs in the top two divisions from 1998 to 2007 and found that their wage spending accounted for 89 per cent of the variation in their league positions. The top of the English table currently reads: 1. Chelsea, 2. Manchester United, 3. Arsenal. That also happens to be the ranking order of their wage bills. In Italy, Mr Szymanski found an even stronger correlation between wages and league position. In short, footballers get paid what they deserve, at least judged by their contribution to winning matches. A club that cut wages might increase profits, but almost all European clubs pursue victories not profits.»

Kuper og Szymanski har for øvrig skrevet boken Soccernomics sammen!

Tut og kjør.

Oppførsel og sånn

Det er grei skuring at Arjen Robben tok æren for kampens eneste mål da Bayern München slo Lyon i gårsdagens CL-semifinale. For alt jeg vet så han ikke at skuddet han fyrte av stusset lagkamerat Thomas Müllers lugg før scoringen var et faktum. Men samme Robben burde ha spart seg faktene da han ble byttet ut litt senere; å demonstrere sin frustrasjon og irritasjon med et klart og tydelig og negativt tale- og kroppsspråk tar seg dårlig ut. Alltid. For alle. Det er selvopptatthet og selvforherligelse i n-te potens. Det motsatte av hva som kreves i lagspillet fotball.

Hvis Robben ville vise en hel fotballverden at han var misfornøyd med å bli tatt av banen, både kunne og burde han ha gjort det langt mer diskré enn tilfellet var i går.

Alle husker hans avgjørende scoring i kvartfinalen mot Manchester United. Alle husker at det var han som ladet og fyrte av skuddet som førte til seiersmålet mot Lyon. Alle ville ha forstått at han var misfornøyd med å bli tatt av banen i går. Men det var pinlig å se hans behov for å demonstrere sin misnøye. Han disset både lagkameraten som skulle bidra til å fullføre verket med friske ben – skal du inn i stedet for meg, liksom! – og trener Louis van Gaals disposisjoner.

Vi har sett det mange ganger før, men i går var det en som fikk som fortjent. van Gaal utøvde trenerens oppdragerrolle da han tildelte Robben en umiddelbar verbal kilevink. Til offentlig skue, det også.

Det kan innvendes at van Gaals demonstrasjon var av samme skuffe som Robbens, men den innvendingen holder ikke vann. van Gaal ville ha signalisert at Robbens oppførsel var fullt ut akseptabel hvis han hadde ventet med å markere sin misnøye ved å ta det på tomannshånd i garderoben etterpå. Og signaleffekt er ikke en effekt man skal undervurdere. I hvert fall ikke om man i sannhet er en utøvende sjef. Litt orden må det være. Og oppførsel klart utenfor et enighetsområde som bør være forstått, men som i et øyeblikk ikke aksepteres, må få konsekvenser. Pronto. Sånn oppfører vi oss ikke her i gården.

Med fare for å bli misforstått: En av grunnene til at Robben er en god fotballspiller, er hans ærgjerrighet. Han vil spille. Han misliker å bli byttet ut. Fint. Flott. Den holdningen er en nødvendighet. Også for trener van Gaal. En trener uten ærgjerrige og brysomme spillere, er en trener uten seire. Etter en stund snakker vi om en arbeidsløs trener. Men det var altså dette med kommunikasjonsformen. Ja, og at det er en tid for alt.

Drittungeoppførsel er hva det er. En ordentlig sjef tar tak i sånn oppførsel. Måtte alle trenere ta etter van Gaals eksemplariske sjefutøvelse i går.

Klikk-klakk-fotball

Det skal litt til å toppe Messis individuelle prestasjoner. En av de få tingene jeg kommer på i farten er den kollektive samhandlingen Barcelona-spillerne serverer. 2-0-scoringen til Pedro i gårsdagens Champions League-kamp kan heldigvis ses om att og om att.

Men den er jo ferdigscoret! Nettopp. Pedro fikk gleden av å avslutte. Han må dele scoringen med alle som var involvert i det tilsynelatende enkle, men vidunderlige forspillet (bevegelsene, timingen, pasningene). Det er klikk-klakk-fotball av første skuffe – samhandling i ren form. Omtrent som da Krutov, Larionov og Makarov spilte hockey sammen. De tok opp arven etter Petrov, Mikhailov og Charlamov. Pep Guardiola har tatt opp arven etter læremester Johan Cruyff og hans drømmelag – som Pep var en del av.

Alle som spiller fotball drømmer om å spille sånn. Dream on – og øv.

Kamp Nå

Etter nedslående 0-4-4 og 7-12 i 2008, dro Norges beste menn til med 1-0 mot Tyskland i februar 2009. De kunne sette to streker under 6-2-2 og 14-8 da fjorårssesongen var omme – dog uten vm-billett. Hva nå?

Ja, for vi skriver altså mars. Altfor lenge har det vært en elendig måned for landslagsfotball – resultat- og prestasjonsmessig. På 12 mars-kamper i årene 2000-2009 viser tallene 2-4-6, med 13 scorede og 18 baklengs. Nå står vm-klare Slovakia for tur.

Nils Johan Sembs utvalgte oppnådde 1-2-2 og 6-7 i mars-kampene 2000-2003. Åge Hareides menn slo Serbia-Montenegro 1-0 i mars 2004, etter at Sverige, Honduras, Singapore og Nord-Irland var most i januar og februar. 5 om dagen ble til 5 strake med ny sjef.

Etter det er det som om vi har sendt lompelandslaget ut i mars-slagene: I 2005 ble det 0-0 i snørike Moldova. I 2006 fulgte 1-2 mot Senegal. I 2007 ble det to lomper, men ingen varme pølser; em-kval-kampene mot Bosnia-Herzegovina og Tyrkia endte hhv. 1-2 og 2-2 (med to uvirkelige baklengs i sistnevnte kamp). Elendigheten fortsatte med 1-3 mot Montenegro i 2008, og 1-2-tapet mot Sør-Afrika i 2009 ble en studie i unnskyldninger.

Forfatteren valgte seg riktig nok april, men det får være måte på hva vi skal klamre oss til. Hadde det enda vært reale forsøk!

Muligheter har vært skuslet vekk gang på gang i mars-kamper. Umiddelbart husker jeg 2008 som verst i perioden 2000-2009. Et ungdomslag fra Wales trillet ball-i-hatt med såkalte staute norske karer i februar. «Vi fikk avdekket hvilke som kan spille fotball i februar og hvilke som ikke kan,» konkluderte Åge med etter 0-3-tapet. Revansjens time kom i mars, men mot Montenegro virket landslagsgjengen om mulig enda mer blodfattig. Intet var på stell og Norge tapte 1-3.

Å mistenke noen for å ha kommet til kamp med dårlige holdninger, enn si beskylde dem for det, er liksom for enkelt, for trivielt. Mon det. For hva annet skal vi kalle det når spillere åpenbart ikke gidder og sjefen gir de giddalause enda en såkalt sjanse. En ting er å forsøke og mislykkes. Det får være grei skuring. Å slumse er noe helt annet. Og helt utilgivelig. Jeg kommer ikke på noe mer dekkende for slums enn dårlige holdninger. Men det har visst både jeg og andre vært innom før.

Kan landslaget klare seg uten John Carew? Hva skal det ellers gjøre, han har jo meldt forfall! Resten av laget kan jo ikke legge seg ned og grine. Laget vil savne Johns rekkevidde, styrke og fart. Scoringer eller ei, han trekker alltid mye oppmerksomhet ut av motstanderlaget. Det gir bedre plass og arbeidsvilkår for de øvrige norske spillerne.

Igjen blir det stram defensiv organisering og kontringer. Vi kan håpe at JA Riise og MG Pedersen fortsetter der de slapp i fjor, men vi kan antakelig bare drømme om godt angrepsspill mot etablert forsvar. Det tar tid å bli god til det siste, men det hjelper å øve. Og å ville det. Jeg er spent på om det siste har høy nok prioritet hos Drillo. Landslaget har lent seg tungt og lenge på Johns fysikk. Kampen mot Slovakia er en ypperlig anledning til å øve uten spissbautaen. Det gjelder «bare» å huske hva fjorårets ervervede selvtillit kom av – og å gjenskape det.

Bjørn Wirkola hadde visst nok en solid porsjon selvtillit i hoppbakken. Men selvtillit er et gode som må pleies og vernes om. Dessuten er selvtillit en smule situasjonsbetinget. Selv Wirkola skal ha slitt litt i overgangen hoppstøvler-fotballstøvler, altså omtrent i mars. Som RBK-spiller på Lerkendal var det lite verdt å være psykisk sterk i hoppbakken når tribunesliteren var misfornøyd med pasningskvaliteten på gressmatta: «Du får løsne bindingan no, Wirkola!»

Kamp Nå? Fantasien strakk seg ikke lenger enn at jeg var på Camp Nou og så Barcelona-Racing Santander for halvannen uke siden (4-0). Stadionnavnet kan stå som en påminnelse før møtet med Slovakia i morgen: Kamp. Nå. Klem i vei!

Norge tåler et tap. Men ikke på en måte som minner om Wales- og Montenegro-kampene i 2008.

Senterhalfens stikkere

Det er lite som er så berikende som å snakke med folk som har levd et langt liv med fotball – selv på et kjøpesenter i førjulstiden. Folk som snakker om plass i stedet for rom, som trekker veksler på historien når de prøver å forstå nåtiden, som resonnerer, som er vitebegjærlige og som formidler sine inntrykk – i det hele tatt øser av sin kunnskap – etter et langt liv med skjult læring og lagret erfaring. Ja, og som serverer små stikk om at noe, men langt fra alt, var bedre før.

Det var noen som stabla alle mann i forsvar før åsså. 4-5-1 heter’e visst nå. Men sånne lag speller ikke fotball, vett’u. Dem vi’kke angripe, dem avventer – og kontrer til nød. Og grunnen til at dem ikke speller angrepsfotball, er at dem ikke kan det. Og dem kan d’ikke for rem øver ikke på ‘re. Vi øvde på bevegelser og pasninger hele tida, vi, for de tinga henger nøye sammen dem, vett’u. Og så spellte vi sammen med de samma spellera år etter år. Vi lærte å kjenne hverandre, å se hvor’e var plass, hvor og når vi skulle møte og hvor og når vi skulle stikke – og når, hvor og hvordan vi skulle slå stikker’n. Det gikk framover på den tida åsså, skjønner’u, bare ikke hele tida. Vi telte ikke støttepasninger og sånt. Nå er’e altfor mange som bare flyr rundt utpå der. Det virker jo helt tanketomt. For fotballen ha’kke forandre seg så mye som folk trur, vett’u, det er bare orda som er flottere. Bare smatt på ordet langpasning, ‘a dø. Hva er det for no’? Å rappe tel ballen så ‘n går høyt og langt! Ja, ballen går i retning av noe og noen, men dæ’kke no’n pasning, vett’u. Ha’kke no’ med pasning å gjørra. Det er kælkefotball. Det er fotballsparkere som driver med sånt. Fotballspellera finner’u i Basjelona. Der speller rem fotball. Dem har øvd på ‘re, dem vett’u!

Resonnementene, ordvendingene, betraktningene og argumentene kom fra en med peiling på fotball. Problemet er at han – og mange med han – ikke blir tatt på alvor, for han er hverken formelt lærd nok eller nerd nok; ingen diplomer i sekken, ingen skriftlig dokumentasjon på bordet, ingen statistikk å vise til. Han bruker ikke ord som serve, rom, distribusjon og vertikal spenst, og han er langt unna å huske det fotballnerder husker. Hans ordvalg, språkform og surr med navn og tall står i veien for kunnskapen han formidler fordi dagens fotballspråknorm anses viktigere enn innholdet i det som formidles. Dessverre.

Økonomiprofessor Kjell A. Nordström har skrevet noe om dette. I boken Funky Business, vil jeg tro. Den beleste proffen later ikke til å ha mye til overs for dem som tror at kunnskap bare kan erverves ved hurtigpugging og telling. Han omtaler dem som neo-dumme; folk som er ute av stand til å bedømme noe uten datastøtte, og som, i motsetning til den omtalte senterhalfen og hans likesinnede, ofte trekker slutninger som er exactly wrong rather than roughly right. De neo-dumme mangler evnen til å ta inn det som ikke kan kvantifiseres, ifølge proffen. De mangler dømmekraft.

Nordström skriver følgende om sin far, en pensjonert betongarbeider som i hele sitt liv har vært opptatt av fugler: På brøkdelen av et sekund bedømmer han vingesus, flyveretning, silhuett, flyvehøyde, fart og hundreognitti andre variabler. Det er dømmekraft i ren form. Det er taus kunnskap.

Det er nesten som å høre Nils Arne Eggen, som angivelig skal ha sagt følgende om Odd Iversen: Odd kan alt om fotball, han vet bare ikke hva det heter! I dag vet mange hva alt og alle heter i fotball. Det hadde vært muntrere og mer berikende om flere kunne mer om det Ivers angivelig kan alt om og mannen på senteret kan mye om. Sistnevnte følger ikke med på norsk, svensk, dansk og spansk fotball bare for moro skyld; han er lidenskapelig interessert i fotball. Han ser det hele bare med andre øyne. Og blant annet derfor reflekterer han over ordet og bruken av langpasning snarere enn å telle antallet av det noen har definert som langpasning. Han er årvåken.

Jeg takker for stunden på tampen av nok et fotballår og har tatt meg den frihet å videreformidle noen av senterhalfens stikkere. For riktig nok har fotballen utviklet seg, men det er lov å spørre om all utvikling er fremskritt. Jeg er ikke så sikker på det. Men jeg er helt sikker på at representanter fra den eldre fotballgarde har noe å lære bort. Men da må vi høre etter, tåle et annet fotballvokabular, være overbærende med deres litt selektive hukommelse og ikke tolke dem dithen at alt var bedre før. Trolig er de bare litt lei av at folk som har sett fotball i et tiår eller to gir inntrykk av at de har sett det hele. Og det med god grunn!

Det skal nevnes at det som står i det kursiverte avsnittet er en smule overdrevet. Men gjengivelsen er roughly right rather than exactly wrong.

Apropos Messi og Henry

«All PR er god PR,» sa den legendariske VIF-oppmannen Helmuth Steffens. Barça-kameratene Lionel Messi og Thierry Henry har naturlig nok mye felles, men i disse dager tror jeg de verdsetter oppmerksomhet noe ulikt!

Messi er nylig tildelt Ballon d’Or 2009. Da han mottok prisen skal han ha uttalt: «Jeg dediserer Gullballen til lagkameratene mine. Jeg deler dette trofeet med dem.»

Messi har åpenbart skjønt verdien og de mulige gevinstene av å være et individ i et kollektiv. Trolig har han også merket seg at FC Barcelona har en Messi-strategi. Det siste ifølge Financial Times-spaltisten Simon Kuper: «The club is the proud owner of the European Footballer of the Year – the 22-year-old [Messi] won the Golden Ball on Tuesday – but it knows that these things often do not last. Twice before in recent decades it has had the world’s best young footballer, first Diego Maradona and later Ronaldinho. Both left town prematurely. On recent visits to Barcelona, I asked club officials and a Messi adviser about Barça’s strategy to keep Messi in Barcelona and performing well for the next decade.»

Henrys hands er omtalt i mang en spalte. Nå også i spalten «Dear Economist», der en annen FT-skribent, økonomen Tim Harford, har besvart spørsmålet «Did Thierry’s head inform his hand?». Økonomen svinger innom den klassiske avveiningen mellom forventet avkastning og risiko. «The rewards of his [Henry’s] cheating go largely to his team-mates […] Henry himself faced all the risks.»

Økonomer ville aldri ha jukset foran kamera, slår økonomen fast. Mulig det, men sikkert er det i hvert fall at oppdagelsesrisiko og æreskodeks ikke er det det samme!

Hjernen er alene

Gjentakelse og gjenkjennelse er kritiske suksessfaktorer i fotball. Ordene har lav status. Vi liker ikke ting som tar tid. Det skal være spektakulært, og det er instant satisfaction som gjelder.

Det er pedagogisk utfordrende å lære barn pasningsferdigheter. De husker frasen «den beste gaven du kan gi en lagkamerat, er en god pasning,» men liker ikke det som må til for å mestre pasningskunsten. Å repetere er kjedelig. Og det er dødskjedelig med pirk, detaljer og påpekninger. Krøllalfagenerasjonen har erfart at det holder å banke ned noen ord og trykke på enter-tasten. Gjentakelse og gjenkjennelse, liksom, hva er det for noe! Kan vi ikke gjøre noe morsomt i stedet?

Messi gjør morsomme ting. Finter, finesser, balansekunst, dribleserier og scoringer. Det er sirkus hele tiden. Vel, nesten hele tiden. Innimellom. Han kan gjøre ting ingen gjør etter ham. Et magisk Messi-øyeblikk er verdt ventetiden, tv-tiden og/eller inngangsbilletten. Det er pølse i brød med alt. Umiddelbar tilfredsstillelse. For alle. Også dem som ikke har peiling på fotball.

Det er verre å legge merke til morsomhetene til lagkamerat Xavi. Hvor morsomt og umiddelbart tilfredsstillende kan det bli med en som er hjernen, ballsentralen, limet mellom forsvarsspillerne og angrepsspillerne, arkitekten og dynamoen? Slikt er og forblir tungt fordøyelig. Spesielt for dem som ikke har peiling på fotball.

Messi fikk Ballon d’Or 2009. Xavi måtte nøye seg med nominasjonen – og en pallplass. Intet nytt under solen, med andre ord; hjernen har sørget for det uvurderlige grunnarbeidet, artisten skummer fløten. Men ikke for det: Jeg har få innvendinger mot at artisten Messi ble tildelt prisen, men jeg hadde jublet litt til om arkitekten Xavi hadde fått den.

Inter-sjef og tidligere Barca-assistent Jose Mourinho skal også ha ment at Xavi fortjente gullballen. Det er nærliggende å tro at jeg har kastet meg på en autoritet som Mourinho, men jeg må skuffe. Jeg er ikke skrudd sammen helt sånn. Derimot: Begrunnelsen hans og beskrivelsen av Xavi minner om noe jeg skrev om Frank Lampards uvurderlige betydning for Chelsea i 2005 – da Mourinho var Chelsea-sjef.

Det nevnes utelukkende fordi gjentakelse og gjenkjennelse aldri går av moten!

Henda i været, gutter!

Rollelisten i serien «Thierry Henrys hands mot Irland» er blitt lang. Klikker du på saken Fifa vurderer å straffe Henry for handsen, ser du at det er plenty med folk som har uttalt seg i saken. Alle er enige om at det ble begått en feil. Det avgjørende er: Hvem var det som begikk den?

Noen mener Henry. Andre mener dommeren. Franskmannen og Manchester United-spilleren Patrice Evra mener det siste. John Carew også. Dommeren burde ha sett og blåst, mener guttene. Og: Henry gjorde bare det alle andre ville ha gjort og derfor er visst han fri.

Fair play er altså dommerens ansvar. Men ikke bare skal han håndheve fair play, han skal også være den eneste som håndhever fair play.

Du verden! Ansvarsfraskrivelse er helt ok, med andre ord. Og det er gull verdt hvis du kommer unna med det!

Resonnementet er ganske presist det stikk motsatte av fair play, for fair play innebærer at alle involverte utviser respekt for skrevne og uskrevne regler og intensjoner i praksis. At alle erkjenner at de har et ansvar og en rolle i det hele.

Det er fristende å si at alt er greit så lenge dommeren ikke ser det – toppfotball er tross alt og ikke først og fremst et mesterskap i prektighet -, men det har lite med fair play å gjøre. Hvis spillerne ikke har tenkt å legge to pinner i kors for å utvise fairness, kan tilstandene bli svært ubehagelige, for ikke å si uutholdelige.

Essensen i fair play er real oppførsel. Slik oppførsel har en pris. Det koster omtrent ikke noe å fremstå som raus når alt er over. Real er man først når man motstår fristelsen, når man unnlater å raske til seg en urettmessig fordel. Alternativt må man strekke hendene i været rett etter man har gjort noe dumt. De aller, aller fleste vet jo når de har oppført seg urealt. Det forutsetter bare at man kjenner etter.

Henrys hands rettferdiggjøres ikke ved at (alle?) andre spillere ville ha gjort det samme. Og akkurat i denne saken er det dønn irrelevant om han for øvrig har vært en flott ambassadør for fotballen. Han handset, og han jublet som om han hadde gjort noe ærerikt da han kom unna med det. Først da spillet var over og Frankrike hadde sikret seg vm-billett på bekostning av Irland, bad Henry om unnskyldning. Det var altfor lite og altfor seint. Hensikten var oppnådd og gevinsten var innkassert.

Dommerens feil var at han ikke så situasjonen. Enten fordi han hadde en dårlig posisjon eller fordi han var uoppmerksom i et kritisk øyeblikk. Det går an å bebreide ham for det, men det når altså ikke opp til Henrys hands. Fair play fikk nok et skudd for baugen!

Hvis spillerne forbeholder seg retten til den prinsippløse praktiseringen av «det er lov å prøve seg på alt,» er det bare en ting som hjelper for å få fair play på noenlunde rett kjøl: Konsekvenser for dem som blir tatt. I tilfellet Henry, er det vanskelig å se at Fifa kan straffe ham på annen måte enn å utestenge ham fra vm-sluttspillet.

I så fall får Fifa en delikat julenøtt å knekke: Straffen skal legitimeres og hjemles. Henry er tross alt ikke førstemann ut.

På den annen side: En eller annen gang må det bli alvor bak ordene om fair play. Fifa får rulle ut den store kanonen og bestemme seg for om Henry-saken skal bli det store og endelige varselet eller om de skal brenne til med en gang. Neste gang må det uansett smelle. For det står om fotballens troverdighet.