Mester Eggen

Vulkanen fra Orkdal er ikke som andre vulkaner. Jeg tenker på alt annet enn aske når jeg ser eller hører Nils Arne Eggen. Han har ikke «bare» trent og ledet rosenborgere, mossinger og landslagsspillere, men provosert, oppdratt, veiledet, sjarmert, forarget og vist vei for et par trenergenerasjoner.

En kveldsstund tidlig på 70-tallet ringte telefonen hjemme hos Eriksens. «Har du’n Leif der?» hørte jeg fra den usonore stemmen i den andre enden. Han sa ikke mer. Da min far fikk tak i telefonrøret, sa han like kort: «Hei Nils.»

Ved neste korsvei, før en landskamp på Ullevaal noen uker senere, ble jeg møtt av en imponert Nils. Hvordan visste jeg at det var han som ringte? For en gangs skyld hadde han undervurdert en guttunges gehør og/eller overvurdert sin egen stemmes uoriginalitet. Meg bekjent er det den eneste gangen jeg har imponert Nils. Det er da noe!

Jeg er ikke lettimponert, men det er lett å bli imponert av det Nils har gjort. RBK er hans livsverk. Når vi ser hva det har kastet av seg, må alle på og rundt Lerkendal bukke og takke. Lidenskapen for fotball har naturligvis stått sterkt. Lærer Eggen har øst på med pedagogiske grep. Engasjementet mangler sidestykke. Ordvendingene har inspirert og forarget. Stoltheten hans – yrkesstoltheten og Rosenborgstoltheten – har smittet. Han kan ha fått en smittedose selv. Jeg husker godt hva han sa på et seminar i 1993: «Det var høyt under taket i det Eggenske hjem, men sa du noe gæli om Orkdal e-verk så hadde du gjort det!» (Hans far jobbet angivelig der.) Utsagnet festet seg fordi jeg tror det er mye av grunnen til at han greide å holde det gående så lenge: Man har eierskap til livsverket sitt.

I 1995 ringte jeg Nils for å høre om jeg kunne følge han og RBK en ukes tid. «Bare kom, vi er her vi,» var svaret. Jeg var ikke før innlosjert på RBK-hotellet Scandic i Trondheim, før jeg deltok på spillemøtet før hjemmekampen mot Bodø/Glimt. Deretter fulgte kamp, dagen-etter-trening-og-møte samt en treningsuke. Jeg må skuffe de sensasjonsivrige: Det var «bare» en bekreftelse på at de velkjente postulatene satt som brennevin på tom mage. En imponerende etterleving og gjennomføring av postulatene. I alt han foretok seg. Ikke noe slums. Tvert i mot, det var grundigheten, tilstedeværelsen, innlevelsesevnen, rettledningen og forsterkningene som gjennomsyret arbeidet hans. En blanding av humor og alvor, en folkelighet uten sidestykke og en konstant bevissthet om eksistensberettigelsen til alle som var med. Men en suveren posisjon til tross: Utvikling og prestasjonsforbedring var drivkraften.

Vel økte mannens sjarmstatus i takt med medienes økte fokus på fotball, men aldri om det hadde vært tilfelle uten bøttevis med klokskap og stahet. Hans retoriske evner ville ha begravd treneren Nils, var det ikke for hans kunnskaper, offensive legning, løsningsorienterte og uredde stil, engasjement, utholdenhet og temperament. Og gode resultater, selvsagt. Men da må vi ikke glemme at det er en sammenheng. Mange solte seg i godfotteoriens glans da den havnet i flytsonen. Nils holdt stand da returflyene fra Europa var proppfulle av baklengsmål. Naiv angrepsfotball, var dommen. Nils anket og anket. Han skapte godfotteorien og sendte den ut i praksis.

Jeg er helt sikker på at hans trenerstil og den spillestilen han har forfektet har holdt fotballhjertet glødende hos mer enn en trener som har hatt tøffe perioder. På lang avstand har man hørt vulkanutbruddene som om de var rett ved siden av: ANGRIP PROBLEMET! Han har gitt håp i tilsynelatende håpløse stunder – når tvilen og haglskurene har vært hovedingrediensene i trenergjerningen.

Nå gjenstår bare ett spørsmål: Orker Nils fortsatt?

For det er ikke Luis Aragones‘ Spania i et em-sluttspill vi snakker om. Mannen var 70 da han ledet det Spania som vant em-gull i 2008. Han satt som et monument mens Villa og Torres herjet på gressteppet. Nils skal være leder OG produktutvikler for et klubblag som skal vinne Tippeligaen og kvalifisere seg til Champions League. Han er 68, og hans varemerke er å være medlevende og medledende. Så til de grader.

Orker Nils det Harald Martin Brattbakk hevder var en viktig suksessfaktor på 90-tallet; å utøve det engasjementet og temperamentet som skal til for å forløse de iboende mulighetene hos dagens RBK-ere?

Jeg tror han orker. Sant å si har jeg ikke grunnlag for å tro noe annet. Måtte troen hvile på noe annet en håp.

Fotnote:
Forrige fredag ringte Nils på ny. Jeg hadde sendt ham en forespørsel på tekstmelding. «Æ e itj så god på meldinga, sjø!» Det var to likheter med den nevnte telefonsamtalen på 70-tallet: Nummeret var ikke synlig og jeg hørte umiddelbart hvem det var!

Bergs B4

LSK-trener Henning Berg fikk 100 a-landskamper som forsvarsspiller. Det bærer laget hans sterkt preg av. Det hyggelige er at forsvarsspillerne også er gode i angrep.

Kontinuitet er et flott ord. Noen tror at kontinuitet er nok i seg selv. Det er det ikke. Ingen trener med valgmuligheter tviholder på uegnede spillere i kontinuitetens navn.

Egnethet kan være så mangt. Det er ikke alle forunt å mestre ulike posisjoner. Det er også sånn at noen gjør seg bedre med Petter som makker enn med Jens. For et fotballag er summen av spillernes relasjonelle ferdigheter (samhandlingen) viktigere enn summen av de individuelle ferdighetene. Det første kan gi en betydelig merverdi.

LSKs backfirer (B4) består av Karim Essediri, Steinar Pedersen, Frode Kippe og Lars Kristian Eriksen. Hver for seg er ingen av dem blendende fotballspillere. Sammen er de dynamitt. Hvis Essediri og Eriksen inntar midtstopperplassene og Kippe og Pedersen spiller sidebacker, utgjør de fortsatt LSKs B4. Men da vil dynamitten fort forvandles til en våt kinaputt!

De fire har startet samtlige 11 kamper for LSK. Bare Tromsø (6) og RBK (6) har sluppet inn færre enn LSK (7). LSK har best målforskjell (+12). Midtstopperne Pedersen og Kippe har scoret hhv. 3 og 2, mens Essediri og Eriksen er hhv. høyre- og venstresidespillere; de gjør nytte for seg langs hele banelengden. De er alltid villige til å bli med i angrep for å skape bredde og legge inn fra kanten. Og de er som regel på «stasjonen» når laget må forsvare seg. Det siste er en dyd av nødvendighet for forsvarsspillere. Det første gjør at LSKs kantspillere kan dra seg inn i banen i angrep, og dermed får Essediri og Eriksen enda flere spillepunkter når de skal legge inn. Skulle det glippe litt for en av dem, står Marius Johnsen og tripper på sidelinjen.

Med foreløpig solid forsvarsspill har LSKs B4 skapt trygghet for de fremste 6; sistnevnte både våger og vil utfordre i angrep. Selv når det ikke lykkes dem å score, kan de regne med at laget kommer unna med poeng. Det er kun blitt ett tap hittil. LSK har syv av 11 kamper uten baklengs.

Byggmester Berg har ikke skapt dette alene. Ei heller er B4 et uavhengig ledd i LSK-maskineriet. Men til nå skal både Berg og B4 få ros for solid forsvarsspill OG godt angrepsspill.

Jeg har sett LSK live tre ganger i år. Mot Hønefoss (6-0) og Strømsgodset (3-1) på Åråsen vartet LSK tidvis opp med festfotball. Mot KIL (0-0) borte måtte jeg kvele en gjesp – og vel så det. Hvis ikke LSK går på en Stabæk, med mange ute med skader samtidig, ligger det an til mer festing enn gjesping fra den kanten. Forhåpentligvis også etter at Tarik Elyounoussi må takke for seg.