Er det over alt?

Har Molde allerede gullet i lommen? Er Start og Sarpsborg 08 sjanseløse i kampen om å overleve? Er det bare formaliteter og trivialiteter igjen av Tippeligasesongen 2011?

Ja. Trolig. Nei, heldigvis ikke.

Jeg kan vanskelig se at noen skal ta igjen Molde. Med 8 poeng ned til Tromsø på annenplass (TIL har en hengekamp), skal det godt gjøres å miste grepet. For det er lie som tyder på at Molde skal snuble. De har en bred stall, og den er robust med tanke på skader og karantener. Dessuten viser spillerne tilpasningsdyktighet i ulike roller. Jeg tror ikke et øyeblikk på at Ole Gunnar Solskjær «tar av» før tiden, og jeg tror han har forberedt alle i MFK på hva det innebærer å stå distansen samt forskjellen på å banke på døra til gullet og sparke inn døra til gullbeholdningen.

TIL var bunnsolide i starten og nektet å tape. På de første ti kampene sto de med 6-4-0 (22 p.). De neste ti gav 4-2-4 (14 p.). Høgli- og Reginiussen-exiten forklarer en del. Dernest: Borte har TIL kapret kun 7 av 27 oppnåelige poeng (B-snitt = 0,78), hjemme laget tatt 29 av 33 mulige poeng (H-snitt = 2,64). TIL har ti kamper igjen, fire hjemme og seks borte.

Og nei, jeg tror heller ikke det er noen andre lag som tar igjen Molde.

I bunnen svinger det mer. Sogndal har tatt 6 poeng på de to seneste kampene (2-0 Start og 3-0 LSK), mens Sarpsborg 08 tapte både for VIF og Start. Sistnevnte fikk altså sin første ligaseier under Mons Ivar Mjelde på sjette forsøk. Men med Sogndal og Odd på 23 poeng, spørs det om det er tid og kamper igjen for Start (17 p.) og Sarpsborg 08 (16 p.). Hvis Sogndal og Odd karer til seg 6 poeng hver, må Start og Sarpsborg 08 ha hhv. 13 og 14 poeng. Start har til alt overmål bare ni forsøk igjen.

Spekulasjoner, fremskrivninger og antakelser er hva de er: Mer eller mindre kvalifiserte spådommer. «Det eneste som overrasker meg i fotball er at folk blir overrasket», sa tidligere Swansea-manager John Toshack. Jeg har minnet meg selv om det utsagnet flere ganger i år, derfor var jeg godt rustet da RBK feide inn 7 på Odd.

Før sesongen trodde jeg ikke Molde skulle ta gull. Jeg trodde dessuten at Sogndal ville rykke ned. Til gjengjeld trodde jeg ikke at jeg skulle få oppleve så store svingninger i prestasjoner og resultater. I den tredje sesongen med 16 lag i Tippeligaen, ender gullaget opp med færre poeng enn i de to foregående sesongene (hhv. 69 og 68 p.), mens bunnlaget ender opp med flere poeng enn i de to foregående sesongene (hhv. 16 og 12 p.).

«Slapp av, Pål. Om hundre år er alt glemt!» En fattig trøst, men også lærerens knallharde dom da kompisen min fikk igjen matteprøven. Molde FK feiret hundreårsjubileum tidligere i år. Jeg tror det blir mer feiring. Og at ingen i Molde noen gang vil glemme det som skjedde etter hundre år.

Frihet under ansvar

Det høres så flott ut. Enhver kan gjøre som han vil bare han bruker sunn fornuft og ikke skader seg selv eller andre. Er ikke det en grei leveregel?

En kompis jobbet for noen år siden i finansmiljøet i London. Antrekket var pinstripe mandag-fredag. Helt til ledelsen innførte casual friday. Det gikk ikke bra. Noen droppet slipset. Det var grei skuring. Andre kom i jeans. Det var også ok, forutsatt at de var uten hull og ikke altfor slitte, selvfølgelig. Men: Så kom det en i singlet og bermudashorts. Da opphørte ordningen.

Svaret på spørsmålet må bli: Jo, men med «frihet under ansvar» hører det med noe. Eksempler, presiseringer og konkretiseringer på hva som er hhv. akseptabel og uakseptabel atferd. Og ikke minst: Konsekvenser ved det siste. Med det får «frihet under ansvar» et innhold. Det blir forutsigbart. Noe det er mulig å innrette seg etter. For om man ikke har mange og strenge regler, må man i det minste ha retningslinjer. I motsatt fall blir det bare rot. Det fører til misforståelser og leder til ansvarsfraskrivelser. Da dukker nemlig mannen i singlet og bermudashorts opp igjen. Og ikke bare det, han kommer til å påberope seg å være i god tro.

Da journalisten ringte og spurte hva jeg synes om at landslagsspillerne var på bytur fire dager før kampen mot Danmark, ble jeg nesten svar skyldig. Men bare nesten.

Først av alt: Jeg avskyr fyll, liker ikke bråk og hærverk, synes spy er noe dritt, og jeg kan ikke fordra slendrian. Jeg er heller ikke veldig overbærende med folk som åpenbart bryter med etablerte kjøreregler. Hvis du har forstått og akseptert kjøreglene, har du å etterleve dem. I motsatt fall får du holde på et annet sted. Sånn er det bare.

Men altså:
1) Jeg var ikke til stede. Det jeg har sett, er at noen nettaviser nevner «landslagsspillere», «fest/bytur», «fire dager før kampen i Parken» og «på hotellet kl 0400». Det skal mer til for at jeg hopper i stolen. Dessuten: Avis er ikke Bevis.
2) Ofte er slike omtaler stor ståhei for ingenting. At landslagsspillere er ute med eller blant «vanlige» folk, er ikke et problem i min bok. Det blir et problem hvis førstnevnte drikker seg snydens og av den grunn kaster opp på gatehjørnet, alternativt lager et helvetes bråk på hotellet eller river ned rommet. Og topper det hele med å skjene ut på treningsfeltet påfølgende dag.
3) Problemstillingen er en smule søkt. For: Det fremstilles som hylende feil å vise seg på byen etter et tap og/eller hvis påfølgende kamp ender med tap. Det fremstilles alltid som en gladsak etter en seier (Se, her fester de med fansen!) eller hvis påfølgende sak ender med seier. Det er på tide å bestemme seg: Er det akseptabelt at landslagsspillere er ute etter en øl (jeg tenker ikke på fylleslag), eller er det det ikke?

Brann-spillerne fikk tyn i mediene for å ha gått på byen etter 0-6 mot Lyn i juni 2007. Noe så useriøst, liksom. Var det noen som nevnte den byturen da de samme spillerne vant gull i november samme år (Branns første siden 1963!)? Hva om vi snur vi på det: Kan den byturen ha bidratt til at gullet kom hem? For noen kan det siste høres ut som en spøk, men altså: Hvis det er et poeng å korte ned tiden med armene over hodet etter en seier – fokusere på neste arbeidsoppgave, som det heter -, må det også være et poeng å korte ned tiden med hengehode etter et tap. Det kan gjøres på mange måter. Å ta noen skravleøl med lagkamerater kan være en langt bedre metode enn å sture på hotellrommet.

Alternativene til å gå en tur på byen etter en landskamp, er mange. Ett av dem er å krangle med romkameraten om hvem som skal styre fjernkontrollen – for n-te kvelden på rad. Det kan man bli litt tussete av.

Men: Det er ikke snerpete å fortelle eventuelle byvandrere at de har å være tilbake på hotellet til et gitt klokkeslett. Såpass må spillere tåle – og innrette seg etter. Landslagsledelsen har forsømt seg dersom den ikke har sagt noe mer enn «frihet under ansvar». Det blir altfor løs snipp – altfor vagt.

Fotnote:
Det er kort vei fra Kristian IVs gate til Aker Brygge. Men si meg, bodde ikke landslaget på Fornebu i en periode – blant annet for å unngå byvandring? Var alt bedre da?

Sodavand med sidevogn

Uttrykket er dansk – hva ellers! – og jeg så det første gang i en avis. Bladfyken som dekket treningen til FC København, under Ståle Solbakkens ledelse, rapporterte om en straffesparkkonkurranse. Vinneren ble belønnet med en sodavand og et stykke slik, altså en brus og slikkeri av et eller annet slag.

Gode kombinasjoner går aldri ut på dato. Det gjør heller ikke spillere med ekstremt gode relasjoner. Det betinger «bare» at de har komplementære eller relasjonelle ferdigheter. Som Iversen-Sunde i RBK, Keegan-Toshack i Liverpool, Shaw-Withe i Aston Villa, Gunnarsson-Nannskog i Stabæk (eksemplene ble til etter innfallsmetoden og listen er langtfra uttømmende).

Noen av oss har gjentatte ganger snakket om kombinasjonen Moa-Carew. I gårsdagens kamp mot Island fikk vi se noen eksempler på hvorfor. Den fotraske, fotballkloke sniken Moa, med sine rappe vendinger og innsideskudd, sammen med store, sterke og hurtige Carew. Carew opp i duell, med Moa sirklende rundt ham klar til å fange nedfallsfrukten. Bak, ved siden av eller rett foran duellen. Eller – etter innlegg fra kant: Moa med en tå foran motstandernes, eller Carew et hode over alle.

Men det er jo forsøkt før og ikke alltid med hell, kan det innvendes. Riktig. I motsetning til de nevnte kombinasjonene, spiller ikke Moa og Carew sammen på et klubblag. Det har de aldri gjort. Det nevnes fordi gjenkjennelse og gjentakelse er hovedingredienser i kunsten å mestre noe. Duoen som utgjorde Norges spisspar i sluttminuttene av gårsdagens kamp, har rett og slett for få stunder sammen. Det har – foreløpig – blitt med sporadiske treff på landslagssamlinger. Apropos: Hvor lang tid og hvor mange forsøk trengte John Arne Riise og Morten Gamst Pedersen på å få asfaltert og valset den varslede motorveien på landslagets venstreside?

Ble jeg sikrere på Moa-Carew-kombinasjonens fortreffeligheter etter det jeg så i går? Nei. Det ble kun en bekreftelse. Men mind you, som det heter, for i går hadde Carew ekstremt mye å bevise. Forrige gang han var på landslagssamling, ble det stort sett ikke snakket om annet enn en mann ute av form og om bilringer. Det var til og med dem som mente han var ferdig som landslagets lokomotiv. Etter det har han åpenbart trent. I går hadde han rett og slett bestemt seg. Og i motsetning til mange andre, fikk han sagt mye på kort tid. Omtrent som en dommer i en amerikansk rettssal, henvendt mot juryen, kom det kjapt og kontant: What say you! Carew svarte med et uuttalt retorisk spørsmål (derav utropstegn i stedet for spørsmålstegn.)

At situasjonen som førte til straffespark skulle by seg i de få minuttene Carew fikk spille, er litt tilfeldig. Men igjen: Tilfeldigheter og litt flaks spiller fortsatt en rolle i fotball. At en revansjesugen Carew grep muligheten, var hverken tilfeldig eller overraskende. Store gutter gråter som kjent ikke, de tar igjen. Sidevognen fulgte opp fra straffemerket.