Sodavand med sidevogn

Uttrykket er dansk – hva ellers! – og jeg så det første gang i en avis. Bladfyken som dekket treningen til FC København, under Ståle Solbakkens ledelse, rapporterte om en straffesparkkonkurranse. Vinneren ble belønnet med en sodavand og et stykke slik, altså en brus og slikkeri av et eller annet slag.

Gode kombinasjoner går aldri ut på dato. Det gjør heller ikke spillere med ekstremt gode relasjoner. Det betinger «bare» at de har komplementære eller relasjonelle ferdigheter. Som Iversen-Sunde i RBK, Keegan-Toshack i Liverpool, Shaw-Withe i Aston Villa, Gunnarsson-Nannskog i Stabæk (eksemplene ble til etter innfallsmetoden og listen er langtfra uttømmende).

Noen av oss har gjentatte ganger snakket om kombinasjonen Moa-Carew. I gårsdagens kamp mot Island fikk vi se noen eksempler på hvorfor. Den fotraske, fotballkloke sniken Moa, med sine rappe vendinger og innsideskudd, sammen med store, sterke og hurtige Carew. Carew opp i duell, med Moa sirklende rundt ham klar til å fange nedfallsfrukten. Bak, ved siden av eller rett foran duellen. Eller – etter innlegg fra kant: Moa med en tå foran motstandernes, eller Carew et hode over alle.

Men det er jo forsøkt før og ikke alltid med hell, kan det innvendes. Riktig. I motsetning til de nevnte kombinasjonene, spiller ikke Moa og Carew sammen på et klubblag. Det har de aldri gjort. Det nevnes fordi gjenkjennelse og gjentakelse er hovedingredienser i kunsten å mestre noe. Duoen som utgjorde Norges spisspar i sluttminuttene av gårsdagens kamp, har rett og slett for få stunder sammen. Det har – foreløpig – blitt med sporadiske treff på landslagssamlinger. Apropos: Hvor lang tid og hvor mange forsøk trengte John Arne Riise og Morten Gamst Pedersen på å få asfaltert og valset den varslede motorveien på landslagets venstreside?

Ble jeg sikrere på Moa-Carew-kombinasjonens fortreffeligheter etter det jeg så i går? Nei. Det ble kun en bekreftelse. Men mind you, som det heter, for i går hadde Carew ekstremt mye å bevise. Forrige gang han var på landslagssamling, ble det stort sett ikke snakket om annet enn en mann ute av form og om bilringer. Det var til og med dem som mente han var ferdig som landslagets lokomotiv. Etter det har han åpenbart trent. I går hadde han rett og slett bestemt seg. Og i motsetning til mange andre, fikk han sagt mye på kort tid. Omtrent som en dommer i en amerikansk rettssal, henvendt mot juryen, kom det kjapt og kontant: What say you! Carew svarte med et uuttalt retorisk spørsmål (derav utropstegn i stedet for spørsmålstegn.)

At situasjonen som førte til straffespark skulle by seg i de få minuttene Carew fikk spille, er litt tilfeldig. Men igjen: Tilfeldigheter og litt flaks spiller fortsatt en rolle i fotball. At en revansjesugen Carew grep muligheten, var hverken tilfeldig eller overraskende. Store gutter gråter som kjent ikke, de tar igjen. Sidevognen fulgte opp fra straffemerket.