En tøvete streik

Jeg har bare gode minner fra mitt kjære Hvide Sande på den danske vestkysten. Unntaket var og er dem som kom ut av kiosken på havnen med en kjeks/vaffel toppet med iskuler, «guf», syltetøy, sjokoladesaus, softis, strø og kokos-/sjokoladebolle – opptil flere ganger om dagen. Sagt enkelt: Mennesker uten magemål.

Har de ikke magemål de som har sendt Niso ut i krigen? Jeg har svart VG Nett om hva jeg synes tidligere i dag, og svaret mitt er et klart nei. «Jeg tror mange spillere oppdager at de lenge har hatt softis i den ene munnviken og bearnaise i den andre. De har hatt det så bra at de ikke helt skjønner det.» Jeg bebreider ikke journalisten, men jeg tror fortsatt jeg sa «har glemt» i stedet for «oppdager». Jeg unner fotballspillere, som alle andre, å ha riktig utstyr og ordnede forhold, men dette henger ikke på greip. De ser ikke konsekvensene av sine krav. Ei heller ser de sammenhenger. Siden jeg er litt travel og Martin Andresen sliter med poengsankingen om dagen, skal jeg gi han ett for denne oppsummeringen.

Jeg har ikke spurt dem, for brassene jeg skrev om her om dagen er på skitur på Stryn. Når jeg omsider får forklart dem hvorfor det ikke blir fotballrunde til helgen, tror jeg de kommer til å besvime. Enten det, eller så kommer de til å le seg ihjel. Begge deler er en smule alvorlig.

En ball, en plass og fire brasser

«Dere må jo komme til Norge en dag!» Mange er dem som har liret av seg strofen etter at klokken er blitt mye og drinkene mange. Vel tilbake fra ferie, er den glemt. Eller fortrengt. Det var jo ikke en done deal, som det heter, men et uttrykt ønske i lykkerus.

Annerledes har det gått etter at Oslo vest har spilt bortekamper mot Brasil øst. Etter utallige strandfotballkamper i Lyn-drakt – solens utgave, vel å merke, kritthvit og knallrød hud i stram og litt uryddig forening -, kom representantene fra vest til at de ville premiere brasiliansk briljans, overbærenhet og gjestfrihet: Velkommen til Oslo. Reise og opphold er bestilt og betalt. Dere bor hos oss. Vi kommer selvfølgelig til Brasil og henter dere.

Fotball er mer enn et spill om gjeve titler. Det holder med en ball og en plass – som blir en møteplass, som skaper relasjoner, som forener. Det skal TV 2 Sporten, sammen med Norsk Tipping, Norsk Toppfotball og Norges Fotballforbund, markere denne uken. Grasrotuka starter på Tippeligaens store dag – 16. mai-runden – som mer enn noen andre kampdager engasjerer og trekker folk til kamparenaene.

Det er supert at bedrifter og institusjoner belyser og markerer at fotball består av mye mer enn Tippeliga- og landslagsfotball. Det er beundringsverdig at privatpersoner gir noen få et minne for livet – fordi de en gang og tilfeldigvis begynte å spille fotball sammen på en strand i Brasil.

For akkurat nå er fire brasilianere i alderen 26-31 på plass i Oslo. De har aldri vært utenfor Brasils grenser. Sant å si har de knapt nok vært utenfor sin fødelandsbys grenser. De snakker kun portugisisk, har aldri reist med fly og aldri vært ombord i en båt. Fredag landet de på Oslo Lufthavn, med reisefølge, lørdag cruiset de rundt i Oslofjorden. De er allerede overveldet. Enda fotballens 16. mai-fest står for tur. For ikke å snakke om 17. mai-feiring i hovedstaden. Så følger Ullevaal Stadion-besøk, Stryn-tur, grilling med nye, men fjerne fotballvenner, før oppholdet rundes av med VIF-Molde.

Det er et vennepar som står for den gode gjerningen. Et par av den uvirkelig velmenende og rause sorten. M&J vet simpelthen ikke hva godt de skal gjøre for mennesker de bryr seg om. Og siden brasilianerne har vært så gjestfrie mot dem i Brasil, har de invitert dem hjem til seg. Det er rett og slett utrolig inkluderende. Akkurat som fotball, som inviterer og samler store og små – verden over – og som beriker livet deres.

Det er bare å bukke og takke. Obrigado, som Erinaldo, Beto, Cassio og Eduardo nå sier til frokost, lunsj og middag – og som de nynner langt inn i aftenssangen.

Fotball som fluepapir

«Fotball er som fluepapir på folk med atferdsproblemer». Slik konkluderte en god venn for noen år siden. Jeg kjenner henne som skvær og velmenenende, men også som en sylskarp analytiker. Riktig nok hadde jeg, da dommen hennes falt, opplevd både ufinheter og usportsligheter innen fotball. Men det til tross: Jeg hadde behov for å opplyse henne om noen av lagspillet fotballs mange fortreffeligheter – også for samfunnet for øvrig. Eksempelvis: Hvordan alt og alle blir bedre når man lærer seg balansekunsten det er å ivareta egeninteresser OG hensynta kollektivets interesser.

Etter å ha vært vitne til en studie i atal oppførsel før, under og etter Real Madrid-FC Barcelona-kampene, ledet an av bjellesauen i det som omtales mind games, er det mye som taler for at analysen hennes står seg. Noen av representantene for Spanias to fotballflaggskip har fremvist atferd av simpleste skuffe.

Vi må tåle litt når vi deltar i fotballspill, for i ethvert spill er det om å gjøre å vinne. Men helt kritikkløse må vi aldri bli. For spill kjennetegnes også ved at det er regler. Skrevne som uskrevne. Grove brudd på slike truer fotballspillets legitimitet, troverdighet, popularitet og anseelse. Det forutsettes rett og slett at aktørene forstår og aksepterer spillereglene – og at de utøver anstendig oppførsel i situasjoner der regler ikke strekker til. I motsatt fall blir det bare tull. Bare trist. For det er jo ikke annet enn trist at en praktscoring av Messi knapt nok huskes. Drømmen om slike scoringer er jo noe av det som trekker de håpefulle til fotballens løkker og ballbinger.

Fair play er ikke tatt ut av luften. Men det er heller ikke noe verdt hvis det ikke utøves i praksis. Og enda tristere: Uten fair play blir ikke fotballen stort verdt, heller. Det har vi fått altfor mange synlige bevis på de seneste dagene.

Jeg tror ikke det som skjedde på Santiago Bernabeu eller Camp Nou gledet min venn det skapte grann. Hun har i hvert fall holdt seg for god til å melde «hva var det jeg sa?» – som det anstendige mennesket hun er. På den annen side: Jeg er ikke en gang sikker på om hun så på. Hun er ikke veldig fotballinteressert. Dessuten stoler hun vel på at analysen står seg. Hun så tross alt vm-finalen i 2010.