Streikerunden

I disse dager spilles noen av 9. runde-kampene i Tippeligaen – den såkalte streikerunden. En tidligere informasjonssjef i FC Lyn Oslo, nå kommunikasjonsrådgiver annetsteds, hengte meg ut til tørk som «dresskledt arbeiderklassesønn» med «merkelige holdninger» etter at jeg kom med en kort og umiddelbar kommentar om noe av grunnlaget for streiken (fritt utstyrsvalg). Det begynner å bli varmt å henge her, så jeg har behov for å kvele en gjesp.

For det er minst to ting Lyn-avlederen ikke vil forstå – til tross for at han må ha fått med seg at han ikke er alene om å være en tidligere FC Lyn Oslo-ansatt: 1) En klubbs inntekter bør være minst like høye som kostnadene. 2) Utøveres rett til å velge utstyr dreier seg om penger (hva ellers?).

Klubben får utstyr og penger fra utstyrsleverandøren. Spillerne får utstyret, pengene havner i klubbkassa. En stor andel av pengene i kassa går med til spillerlønninger. Resten går med til å drive klubben.

Hvis spillerne får inngå egne utstyrsavtaler, f.eks. fotballstøvler fra en annen utstyrsleverandør enn klubbens topp-til-tå-leverandør, får klubben mindre penger fra utstyrsleverandøren. Det blir altså mindre penger i kassa, mens det som skal ut – lønn og resten – er uendret.

Hva skjer da?

Selv en normalbegavet gutt fra østkanten i Oslo – som ikke nødvendigvis er det samme som en arbeiderklassesønn – er i stand til å skjønne det opplagte. (I Spania, Tyskland og England, der spillerlønningene er høyere, utgjør utstyrsleverandørenes prosentvise økonomiske bidrag langt mindre enn i Norge. Det er en av grunnene til at det er lettere å akseptere individuelle utstyrsavtaler.)

Det er litt sent, for ikke å si særdeles frekt, å dra frem ”klumpfot”-kortet – i solidaritetens navn og med Niso og LO på laget – etter at lønnsbetingelsene til den enkelte er jekket opp ved hjelp av agenter, rådgivere og tilbud fra andre klubber. For: Når alle med friske ben har forsynt seg, er det ikke noe igjen til dem med ”klumpfot”.

Hvis fottøy og annet utstyr er så viktig for spillerne, hvorfor er ikke det et brennhett tema i de individuelle (lønns)forhandlingene? Hvorfor sier ikke spillerne – hver i sær – at uten sånne støvler eller slike keeperhansker, må jeg spille et annet sted?

Jeg kjenner ikke en klubbleder som synes det er bra at den mest dyrebare arbeidskraften har uegnet utstyr. Men det var dette med å få inn nok penger, da – til å lønne spillerne og drive klubben – og finne ut hvordan disse pengene skal anvendes for at den enkelte, laget og klubben skal bli best mulig. I dag og i morgen!

Hvis den nåværende kommunikasjonsrådgiveren fortsatt sliter med å forstå økonomiske tyngdelover, minner jeg om han som hoppet fra taket av en høyblokk og som for hver etasje han passerte, sa: «Det går fortsatt bra!».

Skjønt, han har vel hørt den før!

Regner med at de kan telle

Den eller dem som oppdaterer nettsiden fcbarcelona.cat, er langt unna skrivesperrens begrensninger. Forståelig nok: De er travelt opptatt med å telle titler og rekorder – og omtale alt i hop.

Som eksempelvis at hele åtte av FC Barcelonas Champions League-vinnere i 2011 vant vm med Spania året før. Av andre som har gjort dette tidligere, nevner de spillere fra Italia (2006) og Milan (2007), Brasil (2002) og Milan (2003) samt Tyskland (1974) og Bayern München (1975).

Det viser seg også, har dem som har brukt kuleramme funnet ut, at FCB i gjennomsnitt har hatt ballen i 73,4 prosent av kampene (average possession). Det er sikkert riktig. Helt sikkert er det i hvert fall at vi bør slutte å jabbe om FCBs mange unødvendige pasninger. Det henger nemlig ikke på greip at et lag som vinner titler i bøtter og spann samtidig har gjort så mange unødvendige øvelser på sin vei. De såkalte unødvendighetene har en misjon. Det er nemlig ikke sånn – heller ikke i fotball – at bare man tar vekk et par «unødvendige» øvelser, så blir alt annet likt – og sluttresultatet dermed enda bedre. Av den grunn snakket læreren min på idrettsgym om fortreffelighetene ved lang arbeidsvei. Av den grunn er ikke den korteste og raskeste veien til motstandermålet alltid den beste og sikreste vei til gull og heder. De såkalt ekstremt gjennombruddshissige lagene – jeg kaller dem overgangshysteriske – gjør ofte feil i all sin travelhet. Feil må repareres, og reparasjoner tar som kjent tid.

Jeg teller ikke pasninger, ergo går jeg ikke god for average possession-prosenttallene til fcbarcelona.cat-skribentene. Men hvis de er riktige, er det det feil at de prosentvise forskjellene mellom FCB og det nest mest ballbesittende laget i Europa (Bayern München = 61,5 %) og ditto i Spania (Valencia = 57 %) er hhv. 12 prosent og 16,4 prosent. Hvis poenget var å skryte litt av egne meritter, og jeg utelukker ikke at det var hensikten, burde de ha skrevet hhv. 19,35 prosent og 28,77 prosent. De er høyere, enda mer å skryte av – og riktige. Skribentene i fcbarcelona.cat har regnet på forskjellene i prosentpoeng. Det er noe annet enn forskjellene i prosent – som de skriver. Også her utgjør altså poeng hele forskjellen.

Snusfornuft? Ikke tale om. Fanden ligger i detaljene. Tiqui-taca – det er bare å øve mer. Men fortsett å telle, er dere snille, for dermed kan vi både finne ut av og diskutere feil og fakta.