Varme pølser

Jeg trekker ikke tilbake ett av de rosende ordene jeg delte ut til Lillestrøm etter gårsdagens 6-0-seier over Hønefoss. Men jeg har en høne å plukke med Ringerikes fotballstolthet. Utelukkende fordi den virker overambisiøs i måten den skal skaffe seg poeng på i sin debutsesong i Tippeligaen.

I går – jeg får understreke det, for det er den første av Hønefoss’ Tippeligakamper jeg har fulgt ringside – kladdet det både imellom og innad i lagdelene. På det verste så laget ut til å bestå av 11 konkurrenter – der ingen ville hverandre vel.

Hvis man er elendig til å spille tennis, er det en ulempe å ha serven. Det blir en lobb over nettet og så druser kompisen gavepakken tilbake. 0-15. Å ha ballen på Hønefoss-laget som spilte på Åråsen i går virket til tider håpløst. Det var flere skjulere å spore enn etterspørrere av en mulig pasning – til ballinnehaverens store fortvilelse. Ofte var det en-og-en som bød seg frem, sjeldent flere samtidige (eksempelvis: en møter, en stikker, en går bredt osv.). Sånt er det enkelt å demme opp for. Spissene var ikke en duo, men to spisser. De hadde det til felles med sine lagkamerater at den ene ikke så ut til å ane hva den andre foretok seg eller hadde tenkt å foreta seg.

Hønefoss-trener Sundgot nevnte at han og laget trengte nye spisser etter 2. runde. En representant for investorene i klubben mente Sundgot kunne glemme det. Investoren har et poeng: Det er både for sent og litt frekt å klage over at det ikke er seigmenn i godteposen når du har fått plenty med annet!

I går var det ikke først og fremst gode spisser som var savnet – med mindre vi snakker om Messi, som kan lage mål på egenhånd og ut av intet. Derimot savnet jeg en plan for hvordan Hønefoss skal skape sjanser som kan omsettes i scoringer samt ærgjerrighet i forsvarsspillet.

LSKs fire første scoringer kom etter dødballsituasjoner. Vi snakker altså om faste situasjoner, der spillerne har god tid til å inrette seg på noe av det mest forutsigbare som finnes i fotball. Hønefoss-spillerne var så godt som ute av stand til å gi LSK-spillerne kamp om ballen. Konsentrasjon, årvåkenhet, plasseringsevne, duellvilje og duellevne var bortimot fraværende, altså basiselementer i forsvarsspillet. Nødvendigheter ethvert fotballag må gidde og mestre.

Jeg er ganske sikker på at de såkalte defensive dødballene håndteres bedre heretter. Det er vanskeligere å forsvare seg i spill. På den annen side: Det er en overkommelig oppgave, og det er mye å hente med tanke på gårsdagen. Spissene må forstyrre pasningsleggerne og/eller avskjære pasninger fra spillere i motstanderlagets bakre firer i langt større grad enn i går. Det må bli langt bedre press- og sikringsforhold i midtbaneleddet. Avstandene imellom og innad i lagdelene må krympes, og omstillingen fra angrep til forsvar må gå langt raskere. Lett å peke på, vanskeligere å gjøre. Det er bare å øve.

Kjente og kjære elementer i forsvarsspillet kombinert med få og enklere retningslinjer i angrepsspillet virker å være en god restart for Hønefoss. Pasninger bak «fiendens» linjer, med en balljagende spissduo, eller pasninger opp på en av spissene som legger igjen og der sentrale midtbanespillere følger opp med gjennombruddspasninger til den spissen som ikke har møtt eller ut til en av kantspillerne. Resten av laget må komme etter når pasningen er på vei, men det er elementært.

Ikke spektakulært, ikke kunst, ikke Barcelona, men trolig helt nødvendig for at ikke klubben skal havne uti fossen før halvspilt liga. Variasjon og krydder må komme senere.

Eller som pølsemaker Arne Vidar lærte meg for mange år siden: En pølsekjenner dynger ikke pølsa ned med sennep, ketsjup, løk, rekesalat og mer til – det blir bare rot.

Og for at jeg ikke skal rote det helt til: Pølsemaker Arne er sønnen til pølsemaker Leiv Vidar (bedriften hvis logo pryder forsiden av Hønefoss-drakten). Arne var forsvarssjef da min far trente Jevnaker på 70-tallet. Arne gjorde det enkelt på banen også. Han siktet på daværende Jevnaker-spiss, nåværende Hønefoss BK-bauta, Aage (AKA) Thoresen, for sistnevnte var en måljeger av rang.

Men det blir sikkert feil å nevne 70-tallshelter. Som oftest blir det helt feil å nevne grep som virket på 70-tallet. Fotballen har jo forandret seg så mye siden den gang. Mon det, mon det!

I går prøvde Hønefoss’ brave menn seg som feinschmeckere og hovmestere. I dag er de tilbake i skrubben. Ved neste korsvei bør de gjøre det langt enklere for seg selv. Jeg anbefaler pølse i lompe.

Klikk-klakk-fotball

Det skal litt til å toppe Messis individuelle prestasjoner. En av de få tingene jeg kommer på i farten er den kollektive samhandlingen Barcelona-spillerne serverer. 2-0-scoringen til Pedro i gårsdagens Champions League-kamp kan heldigvis ses om att og om att.

Men den er jo ferdigscoret! Nettopp. Pedro fikk gleden av å avslutte. Han må dele scoringen med alle som var involvert i det tilsynelatende enkle, men vidunderlige forspillet (bevegelsene, timingen, pasningene). Det er klikk-klakk-fotball av første skuffe – samhandling i ren form. Omtrent som da Krutov, Larionov og Makarov spilte hockey sammen. De tok opp arven etter Petrov, Mikhailov og Charlamov. Pep Guardiola har tatt opp arven etter læremester Johan Cruyff og hans drømmelag – som Pep var en del av.

Alle som spiller fotball drømmer om å spille sånn. Dream on – og øv.

Gjett hvem som vinner Tippeligaen?

Jeg er ikke veldig glad i gjetteleker. Dessuten synes jeg det er litt spesielt at vi higer etter to streker under «svaret» før den første av 240 kamper er spilt. Men sånn er det nå en gang.

Enda mer spesielt er det at noen synes de såkalte Fem store får for stor oppmerksomhet; at de altfor ofte tippes som topplag.

Vel, nå er det også en gang sånn at de pleier å være det – topplag, altså – derav de Fem store. Ja, og fordi de fem lagene topper den såkalte maratatontabellen; flest kamper i vår øverste divisjon i 1963-2009. Som første lag runder Viking 1.000 kamper i den 18. serierunden!

På 47 år har ett eller flere av lagene RBK, Viking, VIF, LSK, Brann blitt blant de fem beste 46 ganger. Unntaket som bekrefter regelen heter 1964. Hele 43 av 47 ganger har ett eller flere av dem vært på pallen, unntaksårene er 2008, 1987, 1966 og 1964.

RBK har 21 gull, Viking 7, VIF 5, LSK 4 og Brann 2. Til sammen har de 39 av 47 gull (83 %). De har tatt 76 av 141 medaljer (54 %). I tiåret som er bak oss (2000-2009) maktet kun Stabæk å snyte de Fem store for gullet (2008). RBK tok 7 gull, mens VIF og Brann tok ett hver. Til sammen 4 gullag. I tiårene før det igjen hadde vi hhv. 2, 6 og 5 gullag, og i 1963-1969 hadde vi 5 gullag.

Vår øverste divisjon har økt fra 10 lag i 1963-71 til 12 i 1972-94, 14 i 1995-2008 og 16 i 2009, men det var flere lag som tok gull på 1960-, 1970- og 1980-tallet enn på 1990- og 2000-tallet. Konkurransetilsynet skal hindre monopoltilstander, men Tippeligaen ligger utenfor deres virkeområde.

Fotball er et tilfeldig og uforutsigbart spill, hevdes det. Mulig det, men mye ligger fast. En del av det er nevnt. I fjor på denne tiden skrev jeg følgende: «Tippeligaen er utvidet til 16 lag i 2009. Betyr det at vi får et helt nytt spill og at alle tidligere tall kan nulles? Neppe. Det er rimelig å anta at årets Tippeligavinner ender opp med 65 poeng, altså at takten er cirka 2,15 poeng per kamp. Det er gjennomsnittlig poengsum per kamp til vinnerne i perioden 1995-2008.»

RBK tok 69 poeng i fjor (2,3 poeng i snitt per kamp). Min fremskriving førte til et avvik på 4 poeng. Sølvlaget Molde og bronselaget Stabæk tok hhv. 56 og 53 poeng. Basert på 1995-2008-tallene «skulle de ha tatt» hhv. 57 og 52 poeng. Det er altså ikke rare avvikene vi snakker om. I år sier trenerne at vi får tidenes jevneste liga. Det gjenstår å se, og om 65-57-52 (+/- 2 poeng) er helt på jordet som hhv. gull-sølv-bronse-poengsummer.

Opprykkslagene får det alltid vanskelig, påstås det. Haugesund og Kongsvinger er tippet på nedrykksplass, mens det er håp for Hønefoss. Nykommerne får trøste seg med at hele 17 av 24 nyopprykkede lag faktisk har beholdt plassen i 2000-2009. Men var jeg representant for et av opprykkslagene, ville jeg ikke ha lent meg for tungt på den statistikken. Den alene gir ikke fornyet kontrakt. Hamkam er det foreløpig siste laget som har rykket rett ned igjen (opp i 2007, ned i 2008).

Og apropos: VIF tok sølv i 2004 og gull i 2005. Brann tok sølv i 2006 og gull i 2007. Stabæk tok sølv i 2007 og gull i 2008. FFK brøt mønsteret, forsiktig sagt, for lagets sølv i 2008 ble etterfulgt av nedrykk i 2009!

I fjor skulle publikumstallene falle som en stein etter utvidelsen fra 14 til 16 lag. Det gjorde de for så vidt, for snittet falt fra cirka 9.800 i 2008 til cirka 8.900 per kamp. På den annen side: For første gang i historien krabbet totaltallet over 2 millioner. Men så økte også antall kamper fra 182 til 240. I år starter Tippeligaen 13. mars. Den rundes av 7. november. I snitt er det en kamp, og forhåpentligvis en fest, hver dag i 240 dager.

Tilbake til start: Gjett hvem som vinner Tippeligaen? Jeg synes fortsatt spørsmålet er spesielt, for hva er svaret verdt 240 kamper før slutt? Vi kan godt spørre en økonom om hva bankenes gjennomsnittlige utlånsrente vil være 11. mars 2015. Økonomen vil sikkert svare, for han vil jo ikke virke helt bakpå. Jeg tar lett på det siste. Men for ikke å feige helt ut – og fritt for alle forbehold: RBK. Utfordrerne er Molde, Viking og Stabæk.

God kamp – fra en som er mer opptatt av hva som skjer enn av å spå den endelige tabellen før det har skjedd noe som helst. Og som mest av alt gleder seg til å følge utviklingen til de mange unge spillerne som preget Tippeligaen i 2009. Og som håper det dukker opp nye navn og typer i år.

Kamp Nå

Etter nedslående 0-4-4 og 7-12 i 2008, dro Norges beste menn til med 1-0 mot Tyskland i februar 2009. De kunne sette to streker under 6-2-2 og 14-8 da fjorårssesongen var omme – dog uten vm-billett. Hva nå?

Ja, for vi skriver altså mars. Altfor lenge har det vært en elendig måned for landslagsfotball – resultat- og prestasjonsmessig. På 12 mars-kamper i årene 2000-2009 viser tallene 2-4-6, med 13 scorede og 18 baklengs. Nå står vm-klare Slovakia for tur.

Nils Johan Sembs utvalgte oppnådde 1-2-2 og 6-7 i mars-kampene 2000-2003. Åge Hareides menn slo Serbia-Montenegro 1-0 i mars 2004, etter at Sverige, Honduras, Singapore og Nord-Irland var most i januar og februar. 5 om dagen ble til 5 strake med ny sjef.

Etter det er det som om vi har sendt lompelandslaget ut i mars-slagene: I 2005 ble det 0-0 i snørike Moldova. I 2006 fulgte 1-2 mot Senegal. I 2007 ble det to lomper, men ingen varme pølser; em-kval-kampene mot Bosnia-Herzegovina og Tyrkia endte hhv. 1-2 og 2-2 (med to uvirkelige baklengs i sistnevnte kamp). Elendigheten fortsatte med 1-3 mot Montenegro i 2008, og 1-2-tapet mot Sør-Afrika i 2009 ble en studie i unnskyldninger.

Forfatteren valgte seg riktig nok april, men det får være måte på hva vi skal klamre oss til. Hadde det enda vært reale forsøk!

Muligheter har vært skuslet vekk gang på gang i mars-kamper. Umiddelbart husker jeg 2008 som verst i perioden 2000-2009. Et ungdomslag fra Wales trillet ball-i-hatt med såkalte staute norske karer i februar. «Vi fikk avdekket hvilke som kan spille fotball i februar og hvilke som ikke kan,» konkluderte Åge med etter 0-3-tapet. Revansjens time kom i mars, men mot Montenegro virket landslagsgjengen om mulig enda mer blodfattig. Intet var på stell og Norge tapte 1-3.

Å mistenke noen for å ha kommet til kamp med dårlige holdninger, enn si beskylde dem for det, er liksom for enkelt, for trivielt. Mon det. For hva annet skal vi kalle det når spillere åpenbart ikke gidder og sjefen gir de giddalause enda en såkalt sjanse. En ting er å forsøke og mislykkes. Det får være grei skuring. Å slumse er noe helt annet. Og helt utilgivelig. Jeg kommer ikke på noe mer dekkende for slums enn dårlige holdninger. Men det har visst både jeg og andre vært innom før.

Kan landslaget klare seg uten John Carew? Hva skal det ellers gjøre, han har jo meldt forfall! Resten av laget kan jo ikke legge seg ned og grine. Laget vil savne Johns rekkevidde, styrke og fart. Scoringer eller ei, han trekker alltid mye oppmerksomhet ut av motstanderlaget. Det gir bedre plass og arbeidsvilkår for de øvrige norske spillerne.

Igjen blir det stram defensiv organisering og kontringer. Vi kan håpe at JA Riise og MG Pedersen fortsetter der de slapp i fjor, men vi kan antakelig bare drømme om godt angrepsspill mot etablert forsvar. Det tar tid å bli god til det siste, men det hjelper å øve. Og å ville det. Jeg er spent på om det siste har høy nok prioritet hos Drillo. Landslaget har lent seg tungt og lenge på Johns fysikk. Kampen mot Slovakia er en ypperlig anledning til å øve uten spissbautaen. Det gjelder «bare» å huske hva fjorårets ervervede selvtillit kom av – og å gjenskape det.

Bjørn Wirkola hadde visst nok en solid porsjon selvtillit i hoppbakken. Men selvtillit er et gode som må pleies og vernes om. Dessuten er selvtillit en smule situasjonsbetinget. Selv Wirkola skal ha slitt litt i overgangen hoppstøvler-fotballstøvler, altså omtrent i mars. Som RBK-spiller på Lerkendal var det lite verdt å være psykisk sterk i hoppbakken når tribunesliteren var misfornøyd med pasningskvaliteten på gressmatta: «Du får løsne bindingan no, Wirkola!»

Kamp Nå? Fantasien strakk seg ikke lenger enn at jeg var på Camp Nou og så Barcelona-Racing Santander for halvannen uke siden (4-0). Stadionnavnet kan stå som en påminnelse før møtet med Slovakia i morgen: Kamp. Nå. Klem i vei!

Norge tåler et tap. Men ikke på en måte som minner om Wales- og Montenegro-kampene i 2008.