Category Archives: champions league

Regner med at de kan telle

Den eller dem som oppdaterer nettsiden fcbarcelona.cat, er langt unna skrivesperrens begrensninger. Forståelig nok: De er travelt opptatt med å telle titler og rekorder – og omtale alt i hop.

Som eksempelvis at hele åtte av FC Barcelonas Champions League-vinnere i 2011 vant vm med Spania året før. Av andre som har gjort dette tidligere, nevner de spillere fra Italia (2006) og Milan (2007), Brasil (2002) og Milan (2003) samt Tyskland (1974) og Bayern München (1975).

Det viser seg også, har dem som har brukt kuleramme funnet ut, at FCB i gjennomsnitt har hatt ballen i 73,4 prosent av kampene (average possession). Det er sikkert riktig. Helt sikkert er det i hvert fall at vi bør slutte å jabbe om FCBs mange unødvendige pasninger. Det henger nemlig ikke på greip at et lag som vinner titler i bøtter og spann samtidig har gjort så mange unødvendige øvelser på sin vei. De såkalte unødvendighetene har en misjon. Det er nemlig ikke sånn – heller ikke i fotball – at bare man tar vekk et par «unødvendige» øvelser, så blir alt annet likt – og sluttresultatet dermed enda bedre. Av den grunn snakket læreren min på idrettsgym om fortreffelighetene ved lang arbeidsvei. Av den grunn er ikke den korteste og raskeste veien til motstandermålet alltid den beste og sikreste vei til gull og heder. De såkalt ekstremt gjennombruddshissige lagene – jeg kaller dem overgangshysteriske – gjør ofte feil i all sin travelhet. Feil må repareres, og reparasjoner tar som kjent tid.

Jeg teller ikke pasninger, ergo går jeg ikke god for average possession-prosenttallene til fcbarcelona.cat-skribentene. Men hvis de er riktige, er det det feil at de prosentvise forskjellene mellom FCB og det nest mest ballbesittende laget i Europa (Bayern München = 61,5 %) og ditto i Spania (Valencia = 57 %) er hhv. 12 prosent og 16,4 prosent. Hvis poenget var å skryte litt av egne meritter, og jeg utelukker ikke at det var hensikten, burde de ha skrevet hhv. 19,35 prosent og 28,77 prosent. De er høyere, enda mer å skryte av – og riktige. Skribentene i fcbarcelona.cat har regnet på forskjellene i prosentpoeng. Det er noe annet enn forskjellene i prosent – som de skriver. Også her utgjør altså poeng hele forskjellen.

Snusfornuft? Ikke tale om. Fanden ligger i detaljene. Tiqui-taca – det er bare å øve mer. Men fortsett å telle, er dere snille, for dermed kan vi både finne ut av og diskutere feil og fakta.

Fotball som fluepapir

«Fotball er som fluepapir på folk med atferdsproblemer». Slik konkluderte en god venn for noen år siden. Jeg kjenner henne som skvær og velmenenende, men også som en sylskarp analytiker. Riktig nok hadde jeg, da dommen hennes falt, opplevd både ufinheter og usportsligheter innen fotball. Men det til tross: Jeg hadde behov for å opplyse henne om noen av lagspillet fotballs mange fortreffeligheter – også for samfunnet for øvrig. Eksempelvis: Hvordan alt og alle blir bedre når man lærer seg balansekunsten det er å ivareta egeninteresser OG hensynta kollektivets interesser.

Etter å ha vært vitne til en studie i atal oppførsel før, under og etter Real Madrid-FC Barcelona-kampene, ledet an av bjellesauen i det som omtales mind games, er det mye som taler for at analysen hennes står seg. Noen av representantene for Spanias to fotballflaggskip har fremvist atferd av simpleste skuffe.

Vi må tåle litt når vi deltar i fotballspill, for i ethvert spill er det om å gjøre å vinne. Men helt kritikkløse må vi aldri bli. For spill kjennetegnes også ved at det er regler. Skrevne som uskrevne. Grove brudd på slike truer fotballspillets legitimitet, troverdighet, popularitet og anseelse. Det forutsettes rett og slett at aktørene forstår og aksepterer spillereglene – og at de utøver anstendig oppførsel i situasjoner der regler ikke strekker til. I motsatt fall blir det bare tull. Bare trist. For det er jo ikke annet enn trist at en praktscoring av Messi knapt nok huskes. Drømmen om slike scoringer er jo noe av det som trekker de håpefulle til fotballens løkker og ballbinger.

Fair play er ikke tatt ut av luften. Men det er heller ikke noe verdt hvis det ikke utøves i praksis. Og enda tristere: Uten fair play blir ikke fotballen stort verdt, heller. Det har vi fått altfor mange synlige bevis på de seneste dagene.

Jeg tror ikke det som skjedde på Santiago Bernabeu eller Camp Nou gledet min venn det skapte grann. Hun har i hvert fall holdt seg for god til å melde «hva var det jeg sa?» – som det anstendige mennesket hun er. På den annen side: Jeg er ikke en gang sikker på om hun så på. Hun er ikke veldig fotballinteressert. Dessuten stoler hun vel på at analysen står seg. Hun så tross alt vm-finalen i 2010.