Takk til Tyskland

De er alltid så trege i starten, hørte jeg i hele går. Mon det. I går feide Tyskland banen med Australia. Fire scoringer og like mange målscorere.

Det er merkelig og logisk på samme tid, men gjentakelser blir smått om senn til fakta. Selv har jeg vært revisor i flere år – uten noen gang å ha vært det. Etter kommentarene å dømme – både før og etter Tysklandskampen i går – skal Tyskland ha vært slow starters i vm-sammenheng. Mulig det. Selv har jeg bare bladd tilbake til 1990, og faktum avviker en smule fra påstanden.

For hva skal en ellers konkludere med når en ser dette (år; resultat i første kamp i gruppespillet; motstander; plassering etter ferdigspilt gruppe):

2006; 4-2; Costa Rica; 1 (bronse)
2002; 8-0; Saudi Arabia; 1 (sølv)
1998; 2-0; USA; 1
1994; 1-0; Boivia; 1
1990; 4-1; Jugoslavia; 1 (gull)

Altså: Før gårsdagens nedsabling av Australia hadde Tyskland vunnet de seneste fem åpningskampene. Mål for-imot viser 19-3. Og i samtlige fem vm-sluttspill ble tyskerne gruppevinnere.

Mange mener det viktigste er å unngå tap i åpningskampen. Derav resultatene 1-1, 0-0, 1-0, 2-0, 1-1, 0-1 og 0-1 i de første syv kampene av årets vm. Men det var før tyskerne deljet til med 4-0. Med sine fire scoringer hevet Tyskland det skrinne scoringssnittet i vm fra 1,29 til 1,63.

Tyskland imponerte med både angrepsevner og angrepsvilje. Mange initiativ og bevegelser foran ballfører. Noen dro avgårde i angrepsretningen, noen møtte. Ofte kom de rundt på kant (f.eks. Lahm fra forsvarsleddet). Det ble fulgt opp med innlegg til spisser, sentrale midtbanespillere og motsatt kantspiller – som jaktet ulike posisjoner med innbyrdes dybde. Alternativt var det lange og kraftfulle løpsinitiativ bak motstanderens forsvarsledd og mellom motstanderens forsvarsledd og midtbaneledd. Å slå Australia er ikke verdens største fotballbragd, men tyskerne skal ha for at de primært ville holde motstanderen opptatt med sitt varierte angrepsspill.

For noe år siden fant visst nok Jogi Löw ut at det i snitt tok 2,8 sekunder fra en tysk landslagsspiller mottok ballen til han spilte den videre. Før em-sluttspillet i 2008 hadde snittiden angivelig krympet til 1,8 sekunder. Isolert sett forteller tallet oss intet om hvor klokt, godt, fornuftig eller effektivt tyskerne har innrettet seg. Lener vi oss bare på kampen i går – hvilket er et noe spett grunnlag -, skjønner vi mer av grunnen; mange, hurtige og kloke initiativ fra medspillerne gjør det enklere for ballfører å slippe ballen hurtigere. Det motsatte er det vi kaller skjulere. Altså når ballførerer kun skimter medspillere i såkalte pasningsskygger, hvilket gjør det vanskelig/umulig for ham å spille ballen hurtig videre. Tyskerne bød ballføreren opp til dans.

Hvorfor gjør ikke flere som Tyskland? Hvorfor kliner ikke flere til fra start? Det er jo stor forskjell på å ville angripe for å komme i førersetet og å angripe hasardiøst! Hvorfor satser så mange lag på å sikre seg i åpningskampen når de åpenbart risikerer å få en må-vinne-siste gruppespillkamp? Som i sin tur oser av hasardiøst spill.

Det blir vel sånn fordi de fleste tror det sikreste er å binde seg til masten. Med det blir vm i realiteten betraktet som en overlevelsesøvelse. En forpliktelse snarere enn en mulighet. Selvpining i tre akter.

Takke meg til lag som byr på seg og sitt når de er på fest. Spesielt med tanke på at alle er kvalifisert – ingen er invitert. Derfor: Takk, Tyskland. I hvert fall for gårsdagen. Det gjenstår å se om laget står imot skyts fra større kanoner enn Australia.

Det første er det beste

Fotball-vm i 1974 var mitt første mesterskap. Farge-tv-en sto igjen i byen. På hytta måtte jeg nøye meg med svart-hvitt-bilder på den gamle Philips-en. Men hva skulle jeg med farver når jeg hadde Johan Cruyff!

If you are first you are first. If you are second you are nothing. Førsteinntrykket er helt spesielt. Alt annet måles mot det. Brasilianske Nelinhos scoring mot Italia i 1978. Landsmannen Eders frisparkmål mot Argentina i 1982. Semifinalen mellom Vest-Tyskland og Frankrike i 1982. Kvartfinalen mellom Brasil og Frankrike i 1986. Og, ikke å forglemme, Maradonas raid mot England i 1986. Eksempler på mange fantastiske vm-øyeblikk, men i mitt hode topper de ikke det jeg opplevde da jeg så vm-finalen i 1974.

Vertsnasjonen Vest-Tyskland skulle møte Nederland i finalen. Sistnevnte hadde sjarmert og briljert med sin totalfotball. Vertskapet hadde til fulle demonstrert hva som ligger i ordet teamgeist.

Nederland hadde avspark. De lot ballen sirkulere for å finne åpninger. Etter et par minutter med ballbesittelse, skjedde det: Johan Cruyff hentet ballen inne på egen banehalvdel. I rykk og napp banet han seg vei mot det tyske målet, med frimerket Berti Vogts på slep. Akkurat i det han passerte 16-meterstreken kom Uli Hoeness (ikke Vogts, som hele verden vil ha det til) og beinet ned den nederlandske kapteinen. Fotballverden holdt pusten. Skulle dommer Jack Taylor – slakteren fra Wolverhampton – virkelig dømme straffe mot Vest-Tyskland, i en vm-finale som bare var noen minutter gammel? Vertskapet hadde jo ikke vært borti ballen! Dommer Taylor nølte ikke et sekund. Keiser Franz‘ protester og fekting med armene bet ikke på slakteren. Straffe, punktum. Johan Neeskens gjorde seg klar. Det samme gjorde Sepp Maier. Neeskens tok rennefart, lukket øynene og brente til – midt i mål. (En straffevariant Cruyff senere har uttalt er av de beste.) 1–0 til Nederland. I et lite øyeblikk var Beckenbauer keiser i et land i sjokk. Da Taylor blåste av kampen var keiseren og hans menn verdensmestere i fotball.

Jeg har aldri sett maken. Mester Cruyffs åpningsshow var frekt, rått og elegant på samme tid. Han gjorde det en kaptein skal gjøre; ledet an, gikk i brudd, viste vei. I selveste vm-finalen.

Begivenheten sitter fortsatt som brennevin. Men ikke for det: Forsøk på å toppe den i dette mesterskapet, tas i mot med takk!

Fotnote:
Cruyff har aldri vært noen «enkel» fotballmann; genial, briljant og obsternasig er ord som er brukt om ham. Rinus «Generalen» Michels (1928–2005), som ledet det nederlandske laget i 1974, sa det slik på Norsk Fotballtrenerforenings Cupfinalesemniar i 2001: «Johan Cruyff er fra en annen planet – både som spiller og trener.» Cruyff fikk gult kort i vm-finalen i 1974; i pausen, på vei inn i garderoben!

All in

Kunnskapsminister Kristin Havorsen er overrasket, kan jeg lese. Sånn går det når man ikke følger med i timen. Ingen som følger litt med overraskes over at under 20 prosent av de 372 spillerne i Tippeligaklubbene har lest eller leser bøker utover videregående skole-pensum.

Ikke bare får spillerne drive med det de synes er morsomst, de får status, plenty med oppmerksomhet og bekreftelser samt god lønn på kjøpet. Alt annet enn det ensomt strev på en lesesal gir.

Men så var det dette med korte og lange penger, da. Og livskvalitet etter fotballen. For hva skal 300 av dagens Tippeligaspillere leve av og for i morgen? Fotballfamilien kan kanskje ta seg av 50-100 av dem – som trenere, ledere, direktører, talentspeidere, materialforvaltere osv. -, men da er det i hvert fall 200 igjen. Eller over halvparten av dagens aktive.

Siden ingen av dem med sikkerhet kan vite om de skal over i A- eller B-klassen etter aktiv karriere, er det åpenbart fornuftig å skjenke morgendagen en tanke eller to. Det er slutt på at klubbens hovedsponsorer ansetter eks-fotballspillere for å være snille. De ansetter en som kan. En som har sittet på den omtalte lesesalen.

Det er ikke lett når du er ung, har det morsomt, har høyere status og tjener mer enn venner og kjente. På den annen side: Jeg tror mange spillere her hjemme har glemt en null eller to når de sammenligner seg og sitt med kollegaene i England, Spania, Italia osv. En 22-åring i Norge kan ha det fett i nuet med 700.000 i årslønn. En med 7 millioner i året i utlandet har det også fett i morgen.

Klubbene kan alltids utvise et større ansvar, men hovedansvaret påhviler spilleren. Den enkelte må selv gjøre sitt for å være egnet og etterspurt både i dag og i morgen. Det hører med å vurdere risiko og potensiell gevinst.

Det hadde hjulpet om en del av dem fikk mer drahjelp hjemmefra. Det sitter mang en mor og far med overdreven tro på at poden er fotballens neste Messi(as). Drømmer er flott, men en smule realisme er ikke å forakte. Det er fulgt mulig å vokse på korrektiver fra realitetsorienterte mennesker. Så som: Bevisstgjøring om risikoen ved å legge alle eggene i en kurv, fordelene ved et utvidet mulighetsområde når den aktive karrieren er over, og en påminnelse om at de beste har hatt en dose tur på veien. Den håpefulle vil trolig kontre med at ting som regel ordner seg (de lever jo i den tro, naturlig nok). Greit nok, men det ordner seg alltid for den som er litt forberedt.

Dessuten: Jeg tror kunnskapsministeren har et poeng. Det er ikke gitt at man blir dårligere til å spille fotball hvis man leser pensumbøker mellom slagene. Det krever litt struktur og selvdisiplin, men det er egenskaper og ferdigheter som også kommer til sin rett på banen.

Det er ikke alltid lønnsomt å gå «all in». Det høres bare sånn ut på nettpokerspillerne. Men det forandrer ikke realitetene at sistnevnte fortrenger risiko og at de aldri nevner tapene.

En blytung høst

Sandefjord sto med fattige 5 poeng på 13 kamper før gårsdagens kamp mot Stabæk. Like fullt: Jeg traff flere i Sandefjord som så lyst på det. «Det er jo bare 5 poeng opp til Brann og 6 poeng opp til Hønefoss og Kongsvinger,» sa de. Det var før gårsdagens runde.

Sandefjord spilte en god kamp i går. Faktisk ble jeg litt fascinert av hvor rolige de var med ball samt angrepsviljen og – til dels – angrepsevnen. De var vel rolige til å begynne med, for det var få forsøk på å sjokkere Stabæk. Men det kom seg, og etter hvert ble spissen Mane en virkelig trussel. Så kom høyreback Zanettis suser. En virkelig flott scoring.

Sandefjord beholdt ledelsen til et stykke ut i tilleggstiden. Så utlignet Diskerud. Kampen de måtte vinne endte 1-1. Og i frustrasjonens navn fikk dommeren en del av skylden.

Jeg forstår frustrasjonen, men jeg henger ikke med på forklaringen. I de 5 poengene Sandefjord hadde før kampen i går, skjønner alle at det bare ligger en seier. Den kom i 2. serierunde. Deretter fulgte tap, uavgjort, 7 tap, uavgjort og tap. Sandefjord maktet ikke å score i de seks kampene fom. 25.4. tom. 24.5.10. Det hjalp lite på selvfølelsen at 0-0-kampen hjemme mot Viking 16.5. var spillemessig oppløftende. Laget skriker etter bekreftelser. Etter seire.

Derfor var kampen i går en kamp Sandefjord måtte vinne. Dels fordi laget sårt trenger poeng, men mest for at laget trengte en bekreftelse i siste kamp før Tippeligaen tar ferie. Det ble med nesten. Nok en gang.

I dag er det 5 poeng opp til Hønefoss og Kongsvinger og 7 poeng opp til Brann. Men den største utfordringen er historien som har en lei tendens til å gjenta seg: For å berge plassen må man ha cirka 1 poeng i snitt per kamp ved sesongslutt. Med 6 poeng på kontoen trenger Sandefjord 24 poeng på 16 «høstkamper». Det virker blytungt med tanke på at laget hittil har tatt 0,36 poeng per kamp. Hvis vi ser bort fra bortepoeng (Sandefjord har 0-0-7 hittil), må Sandefjord vinne de resterende 8 hjemmekampene sine. Det virker ikke veldig sannsynlig at Sandefjord skal starte «høsten» med bonuspoeng på Lerkendal 4. juli.

Men som den alltid hyggelige pølsekokende og vaffelstekende damen på arenaen sa i går: «Vi gir oss ikke.» Måtte alle i Sandefjord ha samme innstilling som denne blomsten av en vertinne.