Å gå fra Tippeligaen til 2. divisjon på knappest mulig tid, tilhører unntak som bekrefter regelen. Hamkam står i fare for å bli et av unntakene.

Strindheim har gått den tunge veien på kortest mulig tid. Klubben var i Tippeligaen i 1995 og stilte til start i 2. divisjon i 1997. Men da skal vi huske at Adeccoligaen, eller 1. divisjon som det het i 1996, var det (foreløpige) siste året med to avdelinger. Hele 12 av 24 lag i 1. divisjon i 1996 rykket ned i 2. divisjon. Strindheim kom på 8. plass i Avdeling 2 det året.

Hamkam ligger på nedrykksplass i årets Adeccoliga. Det er riktig nok «bare» 2 poeng opp til sikker plass og 6 poeng opp til 6. plassen, men det er også bare to serierunder igjen. Kamma har igjen kvalikplasserte Sarpsborg 08 (B) og nedrykksklare Skeid (H).

«En sperre her oppe,» sier kontinuitetsbærer og materialforvalter Odd Bekk, i det han peker mot hodet sitt. «Havari,» konkluderer trener Vegard Skogheim, dersom nedrykk blir et faktum. «Vi har ikke gjort jobben vår,» er konklusjonen til spilleren Vegar Bjerke.

Hamkams styreleder Morten Andreas Meyer støtter Bjerkes diagnose. En kommentator i Hamar Arbeiderblad skal ifølge min abonnementsavis ha ment at spillerne ikke bryr seg seg nok om hverken klubben eller arbeidsplassene som står på spill, til tross for at de fikk den treneren de ville ha (Skogheim tok over for Arne Erlandsen tidligere i år). Ifølge samme avis gir Skogheim uttrykk for at spillerne er mer preget av frykt enn av likegyldighet.

En ting er ganske sikkert: Den eller dem som hadde hengt opp plakaten på Briskeby i fjor der det sto «Blod, Svette og Tårer,» hadde glemt «Slit». I hvert fall hvis det var meningen å låne en vinneroppskrift fra sir Winston Churchill. Gode Winston skal ha brukt frasen «blood and sweat» i 1900, «blood, sweat and tears» i 1939, men i sin første tale til Underhuset som statsminister, 13. mai 1940, toppet han med «blood, toil, tears and sweat». Om ikke før, var det på høy tid å tilføye og innføre «slit».

Hamkam er ikke i krig, men er avhengig av å vinne fotballkamper. En god start er å ville det. Enda bedre blir det om alle innser at «slit» er en kritisk suksessfaktor. «Tårer» kan komme av så mangt, men det er «slit» som utløser «blod og svette». Og ofte er det slikt som fører til seire.

Det er ikke alltid det beste for en klubb at spillerne får den treneren de vil ha, som Hamar Arbeiderblad-kommentatoren antyder. Det hender jo at fotballspillere er bekvemmelighetsorienterte. Som de fleste andre, vil de gjerne ha en sjef som prioriterer det behagelige, hyggelige og lystbetonte. Vel og bra, men denne Hamkam-gjengen trenger trolig en kraftig vekkeklokke. Tabellen anbefales. Enten de liker det eller ikke, har tabellen den fortreffelige egenskap at den forteller hvordan virkeligheten er, ikke hvordan den burde være. Hvis båten skal inn på sikker grunn, må spillerne gidde å ro – lystbetont eller ei. Kos, gøy og morsomt holder neppe som som ingredienser i Kamma-oppskriften herfra og ut.

Tro meg, som spiller har jeg testet den siste oppskriften. Det gikk nesten helt galt. I VIF fjollet vi oss gjennom 1989-sesongen i nåværende Tippeligaen. Etter 11 kamper lå vi på 3. plass med 7-1-3 og 22 poeng. Vi var bare hyggelige med hverandre, trente ofte lett og kostet på oss boblebad en gang i uken. Vi valgte bekvemmelighetens vei, uten stille krav til hverandre, men etter en stund ble den veien ganske ubekvem. Vi ble vekket mot serieleder LSK på Bislett i 12. serieomgang, men vi snudde oss rundt og strakk oss litt til. Det var tross alt serielederen, så det var jo ikke så farlig! Vi strakk oss ganske lenge, faktisk. Etter ytterligere 11 kamper, var vi på kvalikplass med 7-2-13 og 23 poeng. Med 1 poeng på 11 kamper, ljomet overlevelsesdriftens alarm så kraftig at alle spratt opp. Riktig nok med en ny trener. Vi berget plassen med 2-2 i kvalik-kampen mot nettopp Hamkam på Briskeby.

Jeg vet ikke hvor skoen trykker i Hamkam, men trolig sliter de med det samme som oss. Vi slet med evnen til å slite enda vannet fosset inn i båten. Handlingslammelse var og er bortforklaringen.

Hallo liksom, vi lå på 3. plass etter halvspilt serie! Det virket uvirkelig at vi virkelig kunne rykke ned. Men faren var reell. Høyst reell. Jeg kan fortsatt se for meg stangskuddet (fra Kammas Tom Fodstad, hvis ikke jeg husker feil) i sluttminuttene av den nevnte kvalik-kampen, enda kampen ble spilt for nøyaktig 20 år siden i morgen.

Med tanke på at Hamkam var et Tippeligalag i fjor og at 2. divisjonsspill kan bli en realitet neste år, aner det meg at handlingslammelsen har inntatt Briskeby. Det er liksom en umulighet at de skal kunne rykke ned i år igjen. Men det er høyst mulig dersom ikke «slit» tilføyes plakaten på Briskeby og dersom ikke Kamma-gjengen tar den praktiske konsekvensen av ordet på alvor.

Festen etter at plassen var berget i 1989, var ikke som andre fester. Smilene ble tvunget frem av glede, salighet, hodepine og mageknip. Da mørket senket seg, ble hvitfargen i ansiktene våre enda mer fremtredende. Heldigvis våknet vi i tide. Og da vi våknet, rodde vi som pokker.

Det var slitsomt, men det var verdt det!