Category Archives: FC Barcelona

Fag og følelser

Da brannalarmen gikk under Cupfinaleseminaret, Norsk Fotballtrenerforenings (NFTs) årlige høydepunkt, traff jeg Drillo på utsiden av UBC på Ullevål Stadion. To ting var uklart: om bokladningen han skulle signere senere på dagen allerede var i lokalene, og om det faktisk var fyr i teltet.

Vel, det ble boksignering — uten ild og røyk.

Noen dager etter seminaret ble jeg bedt om å anmelde boken i NFTs fagblad Fotballtreneren. Så er gjort — innenfor begrensningens stramme krav (ca 500 ord).

Egil ”Drillo” OlsenOdd Harald HaugeSpill effektiv fotball – Drillos fotballfilosofi

Drillo har ikke byttet tema og ikke forandret mening. Det er soneforsvar og framoverfotball fra perm til perm. Drillo og forfatter Odd Harald Hauge har ingen forhåpninger om å «overbevise alle om at soneforsvar og framoverfotball er mest effektivt» (s. 9). Det mangler ikke på forsøk. «Heldigvis», står det på side 11, «finnes det etter hvert en del fakta, en del forskning, som understøtter bokas fotballfilosofi”. Hvis én spillestil er andre overlegen, burde forrige setning ha begynt med «selvsagt». Heldigvis står det at det ikke finnes et fasitsvar på hva som er effektiv fotball!

Jeg drar kjensel på fem av kapitlene fra boken Effektiv fotball (1994). Noen av dem, om spillestil (4), forsvarsspill (6) og overganger (9), er så forbilledlig skrevet at Drillo må ha sittet på fanget til Odd Harald da de ble til. Det er Drillo på sitt beste. Begrepsavklaringer, nyanser, forklaringer, utdypinger og presiseringer. Er hovedhensikten ved forsvarsspill å hindre scoringer imot eller å vinne ballen? Hva menes med gjennombrudd, dybde, bredde, konsentrering, balanse og ubalanse, sone og markering, formasjon og spillestil? Dette er balsam for gode diskusjoner. Men Drillo, Odd Harald og dere andre: Kan dere slutte å si/skrive ”gå(r) på løp”? Det er jo en meningsløshet.

Innimellom «høres» en litt hoverende stemme. Eksempelvis: I kapitlet om kampledelse er det to av tre tekstsider om hvor oppskrytt Drillo synes temaet er. I kapitlet om kunnskap, spenner Drillo ben på de tilnærmet teorifiendtlige. ”Det er faktisk all grunn til å tro at mange trenere i verdens store klubber virkelig ikke kan redegjøre for prinsippene i et soneforsvar” (s. 16).

Med fare for selv å hovere: Å kunne redegjøre for prinsippene i et soneforsvar er viktig, men ikke tilstrekkelig for å være en god trener. Og uten å være i nærheten av å hovere: Jeg skjønner at det er fristende å ta igjen for «best uten ball»-kritikken, men påstanden ”fotball er faktisk et spill uten ball” (s. 22) er rablende gal – selv om meningen er å anskueliggjøre hvor lite en spiller er borti BALLEN i løpet av en kamp!

Spill effektiv fotball er en lønnsomhetsbetraktning. Drillo gir FC Barcelona gjentatt skryt for å ha ”… tatt gjenvinningsfasen av spillet til et helt nytt nivå” og synes det er ”… mer imponerende (og langt mer resultatbringende) enn lagets overdrevne balltrilling” (s. 119). Ifølge Drillo burde laget ha utnyttet flere overgangsmuligheter/ubalanse hos motstanderne oftere. Kan gjenvinningene koste så mye at man ikke makter å utnytte overgangsmuligheter/ubalanse hver gang? Kan den ”overdrevne balltrillingen” være en årsak til at det skapes så mange muligheter til å utnytte ubalanse hos motstanderen? Kan de beste trenerne, spillerne og lagene i verden ha mer sans for 11. bud i bokens utmerkede bonuskapittel enn Drillo selv? Det som lyder: Nyt spillet!

Følgende er også velment, så vi ikke taper helheten av syne i jakten på mer effektiv fotball: Det er altså mer lønnsomt å tilbakebetale et banklån etter én dag enn etter 20 år. Men vi tar da vel ikke opp lån bare for å betale minst mulig i renter!

Om det lønner seg å lese boken? Jepp – med litt kritiske briller.

Regner med at de kan telle

Den eller dem som oppdaterer nettsiden fcbarcelona.cat, er langt unna skrivesperrens begrensninger. Forståelig nok: De er travelt opptatt med å telle titler og rekorder – og omtale alt i hop.

Som eksempelvis at hele åtte av FC Barcelonas Champions League-vinnere i 2011 vant vm med Spania året før. Av andre som har gjort dette tidligere, nevner de spillere fra Italia (2006) og Milan (2007), Brasil (2002) og Milan (2003) samt Tyskland (1974) og Bayern München (1975).

Det viser seg også, har dem som har brukt kuleramme funnet ut, at FCB i gjennomsnitt har hatt ballen i 73,4 prosent av kampene (average possession). Det er sikkert riktig. Helt sikkert er det i hvert fall at vi bør slutte å jabbe om FCBs mange unødvendige pasninger. Det henger nemlig ikke på greip at et lag som vinner titler i bøtter og spann samtidig har gjort så mange unødvendige øvelser på sin vei. De såkalte unødvendighetene har en misjon. Det er nemlig ikke sånn – heller ikke i fotball – at bare man tar vekk et par «unødvendige» øvelser, så blir alt annet likt – og sluttresultatet dermed enda bedre. Av den grunn snakket læreren min på idrettsgym om fortreffelighetene ved lang arbeidsvei. Av den grunn er ikke den korteste og raskeste veien til motstandermålet alltid den beste og sikreste vei til gull og heder. De såkalt ekstremt gjennombruddshissige lagene – jeg kaller dem overgangshysteriske – gjør ofte feil i all sin travelhet. Feil må repareres, og reparasjoner tar som kjent tid.

Jeg teller ikke pasninger, ergo går jeg ikke god for average possession-prosenttallene til fcbarcelona.cat-skribentene. Men hvis de er riktige, er det det feil at de prosentvise forskjellene mellom FCB og det nest mest ballbesittende laget i Europa (Bayern München = 61,5 %) og ditto i Spania (Valencia = 57 %) er hhv. 12 prosent og 16,4 prosent. Hvis poenget var å skryte litt av egne meritter, og jeg utelukker ikke at det var hensikten, burde de ha skrevet hhv. 19,35 prosent og 28,77 prosent. De er høyere, enda mer å skryte av – og riktige. Skribentene i fcbarcelona.cat har regnet på forskjellene i prosentpoeng. Det er noe annet enn forskjellene i prosent – som de skriver. Også her utgjør altså poeng hele forskjellen.

Snusfornuft? Ikke tale om. Fanden ligger i detaljene. Tiqui-taca – det er bare å øve mer. Men fortsett å telle, er dere snille, for dermed kan vi både finne ut av og diskutere feil og fakta.

Bravo Barça

Sånn kan det altså gjøres. Det fordrer «bare» at man har egenskaper og ferdigheter til å dempe en ball.

Jeg tenker ikke på FC Barcelonas oppvisning i gårsdagens kvartfinalekamp mot Shakhtar Donetsk i Champions League, men om mesterstykket ungdomslaget i den katalanske klubben sto for her om dagen. Eller rettere sagt om den klokskapen, prinsippfastheten, integriteten og legitimiteten lagets trener utøvde – den tidligere FC Barcelona-spilleren Sergi Barjuan.

Altså: Motstanderlagets keeper lå nede og vred seg i smerter. FCB-spilleren viste ingen nåde og banket ballen i mål. Har vi sett noe lignende før? Jepp. Men til forskjell fra 2009-eksemplet, tipper jeg at FCBs målscorer er cirka 16 år.

Ja, og så var det en ting til. For hva gjorde FCB-trener Barjuan? Han vedtok, på stedet, at motstanderlaget uhindret og ganske umiddelbart, dvs. rett fra avspark, skulle få score.

Så kom Sandro Rosell på banen. Presidenten i FC Barcelona. Han hadde behov for å beklage at han hadde vært sleivkjeftet og hånlig da han sa at FC Barcelona kom til å vinne Copa del Rey-finalen 5-0 (mot Real Madrid, samme resultat som da lagene møttes på Camp Nou i fjor). Det var ikke slik en representant for klubben skulle oppføre seg, aller minst presidenten i klubben som er mer enn en klubb. Presidenten viste derfor til ungdomslagets trener, før han la til: That is the sort of attitude that demonstrates our values.

Jeg har besøkt en del klubber i vinter. Grasrota, som det heter. Det har vært veldig trivelig og lærerikt. Jeg har blant annet fått med meg at holdninger er et populært tema. I hvert fall etter engasjement og interesse på møtene å dømme. Det holder ikke med en halvtime når spørsmålene som skal diskuteres er: Hva står denne klubben for? Er dere enige om kjørereglene i klubben og for de respektive lagene (ledere, trenere, spillere som foresatte)? Har alle forstått og akseptert dem? Hvilke konsekvenser skal det få når noen åpenbart trer ut av enighetsområdet? Hvordan har dere tenkt å håndheve og etterleve dette i praksis?

Jeg står inne for at det har vært veldig trivelig og lærerikt å være på besøk. Jeg har også forstått at noen synes det har vært litt ubehagelig når jeg har konfrontert dem med konkrete eksempler. For igjen: Hva er konsekvensen(e) ved brudd på kjørereglene?

For det å håndheve og etterleve verdier og kjøreregler er en særdeles praktisk øvelse. Når enigheten og aksepten er på plass, må det handles. Hvis verdiene og kjørereglene skal svinge i takt med stillingen i de enkelte kampene, snakker vi jo om det motsatte av «attitude that demonstrates our values». Det er jo meningsløst å stå for noe i teorien eller inne på klubbhuset, hvis intet av dette skal gjelde eller få konsekvenser ute i praksis. Da blir jo holdninger, fair play og dess like bare liggende i feite dokumentarkiver og uttrykt i teite festtaler. Det blir bare snakk.

Og før jeg gir meg: I et intervju med en av trenerne på akademiet til FCB, leste jeg om noen av deres kjøreregler: 1) Vi skal alltid oppføre oss bedre enn motstanderen, 2) vi skal alltid spille på den måten vi trener på å spille, og 3) vi vil alltid forsøke å vinne kampene vi spiller. Men vi vil ikke 3) uten at 1) og 2) er oppfylt.

Nå vet jeg ikke om eller eventuelt hvordan Barjuan tok for seg målscoreren, men denne må jo uansett ha lært av hendelsen. Jeg tror ikke han hadde vært i nærheten av det laget ellers. Så tungnemme spillere satser de vel ikke på!

Til dere andre: Fortsatt god kamp.

Renner ’em i senk!

Det er alltid noe å lære av de beste. For selv når det kladder for Barcelona, viser de klasse. Som i går, mot Athletic.

For har vi ikke sett det tusenvis av ganger: Et lag dominerer spillet. Det fører kampen, men stanger og stanger mot motstanderens mur. Så, når det endelig får den etterlengtede scoringen, trekker det seg tilbake for å ri på ledelsen. Laget som lenge har spilt fotball, går over til å sparke fotball.

Jeg har sett Barcelona bedre enn i går, men glimtvis var det igjen briljant. Som ved den første scoringen: Xavi til Alves (hårfint i offside, riktig nok) til Villa. 1-0 i det 4. minuttet.

Ingen har maken til kombinasjonsspill. Barcelona har tatt opp arven etter de sovjetrussiske rekkene med henholdsvis Petrov og Krutov i front. Sistnevnte spilte ishockey og det sa klikk-klakk. Barcelonas ballmonopolspill kalles tiqui taca.

Athletic utlignet på straffe i det 50. minutt. Barcelona kjørte på for å få 2-1. De kjørte seg også fast. Det løsnet ikke før i det 78. minutt. Da scoret Messi sitt 25. ligamål for sesongen.

Det heter seg at FC Barcelona er mer enn en klubb (més que un club). Sikkert er det i hvert fall at de vil mer enn andre klubber. For der altfor mange lag ville ha halt i land ledelsen med evakuering, ballsparking og uthaling av tiden, fortsatte Barcelona å renne motstanderen i senk.

Det er jo idioti å risikere noe når man går opp til 2-1 bare 12 minutter før slutt, resonnerer de fleste. Det eneste fornuftige er å trekke seg tilbake, er konklusjonen. I Barcelona tenker de annerledes: Det er jo idioti å invitere motstanderen inn i kampen igjen. Nå vil de angripe fordi de må. De må våge mer og satse alt for å få poeng. Derfor: Vi nekter dem å angripe ved å beholde ballen. Vi har hatt full kontroll lenge, og vi kan fortsette å kontrollere dette helt inn. Vi fratar dem ethvert håp. Vi fortsetter å kjøre rundt med dem og over dem.

Tiqui taca. 2-1. Slutt.

Bedre blir det ikke

Hvis du ikke så gårsdagens FC BarcelonaReal Madrid-kamp (El Clasico), har du bare én ting å gjøre: Skaff deg tilgang og se den.

Barcas prestasjon var en fotballoppvisning uten sidestykke. Real Madrid, ledet av Jose Mourinho – som nesten aldri taper, og som aldri har tapt med mange mål – ble bestemt, men elegant henvist til lærlingens plass: «Se og lær» var den korte og uuttalte meldingen. Fotball er som kjent et praktisk spill. Og Barca-spillerne har praktisert i årevis – på La Masia og på Camp Nou. I går var det perfekt.

Vi kan analysere Real Madrid til langt inn i aftenssangen. Vi kan finne feil og mangler. Vi kan hevde at Barcas spill lot seg gjøre fordi Reals motspill var som det var. Vi kan innbille oss at det går an å stanse alt og alle med formasjoner og strukturer. Men intet lag i verden ville ha maktet å stå i mot det Barcelona vartet opp med i går kveld. Barca var uvirkelig gode i alle spillets faser. Selv ikke en perfekt forsvarsplan og ditto gjennomføring demmer opp for slikt. Heldigvis – for fotballen.

Catalonias fotballstolthet virket som en velfungerende vifteanordning. Det haglet med initiativ foran, bak og ved siden av ballføreren. Det føk Barca-spillere inn bak Reals backfirer, mellom backfireren og midtbanetrioen, ut i bredden – samtidig. Fra start til slutt. Alle som én var spillbare. Og ballen gikk som kula i et flipperspill. Tiqui taca kaller de det. Barca hadde monopol på ballen. Real Madrids drakter var til slutt stryketørre etter «sentrifugeringen».

Fem sto det på måltavla til slutt. 5-0. Cinco-Cero. Ikke mot reservelaget til et bedriftslag i Oslo, men mot selveste Real Madrid. Makan!

Betyr det at Barca vinner ligaen? Nei – ikke nødvendigvis. Men akkurat i dag er det bare å si tiqui taca og takk. Tusen takk for i går.

Før helgen uttalte jeg til blaugrana.no at «alle som spiller fotball drømmer om å vinne ved å spille som Barca gjør». Drøm videre. Det er ikke meg i mot om flere lag får drømmen sin oppfylt. Det er bare å øve.

Dette var vakkert – og effektivt. Bedre blir det ikke!