Show me the money!

Én ting er at mange av klubbene i Tippeligaen, Toppserien og Adeccoligaen må skaffe cash før nyttårsrakettene fyker i været. En helt annen ting er hva de gjør etter at de eventuelt har innfridd Klubblisensnemndas egenkapitalkrav!

Ifølge tv2sporten.no har alle klubbene i de nevnte ligaene har fått fornyet lisensen for 2010. Men: I alt 17 av klubbene har fått en midlertidig lisens. Disse lever på kreditorenes nåde, de skylder mer enn de eier, og har altså en negativ egenkapital. De må kunne dokumentere positiv egenkapital innen 31. desember 2009 for å beholde lisensen for 2010. Eller «fremvise positiv egenkapital innen årskiftet,» som leder av Klubblisensnemnda, Jan Løkling, uttrykte det.

Det er feiende flott at Klubblisensnemnda har skjerpet kravene til økonomisk soliditet. Det er rett og slett supert. Men som bankansatt på 80-tallet er jeg likevel litt urolig. Jeg husker jo noe av det som skjedde da Kreti og Pleti byttet ut halvliteren med boblevann på magnumflasker. De lekte millionærer. De pyntet seg med lånte fjær. Så begynte det forsyne meg å regne!

Det var ikke bare dem som levde over evne som svimet rundt den gangen. Også revisorene, altså bankfolket, var sløvet av tiden. Og siden det har skjedd, utelukker jeg ikke at det kan skje igjen. For om Klubblisensnemnda har de beste intensjoner, er det fort gjort at desemberanalyser arter seg annerledes enn analyser i andre perioder på året. Bare tenk på alle klubbrepresentantene som nå sitter og evaluerer sesongen 2009. Brillene de har på seg nå er mye rundere i kantene enn dem de hadde på da skuffelsene skyllet inn tidligere i år. Da sa de: Vi skal ta en grundig evaluering etter sesongen – og de lente seg blytungt på ordet grundig. Når evalueringstiden nå er inne, er ordene mildere og hendene mykere. Som etter militærtjenesten huskes de få gode stundene bedre enn de mange dårlige. Ispedd en god dose håp og kjærlighet, kan det på ny bli slik at nødvendige grep ikke tas før etter noen serierunder i 2010.

Klubblisensnemnda har minst en stor utfordring: Hvordan kan den med stor grad av sikkerhet tallfeste den reelle egenkapitalen i klubbene? I balansen står det noen tall som ikke nødvendigvis uttrykker det som er reelt. Og siden egenkapitalen er differansen mellom eiendeler og gjeld, vil egenkapitalens størrelse være avhengig av hvilke verdivurderinger som er lagt til grunn. Eksempelvis: Den bokførte verdien av spillerstallen, totalsummen spillerne er anskaffet for, som trolig er den summen som står i balansen, er sannsynligvis høyere enn dagens reelle verdi på spillerstallen (noe denne artikkelen indikerer). I så fall er egenkapitalsituasjonen verre enn den ser ut til. Alternativt kan klubben hevde og argumentere for at spillerstallen er mer verdt enn den bokførte verdien. FFK-direktør Runar Henriksen gjorde det tidligere i år, men det er fortsatt uklart om han hadde rett eller om han håpet det var så vel.

Dette blir en tallek. I likhet med liksommillionærene på 80-tallet, har klubbene muligheten til å pynte på balansetallene og dermed egenkapitaltallet. I disse lisensdager har noen av klubbene en viss egeninteresse av å gjøre det. Mange fristes til å fortsette på håp og kjærlighet-linjen. Men Klubblisensnemnda kan ikke leke. De skal bidra til sunnere og bærekraftig drift. Ganske nådeløst må den skrelle vekk mange om-er, hvis-er, såfremt-er og ifall-er. Den skal realitetsorientere klubbene. Håp får eventuelt bli bonus i løpet av 2010. Det kan jo tenkes at en norsk Tippeligaklubb også neste år kan gjøre en kule på spillersalg til en Premier League-klubb, men det er galskap å regne det inn i budsjetter og lisenser nå.

Hovedutfordringen er dog: Hva når egenkapitalkravet i 2010-lisensen eventuelt er innfridd?

Se det er et spørsmål om holdninger. Eller snarere endringsvilje og -evner. Klubbledere som ikke har lært å si nei etter denne økonomiske rundturen, lærer aldri å si nei.

For: De kan ikke gå med på spillerkjøp i hui og hast fordi treneren ønsker det. De må si nei til dyre spillere som er ment å skulle redde klubben på oppløpssiden. De må anstrenge seg for å utarbeide et belønningssystem som i større grad gir samsvar mellom klubbens inntekter og kostnader (høye, faste lønnskostnader inngår ikke i et slikt system). Og de bør bruke mye mer penger på lage fotballspillere, altså utvikle unge spillere, i stedet for å kjøpe såkalte stjerner. Flere av de unge har sluppet til i år. Om noen år kan det bli enda flere. Og enda bedre, kan vi håpe på.

Men det tar altså litt tid å utvikle noe. Det gjør gjerne det når vi skal endre vaner; fra kortsiktig brannslukking til langsiktig planlegging. Det hender også at det er verdt tiden det tar.

Mynt eller krone?

Etter 17 sesonger i Tippeligaen (1983-1999) var det ubønnhørlig over for laget fra de dype skogene. Nedrykket ble et faktum 3. oktober 1999. Den dagen vil jeg huske for alltid.

Den søndagen skulle mitt Skeidlag ut mot KIL på Gjemselund. Det tapende laget måtte si farvel til Tippeligaen.

Jeg var litt bakpå før møtet med KIL: Ikke hadde jeg vært hjemme og ikke hadde jeg sovet. Spillemøtet ble bare rot. Det var faktisk bare så vidt jeg rakk det. Like fullt: Noe annet enn seier virket helt fjernt den dagen. Jeg ble tross alt pappa tre timer før slagplanen skulle presenteres. En busstur og en fotballkamp senere var det klart. Skeid vant 2-1. KIL var nede to runder før slutt.

Nå var det ikke min mening å sende KIL på en lang utmarsj i grov skau, det er 3.693 dager siden 3.10.99, men sånn er det altså blitt. Riktig nok luktet KIL på Tippeligaspill i 2005, etter at de slo B/G 1-0 i første kvalikkamp på Gjemselund høsten 2004, men B/G klinte til med 4-0 i returoppgjøret. I dag har de på ny en Tippeligaplass i sikte på Gjemselund, til tross for at første kvalikkamp endte med 2-3-tap for Sarpsborg 08. Mange trær er felt under marsjen. Ett gjenstår. Går det ned i dag, kan KIL bytte ut motorsagen med noe som egner seg til å ta skalpen på ett og annet Tippeligalag neste år.

Jeg er en smule imponert over hva Sarpsborg 08 har fått til i år. Klubben ble trukket tre poeng, de økonomiske realitetene har fosset inn i klubbhus og garderobe, men like fullt har unge som gamle «sarpinger» kjempet side om side i hele år. Man skal aldri undervurdere betydningen av spilleglede og entusiasme. Med en dæsj rolle- og arbeidsfordeling, kan det bli riktig bra. Det kan faktisk bli Tippeligaspill neste år.

Hvis så, få vi kanskje på ny Tippeligaspillere som er helt eller delvis amatører. Det er ikke mer enn noen små minutter siden jeg hørte Sarpsborg 08s Bjørnar Johannessen i et radiointervju. Han regnet med å fortsette lærergjerningen også om han blir Tippeligaspiller i 2010. Skeidlaget anno 1999 var det siste amatørlaget i Tippeligaen. Altså: Vi fikk belønning som spillere og trenere, men alle som én jobbet med annet eller studerte på dagtid. Treningstiden var kl 1630. «Det var var en flott tid,» sa en tidligere elev her om dagen (en som i dag biter negler for sitt kjære Særp). Jeg istemmer. Det var den største belønningen. Et rikt liv med enkle midler.

KIL spilte 394 strake kamper på øverste hylle. Det ble sølv i 1992 og bronse i 1986 og 1987.

Sarpsborg 08 er det foreløpig siste navnet på klubben som spiller på Sarpsborg Stadion. Sarpsborg FK spilte 11 sesonger og 206 kamper i det som i dag heter Tippeligaen, men som i 1963-1972 og 1974 het 1. divisjon.

Det er trist med FFK, hører jeg rundt om. Jeg er enig. Det er trist når noen forvalter sitt pund dårlig. Om ikke annet blir det trist. Desto hyggeligere er det å se at noen fortsatt er i stand til å husholdere med knappe ressurser.

Til dem begge: God kamp og lykke til.

Om smil og mageknip

Særlig Aalesund kan slå Molde i cupfinalen!

MFK har slått AaFK henholdsvis 2-0 (B) og 3-1 (H) i Tippeligaen i år. De blå tok sølv og scoret flest (62). Lagets toppscorer, Mame Biram Diouf, nettet 16 ganger – ett fattig mål bak toppscoreren i Tippeligaen. El-Hadji Makhtar Thioune har etter manges mening vært den beste spilleren i år. Bare Branns Erik Huseklepp (13) hadde flere målgivende pasninger enn Thioune (10).

AaFK havnet på 13. plass i Tippeligaen med 36 poeng, 2 poeng over kvalikplassen. Tor Hogne Aarøy ble mestscorende med 6 mål. Nå er han plaget med sykdom før finalen. Demar Phillips ble lagets assistkonge med 4 målgivende.

På de til sammen åtte Tippeligamøtene i 2003, 2005, 2008 og 2009 har MFK-U-AaFK endt 3-4-1. MFK har scoret 15 og sluppet inn 9 mot AaFK. MFK tok i år sin syvende sølvmedalje i serien, et antall som bare matches av LSK. Det er feil å si at AaFK bare har sett medaljens bakside, men de har aldri kysset noen medalje.

MFK har spilt 4 ordinære cupfinaler og vunnet 2 (1994 og 2005). AaFK spiller cupfinale for første gang.

Men som dere skjønner av opplistingen – den er fullstendig ubrukelig til å spå om utfallet av søndagens cupfinale!

Det det handler om, er: Hvilket av lagene – trenerne som spillerne, lederne som saftblanderne, kontorpersonalet som reiselederne, kjærestene som konene – klarer å konsentrere seg om det vesentlige i alt det uvesentlige som skjer før finalen? Hvilke klarer å ha skuldrene i naturlig posisjon, å smile uten at smilet er fremtvunget av mageknip, å glede seg over muligheten snarere enn å frykte et resultatet? Hvilke av de involverte klarer å holde fanden på avstand fra kl 1315 på søndag? Det er testen. Og for å si det litt forsiktig: Det er ikke alle cupfinalelag som har bestått den testen!

Forklaringen er enkel: Det skjer mer i og rundt klubbhuset til cupfinalistene den siste uken før finalen enn det gjør i årets øvrige uker til sammen. Alle som én skal ha billetter, kommentarer, et bilde eller en signert drakt. Naboen, som aldri har brydd seg om annet enn størrelsen på hekken som skiller, skal plutselig slå av en ballprat. Cupfinalesang skal spilles inn. Tanter og kusiner, som av en eller annen grunn skal til Oslo akkurat denne helgen, har en og annen forespørsel. Sponsorer skal ha sitt. Og pressen skal ha alt – hele tiden.

Aktørene er i en begivenhetssentrifuge som står på full guffe. Men de må komme seg ut av realitymaskinen før søndag formiddag. Dernest må de komme seg inn på Ullevaal, i virkelighetens verden, helst før fem-på-tolv. Så må de puste med magen, heve blikket, se på folkehavet og si til seg selv: Nok staffasje. This is it!

Molde er favoritt, sa AaFK-trener Kjetil Rekdal her om dagen. Du verden! Men, altså: Det sa alle om LSK før cupfinalen i 2005, før laget tapte 2-4 (eeo) for Molde. LSK hadde 4. plass i Tippeligaen i bagasjen, Molde slepte på en kvalikplass. I 2006 endte FFK og Sandefjord på hhv. 8. og 9. plass i Tippeligaen, med lik poengsum (32 p.), men under kampen var forskjellen på lagene enorm. FFK-erne strålte om kapp med solen og gledet seg til muligheten. Sandefjord-gjengen var fullstendig paralysert etter dagene i sentrifugen. FFK vant 3-0. I fjor vant Stabæk Tippeligaen og var soleklar favoritt før cupfinalen mot VIF. Mesterlaget rundspilte VIF fjorten dager før finalen (6-2). Cupfinaledagen var det Vål’enga som sto for runddansen (4-1). Sant å si representerer LSKs 2-0-seier over Adeccoligalaget Haugesund i 2007 den eneste favorittseieren i de seneste fire cupfinalene.

Moldes pre er Kjell Jonevrets stoiske ro og, selvfølgelig, årets prestasjoner og bekreftelser i Tippeligaen. Hvis Thioune får plass på midten og Diouf får flater å løpe på mellom AaFKs backfirer og mål, er AaFK kraftig ute å kjøre.

AaFK må stole på Kjetil Rekdals vinnerskalle, en djevelsk lagånd og fyrtårnet Aarøy. Med et hodestøt eller to innenfor 16-meteren, kan han avgjøre finalen. Men da må han være piggere enn rapportene tyder på når dette skrives.

Men cupfinaleslaget står ikke om hva lagene normalt sett er gode for og gode til. Spørsmålet er hvilket av lagene som klarer å vaske frem sine beste spillemessige evner etter en uke med virak. Best når det gjelder, heter det visst. Det har også hendt at cupfinaler er vunnet av det laget som har vært minst dårlig.

Det triste med å ha vært i en VIF-stall som har tapt to cupfinaler, er erkjennelsen av at alvoret var større enn gleden over mulighetene som ble oss til del. Moss var klokere enn oss i 1983 (0-2). LSK var bedre enn oss i alt i 1985 (1-4).

Jeg anbefaler både MFK og AaFK å ta hverandre på alvor. Ingen stiller til start uten å ha et håp om å vinne. Men gravalvor blir bare tull. Det forløser ikke annet enn fysisk og mental gangsperre.

Lagene er invitert på fest kommende søndag. Det er inspirasjon å hente på lørdag kveld. Skal vi danse-Carsten kliner nok til igjen. Hva skulle han ellers på fest å gjøre?

Rikt fotballiv, enkle midler

Det er ikke alltid lett å se hvordan unge fotballspillere skal oppleve fortreffelighetene ved fotballspillet. Å stå i kø på treningen, å spille på en altfor stor eller altfor liten bane eller å stå stille og høre lange foredrag av treneren ute i høstkulden, er hverken morsomt, berikende eller utviklende.

Hvordan skal vi få flere flinke trenere i barnefotballen? Trenerkurs, ropes det. Flott. Det vil hjelpe mange. Problemet er at det er veldig mange som har sagt ja til å aktivisere/utvikle de håpefulle. Og siden det vil ta lang tid å kurse det hav av aktivitetsledere/trenere rundt om, må det være en god start at klubben har en sportslig kompetent person. En som kan veilede, rettlede, inspirere, instruere og følge opp dem som har påtatt seg ansvaret for de ulike lagene. Det er en overkommelig oppgave å organisere og planlegge dette. Avkastningen, det vil si økt trivsel, glede og utvikling hos barna, vil bli formidabel. I dag blir det altfor ofte bare aktivisering. Ofte er det ikke en gang aktivisering å spore. Det er trist når vi tenker på de mange som har engasjert seg for å bidra og hjelpe til i den lokale klubben. Alt de trenger er noen tips og litt veiledning. Det bør de kunne få av sin egen klubb.

For det er trist å se barn som står i en lang kø for å få skutt på ett mål. Det er to mål på treningsfeltet. Det er fotballer nok til alle. Da burde det være en smal sak å dele inn i to eller fire puljer. Alle ville fått skutt oftere, keeperne ville fått muligheten til å redde oftere. Flere repetisjoner, med andre ord.

Men det holder ikke bare å øke frekvensen. Kvalitet er det viktigste, men det er naturlig nok også det vanskeligste for de mange gode hjelperne. Hva er bra og hva er dårlig? Hvorfor er det bra, hvorfor er det dårlig og hvordan kan det bli bedre? Det kreves et litt, men ikke et veldig trent øye å se hvor fanden befinner seg i detaljene. Her må den sportslige ansvarlige i klubben trå til. Trenerkorpset må bevisstgjøres sånn at de i sin tur kan påpeke, rettlede og instruere bedre enn i dag.

Et lag har en hel fotballbane til disposisjon. Av en eller annen grunn er det bare kommet åtte spillere på trening. Men hvorfor bruke hele banen? Èn keeper gjør seg klar for å redde ballen. Den andre keeperen ser det hele 70 meter unna; hvis han følger med da, for det vil gå lang tid før det skjer noe foran målet hans igjen. Hva er det for noe? Hvor ofte blir det skutt/reddet på en så stor bane? Nei, kortversjonen er: Justér banen etter antallet. Å dele åtte spillere inn i to lag på full banestørrelse er like meningsløst som å dele 20 spillere i to lag i en liten gymsal.

«Nå, hva synes du?» spurte en pappa da jeg så en trening i fjor vinter. «Dette blir kjempebra,» sa jeg «hvis hensikten er å få alle forkjølet!»

Treneren, som visst nok hadde vært på trenerkurs, må ha glemt at han var på kurs om sommeren eller at kurset ble avholdt i en hall. For: Det er mange grunner til at man ikke varmer opp spillere i en halv time for så å snakke til dem i 20 minutter. Den åpenbare grunnen er at man ikke varmer opp noen for så å kjøle dem ned før neste aktivitet. Spesielt ikke når det trenes i 6 minusgrader. For enten man har trenerkurs eller ikke: Sunn fornuft går aldri av moten.

Organiseringen og planleggingen av treningen er ofte en parodi, dessverre. Eller fraværende. Har noen tenkt igjennom hva de skal gjøre når, eller tar de det etter innfallsmetoden? Flyt i treningen er en god ting, for da slipper man å gå fra heløvelse til deløvelse, og omvendt, på en slik måte at mye av treningstiden går til spille på grunn av dårlig organisering. Dessuten: Med flyt i treningen vil de som er der ha lettere for å konsentrere seg om det det skal trenes på.

Alt dette, og mye mer, lærer man faktisk en god del om på trenerkurs. Den enkleste måten å få til dette i praksis på, er at hver klubb sørger for å ha minst en person med peiling på hva som kreves for å forbedre noen og noe i fotball. En som har som hovedoppgave å veilede og følge opp dem som har påtatt seg vervene som treningsfeltherrer.

Dernest bør både den fotballkyndige med ansvaret for sporten og alle som skal lede treningene ha minst godkjent i oppførsel. Det får ikke hjelpe om vedkommende mestrer organiseringen av treningen og til fulle kan forklare og vise hvordan man utfører et perfekt halvtliggende vristpark, hvis vedkommende titt og ofte oppfører seg som en frustrert brølape. Det hjelper ikke en gang om oppførselen pakkes inn i engasjementets navn. Hvis man skal lære noen noe, er det en sterk forutsetning at man oppfører seg på en måte som det står litt respekt av.

Hvis barna skal få noe i nærheten av hva de fortjener, bør det være morsomt, lærerikt og berikende å gå på trening. De skal bare gjøres oppmerksom på at de ikke kan få viljen sin hver gang og hele tiden, men det er til gjengjeld et av læringsmomentene i lagidretten fotball. Og i samfunnet for øvrig, når jeg tenker meg om.

Et liv med fotball er et liv mer. Det burde gå an å berike fotballivet til mange. Med helt enkle midler.