Category Archives: Tippeligaen

Er det over alt?

Har Molde allerede gullet i lommen? Er Start og Sarpsborg 08 sjanseløse i kampen om å overleve? Er det bare formaliteter og trivialiteter igjen av Tippeligasesongen 2011?

Ja. Trolig. Nei, heldigvis ikke.

Jeg kan vanskelig se at noen skal ta igjen Molde. Med 8 poeng ned til Tromsø på annenplass (TIL har en hengekamp), skal det godt gjøres å miste grepet. For det er lie som tyder på at Molde skal snuble. De har en bred stall, og den er robust med tanke på skader og karantener. Dessuten viser spillerne tilpasningsdyktighet i ulike roller. Jeg tror ikke et øyeblikk på at Ole Gunnar Solskjær «tar av» før tiden, og jeg tror han har forberedt alle i MFK på hva det innebærer å stå distansen samt forskjellen på å banke på døra til gullet og sparke inn døra til gullbeholdningen.

TIL var bunnsolide i starten og nektet å tape. På de første ti kampene sto de med 6-4-0 (22 p.). De neste ti gav 4-2-4 (14 p.). Høgli- og Reginiussen-exiten forklarer en del. Dernest: Borte har TIL kapret kun 7 av 27 oppnåelige poeng (B-snitt = 0,78), hjemme laget tatt 29 av 33 mulige poeng (H-snitt = 2,64). TIL har ti kamper igjen, fire hjemme og seks borte.

Og nei, jeg tror heller ikke det er noen andre lag som tar igjen Molde.

I bunnen svinger det mer. Sogndal har tatt 6 poeng på de to seneste kampene (2-0 Start og 3-0 LSK), mens Sarpsborg 08 tapte både for VIF og Start. Sistnevnte fikk altså sin første ligaseier under Mons Ivar Mjelde på sjette forsøk. Men med Sogndal og Odd på 23 poeng, spørs det om det er tid og kamper igjen for Start (17 p.) og Sarpsborg 08 (16 p.). Hvis Sogndal og Odd karer til seg 6 poeng hver, må Start og Sarpsborg 08 ha hhv. 13 og 14 poeng. Start har til alt overmål bare ni forsøk igjen.

Spekulasjoner, fremskrivninger og antakelser er hva de er: Mer eller mindre kvalifiserte spådommer. «Det eneste som overrasker meg i fotball er at folk blir overrasket», sa tidligere Swansea-manager John Toshack. Jeg har minnet meg selv om det utsagnet flere ganger i år, derfor var jeg godt rustet da RBK feide inn 7 på Odd.

Før sesongen trodde jeg ikke Molde skulle ta gull. Jeg trodde dessuten at Sogndal ville rykke ned. Til gjengjeld trodde jeg ikke at jeg skulle få oppleve så store svingninger i prestasjoner og resultater. I den tredje sesongen med 16 lag i Tippeligaen, ender gullaget opp med færre poeng enn i de to foregående sesongene (hhv. 69 og 68 p.), mens bunnlaget ender opp med flere poeng enn i de to foregående sesongene (hhv. 16 og 12 p.).

«Slapp av, Pål. Om hundre år er alt glemt!» En fattig trøst, men også lærerens knallharde dom da kompisen min fikk igjen matteprøven. Molde FK feiret hundreårsjubileum tidligere i år. Jeg tror det blir mer feiring. Og at ingen i Molde noen gang vil glemme det som skjedde etter hundre år.

Feltarbeid

I går besøkte jeg Sarpsborg 08. Jeg har ikke besøkt Start og Kristiansand i år. Det er noe av forklaringen på at jeg har mer tro på Sarpsborg enn Start kommende søndag.

Jeg parkerte rett foran hovedinngangen til Sarpsborg stadion i 1415-tiden. Det var ingen å se på banen eller i garderobeområdet. Først etter 15 minutter fant jeg trener Roar Johansen. Han satt i en brakke 70 m til høyre for hovedinngangen.

Roar fortalte om klubbens visjoner, verdier og strategier. Om hvordan han og laget hans jobber. Hva de vektlegger på og utenfor banen. Etter to timer med en berikende og hyggelig Sarpsborg 08- og fotballprat, var det klart for trening. De trener 1600 der i gården, forstår dere, for spillerne studerer eller jobber på dagtid.

Da treningsøkten tok til, rigget jeg meg til på tribunen. Jeg liker å sitte alene når jeg skal se fotball. Fanden ligger som kjent i detaljene. Det gikk ikke her – og takk for det. Jeg fikk salte kringler til kaffen av supportersjefen og gode historier av Kolbjørn Nilsen – han er faren til sportslig leder Bjørn Inge og onkelen til Jørn Andersen, men først og fremst en keeperlegende i Sarpsborg. Han hadde både spilt med og mot min far på 60-tallet; med på B-landslaget (det het så) og mot VIF. Det jeg ikke så, fikk jeg høre. Men ikke noe trappesladder.

Som nevnt: Jeg har ikke besøkt Start i år. Derfor har jeg hverken sett Start, Knut Tørum eller Mons Ivar Mjelde i aksjon på hjemlig treningsfelt. Men jeg har sett lagets mange forsøk på å spille fotball. Det har sant å si ikke sett veldig bra ut siden de feide banen med Viking. Ja, også har jeg hørt og sett Mons Ivars uttalelser i tv-ruta/avisene.

Jeg må være så ærlig å si at jeg har fått tak i lite annet budskap enn hardere jobbing og mer løping, at Mons Ivar ikke kan trylle og at Start-spillerne har for dårlig pust.

Det er ikke en treners jobb å tilfredsstille mitt informasjonsbehov. Han primæroppgave er å sørge for at spillerne får det de trenger. I så måte er det bare å håpe, for Starts del, at de får noe annet enn meg. Noe enkelt og konkret å jobbe med for å komme ut av hengemyra. Noe de med stor sannsynlighet kan mestre, som de kan øve på, som det er mulig å få til i kamp og som kan holde til poengfangst.

Alle skjønner at det er herr MIM, ikke madame Mim med tryllestaven, som trener Start. Han kan ha rett i at spillerne har for dårlig pust. Men slike uttalelser etterlater et inntrykk av håpløshet. Noe som ligger utenfor Mons Ivars påvirkningsområde den tiden og de kampene som er igjen. Men hvis det er noe Start ikke trenger, er det påminnelser om hvordan tilstanden burde ha vært. De må klynge seg til en enkel, konkret plan – som alle forstår nødvendigheten av, erkjenner og aksepterer – og stå sammen om den. Måtte Mons Ivar ha kommunisert noe i nærheten av det i garderoben. I motsatt fall ser det mørkt ut på Sørlandet. For akkurat nå fosser vannet inn i fotballsjekta på Sørlandet.

Jeg led med dem på Fosshaugane Campus. Forstå meg rett: Jeg ønsker Sogndal alt vel og gratulerer nok en gang med velfortjente 3 poeng, men alle som har vært borti fotball så at det hverken var en plan eller glød å spore i det Start leverte. Og bare for å ha nevnt det: En troverdig plan pleier å gi bluss på lampen.

Hva mener jeg med enkelt? Eksempelvis: Finner du ikke pasningsalternativer i nærområdet, midtstopper Mathisen, så spill ballen opp på banen. Det er mindre farlig å tape ballen der enn 30 meter fra eget mål. Oppspillspunktet bør hete Årst, og han må ikke la seg friste, samvittighetsfull som han er, til å hjelpe til for mye for nært eget mål. Da forsvinner nettopp oppspillspunktet. Dessuten kan motstanderlaget komme med flere i angrep hvis Årst blir med for ofte hjem. Pusten og tempoet later til å være ok og bra hos Asante og Hoff. De må orke både løp og returløp. Når Start vinner ballen, bør Hoff komme seg hurtig i nærheten av Årst. Asante får dra seg ut på kant. Hvis Asante klarer å vaske frem fem brukbare innlegg til/mot Årst, med Hoff i nærområdet, kan Start skape trøbbel for noen hver. Også Sarpsborg 08.

Hva taler for Sarpsborg 08? Hoås er tilbake. Han var det mot VIF i forrige runde, men det var en innkjøringsrunde etter skadeavbrekk. Hoås er helt sentral i sarpingenes angrepsspill; han kan holde på ballen, flikke den i bakrom, dytte i støtte (fulgt opp med umiddelbare lengderetningsløp og -pasninger fra andre), dra av motstandere og avslutte. Med mindre det ligger til rette for det siste, må lagkameratene reagere og posisjonere seg hver gang ballen er på vei til Hoås; i støtte, inn bak Starts B4, rundt på kant for innlegg. Dette, i tillegg hurtige gjenvinninger, var Sarpsborg 08s varemerke i begynnelsen av sesongen. Ja, også balltrillingen for å finne gode åpninger til eksempelvis Wiig.

Tør sarpingene å gå ut som mot Start forrige gang? Vet ikke, men det hadde vært tøft – av Sarpsborg 08 og for Start.

Feltarbeid? Ja, begge lagene må våge seg over til og helst inn i motstanderens straffefelt. Blir det første målet vinner?

Streikerunden

I disse dager spilles noen av 9. runde-kampene i Tippeligaen – den såkalte streikerunden. En tidligere informasjonssjef i FC Lyn Oslo, nå kommunikasjonsrådgiver annetsteds, hengte meg ut til tørk som «dresskledt arbeiderklassesønn» med «merkelige holdninger» etter at jeg kom med en kort og umiddelbar kommentar om noe av grunnlaget for streiken (fritt utstyrsvalg). Det begynner å bli varmt å henge her, så jeg har behov for å kvele en gjesp.

For det er minst to ting Lyn-avlederen ikke vil forstå – til tross for at han må ha fått med seg at han ikke er alene om å være en tidligere FC Lyn Oslo-ansatt: 1) En klubbs inntekter bør være minst like høye som kostnadene. 2) Utøveres rett til å velge utstyr dreier seg om penger (hva ellers?).

Klubben får utstyr og penger fra utstyrsleverandøren. Spillerne får utstyret, pengene havner i klubbkassa. En stor andel av pengene i kassa går med til spillerlønninger. Resten går med til å drive klubben.

Hvis spillerne får inngå egne utstyrsavtaler, f.eks. fotballstøvler fra en annen utstyrsleverandør enn klubbens topp-til-tå-leverandør, får klubben mindre penger fra utstyrsleverandøren. Det blir altså mindre penger i kassa, mens det som skal ut – lønn og resten – er uendret.

Hva skjer da?

Selv en normalbegavet gutt fra østkanten i Oslo – som ikke nødvendigvis er det samme som en arbeiderklassesønn – er i stand til å skjønne det opplagte. (I Spania, Tyskland og England, der spillerlønningene er høyere, utgjør utstyrsleverandørenes prosentvise økonomiske bidrag langt mindre enn i Norge. Det er en av grunnene til at det er lettere å akseptere individuelle utstyrsavtaler.)

Det er litt sent, for ikke å si særdeles frekt, å dra frem ”klumpfot”-kortet – i solidaritetens navn og med Niso og LO på laget – etter at lønnsbetingelsene til den enkelte er jekket opp ved hjelp av agenter, rådgivere og tilbud fra andre klubber. For: Når alle med friske ben har forsynt seg, er det ikke noe igjen til dem med ”klumpfot”.

Hvis fottøy og annet utstyr er så viktig for spillerne, hvorfor er ikke det et brennhett tema i de individuelle (lønns)forhandlingene? Hvorfor sier ikke spillerne – hver i sær – at uten sånne støvler eller slike keeperhansker, må jeg spille et annet sted?

Jeg kjenner ikke en klubbleder som synes det er bra at den mest dyrebare arbeidskraften har uegnet utstyr. Men det var dette med å få inn nok penger, da – til å lønne spillerne og drive klubben – og finne ut hvordan disse pengene skal anvendes for at den enkelte, laget og klubben skal bli best mulig. I dag og i morgen!

Hvis den nåværende kommunikasjonsrådgiveren fortsatt sliter med å forstå økonomiske tyngdelover, minner jeg om han som hoppet fra taket av en høyblokk og som for hver etasje han passerte, sa: «Det går fortsatt bra!».

Skjønt, han har vel hørt den før!

En tøvete streik

Jeg har bare gode minner fra mitt kjære Hvide Sande på den danske vestkysten. Unntaket var og er dem som kom ut av kiosken på havnen med en kjeks/vaffel toppet med iskuler, «guf», syltetøy, sjokoladesaus, softis, strø og kokos-/sjokoladebolle – opptil flere ganger om dagen. Sagt enkelt: Mennesker uten magemål.

Har de ikke magemål de som har sendt Niso ut i krigen? Jeg har svart VG Nett om hva jeg synes tidligere i dag, og svaret mitt er et klart nei. «Jeg tror mange spillere oppdager at de lenge har hatt softis i den ene munnviken og bearnaise i den andre. De har hatt det så bra at de ikke helt skjønner det.» Jeg bebreider ikke journalisten, men jeg tror fortsatt jeg sa «har glemt» i stedet for «oppdager». Jeg unner fotballspillere, som alle andre, å ha riktig utstyr og ordnede forhold, men dette henger ikke på greip. De ser ikke konsekvensene av sine krav. Ei heller ser de sammenhenger. Siden jeg er litt travel og Martin Andresen sliter med poengsankingen om dagen, skal jeg gi han ett for denne oppsummeringen.

Jeg har ikke spurt dem, for brassene jeg skrev om her om dagen er på skitur på Stryn. Når jeg omsider får forklart dem hvorfor det ikke blir fotballrunde til helgen, tror jeg de kommer til å besvime. Enten det, eller så kommer de til å le seg ihjel. Begge deler er en smule alvorlig.

Spyl, tørk, puss og klem i vei!

Det er noe dritt med piss på støvlene. Men er sølet først et faktum, er det bare å brette opp ermene, tørke vekk dritten, pusse støvlene og bestemme seg for at det ikke skal gjenta seg.

Det er flere måter å få noe ut av en generalprøve på. Man kan spille mot jevnbyrdige og forhåpentligvis få bekreftet at man ikke er helt bakpå (AaFK-Molde 2-2). Man kan velge seg svakere motstand i håp om å øse inn mål og kjenne at godfoten er der (VIF-Follo 5-0). Og man kan, som noen i Bergen, velge en mellomting; spille mot et antatt svakere lag og – tape (Brann-Nest-Sotra 1-3).

Selv om ordtaket sier annerledes, kan det å gå på snørra i generalprøven volde noen problemer. Det går jo an å få litt hetta når bekreftelsen kommer med negativt fortegn. Spesielt når man ikke har altfor mye å briske seg med fra tidligere treningskamper (3-2-3) og vet at tre spillere med 26 av 48 Tippeligascoringer i 2010 er borte (Vaagan Moen, Huseklepp og Solli). Ja, og at tapet for Nest-Sotra var en studie i sløve hoder og slappe ben.

Heldigvis for Brann virket varsellampene på stasjonen. Omsider, får jeg vel legge til, for det ble noe rart med trener Skarsfjords umiddelbare reaksjon om at det neppe var noen i Trondheim vart skræmt før ligastarten. På den annen side: Det ville neppe ha blitt bra om trener Skarsfjord hadde tatt en Trapattoni (italieneren som gav sint trener et ansikt på en pressekonferanse som Bayern München-sjef i 1998). Spillerne tok grep. Det ble oppvaskmøte – og på treningen før ligastarten fikk de støtte og oppmuntrende ord fra tilhengerne da de trengte det som mest og fortjente det som minst.

De må ha spylt godt på det møtet, for etter det har Brann-mennene fremstått som en nyvasket, oppofrende enhet. En gjeng som har jaget i flokk – etter øyeblikk å bli stolt av. Som ikke finner seg i piss på støvla, utdriting og fornedrelse fordi de selv ikke gidder å gjøre sitt beste.

De har giddet senere. To ganger på rad, til og med. Mot regjerende mester RBK og mot et LSK som hamret inn hele syv i premieren. Løpt og kjempet, har de gjort. Uten nykker og fiksfakserier. Men for hverandre.

Men ikke spør meg hvor langt Brann-laget kan nå eller hvor lenge de kan holde på. Jeg har det ikke med å ta av etter 2 av 30 runder. Men jeg klarer heldigvis å glede meg over en gjeng som bretter opp ermene og klemmer i vei når utgangspunktet er som galest.

Og apropos galest: LSK gikk altså fra 7-0 borte til 1-4 hjemme. Det er riktig nok spådd en jevn liga, men det er vel ikke to runder av silly season vi har vært vitne til!

Copa del Slakt?

Etter den bleke norske innsatsen i fjorårets Copa del Sol, utelot jeg spørsmålstegnet i tittelen på blogginnlegget 10.02.2010. Nå kan norske Tippeligaklubber rette opp feilene fra i går.

Det vil si: De ansvarlige for norske Tippeligaklubbers ve og vel har allerede styrt unna den største blemma, rett og slett ved at de har valgt å spille mot internasjonale størrelser i år igjen.

Hovedbudskapet mitt oppsummerte jeg nevnte blogginnlegg: Dette er ikke noe jeg kom på i går, for allerede da jeg hadde med mitt Skeid-lag til La Manga i 1998, lurte jeg på hvorfor norske lag gikk oppå hverandre til frokost, lunsj og middag, på treningsfeltet, og nesten utelukkende spilte mot andre norske lag i oppkjøringsperioden. […] Norske lag har i altfor lang tid øvd seg i lag og spilt øvingskamper mot hverandre. Hvordan går det da når de møter lag fra andre nasjoner, som spiller på en litt og/eller helt annen måte enn norske lag? Hvordan står de norske lagene rustet i møte med e-cupmotstandere på høsten? Spørsmålene har vi fått noen svar på de senere årene. Konklusjonen er at ingen er fornøyd med resultatene av det vi har likt å gjøre.

Jeg godtar en miks, som RBK-trener Jan Jönsson er inne på, men jeg setter enda mer pris på at toppfotballsjef Nils Johan Semb forsterker, gjentar og aktualiserer budskapet: Øv mot lag fra andre nasjoner! Jeg ser ingen enkeltøvelser som er bedre for å få norske lag til å hevde seg i fremtidige internasjonale turneringer, og det er ingen vei utenom hvis vi ønsker å ta tempen på norsk toppfotball. I så måte er Copa del Sol en super mulighet. Grip den, for den er i alle fall utviklende. (For norske lag ville det ha vært perfekt om turneringen var et stykke ut i februar, men heller ikke i fotball er verden perfekt for alle.)

Nei, jeg forventer ikke at VIF skal delje til FC København og sende danskene i kanevasen i kveld, men det er lov å håpe på to ting for de norske Copa del Sol-lagene: At de presterer bedre enn i fjor, og at de lærer og inspireres av enda en runde mot lag som har hevdet seg langt bedre på den internasjonale arenaen enn norske lag de senere årene.

Tippeligaens gull- og sølvmedaljører fra 2009, RBK og Molde, møttes i Copa del Sols jumbofinale i februar 2010. I dag må AaFK, RBK og VIF rette den norske fotballryggen. I morgen er det Tromsø og Molde sin tur.

Fra Potetjordet til Ullevaal stadion

En av guttene som fikk sin Tippeligadebut lørdag har gått en vei jeg kjenner litt til. Heller ikke han har tatt seg frem på egenhånd. Jeg håper han husket det lørdag kveld.

Noen snakker som om det er et motsetningsforhold mellom breddefotball og toppfotball. Eller: At det er to vidt forskjellige ting. Det skjønner jeg lite av. Det riktige er vel at begge deler befinner seg på den samme veien. Forskjellen er at veien er bred og humpete i den ene enden og smal og jevn i den andre. Ja, og at veien fra bredde til topp er en klatreetappe. Sikkert er det i hvert fall at store deler av veien er brolagt med de beste intensjoner fra oppofrende og uselviske mennesker.

Barn og unge fortjener det beste. Dessverre får ikke alle det de fortjener. Alt kan alltids være bedre; treningsforhold, organisering av treningene, øvelsene, gjennomføring av trening/kamp. Det er lett å peke på alt som kunne vært bedre. Det er enda lettere å overse det som lenge har vært bra. Jeg tror det holder med ett eksempel.

Fredag 1. januar i år så det mørkt ut for de fotballspillende på Oppsal. Kunstgressbanen, hvor flere av Oppsal-lagene skulle trene mandag 4. januar, var dekket av snø. Veldig mye snø. Men altså: Litt etter frokosttid den fredagen fant noen på å starte en traktor. Den gikk fra morgen til midnatt fredag, lørdag og søndag. To-tre karer kjørte på omgang. Traktoren gikk knapt på tomgang. Den måkte, freste og børstet. Mandag morgen så kunstgressbanen ut som et flunkende nytt biljardbord. På ettermiddagen kunne Oppsals håpefulle gutter og jenter trene i tøfler – og i tillegg være godt skodd.

Måtte Shåresh Ahmadi være førstemann til å sende alle støttespillerne sine en varm tanke. Tar jeg ikke feil, trente Shåresh med Oppsals 94-lag den omtalte mandagen. Det hadde ikke latt seg gjøre uten traktorkjørernes innsats. Jeg håper han sendte dem en tanke allerede på vei hjem fra Tippeligadebuten for Vålerenga lørdag. Som takk for bidraget på den kronglete og tilsynelatende håpløse veien fra trening i tussmørket på Potetjordet (Oppsals tidligere og noe humpete treningsfelt) til kamp i flomlyset på Ullevaal stadion.

For: I lagidrett er det vrient å være god alene. Det er umulig å bli god uten hjelp, støtte, veiledning, korrektiver, oppmuntring og oppofrelse både fra lagkamerater/-venninner på banen og fra støttespillerne utenfor banen – enten de er trenere, oppmenn, vannbærere, vaffelsteikere, vaktmestere eller foreldre. Det nevnes, for det hender noen glemmer både noe og noen, hvorfor og hvordan når de har nådd toppen.

Breddefotballen er proppfull av mennesker som baner vei fra løkka til Ullevaal. Resten – og det er ikke lite, bevares – er opp til spilleren selv. Det gjenstår «bare» å fylle plassen med lidenskap, alvor, ydmykhet, glede, konsentrasjon og innsats. Den beste gaven den håpefulle kan gi seg selv og de mange velmenende hodene og støttende hendene, er å gjøre sitt beste – alltid. Det er det eneste som hjelper spilleren videre og det eneste de gode hjelperne «forlanger» som takk.

Til Shåresh fra Oppsal og alle andre håpefulle fotballspillende gutter og jenter: Lykke til. Til alle de gode hjelperne som baner vei: Takk.

BE (med utallige timer på Potetjordet før VIF-debuten i 1983)

Noe ligger fast

Det er 135 dager og 14 runder siden jeg stilte spørsmålet Er Tippeligaen avgjort? Jeg besvarte det ikke, bare minnet om at det er flust av «historien gjentar seg»-eksempler i Tippeligaen.

Eksempelvis: Halvparten av lagene som lå på 1.-3.-plass etter åtte runder i 2004-2009 var på pallen også da ligaen var ferdigspilt. Ett av de tre lagene som lå nederst etter åtte runder i samme periode, endte på kvalik- eller nedrykksplass (i 2008 overlevde man på 12. plass på grunn av omleggingen til 16-lagsserien). Men det var gjennomsnittsbetraktningen, for vi har to unntak: I 2004 var ingen av 1-3-lagene etter åtte runder på pallen til slutt. I 2006 maktet 12-14-lagene etter åtte runder å komme seg på sikker grunn til slutt.

Etter åtte runder i år besto 1-3-lagene av TIL, AaFK og RBK. Etter 22 runder ligger RBK på toppen, VIF har overtatt for AaFK, mens TIL ligger på tredje. To av tre lag har holdt stand, med andre ord.

I bunnen, blant 14-16-lagene, hadde vi Sandefjord, KIL og Hønefoss etter åtte runder i år. Sandefjord er fortapt. KIL klamrer seg til håpet. Molde ligger på kvalikplass, mens Hønefoss foreløpig ligger på sikker plass. Også blant 14-16-lagene har to av tre lag holdt stand fra runde 8 til 22.

«Same as last year,» svarte Bill Shankly da han ble spurt om Liverpools 11 utvalgte før sesongen. Han gjorde ikke mange forandringer. «Same as every year, James,» sier grevinnen. Ofte kan det samme sies om Tippeligaen.

Dette gir utsagnet «viktig med en god start på sesongen» en viss mening. Men siden starten for lengst er over, gjenstår det å se hvilke lag som har noe å kjøre med på oppløpssiden.

All in

Kunnskapsminister Kristin Havorsen er overrasket, kan jeg lese. Sånn går det når man ikke følger med i timen. Ingen som følger litt med overraskes over at under 20 prosent av de 372 spillerne i Tippeligaklubbene har lest eller leser bøker utover videregående skole-pensum.

Ikke bare får spillerne drive med det de synes er morsomst, de får status, plenty med oppmerksomhet og bekreftelser samt god lønn på kjøpet. Alt annet enn det ensomt strev på en lesesal gir.

Men så var det dette med korte og lange penger, da. Og livskvalitet etter fotballen. For hva skal 300 av dagens Tippeligaspillere leve av og for i morgen? Fotballfamilien kan kanskje ta seg av 50-100 av dem – som trenere, ledere, direktører, talentspeidere, materialforvaltere osv. -, men da er det i hvert fall 200 igjen. Eller over halvparten av dagens aktive.

Siden ingen av dem med sikkerhet kan vite om de skal over i A- eller B-klassen etter aktiv karriere, er det åpenbart fornuftig å skjenke morgendagen en tanke eller to. Det er slutt på at klubbens hovedsponsorer ansetter eks-fotballspillere for å være snille. De ansetter en som kan. En som har sittet på den omtalte lesesalen.

Det er ikke lett når du er ung, har det morsomt, har høyere status og tjener mer enn venner og kjente. På den annen side: Jeg tror mange spillere her hjemme har glemt en null eller to når de sammenligner seg og sitt med kollegaene i England, Spania, Italia osv. En 22-åring i Norge kan ha det fett i nuet med 700.000 i årslønn. En med 7 millioner i året i utlandet har det også fett i morgen.

Klubbene kan alltids utvise et større ansvar, men hovedansvaret påhviler spilleren. Den enkelte må selv gjøre sitt for å være egnet og etterspurt både i dag og i morgen. Det hører med å vurdere risiko og potensiell gevinst.

Det hadde hjulpet om en del av dem fikk mer drahjelp hjemmefra. Det sitter mang en mor og far med overdreven tro på at poden er fotballens neste Messi(as). Drømmer er flott, men en smule realisme er ikke å forakte. Det er fulgt mulig å vokse på korrektiver fra realitetsorienterte mennesker. Så som: Bevisstgjøring om risikoen ved å legge alle eggene i en kurv, fordelene ved et utvidet mulighetsområde når den aktive karrieren er over, og en påminnelse om at de beste har hatt en dose tur på veien. Den håpefulle vil trolig kontre med at ting som regel ordner seg (de lever jo i den tro, naturlig nok). Greit nok, men det ordner seg alltid for den som er litt forberedt.

Dessuten: Jeg tror kunnskapsministeren har et poeng. Det er ikke gitt at man blir dårligere til å spille fotball hvis man leser pensumbøker mellom slagene. Det krever litt struktur og selvdisiplin, men det er egenskaper og ferdigheter som også kommer til sin rett på banen.

Det er ikke alltid lønnsomt å gå «all in». Det høres bare sånn ut på nettpokerspillerne. Men det forandrer ikke realitetene at sistnevnte fortrenger risiko og at de aldri nevner tapene.

En blytung høst

Sandefjord sto med fattige 5 poeng på 13 kamper før gårsdagens kamp mot Stabæk. Like fullt: Jeg traff flere i Sandefjord som så lyst på det. «Det er jo bare 5 poeng opp til Brann og 6 poeng opp til Hønefoss og Kongsvinger,» sa de. Det var før gårsdagens runde.

Sandefjord spilte en god kamp i går. Faktisk ble jeg litt fascinert av hvor rolige de var med ball samt angrepsviljen og – til dels – angrepsevnen. De var vel rolige til å begynne med, for det var få forsøk på å sjokkere Stabæk. Men det kom seg, og etter hvert ble spissen Mane en virkelig trussel. Så kom høyreback Zanettis suser. En virkelig flott scoring.

Sandefjord beholdt ledelsen til et stykke ut i tilleggstiden. Så utlignet Diskerud. Kampen de måtte vinne endte 1-1. Og i frustrasjonens navn fikk dommeren en del av skylden.

Jeg forstår frustrasjonen, men jeg henger ikke med på forklaringen. I de 5 poengene Sandefjord hadde før kampen i går, skjønner alle at det bare ligger en seier. Den kom i 2. serierunde. Deretter fulgte tap, uavgjort, 7 tap, uavgjort og tap. Sandefjord maktet ikke å score i de seks kampene fom. 25.4. tom. 24.5.10. Det hjalp lite på selvfølelsen at 0-0-kampen hjemme mot Viking 16.5. var spillemessig oppløftende. Laget skriker etter bekreftelser. Etter seire.

Derfor var kampen i går en kamp Sandefjord måtte vinne. Dels fordi laget sårt trenger poeng, men mest for at laget trengte en bekreftelse i siste kamp før Tippeligaen tar ferie. Det ble med nesten. Nok en gang.

I dag er det 5 poeng opp til Hønefoss og Kongsvinger og 7 poeng opp til Brann. Men den største utfordringen er historien som har en lei tendens til å gjenta seg: For å berge plassen må man ha cirka 1 poeng i snitt per kamp ved sesongslutt. Med 6 poeng på kontoen trenger Sandefjord 24 poeng på 16 «høstkamper». Det virker blytungt med tanke på at laget hittil har tatt 0,36 poeng per kamp. Hvis vi ser bort fra bortepoeng (Sandefjord har 0-0-7 hittil), må Sandefjord vinne de resterende 8 hjemmekampene sine. Det virker ikke veldig sannsynlig at Sandefjord skal starte «høsten» med bonuspoeng på Lerkendal 4. juli.

Men som den alltid hyggelige pølsekokende og vaffelstekende damen på arenaen sa i går: «Vi gir oss ikke.» Måtte alle i Sandefjord ha samme innstilling som denne blomsten av en vertinne.