Category Archives: Samfunn

Opplysningstid

Utøvd selvgodhet brer om seg.

«I mitt hode er jeg den sterkeste av dem alle. Jeg trenger ikke Gullballen for å vise at jeg er nummer én», skal Zlatan ha sagt.

«Selv er han sikker på at han er tidenes fotballspiller. ‘Du har Maradona, Pelé, Cruyff, alle fantastiske spillere. Jeg mener jeg var bedre enn alle'», skal Gazza ha sagt.

Det er fristende å nestensitere en tredje: Åh, så trøtt jeg blir. Er det ingen doorman her?

Frihet under ansvar

Det høres så flott ut. Enhver kan gjøre som han vil bare han bruker sunn fornuft og ikke skader seg selv eller andre. Er ikke det en grei leveregel?

En kompis jobbet for noen år siden i finansmiljøet i London. Antrekket var pinstripe mandag-fredag. Helt til ledelsen innførte casual friday. Det gikk ikke bra. Noen droppet slipset. Det var grei skuring. Andre kom i jeans. Det var også ok, forutsatt at de var uten hull og ikke altfor slitte, selvfølgelig. Men: Så kom det en i singlet og bermudashorts. Da opphørte ordningen.

Svaret på spørsmålet må bli: Jo, men med «frihet under ansvar» hører det med noe. Eksempler, presiseringer og konkretiseringer på hva som er hhv. akseptabel og uakseptabel atferd. Og ikke minst: Konsekvenser ved det siste. Med det får «frihet under ansvar» et innhold. Det blir forutsigbart. Noe det er mulig å innrette seg etter. For om man ikke har mange og strenge regler, må man i det minste ha retningslinjer. I motsatt fall blir det bare rot. Det fører til misforståelser og leder til ansvarsfraskrivelser. Da dukker nemlig mannen i singlet og bermudashorts opp igjen. Og ikke bare det, han kommer til å påberope seg å være i god tro.

Da journalisten ringte og spurte hva jeg synes om at landslagsspillerne var på bytur fire dager før kampen mot Danmark, ble jeg nesten svar skyldig. Men bare nesten.

Først av alt: Jeg avskyr fyll, liker ikke bråk og hærverk, synes spy er noe dritt, og jeg kan ikke fordra slendrian. Jeg er heller ikke veldig overbærende med folk som åpenbart bryter med etablerte kjøreregler. Hvis du har forstått og akseptert kjøreglene, har du å etterleve dem. I motsatt fall får du holde på et annet sted. Sånn er det bare.

Men altså:
1) Jeg var ikke til stede. Det jeg har sett, er at noen nettaviser nevner «landslagsspillere», «fest/bytur», «fire dager før kampen i Parken» og «på hotellet kl 0400». Det skal mer til for at jeg hopper i stolen. Dessuten: Avis er ikke Bevis.
2) Ofte er slike omtaler stor ståhei for ingenting. At landslagsspillere er ute med eller blant «vanlige» folk, er ikke et problem i min bok. Det blir et problem hvis førstnevnte drikker seg snydens og av den grunn kaster opp på gatehjørnet, alternativt lager et helvetes bråk på hotellet eller river ned rommet. Og topper det hele med å skjene ut på treningsfeltet påfølgende dag.
3) Problemstillingen er en smule søkt. For: Det fremstilles som hylende feil å vise seg på byen etter et tap og/eller hvis påfølgende kamp ender med tap. Det fremstilles alltid som en gladsak etter en seier (Se, her fester de med fansen!) eller hvis påfølgende sak ender med seier. Det er på tide å bestemme seg: Er det akseptabelt at landslagsspillere er ute etter en øl (jeg tenker ikke på fylleslag), eller er det det ikke?

Brann-spillerne fikk tyn i mediene for å ha gått på byen etter 0-6 mot Lyn i juni 2007. Noe så useriøst, liksom. Var det noen som nevnte den byturen da de samme spillerne vant gull i november samme år (Branns første siden 1963!)? Hva om vi snur vi på det: Kan den byturen ha bidratt til at gullet kom hem? For noen kan det siste høres ut som en spøk, men altså: Hvis det er et poeng å korte ned tiden med armene over hodet etter en seier – fokusere på neste arbeidsoppgave, som det heter -, må det også være et poeng å korte ned tiden med hengehode etter et tap. Det kan gjøres på mange måter. Å ta noen skravleøl med lagkamerater kan være en langt bedre metode enn å sture på hotellrommet.

Alternativene til å gå en tur på byen etter en landskamp, er mange. Ett av dem er å krangle med romkameraten om hvem som skal styre fjernkontrollen – for n-te kvelden på rad. Det kan man bli litt tussete av.

Men: Det er ikke snerpete å fortelle eventuelle byvandrere at de har å være tilbake på hotellet til et gitt klokkeslett. Såpass må spillere tåle – og innrette seg etter. Landslagsledelsen har forsømt seg dersom den ikke har sagt noe mer enn «frihet under ansvar». Det blir altfor løs snipp – altfor vagt.

Fotnote:
Det er kort vei fra Kristian IVs gate til Aker Brygge. Men si meg, bodde ikke landslaget på Fornebu i en periode – blant annet for å unngå byvandring? Var alt bedre da?

Streikerunden

I disse dager spilles noen av 9. runde-kampene i Tippeligaen – den såkalte streikerunden. En tidligere informasjonssjef i FC Lyn Oslo, nå kommunikasjonsrådgiver annetsteds, hengte meg ut til tørk som «dresskledt arbeiderklassesønn» med «merkelige holdninger» etter at jeg kom med en kort og umiddelbar kommentar om noe av grunnlaget for streiken (fritt utstyrsvalg). Det begynner å bli varmt å henge her, så jeg har behov for å kvele en gjesp.

For det er minst to ting Lyn-avlederen ikke vil forstå – til tross for at han må ha fått med seg at han ikke er alene om å være en tidligere FC Lyn Oslo-ansatt: 1) En klubbs inntekter bør være minst like høye som kostnadene. 2) Utøveres rett til å velge utstyr dreier seg om penger (hva ellers?).

Klubben får utstyr og penger fra utstyrsleverandøren. Spillerne får utstyret, pengene havner i klubbkassa. En stor andel av pengene i kassa går med til spillerlønninger. Resten går med til å drive klubben.

Hvis spillerne får inngå egne utstyrsavtaler, f.eks. fotballstøvler fra en annen utstyrsleverandør enn klubbens topp-til-tå-leverandør, får klubben mindre penger fra utstyrsleverandøren. Det blir altså mindre penger i kassa, mens det som skal ut – lønn og resten – er uendret.

Hva skjer da?

Selv en normalbegavet gutt fra østkanten i Oslo – som ikke nødvendigvis er det samme som en arbeiderklassesønn – er i stand til å skjønne det opplagte. (I Spania, Tyskland og England, der spillerlønningene er høyere, utgjør utstyrsleverandørenes prosentvise økonomiske bidrag langt mindre enn i Norge. Det er en av grunnene til at det er lettere å akseptere individuelle utstyrsavtaler.)

Det er litt sent, for ikke å si særdeles frekt, å dra frem ”klumpfot”-kortet – i solidaritetens navn og med Niso og LO på laget – etter at lønnsbetingelsene til den enkelte er jekket opp ved hjelp av agenter, rådgivere og tilbud fra andre klubber. For: Når alle med friske ben har forsynt seg, er det ikke noe igjen til dem med ”klumpfot”.

Hvis fottøy og annet utstyr er så viktig for spillerne, hvorfor er ikke det et brennhett tema i de individuelle (lønns)forhandlingene? Hvorfor sier ikke spillerne – hver i sær – at uten sånne støvler eller slike keeperhansker, må jeg spille et annet sted?

Jeg kjenner ikke en klubbleder som synes det er bra at den mest dyrebare arbeidskraften har uegnet utstyr. Men det var dette med å få inn nok penger, da – til å lønne spillerne og drive klubben – og finne ut hvordan disse pengene skal anvendes for at den enkelte, laget og klubben skal bli best mulig. I dag og i morgen!

Hvis den nåværende kommunikasjonsrådgiveren fortsatt sliter med å forstå økonomiske tyngdelover, minner jeg om han som hoppet fra taket av en høyblokk og som for hver etasje han passerte, sa: «Det går fortsatt bra!».

Skjønt, han har vel hørt den før!

En tøvete streik

Jeg har bare gode minner fra mitt kjære Hvide Sande på den danske vestkysten. Unntaket var og er dem som kom ut av kiosken på havnen med en kjeks/vaffel toppet med iskuler, «guf», syltetøy, sjokoladesaus, softis, strø og kokos-/sjokoladebolle – opptil flere ganger om dagen. Sagt enkelt: Mennesker uten magemål.

Har de ikke magemål de som har sendt Niso ut i krigen? Jeg har svart VG Nett om hva jeg synes tidligere i dag, og svaret mitt er et klart nei. «Jeg tror mange spillere oppdager at de lenge har hatt softis i den ene munnviken og bearnaise i den andre. De har hatt det så bra at de ikke helt skjønner det.» Jeg bebreider ikke journalisten, men jeg tror fortsatt jeg sa «har glemt» i stedet for «oppdager». Jeg unner fotballspillere, som alle andre, å ha riktig utstyr og ordnede forhold, men dette henger ikke på greip. De ser ikke konsekvensene av sine krav. Ei heller ser de sammenhenger. Siden jeg er litt travel og Martin Andresen sliter med poengsankingen om dagen, skal jeg gi han ett for denne oppsummeringen.

Jeg har ikke spurt dem, for brassene jeg skrev om her om dagen er på skitur på Stryn. Når jeg omsider får forklart dem hvorfor det ikke blir fotballrunde til helgen, tror jeg de kommer til å besvime. Enten det, eller så kommer de til å le seg ihjel. Begge deler er en smule alvorlig.

En ball, en plass og fire brasser

«Dere må jo komme til Norge en dag!» Mange er dem som har liret av seg strofen etter at klokken er blitt mye og drinkene mange. Vel tilbake fra ferie, er den glemt. Eller fortrengt. Det var jo ikke en done deal, som det heter, men et uttrykt ønske i lykkerus.

Annerledes har det gått etter at Oslo vest har spilt bortekamper mot Brasil øst. Etter utallige strandfotballkamper i Lyn-drakt – solens utgave, vel å merke, kritthvit og knallrød hud i stram og litt uryddig forening -, kom representantene fra vest til at de ville premiere brasiliansk briljans, overbærenhet og gjestfrihet: Velkommen til Oslo. Reise og opphold er bestilt og betalt. Dere bor hos oss. Vi kommer selvfølgelig til Brasil og henter dere.

Fotball er mer enn et spill om gjeve titler. Det holder med en ball og en plass – som blir en møteplass, som skaper relasjoner, som forener. Det skal TV 2 Sporten, sammen med Norsk Tipping, Norsk Toppfotball og Norges Fotballforbund, markere denne uken. Grasrotuka starter på Tippeligaens store dag – 16. mai-runden – som mer enn noen andre kampdager engasjerer og trekker folk til kamparenaene.

Det er supert at bedrifter og institusjoner belyser og markerer at fotball består av mye mer enn Tippeliga- og landslagsfotball. Det er beundringsverdig at privatpersoner gir noen få et minne for livet – fordi de en gang og tilfeldigvis begynte å spille fotball sammen på en strand i Brasil.

For akkurat nå er fire brasilianere i alderen 26-31 på plass i Oslo. De har aldri vært utenfor Brasils grenser. Sant å si har de knapt nok vært utenfor sin fødelandsbys grenser. De snakker kun portugisisk, har aldri reist med fly og aldri vært ombord i en båt. Fredag landet de på Oslo Lufthavn, med reisefølge, lørdag cruiset de rundt i Oslofjorden. De er allerede overveldet. Enda fotballens 16. mai-fest står for tur. For ikke å snakke om 17. mai-feiring i hovedstaden. Så følger Ullevaal Stadion-besøk, Stryn-tur, grilling med nye, men fjerne fotballvenner, før oppholdet rundes av med VIF-Molde.

Det er et vennepar som står for den gode gjerningen. Et par av den uvirkelig velmenende og rause sorten. M&J vet simpelthen ikke hva godt de skal gjøre for mennesker de bryr seg om. Og siden brasilianerne har vært så gjestfrie mot dem i Brasil, har de invitert dem hjem til seg. Det er rett og slett utrolig inkluderende. Akkurat som fotball, som inviterer og samler store og små – verden over – og som beriker livet deres.

Det er bare å bukke og takke. Obrigado, som Erinaldo, Beto, Cassio og Eduardo nå sier til frokost, lunsj og middag – og som de nynner langt inn i aftenssangen.

Fotball som fluepapir

«Fotball er som fluepapir på folk med atferdsproblemer». Slik konkluderte en god venn for noen år siden. Jeg kjenner henne som skvær og velmenenende, men også som en sylskarp analytiker. Riktig nok hadde jeg, da dommen hennes falt, opplevd både ufinheter og usportsligheter innen fotball. Men det til tross: Jeg hadde behov for å opplyse henne om noen av lagspillet fotballs mange fortreffeligheter – også for samfunnet for øvrig. Eksempelvis: Hvordan alt og alle blir bedre når man lærer seg balansekunsten det er å ivareta egeninteresser OG hensynta kollektivets interesser.

Etter å ha vært vitne til en studie i atal oppførsel før, under og etter Real Madrid-FC Barcelona-kampene, ledet an av bjellesauen i det som omtales mind games, er det mye som taler for at analysen hennes står seg. Noen av representantene for Spanias to fotballflaggskip har fremvist atferd av simpleste skuffe.

Vi må tåle litt når vi deltar i fotballspill, for i ethvert spill er det om å gjøre å vinne. Men helt kritikkløse må vi aldri bli. For spill kjennetegnes også ved at det er regler. Skrevne som uskrevne. Grove brudd på slike truer fotballspillets legitimitet, troverdighet, popularitet og anseelse. Det forutsettes rett og slett at aktørene forstår og aksepterer spillereglene – og at de utøver anstendig oppførsel i situasjoner der regler ikke strekker til. I motsatt fall blir det bare tull. Bare trist. For det er jo ikke annet enn trist at en praktscoring av Messi knapt nok huskes. Drømmen om slike scoringer er jo noe av det som trekker de håpefulle til fotballens løkker og ballbinger.

Fair play er ikke tatt ut av luften. Men det er heller ikke noe verdt hvis det ikke utøves i praksis. Og enda tristere: Uten fair play blir ikke fotballen stort verdt, heller. Det har vi fått altfor mange synlige bevis på de seneste dagene.

Jeg tror ikke det som skjedde på Santiago Bernabeu eller Camp Nou gledet min venn det skapte grann. Hun har i hvert fall holdt seg for god til å melde «hva var det jeg sa?» – som det anstendige mennesket hun er. På den annen side: Jeg er ikke en gang sikker på om hun så på. Hun er ikke veldig fotballinteressert. Dessuten stoler hun vel på at analysen står seg. Hun så tross alt vm-finalen i 2010.

Bravo Barça

Sånn kan det altså gjøres. Det fordrer «bare» at man har egenskaper og ferdigheter til å dempe en ball.

Jeg tenker ikke på FC Barcelonas oppvisning i gårsdagens kvartfinalekamp mot Shakhtar Donetsk i Champions League, men om mesterstykket ungdomslaget i den katalanske klubben sto for her om dagen. Eller rettere sagt om den klokskapen, prinsippfastheten, integriteten og legitimiteten lagets trener utøvde – den tidligere FC Barcelona-spilleren Sergi Barjuan.

Altså: Motstanderlagets keeper lå nede og vred seg i smerter. FCB-spilleren viste ingen nåde og banket ballen i mål. Har vi sett noe lignende før? Jepp. Men til forskjell fra 2009-eksemplet, tipper jeg at FCBs målscorer er cirka 16 år.

Ja, og så var det en ting til. For hva gjorde FCB-trener Barjuan? Han vedtok, på stedet, at motstanderlaget uhindret og ganske umiddelbart, dvs. rett fra avspark, skulle få score.

Så kom Sandro Rosell på banen. Presidenten i FC Barcelona. Han hadde behov for å beklage at han hadde vært sleivkjeftet og hånlig da han sa at FC Barcelona kom til å vinne Copa del Rey-finalen 5-0 (mot Real Madrid, samme resultat som da lagene møttes på Camp Nou i fjor). Det var ikke slik en representant for klubben skulle oppføre seg, aller minst presidenten i klubben som er mer enn en klubb. Presidenten viste derfor til ungdomslagets trener, før han la til: That is the sort of attitude that demonstrates our values.

Jeg har besøkt en del klubber i vinter. Grasrota, som det heter. Det har vært veldig trivelig og lærerikt. Jeg har blant annet fått med meg at holdninger er et populært tema. I hvert fall etter engasjement og interesse på møtene å dømme. Det holder ikke med en halvtime når spørsmålene som skal diskuteres er: Hva står denne klubben for? Er dere enige om kjørereglene i klubben og for de respektive lagene (ledere, trenere, spillere som foresatte)? Har alle forstått og akseptert dem? Hvilke konsekvenser skal det få når noen åpenbart trer ut av enighetsområdet? Hvordan har dere tenkt å håndheve og etterleve dette i praksis?

Jeg står inne for at det har vært veldig trivelig og lærerikt å være på besøk. Jeg har også forstått at noen synes det har vært litt ubehagelig når jeg har konfrontert dem med konkrete eksempler. For igjen: Hva er konsekvensen(e) ved brudd på kjørereglene?

For det å håndheve og etterleve verdier og kjøreregler er en særdeles praktisk øvelse. Når enigheten og aksepten er på plass, må det handles. Hvis verdiene og kjørereglene skal svinge i takt med stillingen i de enkelte kampene, snakker vi jo om det motsatte av «attitude that demonstrates our values». Det er jo meningsløst å stå for noe i teorien eller inne på klubbhuset, hvis intet av dette skal gjelde eller få konsekvenser ute i praksis. Da blir jo holdninger, fair play og dess like bare liggende i feite dokumentarkiver og uttrykt i teite festtaler. Det blir bare snakk.

Og før jeg gir meg: I et intervju med en av trenerne på akademiet til FCB, leste jeg om noen av deres kjøreregler: 1) Vi skal alltid oppføre oss bedre enn motstanderen, 2) vi skal alltid spille på den måten vi trener på å spille, og 3) vi vil alltid forsøke å vinne kampene vi spiller. Men vi vil ikke 3) uten at 1) og 2) er oppfylt.

Nå vet jeg ikke om eller eventuelt hvordan Barjuan tok for seg målscoreren, men denne må jo uansett ha lært av hendelsen. Jeg tror ikke han hadde vært i nærheten av det laget ellers. Så tungnemme spillere satser de vel ikke på!

Til dere andre: Fortsatt god kamp.

Fra Potetjordet til Ullevaal stadion

En av guttene som fikk sin Tippeligadebut lørdag har gått en vei jeg kjenner litt til. Heller ikke han har tatt seg frem på egenhånd. Jeg håper han husket det lørdag kveld.

Noen snakker som om det er et motsetningsforhold mellom breddefotball og toppfotball. Eller: At det er to vidt forskjellige ting. Det skjønner jeg lite av. Det riktige er vel at begge deler befinner seg på den samme veien. Forskjellen er at veien er bred og humpete i den ene enden og smal og jevn i den andre. Ja, og at veien fra bredde til topp er en klatreetappe. Sikkert er det i hvert fall at store deler av veien er brolagt med de beste intensjoner fra oppofrende og uselviske mennesker.

Barn og unge fortjener det beste. Dessverre får ikke alle det de fortjener. Alt kan alltids være bedre; treningsforhold, organisering av treningene, øvelsene, gjennomføring av trening/kamp. Det er lett å peke på alt som kunne vært bedre. Det er enda lettere å overse det som lenge har vært bra. Jeg tror det holder med ett eksempel.

Fredag 1. januar i år så det mørkt ut for de fotballspillende på Oppsal. Kunstgressbanen, hvor flere av Oppsal-lagene skulle trene mandag 4. januar, var dekket av snø. Veldig mye snø. Men altså: Litt etter frokosttid den fredagen fant noen på å starte en traktor. Den gikk fra morgen til midnatt fredag, lørdag og søndag. To-tre karer kjørte på omgang. Traktoren gikk knapt på tomgang. Den måkte, freste og børstet. Mandag morgen så kunstgressbanen ut som et flunkende nytt biljardbord. På ettermiddagen kunne Oppsals håpefulle gutter og jenter trene i tøfler – og i tillegg være godt skodd.

Måtte Shåresh Ahmadi være førstemann til å sende alle støttespillerne sine en varm tanke. Tar jeg ikke feil, trente Shåresh med Oppsals 94-lag den omtalte mandagen. Det hadde ikke latt seg gjøre uten traktorkjørernes innsats. Jeg håper han sendte dem en tanke allerede på vei hjem fra Tippeligadebuten for Vålerenga lørdag. Som takk for bidraget på den kronglete og tilsynelatende håpløse veien fra trening i tussmørket på Potetjordet (Oppsals tidligere og noe humpete treningsfelt) til kamp i flomlyset på Ullevaal stadion.

For: I lagidrett er det vrient å være god alene. Det er umulig å bli god uten hjelp, støtte, veiledning, korrektiver, oppmuntring og oppofrelse både fra lagkamerater/-venninner på banen og fra støttespillerne utenfor banen – enten de er trenere, oppmenn, vannbærere, vaffelsteikere, vaktmestere eller foreldre. Det nevnes, for det hender noen glemmer både noe og noen, hvorfor og hvordan når de har nådd toppen.

Breddefotballen er proppfull av mennesker som baner vei fra løkka til Ullevaal. Resten – og det er ikke lite, bevares – er opp til spilleren selv. Det gjenstår «bare» å fylle plassen med lidenskap, alvor, ydmykhet, glede, konsentrasjon og innsats. Den beste gaven den håpefulle kan gi seg selv og de mange velmenende hodene og støttende hendene, er å gjøre sitt beste – alltid. Det er det eneste som hjelper spilleren videre og det eneste de gode hjelperne «forlanger» som takk.

Til Shåresh fra Oppsal og alle andre håpefulle fotballspillende gutter og jenter: Lykke til. Til alle de gode hjelperne som baner vei: Takk.

BE (med utallige timer på Potetjordet før VIF-debuten i 1983)

All in

Kunnskapsminister Kristin Havorsen er overrasket, kan jeg lese. Sånn går det når man ikke følger med i timen. Ingen som følger litt med overraskes over at under 20 prosent av de 372 spillerne i Tippeligaklubbene har lest eller leser bøker utover videregående skole-pensum.

Ikke bare får spillerne drive med det de synes er morsomst, de får status, plenty med oppmerksomhet og bekreftelser samt god lønn på kjøpet. Alt annet enn det ensomt strev på en lesesal gir.

Men så var det dette med korte og lange penger, da. Og livskvalitet etter fotballen. For hva skal 300 av dagens Tippeligaspillere leve av og for i morgen? Fotballfamilien kan kanskje ta seg av 50-100 av dem – som trenere, ledere, direktører, talentspeidere, materialforvaltere osv. -, men da er det i hvert fall 200 igjen. Eller over halvparten av dagens aktive.

Siden ingen av dem med sikkerhet kan vite om de skal over i A- eller B-klassen etter aktiv karriere, er det åpenbart fornuftig å skjenke morgendagen en tanke eller to. Det er slutt på at klubbens hovedsponsorer ansetter eks-fotballspillere for å være snille. De ansetter en som kan. En som har sittet på den omtalte lesesalen.

Det er ikke lett når du er ung, har det morsomt, har høyere status og tjener mer enn venner og kjente. På den annen side: Jeg tror mange spillere her hjemme har glemt en null eller to når de sammenligner seg og sitt med kollegaene i England, Spania, Italia osv. En 22-åring i Norge kan ha det fett i nuet med 700.000 i årslønn. En med 7 millioner i året i utlandet har det også fett i morgen.

Klubbene kan alltids utvise et større ansvar, men hovedansvaret påhviler spilleren. Den enkelte må selv gjøre sitt for å være egnet og etterspurt både i dag og i morgen. Det hører med å vurdere risiko og potensiell gevinst.

Det hadde hjulpet om en del av dem fikk mer drahjelp hjemmefra. Det sitter mang en mor og far med overdreven tro på at poden er fotballens neste Messi(as). Drømmer er flott, men en smule realisme er ikke å forakte. Det er fulgt mulig å vokse på korrektiver fra realitetsorienterte mennesker. Så som: Bevisstgjøring om risikoen ved å legge alle eggene i en kurv, fordelene ved et utvidet mulighetsområde når den aktive karrieren er over, og en påminnelse om at de beste har hatt en dose tur på veien. Den håpefulle vil trolig kontre med at ting som regel ordner seg (de lever jo i den tro, naturlig nok). Greit nok, men det ordner seg alltid for den som er litt forberedt.

Dessuten: Jeg tror kunnskapsministeren har et poeng. Det er ikke gitt at man blir dårligere til å spille fotball hvis man leser pensumbøker mellom slagene. Det krever litt struktur og selvdisiplin, men det er egenskaper og ferdigheter som også kommer til sin rett på banen.

Det er ikke alltid lønnsomt å gå «all in». Det høres bare sånn ut på nettpokerspillerne. Men det forandrer ikke realitetene at sistnevnte fortrenger risiko og at de aldri nevner tapene.

Rikt fotballiv, enkle midler

Det er ikke alltid lett å se hvordan unge fotballspillere skal oppleve fortreffelighetene ved fotballspillet. Å stå i kø på treningen, å spille på en altfor stor eller altfor liten bane eller å stå stille og høre lange foredrag av treneren ute i høstkulden, er hverken morsomt, berikende eller utviklende.

Hvordan skal vi få flere flinke trenere i barnefotballen? Trenerkurs, ropes det. Flott. Det vil hjelpe mange. Problemet er at det er veldig mange som har sagt ja til å aktivisere/utvikle de håpefulle. Og siden det vil ta lang tid å kurse det hav av aktivitetsledere/trenere rundt om, må det være en god start at klubben har en sportslig kompetent person. En som kan veilede, rettlede, inspirere, instruere og følge opp dem som har påtatt seg ansvaret for de ulike lagene. Det er en overkommelig oppgave å organisere og planlegge dette. Avkastningen, det vil si økt trivsel, glede og utvikling hos barna, vil bli formidabel. I dag blir det altfor ofte bare aktivisering. Ofte er det ikke en gang aktivisering å spore. Det er trist når vi tenker på de mange som har engasjert seg for å bidra og hjelpe til i den lokale klubben. Alt de trenger er noen tips og litt veiledning. Det bør de kunne få av sin egen klubb.

For det er trist å se barn som står i en lang kø for å få skutt på ett mål. Det er to mål på treningsfeltet. Det er fotballer nok til alle. Da burde det være en smal sak å dele inn i to eller fire puljer. Alle ville fått skutt oftere, keeperne ville fått muligheten til å redde oftere. Flere repetisjoner, med andre ord.

Men det holder ikke bare å øke frekvensen. Kvalitet er det viktigste, men det er naturlig nok også det vanskeligste for de mange gode hjelperne. Hva er bra og hva er dårlig? Hvorfor er det bra, hvorfor er det dårlig og hvordan kan det bli bedre? Det kreves et litt, men ikke et veldig trent øye å se hvor fanden befinner seg i detaljene. Her må den sportslige ansvarlige i klubben trå til. Trenerkorpset må bevisstgjøres sånn at de i sin tur kan påpeke, rettlede og instruere bedre enn i dag.

Et lag har en hel fotballbane til disposisjon. Av en eller annen grunn er det bare kommet åtte spillere på trening. Men hvorfor bruke hele banen? Èn keeper gjør seg klar for å redde ballen. Den andre keeperen ser det hele 70 meter unna; hvis han følger med da, for det vil gå lang tid før det skjer noe foran målet hans igjen. Hva er det for noe? Hvor ofte blir det skutt/reddet på en så stor bane? Nei, kortversjonen er: Justér banen etter antallet. Å dele åtte spillere inn i to lag på full banestørrelse er like meningsløst som å dele 20 spillere i to lag i en liten gymsal.

«Nå, hva synes du?» spurte en pappa da jeg så en trening i fjor vinter. «Dette blir kjempebra,» sa jeg «hvis hensikten er å få alle forkjølet!»

Treneren, som visst nok hadde vært på trenerkurs, må ha glemt at han var på kurs om sommeren eller at kurset ble avholdt i en hall. For: Det er mange grunner til at man ikke varmer opp spillere i en halv time for så å snakke til dem i 20 minutter. Den åpenbare grunnen er at man ikke varmer opp noen for så å kjøle dem ned før neste aktivitet. Spesielt ikke når det trenes i 6 minusgrader. For enten man har trenerkurs eller ikke: Sunn fornuft går aldri av moten.

Organiseringen og planleggingen av treningen er ofte en parodi, dessverre. Eller fraværende. Har noen tenkt igjennom hva de skal gjøre når, eller tar de det etter innfallsmetoden? Flyt i treningen er en god ting, for da slipper man å gå fra heløvelse til deløvelse, og omvendt, på en slik måte at mye av treningstiden går til spille på grunn av dårlig organisering. Dessuten: Med flyt i treningen vil de som er der ha lettere for å konsentrere seg om det det skal trenes på.

Alt dette, og mye mer, lærer man faktisk en god del om på trenerkurs. Den enkleste måten å få til dette i praksis på, er at hver klubb sørger for å ha minst en person med peiling på hva som kreves for å forbedre noen og noe i fotball. En som har som hovedoppgave å veilede og følge opp dem som har påtatt seg vervene som treningsfeltherrer.

Dernest bør både den fotballkyndige med ansvaret for sporten og alle som skal lede treningene ha minst godkjent i oppførsel. Det får ikke hjelpe om vedkommende mestrer organiseringen av treningen og til fulle kan forklare og vise hvordan man utfører et perfekt halvtliggende vristpark, hvis vedkommende titt og ofte oppfører seg som en frustrert brølape. Det hjelper ikke en gang om oppførselen pakkes inn i engasjementets navn. Hvis man skal lære noen noe, er det en sterk forutsetning at man oppfører seg på en måte som det står litt respekt av.

Hvis barna skal få noe i nærheten av hva de fortjener, bør det være morsomt, lærerikt og berikende å gå på trening. De skal bare gjøres oppmerksom på at de ikke kan få viljen sin hver gang og hele tiden, men det er til gjengjeld et av læringsmomentene i lagidretten fotball. Og i samfunnet for øvrig, når jeg tenker meg om.

Et liv med fotball er et liv mer. Det burde gå an å berike fotballivet til mange. Med helt enkle midler.