Alle innlegg av Bengt Eriksen

Bengt Eriksen er fotballekspert i TV 2 Sporten, er utdannet økonom og fotballtrener, er vokst opp på Oppsal og i Vålerengens Idrettsforening og har trent Drøbak/Frogn og Skeid i Adeccoligaen og Tippeligaen.

Jeg valgte meg Cruyff

Hva svarer du på spørsmålet ”hvem er verdens beste fotballspiller gjennom tidene?”. Spørsmålet er ubesvarlig. Like fullt: Jeg landet på mannen som er personifiseringen av ”hjernen i laget” – altså Johan Cruyff.

Hvem andre har ledet an så arrogant, så elegant, så selvsikkert, så majestetisk og på en så fotballrevolusjonerende måte (totalvoetball)? Hvem andre har trenerlegenden Rinus ”Generalen” Michels’ ord på at ”han er fra en annen planet”? Hvem andre har vunnet Ballon d’Or (Gullballen) tre ganger?

Vel, den siste er enkel: Marco van Basten og Michel Platini, hvorav sistnevnte er den eneste som har vunnet den tre ganger på rad. Mange har ment mye om Platini som Uefa-president, men som spiller var han mesterlig. Messi kan for øvrig kopiere Platinis tre-på-rad ved kommende kåring.

Hvem andre har åpnet en vm-finale på den måten Cruyff gjorde i 1974?

Den er også enkel: Ingen. Har’u sett på makan (klikk på vindu 21 og sjekk videosnutten)? Og da Cruyff ble felt av Uli Hoeness (nei, ikke Berti Vogts!), hadde ikke vertsnasjonen Vest-Tyskland vært borti ballen – i en vm-finale, i München!

Må jeg forklare hvorfor jeg ikke valgte meg Pelé, Maradona, Messi, Best eller andre? Nei. Det er like fåfengt som å forklare hvorfor jeg valgte meg Cruyff – ”Pytagoras i støvler”, som nrk.no omtaler ham som. Jeg klarte bare ikke å unngå å fremheve en som har vært representanten for ”beautiful football” fremfor noen. Men jeg ser at jeg da trekker inn treneren Cruyff også, hvilket ligger litt utenfor spørsmålet.

Anbefalt lektyre i romjulen: Ajax Barcelona Cruyff – The ABC of An Obstinate Maestro (Frits Barend, Henk van Dorp).

Fortsatt god jul.

Fag og følelser

Da brannalarmen gikk under Cupfinaleseminaret, Norsk Fotballtrenerforenings (NFTs) årlige høydepunkt, traff jeg Drillo på utsiden av UBC på Ullevål Stadion. To ting var uklart: om bokladningen han skulle signere senere på dagen allerede var i lokalene, og om det faktisk var fyr i teltet.

Vel, det ble boksignering — uten ild og røyk.

Noen dager etter seminaret ble jeg bedt om å anmelde boken i NFTs fagblad Fotballtreneren. Så er gjort — innenfor begrensningens stramme krav (ca 500 ord).

Egil ”Drillo” OlsenOdd Harald HaugeSpill effektiv fotball – Drillos fotballfilosofi

Drillo har ikke byttet tema og ikke forandret mening. Det er soneforsvar og framoverfotball fra perm til perm. Drillo og forfatter Odd Harald Hauge har ingen forhåpninger om å «overbevise alle om at soneforsvar og framoverfotball er mest effektivt» (s. 9). Det mangler ikke på forsøk. «Heldigvis», står det på side 11, «finnes det etter hvert en del fakta, en del forskning, som understøtter bokas fotballfilosofi”. Hvis én spillestil er andre overlegen, burde forrige setning ha begynt med «selvsagt». Heldigvis står det at det ikke finnes et fasitsvar på hva som er effektiv fotball!

Jeg drar kjensel på fem av kapitlene fra boken Effektiv fotball (1994). Noen av dem, om spillestil (4), forsvarsspill (6) og overganger (9), er så forbilledlig skrevet at Drillo må ha sittet på fanget til Odd Harald da de ble til. Det er Drillo på sitt beste. Begrepsavklaringer, nyanser, forklaringer, utdypinger og presiseringer. Er hovedhensikten ved forsvarsspill å hindre scoringer imot eller å vinne ballen? Hva menes med gjennombrudd, dybde, bredde, konsentrering, balanse og ubalanse, sone og markering, formasjon og spillestil? Dette er balsam for gode diskusjoner. Men Drillo, Odd Harald og dere andre: Kan dere slutte å si/skrive ”gå(r) på løp”? Det er jo en meningsløshet.

Innimellom «høres» en litt hoverende stemme. Eksempelvis: I kapitlet om kampledelse er det to av tre tekstsider om hvor oppskrytt Drillo synes temaet er. I kapitlet om kunnskap, spenner Drillo ben på de tilnærmet teorifiendtlige. ”Det er faktisk all grunn til å tro at mange trenere i verdens store klubber virkelig ikke kan redegjøre for prinsippene i et soneforsvar” (s. 16).

Med fare for selv å hovere: Å kunne redegjøre for prinsippene i et soneforsvar er viktig, men ikke tilstrekkelig for å være en god trener. Og uten å være i nærheten av å hovere: Jeg skjønner at det er fristende å ta igjen for «best uten ball»-kritikken, men påstanden ”fotball er faktisk et spill uten ball” (s. 22) er rablende gal – selv om meningen er å anskueliggjøre hvor lite en spiller er borti BALLEN i løpet av en kamp!

Spill effektiv fotball er en lønnsomhetsbetraktning. Drillo gir FC Barcelona gjentatt skryt for å ha ”… tatt gjenvinningsfasen av spillet til et helt nytt nivå” og synes det er ”… mer imponerende (og langt mer resultatbringende) enn lagets overdrevne balltrilling” (s. 119). Ifølge Drillo burde laget ha utnyttet flere overgangsmuligheter/ubalanse hos motstanderne oftere. Kan gjenvinningene koste så mye at man ikke makter å utnytte overgangsmuligheter/ubalanse hver gang? Kan den ”overdrevne balltrillingen” være en årsak til at det skapes så mange muligheter til å utnytte ubalanse hos motstanderen? Kan de beste trenerne, spillerne og lagene i verden ha mer sans for 11. bud i bokens utmerkede bonuskapittel enn Drillo selv? Det som lyder: Nyt spillet!

Følgende er også velment, så vi ikke taper helheten av syne i jakten på mer effektiv fotball: Det er altså mer lønnsomt å tilbakebetale et banklån etter én dag enn etter 20 år. Men vi tar da vel ikke opp lån bare for å betale minst mulig i renter!

Om det lønner seg å lese boken? Jepp – med litt kritiske briller.

Opplysningstid

Utøvd selvgodhet brer om seg.

«I mitt hode er jeg den sterkeste av dem alle. Jeg trenger ikke Gullballen for å vise at jeg er nummer én», skal Zlatan ha sagt.

«Selv er han sikker på at han er tidenes fotballspiller. ‘Du har Maradona, Pelé, Cruyff, alle fantastiske spillere. Jeg mener jeg var bedre enn alle'», skal Gazza ha sagt.

Det er fristende å nestensitere en tredje: Åh, så trøtt jeg blir. Er det ingen doorman her?

Er det over alt?

Har Molde allerede gullet i lommen? Er Start og Sarpsborg 08 sjanseløse i kampen om å overleve? Er det bare formaliteter og trivialiteter igjen av Tippeligasesongen 2011?

Ja. Trolig. Nei, heldigvis ikke.

Jeg kan vanskelig se at noen skal ta igjen Molde. Med 8 poeng ned til Tromsø på annenplass (TIL har en hengekamp), skal det godt gjøres å miste grepet. For det er lie som tyder på at Molde skal snuble. De har en bred stall, og den er robust med tanke på skader og karantener. Dessuten viser spillerne tilpasningsdyktighet i ulike roller. Jeg tror ikke et øyeblikk på at Ole Gunnar Solskjær «tar av» før tiden, og jeg tror han har forberedt alle i MFK på hva det innebærer å stå distansen samt forskjellen på å banke på døra til gullet og sparke inn døra til gullbeholdningen.

TIL var bunnsolide i starten og nektet å tape. På de første ti kampene sto de med 6-4-0 (22 p.). De neste ti gav 4-2-4 (14 p.). Høgli- og Reginiussen-exiten forklarer en del. Dernest: Borte har TIL kapret kun 7 av 27 oppnåelige poeng (B-snitt = 0,78), hjemme laget tatt 29 av 33 mulige poeng (H-snitt = 2,64). TIL har ti kamper igjen, fire hjemme og seks borte.

Og nei, jeg tror heller ikke det er noen andre lag som tar igjen Molde.

I bunnen svinger det mer. Sogndal har tatt 6 poeng på de to seneste kampene (2-0 Start og 3-0 LSK), mens Sarpsborg 08 tapte både for VIF og Start. Sistnevnte fikk altså sin første ligaseier under Mons Ivar Mjelde på sjette forsøk. Men med Sogndal og Odd på 23 poeng, spørs det om det er tid og kamper igjen for Start (17 p.) og Sarpsborg 08 (16 p.). Hvis Sogndal og Odd karer til seg 6 poeng hver, må Start og Sarpsborg 08 ha hhv. 13 og 14 poeng. Start har til alt overmål bare ni forsøk igjen.

Spekulasjoner, fremskrivninger og antakelser er hva de er: Mer eller mindre kvalifiserte spådommer. «Det eneste som overrasker meg i fotball er at folk blir overrasket», sa tidligere Swansea-manager John Toshack. Jeg har minnet meg selv om det utsagnet flere ganger i år, derfor var jeg godt rustet da RBK feide inn 7 på Odd.

Før sesongen trodde jeg ikke Molde skulle ta gull. Jeg trodde dessuten at Sogndal ville rykke ned. Til gjengjeld trodde jeg ikke at jeg skulle få oppleve så store svingninger i prestasjoner og resultater. I den tredje sesongen med 16 lag i Tippeligaen, ender gullaget opp med færre poeng enn i de to foregående sesongene (hhv. 69 og 68 p.), mens bunnlaget ender opp med flere poeng enn i de to foregående sesongene (hhv. 16 og 12 p.).

«Slapp av, Pål. Om hundre år er alt glemt!» En fattig trøst, men også lærerens knallharde dom da kompisen min fikk igjen matteprøven. Molde FK feiret hundreårsjubileum tidligere i år. Jeg tror det blir mer feiring. Og at ingen i Molde noen gang vil glemme det som skjedde etter hundre år.

Frihet under ansvar

Det høres så flott ut. Enhver kan gjøre som han vil bare han bruker sunn fornuft og ikke skader seg selv eller andre. Er ikke det en grei leveregel?

En kompis jobbet for noen år siden i finansmiljøet i London. Antrekket var pinstripe mandag-fredag. Helt til ledelsen innførte casual friday. Det gikk ikke bra. Noen droppet slipset. Det var grei skuring. Andre kom i jeans. Det var også ok, forutsatt at de var uten hull og ikke altfor slitte, selvfølgelig. Men: Så kom det en i singlet og bermudashorts. Da opphørte ordningen.

Svaret på spørsmålet må bli: Jo, men med «frihet under ansvar» hører det med noe. Eksempler, presiseringer og konkretiseringer på hva som er hhv. akseptabel og uakseptabel atferd. Og ikke minst: Konsekvenser ved det siste. Med det får «frihet under ansvar» et innhold. Det blir forutsigbart. Noe det er mulig å innrette seg etter. For om man ikke har mange og strenge regler, må man i det minste ha retningslinjer. I motsatt fall blir det bare rot. Det fører til misforståelser og leder til ansvarsfraskrivelser. Da dukker nemlig mannen i singlet og bermudashorts opp igjen. Og ikke bare det, han kommer til å påberope seg å være i god tro.

Da journalisten ringte og spurte hva jeg synes om at landslagsspillerne var på bytur fire dager før kampen mot Danmark, ble jeg nesten svar skyldig. Men bare nesten.

Først av alt: Jeg avskyr fyll, liker ikke bråk og hærverk, synes spy er noe dritt, og jeg kan ikke fordra slendrian. Jeg er heller ikke veldig overbærende med folk som åpenbart bryter med etablerte kjøreregler. Hvis du har forstått og akseptert kjøreglene, har du å etterleve dem. I motsatt fall får du holde på et annet sted. Sånn er det bare.

Men altså:
1) Jeg var ikke til stede. Det jeg har sett, er at noen nettaviser nevner «landslagsspillere», «fest/bytur», «fire dager før kampen i Parken» og «på hotellet kl 0400». Det skal mer til for at jeg hopper i stolen. Dessuten: Avis er ikke Bevis.
2) Ofte er slike omtaler stor ståhei for ingenting. At landslagsspillere er ute med eller blant «vanlige» folk, er ikke et problem i min bok. Det blir et problem hvis førstnevnte drikker seg snydens og av den grunn kaster opp på gatehjørnet, alternativt lager et helvetes bråk på hotellet eller river ned rommet. Og topper det hele med å skjene ut på treningsfeltet påfølgende dag.
3) Problemstillingen er en smule søkt. For: Det fremstilles som hylende feil å vise seg på byen etter et tap og/eller hvis påfølgende kamp ender med tap. Det fremstilles alltid som en gladsak etter en seier (Se, her fester de med fansen!) eller hvis påfølgende sak ender med seier. Det er på tide å bestemme seg: Er det akseptabelt at landslagsspillere er ute etter en øl (jeg tenker ikke på fylleslag), eller er det det ikke?

Brann-spillerne fikk tyn i mediene for å ha gått på byen etter 0-6 mot Lyn i juni 2007. Noe så useriøst, liksom. Var det noen som nevnte den byturen da de samme spillerne vant gull i november samme år (Branns første siden 1963!)? Hva om vi snur vi på det: Kan den byturen ha bidratt til at gullet kom hem? For noen kan det siste høres ut som en spøk, men altså: Hvis det er et poeng å korte ned tiden med armene over hodet etter en seier – fokusere på neste arbeidsoppgave, som det heter -, må det også være et poeng å korte ned tiden med hengehode etter et tap. Det kan gjøres på mange måter. Å ta noen skravleøl med lagkamerater kan være en langt bedre metode enn å sture på hotellrommet.

Alternativene til å gå en tur på byen etter en landskamp, er mange. Ett av dem er å krangle med romkameraten om hvem som skal styre fjernkontrollen – for n-te kvelden på rad. Det kan man bli litt tussete av.

Men: Det er ikke snerpete å fortelle eventuelle byvandrere at de har å være tilbake på hotellet til et gitt klokkeslett. Såpass må spillere tåle – og innrette seg etter. Landslagsledelsen har forsømt seg dersom den ikke har sagt noe mer enn «frihet under ansvar». Det blir altfor løs snipp – altfor vagt.

Fotnote:
Det er kort vei fra Kristian IVs gate til Aker Brygge. Men si meg, bodde ikke landslaget på Fornebu i en periode – blant annet for å unngå byvandring? Var alt bedre da?

Sodavand med sidevogn

Uttrykket er dansk – hva ellers! – og jeg så det første gang i en avis. Bladfyken som dekket treningen til FC København, under Ståle Solbakkens ledelse, rapporterte om en straffesparkkonkurranse. Vinneren ble belønnet med en sodavand og et stykke slik, altså en brus og slikkeri av et eller annet slag.

Gode kombinasjoner går aldri ut på dato. Det gjør heller ikke spillere med ekstremt gode relasjoner. Det betinger «bare» at de har komplementære eller relasjonelle ferdigheter. Som Iversen-Sunde i RBK, Keegan-Toshack i Liverpool, Shaw-Withe i Aston Villa, Gunnarsson-Nannskog i Stabæk (eksemplene ble til etter innfallsmetoden og listen er langtfra uttømmende).

Noen av oss har gjentatte ganger snakket om kombinasjonen Moa-Carew. I gårsdagens kamp mot Island fikk vi se noen eksempler på hvorfor. Den fotraske, fotballkloke sniken Moa, med sine rappe vendinger og innsideskudd, sammen med store, sterke og hurtige Carew. Carew opp i duell, med Moa sirklende rundt ham klar til å fange nedfallsfrukten. Bak, ved siden av eller rett foran duellen. Eller – etter innlegg fra kant: Moa med en tå foran motstandernes, eller Carew et hode over alle.

Men det er jo forsøkt før og ikke alltid med hell, kan det innvendes. Riktig. I motsetning til de nevnte kombinasjonene, spiller ikke Moa og Carew sammen på et klubblag. Det har de aldri gjort. Det nevnes fordi gjenkjennelse og gjentakelse er hovedingredienser i kunsten å mestre noe. Duoen som utgjorde Norges spisspar i sluttminuttene av gårsdagens kamp, har rett og slett for få stunder sammen. Det har – foreløpig – blitt med sporadiske treff på landslagssamlinger. Apropos: Hvor lang tid og hvor mange forsøk trengte John Arne Riise og Morten Gamst Pedersen på å få asfaltert og valset den varslede motorveien på landslagets venstreside?

Ble jeg sikrere på Moa-Carew-kombinasjonens fortreffeligheter etter det jeg så i går? Nei. Det ble kun en bekreftelse. Men mind you, som det heter, for i går hadde Carew ekstremt mye å bevise. Forrige gang han var på landslagssamling, ble det stort sett ikke snakket om annet enn en mann ute av form og om bilringer. Det var til og med dem som mente han var ferdig som landslagets lokomotiv. Etter det har han åpenbart trent. I går hadde han rett og slett bestemt seg. Og i motsetning til mange andre, fikk han sagt mye på kort tid. Omtrent som en dommer i en amerikansk rettssal, henvendt mot juryen, kom det kjapt og kontant: What say you! Carew svarte med et uuttalt retorisk spørsmål (derav utropstegn i stedet for spørsmålstegn.)

At situasjonen som førte til straffespark skulle by seg i de få minuttene Carew fikk spille, er litt tilfeldig. Men igjen: Tilfeldigheter og litt flaks spiller fortsatt en rolle i fotball. At en revansjesugen Carew grep muligheten, var hverken tilfeldig eller overraskende. Store gutter gråter som kjent ikke, de tar igjen. Sidevognen fulgte opp fra straffemerket.

Feltarbeid

I går besøkte jeg Sarpsborg 08. Jeg har ikke besøkt Start og Kristiansand i år. Det er noe av forklaringen på at jeg har mer tro på Sarpsborg enn Start kommende søndag.

Jeg parkerte rett foran hovedinngangen til Sarpsborg stadion i 1415-tiden. Det var ingen å se på banen eller i garderobeområdet. Først etter 15 minutter fant jeg trener Roar Johansen. Han satt i en brakke 70 m til høyre for hovedinngangen.

Roar fortalte om klubbens visjoner, verdier og strategier. Om hvordan han og laget hans jobber. Hva de vektlegger på og utenfor banen. Etter to timer med en berikende og hyggelig Sarpsborg 08- og fotballprat, var det klart for trening. De trener 1600 der i gården, forstår dere, for spillerne studerer eller jobber på dagtid.

Da treningsøkten tok til, rigget jeg meg til på tribunen. Jeg liker å sitte alene når jeg skal se fotball. Fanden ligger som kjent i detaljene. Det gikk ikke her – og takk for det. Jeg fikk salte kringler til kaffen av supportersjefen og gode historier av Kolbjørn Nilsen – han er faren til sportslig leder Bjørn Inge og onkelen til Jørn Andersen, men først og fremst en keeperlegende i Sarpsborg. Han hadde både spilt med og mot min far på 60-tallet; med på B-landslaget (det het så) og mot VIF. Det jeg ikke så, fikk jeg høre. Men ikke noe trappesladder.

Som nevnt: Jeg har ikke besøkt Start i år. Derfor har jeg hverken sett Start, Knut Tørum eller Mons Ivar Mjelde i aksjon på hjemlig treningsfelt. Men jeg har sett lagets mange forsøk på å spille fotball. Det har sant å si ikke sett veldig bra ut siden de feide banen med Viking. Ja, også har jeg hørt og sett Mons Ivars uttalelser i tv-ruta/avisene.

Jeg må være så ærlig å si at jeg har fått tak i lite annet budskap enn hardere jobbing og mer løping, at Mons Ivar ikke kan trylle og at Start-spillerne har for dårlig pust.

Det er ikke en treners jobb å tilfredsstille mitt informasjonsbehov. Han primæroppgave er å sørge for at spillerne får det de trenger. I så måte er det bare å håpe, for Starts del, at de får noe annet enn meg. Noe enkelt og konkret å jobbe med for å komme ut av hengemyra. Noe de med stor sannsynlighet kan mestre, som de kan øve på, som det er mulig å få til i kamp og som kan holde til poengfangst.

Alle skjønner at det er herr MIM, ikke madame Mim med tryllestaven, som trener Start. Han kan ha rett i at spillerne har for dårlig pust. Men slike uttalelser etterlater et inntrykk av håpløshet. Noe som ligger utenfor Mons Ivars påvirkningsområde den tiden og de kampene som er igjen. Men hvis det er noe Start ikke trenger, er det påminnelser om hvordan tilstanden burde ha vært. De må klynge seg til en enkel, konkret plan – som alle forstår nødvendigheten av, erkjenner og aksepterer – og stå sammen om den. Måtte Mons Ivar ha kommunisert noe i nærheten av det i garderoben. I motsatt fall ser det mørkt ut på Sørlandet. For akkurat nå fosser vannet inn i fotballsjekta på Sørlandet.

Jeg led med dem på Fosshaugane Campus. Forstå meg rett: Jeg ønsker Sogndal alt vel og gratulerer nok en gang med velfortjente 3 poeng, men alle som har vært borti fotball så at det hverken var en plan eller glød å spore i det Start leverte. Og bare for å ha nevnt det: En troverdig plan pleier å gi bluss på lampen.

Hva mener jeg med enkelt? Eksempelvis: Finner du ikke pasningsalternativer i nærområdet, midtstopper Mathisen, så spill ballen opp på banen. Det er mindre farlig å tape ballen der enn 30 meter fra eget mål. Oppspillspunktet bør hete Årst, og han må ikke la seg friste, samvittighetsfull som han er, til å hjelpe til for mye for nært eget mål. Da forsvinner nettopp oppspillspunktet. Dessuten kan motstanderlaget komme med flere i angrep hvis Årst blir med for ofte hjem. Pusten og tempoet later til å være ok og bra hos Asante og Hoff. De må orke både løp og returløp. Når Start vinner ballen, bør Hoff komme seg hurtig i nærheten av Årst. Asante får dra seg ut på kant. Hvis Asante klarer å vaske frem fem brukbare innlegg til/mot Årst, med Hoff i nærområdet, kan Start skape trøbbel for noen hver. Også Sarpsborg 08.

Hva taler for Sarpsborg 08? Hoås er tilbake. Han var det mot VIF i forrige runde, men det var en innkjøringsrunde etter skadeavbrekk. Hoås er helt sentral i sarpingenes angrepsspill; han kan holde på ballen, flikke den i bakrom, dytte i støtte (fulgt opp med umiddelbare lengderetningsløp og -pasninger fra andre), dra av motstandere og avslutte. Med mindre det ligger til rette for det siste, må lagkameratene reagere og posisjonere seg hver gang ballen er på vei til Hoås; i støtte, inn bak Starts B4, rundt på kant for innlegg. Dette, i tillegg hurtige gjenvinninger, var Sarpsborg 08s varemerke i begynnelsen av sesongen. Ja, også balltrillingen for å finne gode åpninger til eksempelvis Wiig.

Tør sarpingene å gå ut som mot Start forrige gang? Vet ikke, men det hadde vært tøft – av Sarpsborg 08 og for Start.

Feltarbeid? Ja, begge lagene må våge seg over til og helst inn i motstanderens straffefelt. Blir det første målet vinner?

Kvalitetstesting

Drillo ønsket seg en god prestasjon mot Tsjekkia. Han fikk ønsket sitt oppfylt. Og tre mål på kjøpet. Kan det bli bedre?

Det er alltid viktigst å vinne, sier noen. Er det virkelig det – i treningskamper? Er ikke slike til for å øve seg, da?

Å se på resultatet er en nyttig øvelse. Du må tross alt leve med det. Å bare se på resultatet, er som å bare vurdere pris når du skal kjøpe pølser. Det kan bli skjebnesvangert, for de skal tross alt svelges.

Treningskamper er kvalitetstester. Eksempelvis: Om måten å forsvare seg og angripe på holder vann (også når motspillet er annerledes), om den enkelte er god nok i sin rolle (ville det ha vært bedre med ham i en annen rolle?), om relasjonene funker, om avstandene i og mellom ledd er tilfredsstillende for å skape en slagkraftig enhet.

Bekreftelser er stikkordet. Onsdag fikk Drillo plenty av slike – med positive fortegn. Hva forteller denne kampen oss før Norge møter Island (H), Danmark (B) og Kypros (H)? At Norge er solide i forsvar, farlige på (offensive) dødballer, mestrer kontrings-/overgangsspillet ganske godt, evner å spille seg til sjanser mot etablert forsvar, har flere strenger å spille på enn Hangeland, Riise/Gamst Pedersen og Carew – eksempelvis Demidov, Høgli og Moa.

Videre: Norge har scoret i 19 og holdt nullen i 9 av 24 kamper siden Drillo overtok i 2009. Med 3-0 på onsdag må vi tilbake til vm-kvaliken mot Skottland på Ullevaal i 2009 for å finne et bedre resultat (4-0). Og, for dem som er overtroiske, klabbet Norge til et såret Frankrike før det ble tre strake seire i em-kvaliken. Også i den kampen var det en tomålsscorer (Huseklepp).

Med andre ord: Resultatet var godt. Prestasjonene var gode – til dels veldig gode. Gode opplevelser og bekreftelser er innkassert. Det gjenstår å se om dette kan gjenskapes. Og om det holder å gjenskape det mot hhv. islandsk, dansk og kypriotisk takt og tone. I motsatt fall må Norge by på andre boller enn dem som ble servert onsdag.

Igjen: Kan det bli bedre? Ja. Alltid.

Streikerunden

I disse dager spilles noen av 9. runde-kampene i Tippeligaen – den såkalte streikerunden. En tidligere informasjonssjef i FC Lyn Oslo, nå kommunikasjonsrådgiver annetsteds, hengte meg ut til tørk som «dresskledt arbeiderklassesønn» med «merkelige holdninger» etter at jeg kom med en kort og umiddelbar kommentar om noe av grunnlaget for streiken (fritt utstyrsvalg). Det begynner å bli varmt å henge her, så jeg har behov for å kvele en gjesp.

For det er minst to ting Lyn-avlederen ikke vil forstå – til tross for at han må ha fått med seg at han ikke er alene om å være en tidligere FC Lyn Oslo-ansatt: 1) En klubbs inntekter bør være minst like høye som kostnadene. 2) Utøveres rett til å velge utstyr dreier seg om penger (hva ellers?).

Klubben får utstyr og penger fra utstyrsleverandøren. Spillerne får utstyret, pengene havner i klubbkassa. En stor andel av pengene i kassa går med til spillerlønninger. Resten går med til å drive klubben.

Hvis spillerne får inngå egne utstyrsavtaler, f.eks. fotballstøvler fra en annen utstyrsleverandør enn klubbens topp-til-tå-leverandør, får klubben mindre penger fra utstyrsleverandøren. Det blir altså mindre penger i kassa, mens det som skal ut – lønn og resten – er uendret.

Hva skjer da?

Selv en normalbegavet gutt fra østkanten i Oslo – som ikke nødvendigvis er det samme som en arbeiderklassesønn – er i stand til å skjønne det opplagte. (I Spania, Tyskland og England, der spillerlønningene er høyere, utgjør utstyrsleverandørenes prosentvise økonomiske bidrag langt mindre enn i Norge. Det er en av grunnene til at det er lettere å akseptere individuelle utstyrsavtaler.)

Det er litt sent, for ikke å si særdeles frekt, å dra frem ”klumpfot”-kortet – i solidaritetens navn og med Niso og LO på laget – etter at lønnsbetingelsene til den enkelte er jekket opp ved hjelp av agenter, rådgivere og tilbud fra andre klubber. For: Når alle med friske ben har forsynt seg, er det ikke noe igjen til dem med ”klumpfot”.

Hvis fottøy og annet utstyr er så viktig for spillerne, hvorfor er ikke det et brennhett tema i de individuelle (lønns)forhandlingene? Hvorfor sier ikke spillerne – hver i sær – at uten sånne støvler eller slike keeperhansker, må jeg spille et annet sted?

Jeg kjenner ikke en klubbleder som synes det er bra at den mest dyrebare arbeidskraften har uegnet utstyr. Men det var dette med å få inn nok penger, da – til å lønne spillerne og drive klubben – og finne ut hvordan disse pengene skal anvendes for at den enkelte, laget og klubben skal bli best mulig. I dag og i morgen!

Hvis den nåværende kommunikasjonsrådgiveren fortsatt sliter med å forstå økonomiske tyngdelover, minner jeg om han som hoppet fra taket av en høyblokk og som for hver etasje han passerte, sa: «Det går fortsatt bra!».

Skjønt, han har vel hørt den før!

Regner med at de kan telle

Den eller dem som oppdaterer nettsiden fcbarcelona.cat, er langt unna skrivesperrens begrensninger. Forståelig nok: De er travelt opptatt med å telle titler og rekorder – og omtale alt i hop.

Som eksempelvis at hele åtte av FC Barcelonas Champions League-vinnere i 2011 vant vm med Spania året før. Av andre som har gjort dette tidligere, nevner de spillere fra Italia (2006) og Milan (2007), Brasil (2002) og Milan (2003) samt Tyskland (1974) og Bayern München (1975).

Det viser seg også, har dem som har brukt kuleramme funnet ut, at FCB i gjennomsnitt har hatt ballen i 73,4 prosent av kampene (average possession). Det er sikkert riktig. Helt sikkert er det i hvert fall at vi bør slutte å jabbe om FCBs mange unødvendige pasninger. Det henger nemlig ikke på greip at et lag som vinner titler i bøtter og spann samtidig har gjort så mange unødvendige øvelser på sin vei. De såkalte unødvendighetene har en misjon. Det er nemlig ikke sånn – heller ikke i fotball – at bare man tar vekk et par «unødvendige» øvelser, så blir alt annet likt – og sluttresultatet dermed enda bedre. Av den grunn snakket læreren min på idrettsgym om fortreffelighetene ved lang arbeidsvei. Av den grunn er ikke den korteste og raskeste veien til motstandermålet alltid den beste og sikreste vei til gull og heder. De såkalt ekstremt gjennombruddshissige lagene – jeg kaller dem overgangshysteriske – gjør ofte feil i all sin travelhet. Feil må repareres, og reparasjoner tar som kjent tid.

Jeg teller ikke pasninger, ergo går jeg ikke god for average possession-prosenttallene til fcbarcelona.cat-skribentene. Men hvis de er riktige, er det det feil at de prosentvise forskjellene mellom FCB og det nest mest ballbesittende laget i Europa (Bayern München = 61,5 %) og ditto i Spania (Valencia = 57 %) er hhv. 12 prosent og 16,4 prosent. Hvis poenget var å skryte litt av egne meritter, og jeg utelukker ikke at det var hensikten, burde de ha skrevet hhv. 19,35 prosent og 28,77 prosent. De er høyere, enda mer å skryte av – og riktige. Skribentene i fcbarcelona.cat har regnet på forskjellene i prosentpoeng. Det er noe annet enn forskjellene i prosent – som de skriver. Også her utgjør altså poeng hele forskjellen.

Snusfornuft? Ikke tale om. Fanden ligger i detaljene. Tiqui-taca – det er bare å øve mer. Men fortsett å telle, er dere snille, for dermed kan vi både finne ut av og diskutere feil og fakta.