Bravo Barça

Sånn kan det altså gjøres. Det fordrer «bare» at man har egenskaper og ferdigheter til å dempe en ball.

Jeg tenker ikke på FC Barcelonas oppvisning i gårsdagens kvartfinalekamp mot Shakhtar Donetsk i Champions League, men om mesterstykket ungdomslaget i den katalanske klubben sto for her om dagen. Eller rettere sagt om den klokskapen, prinsippfastheten, integriteten og legitimiteten lagets trener utøvde – den tidligere FC Barcelona-spilleren Sergi Barjuan.

Altså: Motstanderlagets keeper lå nede og vred seg i smerter. FCB-spilleren viste ingen nåde og banket ballen i mål. Har vi sett noe lignende før? Jepp. Men til forskjell fra 2009-eksemplet, tipper jeg at FCBs målscorer er cirka 16 år.

Ja, og så var det en ting til. For hva gjorde FCB-trener Barjuan? Han vedtok, på stedet, at motstanderlaget uhindret og ganske umiddelbart, dvs. rett fra avspark, skulle få score.

Så kom Sandro Rosell på banen. Presidenten i FC Barcelona. Han hadde behov for å beklage at han hadde vært sleivkjeftet og hånlig da han sa at FC Barcelona kom til å vinne Copa del Rey-finalen 5-0 (mot Real Madrid, samme resultat som da lagene møttes på Camp Nou i fjor). Det var ikke slik en representant for klubben skulle oppføre seg, aller minst presidenten i klubben som er mer enn en klubb. Presidenten viste derfor til ungdomslagets trener, før han la til: That is the sort of attitude that demonstrates our values.

Jeg har besøkt en del klubber i vinter. Grasrota, som det heter. Det har vært veldig trivelig og lærerikt. Jeg har blant annet fått med meg at holdninger er et populært tema. I hvert fall etter engasjement og interesse på møtene å dømme. Det holder ikke med en halvtime når spørsmålene som skal diskuteres er: Hva står denne klubben for? Er dere enige om kjørereglene i klubben og for de respektive lagene (ledere, trenere, spillere som foresatte)? Har alle forstått og akseptert dem? Hvilke konsekvenser skal det få når noen åpenbart trer ut av enighetsområdet? Hvordan har dere tenkt å håndheve og etterleve dette i praksis?

Jeg står inne for at det har vært veldig trivelig og lærerikt å være på besøk. Jeg har også forstått at noen synes det har vært litt ubehagelig når jeg har konfrontert dem med konkrete eksempler. For igjen: Hva er konsekvensen(e) ved brudd på kjørereglene?

For det å håndheve og etterleve verdier og kjøreregler er en særdeles praktisk øvelse. Når enigheten og aksepten er på plass, må det handles. Hvis verdiene og kjørereglene skal svinge i takt med stillingen i de enkelte kampene, snakker vi jo om det motsatte av «attitude that demonstrates our values». Det er jo meningsløst å stå for noe i teorien eller inne på klubbhuset, hvis intet av dette skal gjelde eller få konsekvenser ute i praksis. Da blir jo holdninger, fair play og dess like bare liggende i feite dokumentarkiver og uttrykt i teite festtaler. Det blir bare snakk.

Og før jeg gir meg: I et intervju med en av trenerne på akademiet til FCB, leste jeg om noen av deres kjøreregler: 1) Vi skal alltid oppføre oss bedre enn motstanderen, 2) vi skal alltid spille på den måten vi trener på å spille, og 3) vi vil alltid forsøke å vinne kampene vi spiller. Men vi vil ikke 3) uten at 1) og 2) er oppfylt.

Nå vet jeg ikke om eller eventuelt hvordan Barjuan tok for seg målscoreren, men denne må jo uansett ha lært av hendelsen. Jeg tror ikke han hadde vært i nærheten av det laget ellers. Så tungnemme spillere satser de vel ikke på!

Til dere andre: Fortsatt god kamp.

Spyl, tørk, puss og klem i vei!

Det er noe dritt med piss på støvlene. Men er sølet først et faktum, er det bare å brette opp ermene, tørke vekk dritten, pusse støvlene og bestemme seg for at det ikke skal gjenta seg.

Det er flere måter å få noe ut av en generalprøve på. Man kan spille mot jevnbyrdige og forhåpentligvis få bekreftet at man ikke er helt bakpå (AaFK-Molde 2-2). Man kan velge seg svakere motstand i håp om å øse inn mål og kjenne at godfoten er der (VIF-Follo 5-0). Og man kan, som noen i Bergen, velge en mellomting; spille mot et antatt svakere lag og – tape (Brann-Nest-Sotra 1-3).

Selv om ordtaket sier annerledes, kan det å gå på snørra i generalprøven volde noen problemer. Det går jo an å få litt hetta når bekreftelsen kommer med negativt fortegn. Spesielt når man ikke har altfor mye å briske seg med fra tidligere treningskamper (3-2-3) og vet at tre spillere med 26 av 48 Tippeligascoringer i 2010 er borte (Vaagan Moen, Huseklepp og Solli). Ja, og at tapet for Nest-Sotra var en studie i sløve hoder og slappe ben.

Heldigvis for Brann virket varsellampene på stasjonen. Omsider, får jeg vel legge til, for det ble noe rart med trener Skarsfjords umiddelbare reaksjon om at det neppe var noen i Trondheim vart skræmt før ligastarten. På den annen side: Det ville neppe ha blitt bra om trener Skarsfjord hadde tatt en Trapattoni (italieneren som gav sint trener et ansikt på en pressekonferanse som Bayern München-sjef i 1998). Spillerne tok grep. Det ble oppvaskmøte – og på treningen før ligastarten fikk de støtte og oppmuntrende ord fra tilhengerne da de trengte det som mest og fortjente det som minst.

De må ha spylt godt på det møtet, for etter det har Brann-mennene fremstått som en nyvasket, oppofrende enhet. En gjeng som har jaget i flokk – etter øyeblikk å bli stolt av. Som ikke finner seg i piss på støvla, utdriting og fornedrelse fordi de selv ikke gidder å gjøre sitt beste.

De har giddet senere. To ganger på rad, til og med. Mot regjerende mester RBK og mot et LSK som hamret inn hele syv i premieren. Løpt og kjempet, har de gjort. Uten nykker og fiksfakserier. Men for hverandre.

Men ikke spør meg hvor langt Brann-laget kan nå eller hvor lenge de kan holde på. Jeg har det ikke med å ta av etter 2 av 30 runder. Men jeg klarer heldigvis å glede meg over en gjeng som bretter opp ermene og klemmer i vei når utgangspunktet er som galest.

Og apropos galest: LSK gikk altså fra 7-0 borte til 1-4 hjemme. Det er riktig nok spådd en jevn liga, men det er vel ikke to runder av silly season vi har vært vitne til!