Senterhalfens stikkere

Det er lite som er så berikende som å snakke med folk som har levd et langt liv med fotball – selv på et kjøpesenter i førjulstiden. Folk som snakker om plass i stedet for rom, som trekker veksler på historien når de prøver å forstå nåtiden, som resonnerer, som er vitebegjærlige og som formidler sine inntrykk – i det hele tatt øser av sin kunnskap – etter et langt liv med skjult læring og lagret erfaring. Ja, og som serverer små stikk om at noe, men langt fra alt, var bedre før.

Det var noen som stabla alle mann i forsvar før åsså. 4-5-1 heter’e visst nå. Men sånne lag speller ikke fotball, vett’u. Dem vi’kke angripe, dem avventer – og kontrer til nød. Og grunnen til at dem ikke speller angrepsfotball, er at dem ikke kan det. Og dem kan d’ikke for rem øver ikke på ‘re. Vi øvde på bevegelser og pasninger hele tida, vi, for de tinga henger nøye sammen dem, vett’u. Og så spellte vi sammen med de samma spellera år etter år. Vi lærte å kjenne hverandre, å se hvor’e var plass, hvor og når vi skulle møte og hvor og når vi skulle stikke – og når, hvor og hvordan vi skulle slå stikker’n. Det gikk framover på den tida åsså, skjønner’u, bare ikke hele tida. Vi telte ikke støttepasninger og sånt. Nå er’e altfor mange som bare flyr rundt utpå der. Det virker jo helt tanketomt. For fotballen ha’kke forandre seg så mye som folk trur, vett’u, det er bare orda som er flottere. Bare smatt på ordet langpasning, ‘a dø. Hva er det for no’? Å rappe tel ballen så ‘n går høyt og langt! Ja, ballen går i retning av noe og noen, men dæ’kke no’n pasning, vett’u. Ha’kke no’ med pasning å gjørra. Det er kælkefotball. Det er fotballsparkere som driver med sånt. Fotballspellera finner’u i Basjelona. Der speller rem fotball. Dem har øvd på ‘re, dem vett’u!

Resonnementene, ordvendingene, betraktningene og argumentene kom fra en med peiling på fotball. Problemet er at han – og mange med han – ikke blir tatt på alvor, for han er hverken formelt lærd nok eller nerd nok; ingen diplomer i sekken, ingen skriftlig dokumentasjon på bordet, ingen statistikk å vise til. Han bruker ikke ord som serve, rom, distribusjon og vertikal spenst, og han er langt unna å huske det fotballnerder husker. Hans ordvalg, språkform og surr med navn og tall står i veien for kunnskapen han formidler fordi dagens fotballspråknorm anses viktigere enn innholdet i det som formidles. Dessverre.

Økonomiprofessor Kjell A. Nordström har skrevet noe om dette. I boken Funky Business, vil jeg tro. Den beleste proffen later ikke til å ha mye til overs for dem som tror at kunnskap bare kan erverves ved hurtigpugging og telling. Han omtaler dem som neo-dumme; folk som er ute av stand til å bedømme noe uten datastøtte, og som, i motsetning til den omtalte senterhalfen og hans likesinnede, ofte trekker slutninger som er exactly wrong rather than roughly right. De neo-dumme mangler evnen til å ta inn det som ikke kan kvantifiseres, ifølge proffen. De mangler dømmekraft.

Nordström skriver følgende om sin far, en pensjonert betongarbeider som i hele sitt liv har vært opptatt av fugler: På brøkdelen av et sekund bedømmer han vingesus, flyveretning, silhuett, flyvehøyde, fart og hundreognitti andre variabler. Det er dømmekraft i ren form. Det er taus kunnskap.

Det er nesten som å høre Nils Arne Eggen, som angivelig skal ha sagt følgende om Odd Iversen: Odd kan alt om fotball, han vet bare ikke hva det heter! I dag vet mange hva alt og alle heter i fotball. Det hadde vært muntrere og mer berikende om flere kunne mer om det Ivers angivelig kan alt om og mannen på senteret kan mye om. Sistnevnte følger ikke med på norsk, svensk, dansk og spansk fotball bare for moro skyld; han er lidenskapelig interessert i fotball. Han ser det hele bare med andre øyne. Og blant annet derfor reflekterer han over ordet og bruken av langpasning snarere enn å telle antallet av det noen har definert som langpasning. Han er årvåken.

Jeg takker for stunden på tampen av nok et fotballår og har tatt meg den frihet å videreformidle noen av senterhalfens stikkere. For riktig nok har fotballen utviklet seg, men det er lov å spørre om all utvikling er fremskritt. Jeg er ikke så sikker på det. Men jeg er helt sikker på at representanter fra den eldre fotballgarde har noe å lære bort. Men da må vi høre etter, tåle et annet fotballvokabular, være overbærende med deres litt selektive hukommelse og ikke tolke dem dithen at alt var bedre før. Trolig er de bare litt lei av at folk som har sett fotball i et tiår eller to gir inntrykk av at de har sett det hele. Og det med god grunn!

Det skal nevnes at det som står i det kursiverte avsnittet er en smule overdrevet. Men gjengivelsen er roughly right rather than exactly wrong.

Apropos Messi og Henry

«All PR er god PR,» sa den legendariske VIF-oppmannen Helmuth Steffens. Barça-kameratene Lionel Messi og Thierry Henry har naturlig nok mye felles, men i disse dager tror jeg de verdsetter oppmerksomhet noe ulikt!

Messi er nylig tildelt Ballon d’Or 2009. Da han mottok prisen skal han ha uttalt: «Jeg dediserer Gullballen til lagkameratene mine. Jeg deler dette trofeet med dem.»

Messi har åpenbart skjønt verdien og de mulige gevinstene av å være et individ i et kollektiv. Trolig har han også merket seg at FC Barcelona har en Messi-strategi. Det siste ifølge Financial Times-spaltisten Simon Kuper: «The club is the proud owner of the European Footballer of the Year – the 22-year-old [Messi] won the Golden Ball on Tuesday – but it knows that these things often do not last. Twice before in recent decades it has had the world’s best young footballer, first Diego Maradona and later Ronaldinho. Both left town prematurely. On recent visits to Barcelona, I asked club officials and a Messi adviser about Barça’s strategy to keep Messi in Barcelona and performing well for the next decade.»

Henrys hands er omtalt i mang en spalte. Nå også i spalten «Dear Economist», der en annen FT-skribent, økonomen Tim Harford, har besvart spørsmålet «Did Thierry’s head inform his hand?». Økonomen svinger innom den klassiske avveiningen mellom forventet avkastning og risiko. «The rewards of his [Henry’s] cheating go largely to his team-mates […] Henry himself faced all the risks.»

Økonomer ville aldri ha jukset foran kamera, slår økonomen fast. Mulig det, men sikkert er det i hvert fall at oppdagelsesrisiko og æreskodeks ikke er det det samme!

Flottur, Thorir!

De norske håndballjentene har foreløpig hatt brillefine resultater i vm. Men i går gav TV 2s håndballekspert Ole Gustav Gjekstad klar beskjed om prestasjonene: Norges angrepsspill mot etablert forsvar var som å se maling tørke!

Det er grenser for hvor morsomt og kreativt det er med gjenbruk av klassikere, men Ole Gustav skal ha for sin klare tale.

I TV 2s VM-studio i går, etter at Norge hadde tatt seg sammen i 2. omgang og slått Tunisia 36-25, ble landslagssjef Thorir Hergeirsson konfrontert med pausetalen til Ole Gustav. «Det er lurt å kjøpe hurtigtørkende!» repliserte sjefen. Maling, altså!

Forbilledlig. Fordi: Det hender at trenere tolker kommentarer fra eksperter i verste mening. Da kan det bli en smule trist – for ikke å si gravalvorlig – når replikken(e) serveres. Som om eksperten alltid har skjulte agendaer og at man er programforpliktet til å «rase mot» eller «slå kraftig tilbake» for å forsvare seg og sitt – uansett.

En klok, raus, trygg, avslappet og godt forberedt Hergeirsson har trolig skjønt at det ikke er sånn det er. Med lave skuldre, glimt i øyet og et klart hode, kontret han like mesterlig etter kamp som jentene gjør under kamp. Kontringsspillet sitter, med andre ord, noe også Ole Gustav bemerket.

På spørsmålet «blir du provosert av sånne påstander?» svarte landslagssjefen at han synes dette er morsomt, at han liker litt spøk, at symbolikk er flott og at Ole Gustav er en alle tiders kar som har god peiling på håndball. Sjefen var langt på vei enig med studioeksperten.

Nei og atter nei, trenere ikke være enig med studioeksperten. Men: Når de er det, kan de like godt si det. Klarer de i tillegg å si det så elegant som Hergeirsson, med både tale- og kroppsspråk, blir det briljant. Et tegn på at sjefen har den indre roen og oversikten som skal til.

Jeg har skjønt at det er lettere å være raus med ordene når man har vunnet enn når man har tapt, men dette var replikkunst av første skuffe – fritt for angstbiterske innslag. En ordfører for håndballjentene verdig. Måtte Hergeirsson være en like god hærfører de kommende dagene.

Hjernen er alene

Gjentakelse og gjenkjennelse er kritiske suksessfaktorer i fotball. Ordene har lav status. Vi liker ikke ting som tar tid. Det skal være spektakulært, og det er instant satisfaction som gjelder.

Det er pedagogisk utfordrende å lære barn pasningsferdigheter. De husker frasen «den beste gaven du kan gi en lagkamerat, er en god pasning,» men liker ikke det som må til for å mestre pasningskunsten. Å repetere er kjedelig. Og det er dødskjedelig med pirk, detaljer og påpekninger. Krøllalfagenerasjonen har erfart at det holder å banke ned noen ord og trykke på enter-tasten. Gjentakelse og gjenkjennelse, liksom, hva er det for noe! Kan vi ikke gjøre noe morsomt i stedet?

Messi gjør morsomme ting. Finter, finesser, balansekunst, dribleserier og scoringer. Det er sirkus hele tiden. Vel, nesten hele tiden. Innimellom. Han kan gjøre ting ingen gjør etter ham. Et magisk Messi-øyeblikk er verdt ventetiden, tv-tiden og/eller inngangsbilletten. Det er pølse i brød med alt. Umiddelbar tilfredsstillelse. For alle. Også dem som ikke har peiling på fotball.

Det er verre å legge merke til morsomhetene til lagkamerat Xavi. Hvor morsomt og umiddelbart tilfredsstillende kan det bli med en som er hjernen, ballsentralen, limet mellom forsvarsspillerne og angrepsspillerne, arkitekten og dynamoen? Slikt er og forblir tungt fordøyelig. Spesielt for dem som ikke har peiling på fotball.

Messi fikk Ballon d’Or 2009. Xavi måtte nøye seg med nominasjonen – og en pallplass. Intet nytt under solen, med andre ord; hjernen har sørget for det uvurderlige grunnarbeidet, artisten skummer fløten. Men ikke for det: Jeg har få innvendinger mot at artisten Messi ble tildelt prisen, men jeg hadde jublet litt til om arkitekten Xavi hadde fått den.

Inter-sjef og tidligere Barca-assistent Jose Mourinho skal også ha ment at Xavi fortjente gullballen. Det er nærliggende å tro at jeg har kastet meg på en autoritet som Mourinho, men jeg må skuffe. Jeg er ikke skrudd sammen helt sånn. Derimot: Begrunnelsen hans og beskrivelsen av Xavi minner om noe jeg skrev om Frank Lampards uvurderlige betydning for Chelsea i 2005 – da Mourinho var Chelsea-sjef.

Det nevnes utelukkende fordi gjentakelse og gjenkjennelse aldri går av moten!

Henda i været, gutter!

Rollelisten i serien «Thierry Henrys hands mot Irland» er blitt lang. Klikker du på saken Fifa vurderer å straffe Henry for handsen, ser du at det er plenty med folk som har uttalt seg i saken. Alle er enige om at det ble begått en feil. Det avgjørende er: Hvem var det som begikk den?

Noen mener Henry. Andre mener dommeren. Franskmannen og Manchester United-spilleren Patrice Evra mener det siste. John Carew også. Dommeren burde ha sett og blåst, mener guttene. Og: Henry gjorde bare det alle andre ville ha gjort og derfor er visst han fri.

Fair play er altså dommerens ansvar. Men ikke bare skal han håndheve fair play, han skal også være den eneste som håndhever fair play.

Du verden! Ansvarsfraskrivelse er helt ok, med andre ord. Og det er gull verdt hvis du kommer unna med det!

Resonnementet er ganske presist det stikk motsatte av fair play, for fair play innebærer at alle involverte utviser respekt for skrevne og uskrevne regler og intensjoner i praksis. At alle erkjenner at de har et ansvar og en rolle i det hele.

Det er fristende å si at alt er greit så lenge dommeren ikke ser det – toppfotball er tross alt og ikke først og fremst et mesterskap i prektighet -, men det har lite med fair play å gjøre. Hvis spillerne ikke har tenkt å legge to pinner i kors for å utvise fairness, kan tilstandene bli svært ubehagelige, for ikke å si uutholdelige.

Essensen i fair play er real oppførsel. Slik oppførsel har en pris. Det koster omtrent ikke noe å fremstå som raus når alt er over. Real er man først når man motstår fristelsen, når man unnlater å raske til seg en urettmessig fordel. Alternativt må man strekke hendene i været rett etter man har gjort noe dumt. De aller, aller fleste vet jo når de har oppført seg urealt. Det forutsetter bare at man kjenner etter.

Henrys hands rettferdiggjøres ikke ved at (alle?) andre spillere ville ha gjort det samme. Og akkurat i denne saken er det dønn irrelevant om han for øvrig har vært en flott ambassadør for fotballen. Han handset, og han jublet som om han hadde gjort noe ærerikt da han kom unna med det. Først da spillet var over og Frankrike hadde sikret seg vm-billett på bekostning av Irland, bad Henry om unnskyldning. Det var altfor lite og altfor seint. Hensikten var oppnådd og gevinsten var innkassert.

Dommerens feil var at han ikke så situasjonen. Enten fordi han hadde en dårlig posisjon eller fordi han var uoppmerksom i et kritisk øyeblikk. Det går an å bebreide ham for det, men det når altså ikke opp til Henrys hands. Fair play fikk nok et skudd for baugen!

Hvis spillerne forbeholder seg retten til den prinsippløse praktiseringen av «det er lov å prøve seg på alt,» er det bare en ting som hjelper for å få fair play på noenlunde rett kjøl: Konsekvenser for dem som blir tatt. I tilfellet Henry, er det vanskelig å se at Fifa kan straffe ham på annen måte enn å utestenge ham fra vm-sluttspillet.

I så fall får Fifa en delikat julenøtt å knekke: Straffen skal legitimeres og hjemles. Henry er tross alt ikke førstemann ut.

På den annen side: En eller annen gang må det bli alvor bak ordene om fair play. Fifa får rulle ut den store kanonen og bestemme seg for om Henry-saken skal bli det store og endelige varselet eller om de skal brenne til med en gang. Neste gang må det uansett smelle. For det står om fotballens troverdighet.