Streikerunden

I disse dager spilles noen av 9. runde-kampene i Tippeligaen – den såkalte streikerunden. En tidligere informasjonssjef i FC Lyn Oslo, nå kommunikasjonsrådgiver annetsteds, hengte meg ut til tørk som “dresskledt arbeiderklassesønn” med “merkelige holdninger” etter at jeg kom med en kort og umiddelbar kommentar om noe av grunnlaget for streiken (fritt utstyrsvalg). Det begynner å bli varmt å henge her, så jeg har behov for å kvele en gjesp.

For det er minst to ting Lyn-avlederen ikke vil forstå – til tross for at han må ha fått med seg at han ikke er alene om å være en tidligere FC Lyn Oslo-ansatt: 1) En klubbs inntekter bør være minst like høye som kostnadene. 2) Utøveres rett til å velge utstyr dreier seg om penger (hva ellers?).

Klubben får utstyr og penger fra utstyrsleverandøren. Spillerne får utstyret, pengene havner i klubbkassa. En stor andel av pengene i kassa går med til spillerlønninger. Resten går med til å drive klubben.

Hvis spillerne får inngå egne utstyrsavtaler, f.eks. fotballstøvler fra en annen utstyrsleverandør enn klubbens topp-til-tå-leverandør, får klubben mindre penger fra utstyrsleverandøren. Det blir altså mindre penger i kassa, mens det som skal ut – lønn og resten – er uendret.

Hva skjer da?

Selv en normalbegavet gutt fra østkanten i Oslo – som ikke nødvendigvis er det samme som en arbeiderklassesønn – er i stand til å skjønne det opplagte. (I Spania, Tyskland og England, der spillerlønningene er høyere, utgjør utstyrsleverandørenes prosentvise økonomiske bidrag langt mindre enn i Norge. Det er en av grunnene til at det er lettere å akseptere individuelle utstyrsavtaler.)

Det er litt sent, for ikke å si særdeles frekt, å dra frem ”klumpfot”-kortet – i solidaritetens navn og med Niso og LO på laget – etter at lønnsbetingelsene til den enkelte er jekket opp ved hjelp av agenter, rådgivere og tilbud fra andre klubber. For: Når alle med friske ben har forsynt seg, er det ikke noe igjen til dem med ”klumpfot”.

Hvis fottøy og annet utstyr er så viktig for spillerne, hvorfor er ikke det et brennhett tema i de individuelle (lønns)forhandlingene? Hvorfor sier ikke spillerne – hver i sær – at uten sånne støvler eller slike keeperhansker, må jeg spille et annet sted?

Jeg kjenner ikke en klubbleder som synes det er bra at den mest dyrebare arbeidskraften har uegnet utstyr. Men det var dette med å få inn nok penger, da – til å lønne spillerne og drive klubben – og finne ut hvordan disse pengene skal anvendes for at den enkelte, laget og klubben skal bli best mulig. I dag og i morgen!

Hvis den nåværende kommunikasjonsrådgiveren fortsatt sliter med å forstå økonomiske tyngdelover, minner jeg om han som hoppet fra taket av en høyblokk og som for hver etasje han passerte, sa: “Det går fortsatt bra!”.

Skjønt, han har vel hørt den før!