Category Archives: fotball

Fag og følelser

Da brannalarmen gikk under Cupfinaleseminaret, Norsk Fotballtrenerforenings (NFTs) årlige høydepunkt, traff jeg Drillo på utsiden av UBC på Ullevål Stadion. To ting var uklart: om bokladningen han skulle signere senere på dagen allerede var i lokalene, og om det faktisk var fyr i teltet.

Vel, det ble boksignering — uten ild og røyk.

Noen dager etter seminaret ble jeg bedt om å anmelde boken i NFTs fagblad Fotballtreneren. Så er gjort — innenfor begrensningens stramme krav (ca 500 ord).

Egil ”Drillo” OlsenOdd Harald HaugeSpill effektiv fotball – Drillos fotballfilosofi

Drillo har ikke byttet tema og ikke forandret mening. Det er soneforsvar og framoverfotball fra perm til perm. Drillo og forfatter Odd Harald Hauge har ingen forhåpninger om å «overbevise alle om at soneforsvar og framoverfotball er mest effektivt» (s. 9). Det mangler ikke på forsøk. «Heldigvis», står det på side 11, «finnes det etter hvert en del fakta, en del forskning, som understøtter bokas fotballfilosofi”. Hvis én spillestil er andre overlegen, burde forrige setning ha begynt med «selvsagt». Heldigvis står det at det ikke finnes et fasitsvar på hva som er effektiv fotball!

Jeg drar kjensel på fem av kapitlene fra boken Effektiv fotball (1994). Noen av dem, om spillestil (4), forsvarsspill (6) og overganger (9), er så forbilledlig skrevet at Drillo må ha sittet på fanget til Odd Harald da de ble til. Det er Drillo på sitt beste. Begrepsavklaringer, nyanser, forklaringer, utdypinger og presiseringer. Er hovedhensikten ved forsvarsspill å hindre scoringer imot eller å vinne ballen? Hva menes med gjennombrudd, dybde, bredde, konsentrering, balanse og ubalanse, sone og markering, formasjon og spillestil? Dette er balsam for gode diskusjoner. Men Drillo, Odd Harald og dere andre: Kan dere slutte å si/skrive ”gå(r) på løp”? Det er jo en meningsløshet.

Innimellom «høres» en litt hoverende stemme. Eksempelvis: I kapitlet om kampledelse er det to av tre tekstsider om hvor oppskrytt Drillo synes temaet er. I kapitlet om kunnskap, spenner Drillo ben på de tilnærmet teorifiendtlige. ”Det er faktisk all grunn til å tro at mange trenere i verdens store klubber virkelig ikke kan redegjøre for prinsippene i et soneforsvar” (s. 16).

Med fare for selv å hovere: Å kunne redegjøre for prinsippene i et soneforsvar er viktig, men ikke tilstrekkelig for å være en god trener. Og uten å være i nærheten av å hovere: Jeg skjønner at det er fristende å ta igjen for «best uten ball»-kritikken, men påstanden ”fotball er faktisk et spill uten ball” (s. 22) er rablende gal – selv om meningen er å anskueliggjøre hvor lite en spiller er borti BALLEN i løpet av en kamp!

Spill effektiv fotball er en lønnsomhetsbetraktning. Drillo gir FC Barcelona gjentatt skryt for å ha ”… tatt gjenvinningsfasen av spillet til et helt nytt nivå” og synes det er ”… mer imponerende (og langt mer resultatbringende) enn lagets overdrevne balltrilling” (s. 119). Ifølge Drillo burde laget ha utnyttet flere overgangsmuligheter/ubalanse hos motstanderne oftere. Kan gjenvinningene koste så mye at man ikke makter å utnytte overgangsmuligheter/ubalanse hver gang? Kan den ”overdrevne balltrillingen” være en årsak til at det skapes så mange muligheter til å utnytte ubalanse hos motstanderen? Kan de beste trenerne, spillerne og lagene i verden ha mer sans for 11. bud i bokens utmerkede bonuskapittel enn Drillo selv? Det som lyder: Nyt spillet!

Følgende er også velment, så vi ikke taper helheten av syne i jakten på mer effektiv fotball: Det er altså mer lønnsomt å tilbakebetale et banklån etter én dag enn etter 20 år. Men vi tar da vel ikke opp lån bare for å betale minst mulig i renter!

Om det lønner seg å lese boken? Jepp – med litt kritiske briller.

Opplysningstid

Utøvd selvgodhet brer om seg.

«I mitt hode er jeg den sterkeste av dem alle. Jeg trenger ikke Gullballen for å vise at jeg er nummer én», skal Zlatan ha sagt.

«Selv er han sikker på at han er tidenes fotballspiller. ‘Du har Maradona, Pelé, Cruyff, alle fantastiske spillere. Jeg mener jeg var bedre enn alle'», skal Gazza ha sagt.

Det er fristende å nestensitere en tredje: Åh, så trøtt jeg blir. Er det ingen doorman her?

Regner med at de kan telle

Den eller dem som oppdaterer nettsiden fcbarcelona.cat, er langt unna skrivesperrens begrensninger. Forståelig nok: De er travelt opptatt med å telle titler og rekorder – og omtale alt i hop.

Som eksempelvis at hele åtte av FC Barcelonas Champions League-vinnere i 2011 vant vm med Spania året før. Av andre som har gjort dette tidligere, nevner de spillere fra Italia (2006) og Milan (2007), Brasil (2002) og Milan (2003) samt Tyskland (1974) og Bayern München (1975).

Det viser seg også, har dem som har brukt kuleramme funnet ut, at FCB i gjennomsnitt har hatt ballen i 73,4 prosent av kampene (average possession). Det er sikkert riktig. Helt sikkert er det i hvert fall at vi bør slutte å jabbe om FCBs mange unødvendige pasninger. Det henger nemlig ikke på greip at et lag som vinner titler i bøtter og spann samtidig har gjort så mange unødvendige øvelser på sin vei. De såkalte unødvendighetene har en misjon. Det er nemlig ikke sånn – heller ikke i fotball – at bare man tar vekk et par «unødvendige» øvelser, så blir alt annet likt – og sluttresultatet dermed enda bedre. Av den grunn snakket læreren min på idrettsgym om fortreffelighetene ved lang arbeidsvei. Av den grunn er ikke den korteste og raskeste veien til motstandermålet alltid den beste og sikreste vei til gull og heder. De såkalt ekstremt gjennombruddshissige lagene – jeg kaller dem overgangshysteriske – gjør ofte feil i all sin travelhet. Feil må repareres, og reparasjoner tar som kjent tid.

Jeg teller ikke pasninger, ergo går jeg ikke god for average possession-prosenttallene til fcbarcelona.cat-skribentene. Men hvis de er riktige, er det det feil at de prosentvise forskjellene mellom FCB og det nest mest ballbesittende laget i Europa (Bayern München = 61,5 %) og ditto i Spania (Valencia = 57 %) er hhv. 12 prosent og 16,4 prosent. Hvis poenget var å skryte litt av egne meritter, og jeg utelukker ikke at det var hensikten, burde de ha skrevet hhv. 19,35 prosent og 28,77 prosent. De er høyere, enda mer å skryte av – og riktige. Skribentene i fcbarcelona.cat har regnet på forskjellene i prosentpoeng. Det er noe annet enn forskjellene i prosent – som de skriver. Også her utgjør altså poeng hele forskjellen.

Snusfornuft? Ikke tale om. Fanden ligger i detaljene. Tiqui-taca – det er bare å øve mer. Men fortsett å telle, er dere snille, for dermed kan vi både finne ut av og diskutere feil og fakta.

En ball, en plass og fire brasser

«Dere må jo komme til Norge en dag!» Mange er dem som har liret av seg strofen etter at klokken er blitt mye og drinkene mange. Vel tilbake fra ferie, er den glemt. Eller fortrengt. Det var jo ikke en done deal, som det heter, men et uttrykt ønske i lykkerus.

Annerledes har det gått etter at Oslo vest har spilt bortekamper mot Brasil øst. Etter utallige strandfotballkamper i Lyn-drakt – solens utgave, vel å merke, kritthvit og knallrød hud i stram og litt uryddig forening -, kom representantene fra vest til at de ville premiere brasiliansk briljans, overbærenhet og gjestfrihet: Velkommen til Oslo. Reise og opphold er bestilt og betalt. Dere bor hos oss. Vi kommer selvfølgelig til Brasil og henter dere.

Fotball er mer enn et spill om gjeve titler. Det holder med en ball og en plass – som blir en møteplass, som skaper relasjoner, som forener. Det skal TV 2 Sporten, sammen med Norsk Tipping, Norsk Toppfotball og Norges Fotballforbund, markere denne uken. Grasrotuka starter på Tippeligaens store dag – 16. mai-runden – som mer enn noen andre kampdager engasjerer og trekker folk til kamparenaene.

Det er supert at bedrifter og institusjoner belyser og markerer at fotball består av mye mer enn Tippeliga- og landslagsfotball. Det er beundringsverdig at privatpersoner gir noen få et minne for livet – fordi de en gang og tilfeldigvis begynte å spille fotball sammen på en strand i Brasil.

For akkurat nå er fire brasilianere i alderen 26-31 på plass i Oslo. De har aldri vært utenfor Brasils grenser. Sant å si har de knapt nok vært utenfor sin fødelandsbys grenser. De snakker kun portugisisk, har aldri reist med fly og aldri vært ombord i en båt. Fredag landet de på Oslo Lufthavn, med reisefølge, lørdag cruiset de rundt i Oslofjorden. De er allerede overveldet. Enda fotballens 16. mai-fest står for tur. For ikke å snakke om 17. mai-feiring i hovedstaden. Så følger Ullevaal Stadion-besøk, Stryn-tur, grilling med nye, men fjerne fotballvenner, før oppholdet rundes av med VIF-Molde.

Det er et vennepar som står for den gode gjerningen. Et par av den uvirkelig velmenende og rause sorten. M&J vet simpelthen ikke hva godt de skal gjøre for mennesker de bryr seg om. Og siden brasilianerne har vært så gjestfrie mot dem i Brasil, har de invitert dem hjem til seg. Det er rett og slett utrolig inkluderende. Akkurat som fotball, som inviterer og samler store og små – verden over – og som beriker livet deres.

Det er bare å bukke og takke. Obrigado, som Erinaldo, Beto, Cassio og Eduardo nå sier til frokost, lunsj og middag – og som de nynner langt inn i aftenssangen.

Fotball som fluepapir

«Fotball er som fluepapir på folk med atferdsproblemer». Slik konkluderte en god venn for noen år siden. Jeg kjenner henne som skvær og velmenenende, men også som en sylskarp analytiker. Riktig nok hadde jeg, da dommen hennes falt, opplevd både ufinheter og usportsligheter innen fotball. Men det til tross: Jeg hadde behov for å opplyse henne om noen av lagspillet fotballs mange fortreffeligheter – også for samfunnet for øvrig. Eksempelvis: Hvordan alt og alle blir bedre når man lærer seg balansekunsten det er å ivareta egeninteresser OG hensynta kollektivets interesser.

Etter å ha vært vitne til en studie i atal oppførsel før, under og etter Real Madrid-FC Barcelona-kampene, ledet an av bjellesauen i det som omtales mind games, er det mye som taler for at analysen hennes står seg. Noen av representantene for Spanias to fotballflaggskip har fremvist atferd av simpleste skuffe.

Vi må tåle litt når vi deltar i fotballspill, for i ethvert spill er det om å gjøre å vinne. Men helt kritikkløse må vi aldri bli. For spill kjennetegnes også ved at det er regler. Skrevne som uskrevne. Grove brudd på slike truer fotballspillets legitimitet, troverdighet, popularitet og anseelse. Det forutsettes rett og slett at aktørene forstår og aksepterer spillereglene – og at de utøver anstendig oppførsel i situasjoner der regler ikke strekker til. I motsatt fall blir det bare tull. Bare trist. For det er jo ikke annet enn trist at en praktscoring av Messi knapt nok huskes. Drømmen om slike scoringer er jo noe av det som trekker de håpefulle til fotballens løkker og ballbinger.

Fair play er ikke tatt ut av luften. Men det er heller ikke noe verdt hvis det ikke utøves i praksis. Og enda tristere: Uten fair play blir ikke fotballen stort verdt, heller. Det har vi fått altfor mange synlige bevis på de seneste dagene.

Jeg tror ikke det som skjedde på Santiago Bernabeu eller Camp Nou gledet min venn det skapte grann. Hun har i hvert fall holdt seg for god til å melde «hva var det jeg sa?» – som det anstendige mennesket hun er. På den annen side: Jeg er ikke en gang sikker på om hun så på. Hun er ikke veldig fotballinteressert. Dessuten stoler hun vel på at analysen står seg. Hun så tross alt vm-finalen i 2010.

Bedre blir det ikke

Hvis du ikke så gårsdagens FC BarcelonaReal Madrid-kamp (El Clasico), har du bare én ting å gjøre: Skaff deg tilgang og se den.

Barcas prestasjon var en fotballoppvisning uten sidestykke. Real Madrid, ledet av Jose Mourinho – som nesten aldri taper, og som aldri har tapt med mange mål – ble bestemt, men elegant henvist til lærlingens plass: «Se og lær» var den korte og uuttalte meldingen. Fotball er som kjent et praktisk spill. Og Barca-spillerne har praktisert i årevis – på La Masia og på Camp Nou. I går var det perfekt.

Vi kan analysere Real Madrid til langt inn i aftenssangen. Vi kan finne feil og mangler. Vi kan hevde at Barcas spill lot seg gjøre fordi Reals motspill var som det var. Vi kan innbille oss at det går an å stanse alt og alle med formasjoner og strukturer. Men intet lag i verden ville ha maktet å stå i mot det Barcelona vartet opp med i går kveld. Barca var uvirkelig gode i alle spillets faser. Selv ikke en perfekt forsvarsplan og ditto gjennomføring demmer opp for slikt. Heldigvis – for fotballen.

Catalonias fotballstolthet virket som en velfungerende vifteanordning. Det haglet med initiativ foran, bak og ved siden av ballføreren. Det føk Barca-spillere inn bak Reals backfirer, mellom backfireren og midtbanetrioen, ut i bredden – samtidig. Fra start til slutt. Alle som én var spillbare. Og ballen gikk som kula i et flipperspill. Tiqui taca kaller de det. Barca hadde monopol på ballen. Real Madrids drakter var til slutt stryketørre etter «sentrifugeringen».

Fem sto det på måltavla til slutt. 5-0. Cinco-Cero. Ikke mot reservelaget til et bedriftslag i Oslo, men mot selveste Real Madrid. Makan!

Betyr det at Barca vinner ligaen? Nei – ikke nødvendigvis. Men akkurat i dag er det bare å si tiqui taca og takk. Tusen takk for i går.

Før helgen uttalte jeg til blaugrana.no at «alle som spiller fotball drømmer om å vinne ved å spille som Barca gjør». Drøm videre. Det er ikke meg i mot om flere lag får drømmen sin oppfylt. Det er bare å øve.

Dette var vakkert – og effektivt. Bedre blir det ikke!