Renner ’em i senk!

Det er alltid noe å lære av de beste. For selv når det kladder for Barcelona, viser de klasse. Som i går, mot Athletic.

For har vi ikke sett det tusenvis av ganger: Et lag dominerer spillet. Det fører kampen, men stanger og stanger mot motstanderens mur. Så, når det endelig får den etterlengtede scoringen, trekker det seg tilbake for å ri på ledelsen. Laget som lenge har spilt fotball, går over til å sparke fotball.

Jeg har sett Barcelona bedre enn i går, men glimtvis var det igjen briljant. Som ved den første scoringen: Xavi til Alves (hårfint i offside, riktig nok) til Villa. 1-0 i det 4. minuttet.

Ingen har maken til kombinasjonsspill. Barcelona har tatt opp arven etter de sovjetrussiske rekkene med henholdsvis Petrov og Krutov i front. Sistnevnte spilte ishockey og det sa klikk-klakk. Barcelonas ballmonopolspill kalles tiqui taca.

Athletic utlignet på straffe i det 50. minutt. Barcelona kjørte på for å få 2-1. De kjørte seg også fast. Det løsnet ikke før i det 78. minutt. Da scoret Messi sitt 25. ligamål for sesongen.

Det heter seg at FC Barcelona er mer enn en klubb (més que un club). Sikkert er det i hvert fall at de vil mer enn andre klubber. For der altfor mange lag ville ha halt i land ledelsen med evakuering, ballsparking og uthaling av tiden, fortsatte Barcelona å renne motstanderen i senk.

Det er jo idioti å risikere noe når man går opp til 2-1 bare 12 minutter før slutt, resonnerer de fleste. Det eneste fornuftige er å trekke seg tilbake, er konklusjonen. I Barcelona tenker de annerledes: Det er jo idioti å invitere motstanderen inn i kampen igjen. Nå vil de angripe fordi de må. De må våge mer og satse alt for å få poeng. Derfor: Vi nekter dem å angripe ved å beholde ballen. Vi har hatt full kontroll lenge, og vi kan fortsette å kontrollere dette helt inn. Vi fratar dem ethvert håp. Vi fortsetter å kjøre rundt med dem og over dem.

Tiqui taca. 2-1. Slutt.

Mye om lite

Jon Knudsen fremstår alltid som en samvittighetsfull og ærlig mann. Etter gårsdagens 0-1-tap i privatlandskampen mot Polen, skal landslagets sisteskanse ha uttrykt at han føler at han kunne gjort en bedre jobb. Fint, Jon. Men la det bli med det.

For Knudsen har intet å skamme seg over. Sant å si bør ingen i den norske troppen skamme seg. Men jeg håper de er skuffet. For det var for lite av det som ble prestert i går som minnet om noe vi kan bruke i kampen mot Danmark.

Vel, forsvarsspillet satt. Ikke det at Polen truet med den store angrepskanonen, men dog: Foruten baklengsmålet holdt Norge stand, og våre gutter kan ikke bebreides for at Polen ikke hadde mer å kjøre med.

Det var verre med det våre beste menn presterte i angrepsretningen. Norge klarte rett og slett ikke å overrumple Polen. I motsatt fall ville vi ikke ha snakket om at Norge vant halvsjansestatistikken etter et 0-1-tap.

Du skal mestre balansekunsten hvis du er keeper på et lag som er tafatt i angrep. Linen er både tynn og slakk. I går holdt det med ett polsk skudd. Et skudd Knudsen normalt tar, men som han ikke tok i går. Hans ene lille feil (nei, ikke blemme) får større oppmerksomhet enn det store bildet. For det store i gårsdagens privatlandskamp var fravær av godt angrepsspill.

Ingen stor skade er skjedd. Det var privatlandskamp – mot Polen i Portugal. Det siste nevnes fordi: Fravær av publikum er liksom ikke noen teaser. Paradoksalt nok legger det en demper på både stemningen og entusiasmen når man hører drønnet i tribuneveggen hver gang noen spiller til ballen. Det ble ikke den øvingskampen og generalprøven vi hadde håpet på før møtet med Danmark.

Eller? Jeg ser jo ikke bort fra at den gav landslagsgutta en vekker. Det ser jeg i så fall lyst på. Med den flyten de hadde i 2010, med blant annet full pott i de tre em-kvalifiseringskampene, kan det føre noe godt med seg å bli en smule realitetsorientert før de tellende kampene tar til igjen.

Fotnote:
Ikke prøv deg, gode kollega og eks-keeper Frode Olsen: Jeg nevnte offsidesituasjonen du har omtalt i din blogg i dag da jeg snakket med VG i går kveld. Om det er med i dagens papirutgave, vet jeg ikke. Jeg vil bare ikke ha på meg at jeg sov under hele kampen!