Category Archives: landslaget

Frihet under ansvar

Det høres så flott ut. Enhver kan gjøre som han vil bare han bruker sunn fornuft og ikke skader seg selv eller andre. Er ikke det en grei leveregel?

En kompis jobbet for noen år siden i finansmiljøet i London. Antrekket var pinstripe mandag-fredag. Helt til ledelsen innførte casual friday. Det gikk ikke bra. Noen droppet slipset. Det var grei skuring. Andre kom i jeans. Det var også ok, forutsatt at de var uten hull og ikke altfor slitte, selvfølgelig. Men: Så kom det en i singlet og bermudashorts. Da opphørte ordningen.

Svaret på spørsmålet må bli: Jo, men med «frihet under ansvar» hører det med noe. Eksempler, presiseringer og konkretiseringer på hva som er hhv. akseptabel og uakseptabel atferd. Og ikke minst: Konsekvenser ved det siste. Med det får «frihet under ansvar» et innhold. Det blir forutsigbart. Noe det er mulig å innrette seg etter. For om man ikke har mange og strenge regler, må man i det minste ha retningslinjer. I motsatt fall blir det bare rot. Det fører til misforståelser og leder til ansvarsfraskrivelser. Da dukker nemlig mannen i singlet og bermudashorts opp igjen. Og ikke bare det, han kommer til å påberope seg å være i god tro.

Da journalisten ringte og spurte hva jeg synes om at landslagsspillerne var på bytur fire dager før kampen mot Danmark, ble jeg nesten svar skyldig. Men bare nesten.

Først av alt: Jeg avskyr fyll, liker ikke bråk og hærverk, synes spy er noe dritt, og jeg kan ikke fordra slendrian. Jeg er heller ikke veldig overbærende med folk som åpenbart bryter med etablerte kjøreregler. Hvis du har forstått og akseptert kjøreglene, har du å etterleve dem. I motsatt fall får du holde på et annet sted. Sånn er det bare.

Men altså:
1) Jeg var ikke til stede. Det jeg har sett, er at noen nettaviser nevner «landslagsspillere», «fest/bytur», «fire dager før kampen i Parken» og «på hotellet kl 0400». Det skal mer til for at jeg hopper i stolen. Dessuten: Avis er ikke Bevis.
2) Ofte er slike omtaler stor ståhei for ingenting. At landslagsspillere er ute med eller blant «vanlige» folk, er ikke et problem i min bok. Det blir et problem hvis førstnevnte drikker seg snydens og av den grunn kaster opp på gatehjørnet, alternativt lager et helvetes bråk på hotellet eller river ned rommet. Og topper det hele med å skjene ut på treningsfeltet påfølgende dag.
3) Problemstillingen er en smule søkt. For: Det fremstilles som hylende feil å vise seg på byen etter et tap og/eller hvis påfølgende kamp ender med tap. Det fremstilles alltid som en gladsak etter en seier (Se, her fester de med fansen!) eller hvis påfølgende sak ender med seier. Det er på tide å bestemme seg: Er det akseptabelt at landslagsspillere er ute etter en øl (jeg tenker ikke på fylleslag), eller er det det ikke?

Brann-spillerne fikk tyn i mediene for å ha gått på byen etter 0-6 mot Lyn i juni 2007. Noe så useriøst, liksom. Var det noen som nevnte den byturen da de samme spillerne vant gull i november samme år (Branns første siden 1963!)? Hva om vi snur vi på det: Kan den byturen ha bidratt til at gullet kom hem? For noen kan det siste høres ut som en spøk, men altså: Hvis det er et poeng å korte ned tiden med armene over hodet etter en seier – fokusere på neste arbeidsoppgave, som det heter -, må det også være et poeng å korte ned tiden med hengehode etter et tap. Det kan gjøres på mange måter. Å ta noen skravleøl med lagkamerater kan være en langt bedre metode enn å sture på hotellrommet.

Alternativene til å gå en tur på byen etter en landskamp, er mange. Ett av dem er å krangle med romkameraten om hvem som skal styre fjernkontrollen – for n-te kvelden på rad. Det kan man bli litt tussete av.

Men: Det er ikke snerpete å fortelle eventuelle byvandrere at de har å være tilbake på hotellet til et gitt klokkeslett. Såpass må spillere tåle – og innrette seg etter. Landslagsledelsen har forsømt seg dersom den ikke har sagt noe mer enn «frihet under ansvar». Det blir altfor løs snipp – altfor vagt.

Fotnote:
Det er kort vei fra Kristian IVs gate til Aker Brygge. Men si meg, bodde ikke landslaget på Fornebu i en periode – blant annet for å unngå byvandring? Var alt bedre da?

Sodavand med sidevogn

Uttrykket er dansk – hva ellers! – og jeg så det første gang i en avis. Bladfyken som dekket treningen til FC København, under Ståle Solbakkens ledelse, rapporterte om en straffesparkkonkurranse. Vinneren ble belønnet med en sodavand og et stykke slik, altså en brus og slikkeri av et eller annet slag.

Gode kombinasjoner går aldri ut på dato. Det gjør heller ikke spillere med ekstremt gode relasjoner. Det betinger «bare» at de har komplementære eller relasjonelle ferdigheter. Som Iversen-Sunde i RBK, Keegan-Toshack i Liverpool, Shaw-Withe i Aston Villa, Gunnarsson-Nannskog i Stabæk (eksemplene ble til etter innfallsmetoden og listen er langtfra uttømmende).

Noen av oss har gjentatte ganger snakket om kombinasjonen Moa-Carew. I gårsdagens kamp mot Island fikk vi se noen eksempler på hvorfor. Den fotraske, fotballkloke sniken Moa, med sine rappe vendinger og innsideskudd, sammen med store, sterke og hurtige Carew. Carew opp i duell, med Moa sirklende rundt ham klar til å fange nedfallsfrukten. Bak, ved siden av eller rett foran duellen. Eller – etter innlegg fra kant: Moa med en tå foran motstandernes, eller Carew et hode over alle.

Men det er jo forsøkt før og ikke alltid med hell, kan det innvendes. Riktig. I motsetning til de nevnte kombinasjonene, spiller ikke Moa og Carew sammen på et klubblag. Det har de aldri gjort. Det nevnes fordi gjenkjennelse og gjentakelse er hovedingredienser i kunsten å mestre noe. Duoen som utgjorde Norges spisspar i sluttminuttene av gårsdagens kamp, har rett og slett for få stunder sammen. Det har – foreløpig – blitt med sporadiske treff på landslagssamlinger. Apropos: Hvor lang tid og hvor mange forsøk trengte John Arne Riise og Morten Gamst Pedersen på å få asfaltert og valset den varslede motorveien på landslagets venstreside?

Ble jeg sikrere på Moa-Carew-kombinasjonens fortreffeligheter etter det jeg så i går? Nei. Det ble kun en bekreftelse. Men mind you, som det heter, for i går hadde Carew ekstremt mye å bevise. Forrige gang han var på landslagssamling, ble det stort sett ikke snakket om annet enn en mann ute av form og om bilringer. Det var til og med dem som mente han var ferdig som landslagets lokomotiv. Etter det har han åpenbart trent. I går hadde han rett og slett bestemt seg. Og i motsetning til mange andre, fikk han sagt mye på kort tid. Omtrent som en dommer i en amerikansk rettssal, henvendt mot juryen, kom det kjapt og kontant: What say you! Carew svarte med et uuttalt retorisk spørsmål (derav utropstegn i stedet for spørsmålstegn.)

At situasjonen som førte til straffespark skulle by seg i de få minuttene Carew fikk spille, er litt tilfeldig. Men igjen: Tilfeldigheter og litt flaks spiller fortsatt en rolle i fotball. At en revansjesugen Carew grep muligheten, var hverken tilfeldig eller overraskende. Store gutter gråter som kjent ikke, de tar igjen. Sidevognen fulgte opp fra straffemerket.

Mye om lite

Jon Knudsen fremstår alltid som en samvittighetsfull og ærlig mann. Etter gårsdagens 0-1-tap i privatlandskampen mot Polen, skal landslagets sisteskanse ha uttrykt at han føler at han kunne gjort en bedre jobb. Fint, Jon. Men la det bli med det.

For Knudsen har intet å skamme seg over. Sant å si bør ingen i den norske troppen skamme seg. Men jeg håper de er skuffet. For det var for lite av det som ble prestert i går som minnet om noe vi kan bruke i kampen mot Danmark.

Vel, forsvarsspillet satt. Ikke det at Polen truet med den store angrepskanonen, men dog: Foruten baklengsmålet holdt Norge stand, og våre gutter kan ikke bebreides for at Polen ikke hadde mer å kjøre med.

Det var verre med det våre beste menn presterte i angrepsretningen. Norge klarte rett og slett ikke å overrumple Polen. I motsatt fall ville vi ikke ha snakket om at Norge vant halvsjansestatistikken etter et 0-1-tap.

Du skal mestre balansekunsten hvis du er keeper på et lag som er tafatt i angrep. Linen er både tynn og slakk. I går holdt det med ett polsk skudd. Et skudd Knudsen normalt tar, men som han ikke tok i går. Hans ene lille feil (nei, ikke blemme) får større oppmerksomhet enn det store bildet. For det store i gårsdagens privatlandskamp var fravær av godt angrepsspill.

Ingen stor skade er skjedd. Det var privatlandskamp – mot Polen i Portugal. Det siste nevnes fordi: Fravær av publikum er liksom ikke noen teaser. Paradoksalt nok legger det en demper på både stemningen og entusiasmen når man hører drønnet i tribuneveggen hver gang noen spiller til ballen. Det ble ikke den øvingskampen og generalprøven vi hadde håpet på før møtet med Danmark.

Eller? Jeg ser jo ikke bort fra at den gav landslagsgutta en vekker. Det ser jeg i så fall lyst på. Med den flyten de hadde i 2010, med blant annet full pott i de tre em-kvalifiseringskampene, kan det føre noe godt med seg å bli en smule realitetsorientert før de tellende kampene tar til igjen.

Fotnote:
Ikke prøv deg, gode kollega og eks-keeper Frode Olsen: Jeg nevnte offsidesituasjonen du har omtalt i din blogg i dag da jeg snakket med VG i går kveld. Om det er med i dagens papirutgave, vet jeg ikke. Jeg vil bare ikke ha på meg at jeg sov under hele kampen!

Tøffe krav

Landslagssjef Egil Drillo Olsen har tatt ut en 18-åring i troppen. Rosenborgeren Markus Henriksen er den heldige. Det er godt å vite at hverken alder eller flaks har vært avgjørende for uttaket.

Drillo gjentok uttakskriteriet i dag: «Jeg ser utelukkende etter kvalitet, og ikke alder, når jeg tar ut en tropp.» Drillo har et godt poeng. A-landslaget er ikke et lag som skal befolkes med spillere som skal prøve seg, øve seg, kjenne på tempoet, være med for å se hvordan det er, og så videre. Det er klubblagenes oppgave å utvikle spillere og matche ungutter, ikke a-landslagets. Enten så er du kvalifisert eller så er du det ikke, og det er den til enhver tid sittende landslagssjefens øyne og overbevisning som avgjør i så måte. Ingen kommer med fordi de har vært heldige med én klubbkamp eller fordi de er såkalte spennende spillere. De utvalgte er med fordi de anses gode nok, punktum. (Spennende spillere, hva er det for noe? Krim bør være spennende, ikke spillere. Det virker jo ikke veloverveid å dytte utpå spillere for så å bite negler i spenning!)

Markus Henriksen kan med andre ord være trygg på at han er kvalifisert for en landslagstropp. Han er ikke kvotert inn i troppen. Han har hatt gode prestasjoner i lang tid, han har ferdigheter, han er i form og han har potensial.

Alle har lagt merke til skuddferdighetene hans. Verre er det å få øye på fotballklokskapen. Sammenhengen er som følger: Vi har lagt merke til de mange gode skuddene fordi han har vært fotballklok nok til å være i posisjoner der skuddfoten hans kommer til sin rett – altså i posisjoner der sjansene for å score er gode – og vært tøff nok til å fyre av. Han har også demonstrert klokskap med kloke løp uten ball og gode valg med ball.

At han er i form skulle bare mangle, for opphavet må være født i form og virker å ha vært i form siden fødselen. Da jeg spilte var det ingen som så så bunnsolide ut som Trond «Rambo» Henriksen. Som spiller fremsto han som en bevegelig granittblokk med spisse kanter over alt. Du visste det ville gjøre vondt å møte Trond i en duell, så det var bare å stålsette seg. Han va itj så gæli med ball heller, men jeg holder Markus for bedre hva det angår.

Potensial! Det gjelder vel ikke på a-landslaget? Jo. Det inngår i det utvidede kvalitetsbegrepet. Typer som ikke har vært i eller som har liten erfaring i internasjonale voksenselskap, men som man likevel tror kan klare seg godt nok. I så måte tror jeg Drillo gjør rett i å ta med seg Rambo 2.

Forresten: Det kallenavnet trekker jeg tilbake. Det er ikke dekkende for det jeg tenker på etter å ha sett unge Henriksen i år. Jeg synes han fortjener ett som lyder en smule mer elegant. Måtte han bare være like hard i panna (les: mentalt sterk) som han virker å være.

Jeg synes også han fortjener mer enn en sjanse før dom felles. Ikke fordi han er 18 år, men fordi selv de mest rutinerte kan ha en dårlig dag.