Fleip eller fakta?

En journalist i Haugesund har forsøkt å gjengi noe av det jeg sa om FKH på søndag. Han traff særdeles dårlig og bør lene seg på annet enn «fritt etter hukommelsen» hvis hensikten er å gjengi noen.

Sant å si minner hans «fritt etter hukommelsen»-gjengivelse mer om fri diktning. For ikke nevnte jeg klassespillere, ikke millionlønninger, ikke blø for klubben og drakta, ikke … Ja, du skjønner sikkert. Men essensen fikk han med seg. Han var roughly right og exactly wrong på en og samme tid. Og jeg tror ikke det var vondt ment.

Det minner meg på et tilfelle jeg var ute for som trener. En av journalistene som fulgte oss hadde en veldig omtrentlig omgang med fakta. Sant å si var han ute av stand til å gjengi noe som tilnærmelsesvis lignet det jeg hadde sagt. Det gav meg merarbeid, og det er av de ting jeg ikke liker. Etter en kamp, bad jeg ham pent om å legge penn og papir i lommen. Jeg syntes det ble for dumt at han noterte for å gi inntrykk av at han hadde til hensikt å publisere det han hadde notert. For enten hørte han fryktelig dårlig eller så skjønte han ikke bæret av hva han hadde notert når han fikk tak i tastaturet. Da fikk han heller skrive det som falt ham inn, selv om det plaget meg at hans fantasi ble til mine ord.

Selv har jeg roughly right når jeg påstår, som f.eks. på søndag, at Viking har 7 seriegull. Jeg holder meg nemlig utelukkende til statistikken fra og med 1963. Det første året med serien som fikk navnet 1. divisjon (senere Tippeligaen). Det første året serien ble avviklet i samme kalenderår. Det første året der vi har tilgang til mange, pålitelige og sammenlignbare tall. Ergo hopper jeg over Norgesserien (fom. 1937-38 tom. 1947-48) og Hovedserien (fom. 1948-49 tom. 1961-62), da seriespillet ble avviklet høst/vår.

I Vikings historiebøker, og forhåpentligvis i alle andre historiebøker om fotball, håper jeg det står at Viking har 8 seriegull. Klubben vant også serien i 1957-58-sesongen. Flere har påpekt og kommentert lignende, f.eks. at LSK har flere seriegull enn jeg skriver, enda jeg understreker – hver eneste gang – at jeg gjengir tallenes tale fra og med 1963-sesongen. LSK har ett mesterskap i det som het Hovedserien og 4 mesterskap i det som ble hetende 1. divisjon og som i dag heter Tippeligaen. FFK har hele 9 seriegull – alle fra Norgesserien/Hovedserien.

Til Haugesunds skrytliste dette året, kan det tilføyes at det trolig bare er RBK som er i nærheten av å matche FKHs hjemmestatistikk. Vel å merke hvis vi ser på den foreløpige nullen til slutt. RBK var nyopprykket i 1967 og tok gull uten et eneste hjemmetap (7-2-0). I farten kommer ikke jeg på andre nyopprykkede lag som er ubeseiret på hjemmebane. Hamkam hadde 6-2-1 som nyopprykket lag i 1970 (tapte 0-1 for Brann i 7. hjemmekamp). Men altså: FKH skal gjennom 15 hjemmekamper i år, seks flere enn i 1967 og 1970. Bare Molde kan sette tennene i FKHs smultring.

Eksempler på exactly wrong? Vel, ikke er jeg revisor, ikke har jeg jobbet i Skattedirektoratet, ikke har jeg spilt for Drøbak/Frogn og ikke kommenterer jeg kommentarer til egne blogginnlegg i kommentarfeltet.

Fra Potetjordet til Ullevaal stadion

En av guttene som fikk sin Tippeligadebut lørdag har gått en vei jeg kjenner litt til. Heller ikke han har tatt seg frem på egenhånd. Jeg håper han husket det lørdag kveld.

Noen snakker som om det er et motsetningsforhold mellom breddefotball og toppfotball. Eller: At det er to vidt forskjellige ting. Det skjønner jeg lite av. Det riktige er vel at begge deler befinner seg på den samme veien. Forskjellen er at veien er bred og humpete i den ene enden og smal og jevn i den andre. Ja, og at veien fra bredde til topp er en klatreetappe. Sikkert er det i hvert fall at store deler av veien er brolagt med de beste intensjoner fra oppofrende og uselviske mennesker.

Barn og unge fortjener det beste. Dessverre får ikke alle det de fortjener. Alt kan alltids være bedre; treningsforhold, organisering av treningene, øvelsene, gjennomføring av trening/kamp. Det er lett å peke på alt som kunne vært bedre. Det er enda lettere å overse det som lenge har vært bra. Jeg tror det holder med ett eksempel.

Fredag 1. januar i år så det mørkt ut for de fotballspillende på Oppsal. Kunstgressbanen, hvor flere av Oppsal-lagene skulle trene mandag 4. januar, var dekket av snø. Veldig mye snø. Men altså: Litt etter frokosttid den fredagen fant noen på å starte en traktor. Den gikk fra morgen til midnatt fredag, lørdag og søndag. To-tre karer kjørte på omgang. Traktoren gikk knapt på tomgang. Den måkte, freste og børstet. Mandag morgen så kunstgressbanen ut som et flunkende nytt biljardbord. På ettermiddagen kunne Oppsals håpefulle gutter og jenter trene i tøfler – og i tillegg være godt skodd.

Måtte Shåresh Ahmadi være førstemann til å sende alle støttespillerne sine en varm tanke. Tar jeg ikke feil, trente Shåresh med Oppsals 94-lag den omtalte mandagen. Det hadde ikke latt seg gjøre uten traktorkjørernes innsats. Jeg håper han sendte dem en tanke allerede på vei hjem fra Tippeligadebuten for Vålerenga lørdag. Som takk for bidraget på den kronglete og tilsynelatende håpløse veien fra trening i tussmørket på Potetjordet (Oppsals tidligere og noe humpete treningsfelt) til kamp i flomlyset på Ullevaal stadion.

For: I lagidrett er det vrient å være god alene. Det er umulig å bli god uten hjelp, støtte, veiledning, korrektiver, oppmuntring og oppofrelse både fra lagkamerater/-venninner på banen og fra støttespillerne utenfor banen – enten de er trenere, oppmenn, vannbærere, vaffelsteikere, vaktmestere eller foreldre. Det nevnes, for det hender noen glemmer både noe og noen, hvorfor og hvordan når de har nådd toppen.

Breddefotballen er proppfull av mennesker som baner vei fra løkka til Ullevaal. Resten – og det er ikke lite, bevares – er opp til spilleren selv. Det gjenstår «bare» å fylle plassen med lidenskap, alvor, ydmykhet, glede, konsentrasjon og innsats. Den beste gaven den håpefulle kan gi seg selv og de mange velmenende hodene og støttende hendene, er å gjøre sitt beste – alltid. Det er det eneste som hjelper spilleren videre og det eneste de gode hjelperne «forlanger» som takk.

Til Shåresh fra Oppsal og alle andre håpefulle fotballspillende gutter og jenter: Lykke til. Til alle de gode hjelperne som baner vei: Takk.

BE (med utallige timer på Potetjordet før VIF-debuten i 1983)