Gutten i røyken

«Kommer ikke Petter?» spurte en av guttene i ballbingen. Gutta verket etter et parti fotball, skjønte jeg. «Nei,» sa den eneste som visste, «Petter har sluttet å spille fotball og begynt å røyke!»

Den omtalte heter ikke Petter. Ei heller vet jeg hvem den omtalte er. Men jeg skjønte fort at de fremmøtte tok lettere på forfallet enn meg. De ville bare velge lag og komme i gang. Slike gutter opplever bare en sann krise, og det er når de står uten ball. For eksempel når han som eier ballen skal hjem til middag. Eller når den går i stykker. Selv husker jeg som om det skulle vært i går da vaktmesteren, lut lei av at vi spilte på plenen han pleiet, med viten og vilje overkjørte ballen med bakhjulet på traktoren. Det drønnet over hele Oppsal da ballen «punga». Snakk om å ta livsgnisten fra de håpefulle!

Da jeg var nybakt tenåring, var laginndelingen av Oppsal-gutter og -jenter like enkel som den var brutal. Det var dem som valgte Klubben, og så var det dem av oss som valgte Idrettsforeningen.

På Klubben lærte de å «henge» og å røyke. Det mente nå vi som valgte et liv i og rundt Trasophallen. Vi opplevde fysisk fostring av første skuffe. Lagidrettene fotball, håndball og ishockey dominerte. Mange var dem som deltok i flere grener, og alle som én kom gående eller syklende til trening. Ingen bilkjøring til og fra.

Det går an å ha et rikt liv uten å ha vært for ofte på idrettsbanen, men jeg må tilstå at jeg ble litt nedstemt da jeg hørte at guttungen hadde valgt røyken fremfor fotballen. Det får liksom være måte på å sette fyr på tilværelsen.

Heldigvis er det altfor tidlig å felle dom over den omtaltes fremtidige livskvalitet. Den kan bli helt prima. Jeg lever i håpet om at guttegjengen snart kan spille five-a-side igjen. Bokstavelig talt.

Fremfor alt på vegne av gutten i røyken.

Det slitsomme slitet

Å gå fra Tippeligaen til 2. divisjon på knappest mulig tid, tilhører unntak som bekrefter regelen. Hamkam står i fare for å bli et av unntakene.

Strindheim har gått den tunge veien på kortest mulig tid. Klubben var i Tippeligaen i 1995 og stilte til start i 2. divisjon i 1997. Men da skal vi huske at Adeccoligaen, eller 1. divisjon som det het i 1996, var det (foreløpige) siste året med to avdelinger. Hele 12 av 24 lag i 1. divisjon i 1996 rykket ned i 2. divisjon. Strindheim kom på 8. plass i Avdeling 2 det året.

Hamkam ligger på nedrykksplass i årets Adeccoliga. Det er riktig nok «bare» 2 poeng opp til sikker plass og 6 poeng opp til 6. plassen, men det er også bare to serierunder igjen. Kamma har igjen kvalikplasserte Sarpsborg 08 (B) og nedrykksklare Skeid (H).

«En sperre her oppe,» sier kontinuitetsbærer og materialforvalter Odd Bekk, i det han peker mot hodet sitt. «Havari,» konkluderer trener Vegard Skogheim, dersom nedrykk blir et faktum. «Vi har ikke gjort jobben vår,» er konklusjonen til spilleren Vegar Bjerke.

Hamkams styreleder Morten Andreas Meyer støtter Bjerkes diagnose. En kommentator i Hamar Arbeiderblad skal ifølge min abonnementsavis ha ment at spillerne ikke bryr seg seg nok om hverken klubben eller arbeidsplassene som står på spill, til tross for at de fikk den treneren de ville ha (Skogheim tok over for Arne Erlandsen tidligere i år). Ifølge samme avis gir Skogheim uttrykk for at spillerne er mer preget av frykt enn av likegyldighet.

En ting er ganske sikkert: Den eller dem som hadde hengt opp plakaten på Briskeby i fjor der det sto «Blod, Svette og Tårer,» hadde glemt «Slit». I hvert fall hvis det var meningen å låne en vinneroppskrift fra sir Winston Churchill. Gode Winston skal ha brukt frasen «blood and sweat» i 1900, «blood, sweat and tears» i 1939, men i sin første tale til Underhuset som statsminister, 13. mai 1940, toppet han med «blood, toil, tears and sweat». Om ikke før, var det på høy tid å tilføye og innføre «slit».

Hamkam er ikke i krig, men er avhengig av å vinne fotballkamper. En god start er å ville det. Enda bedre blir det om alle innser at «slit» er en kritisk suksessfaktor. «Tårer» kan komme av så mangt, men det er «slit» som utløser «blod og svette». Og ofte er det slikt som fører til seire.

Det er ikke alltid det beste for en klubb at spillerne får den treneren de vil ha, som Hamar Arbeiderblad-kommentatoren antyder. Det hender jo at fotballspillere er bekvemmelighetsorienterte. Som de fleste andre, vil de gjerne ha en sjef som prioriterer det behagelige, hyggelige og lystbetonte. Vel og bra, men denne Hamkam-gjengen trenger trolig en kraftig vekkeklokke. Tabellen anbefales. Enten de liker det eller ikke, har tabellen den fortreffelige egenskap at den forteller hvordan virkeligheten er, ikke hvordan den burde være. Hvis båten skal inn på sikker grunn, må spillerne gidde å ro – lystbetont eller ei. Kos, gøy og morsomt holder neppe som som ingredienser i Kamma-oppskriften herfra og ut.

Tro meg, som spiller har jeg testet den siste oppskriften. Det gikk nesten helt galt. I VIF fjollet vi oss gjennom 1989-sesongen i nåværende Tippeligaen. Etter 11 kamper lå vi på 3. plass med 7-1-3 og 22 poeng. Vi var bare hyggelige med hverandre, trente ofte lett og kostet på oss boblebad en gang i uken. Vi valgte bekvemmelighetens vei, uten stille krav til hverandre, men etter en stund ble den veien ganske ubekvem. Vi ble vekket mot serieleder LSK på Bislett i 12. serieomgang, men vi snudde oss rundt og strakk oss litt til. Det var tross alt serielederen, så det var jo ikke så farlig! Vi strakk oss ganske lenge, faktisk. Etter ytterligere 11 kamper, var vi på kvalikplass med 7-2-13 og 23 poeng. Med 1 poeng på 11 kamper, ljomet overlevelsesdriftens alarm så kraftig at alle spratt opp. Riktig nok med en ny trener. Vi berget plassen med 2-2 i kvalik-kampen mot nettopp Hamkam på Briskeby.

Jeg vet ikke hvor skoen trykker i Hamkam, men trolig sliter de med det samme som oss. Vi slet med evnen til å slite enda vannet fosset inn i båten. Handlingslammelse var og er bortforklaringen.

Hallo liksom, vi lå på 3. plass etter halvspilt serie! Det virket uvirkelig at vi virkelig kunne rykke ned. Men faren var reell. Høyst reell. Jeg kan fortsatt se for meg stangskuddet (fra Kammas Tom Fodstad, hvis ikke jeg husker feil) i sluttminuttene av den nevnte kvalik-kampen, enda kampen ble spilt for nøyaktig 20 år siden i morgen.

Med tanke på at Hamkam var et Tippeligalag i fjor og at 2. divisjonsspill kan bli en realitet neste år, aner det meg at handlingslammelsen har inntatt Briskeby. Det er liksom en umulighet at de skal kunne rykke ned i år igjen. Men det er høyst mulig dersom ikke «slit» tilføyes plakaten på Briskeby og dersom ikke Kamma-gjengen tar den praktiske konsekvensen av ordet på alvor.

Festen etter at plassen var berget i 1989, var ikke som andre fester. Smilene ble tvunget frem av glede, salighet, hodepine og mageknip. Da mørket senket seg, ble hvitfargen i ansiktene våre enda mer fremtredende. Heldigvis våknet vi i tide. Og da vi våknet, rodde vi som pokker.

Det var slitsomt, men det var verdt det!

Tangofotball i vm

Argentina skulle ikke gråte for Eva Perón i musikalen Evita, men mange er dem som fortvilet har grått over Maradonas Argentina i vm-kvaliken. Kritikerne har slengt landets tidligere ballkunstner veggimellom. Mannen er visst nok ubrukelig som landslagssjef. I går greide Argentina vm-kvalik-brasene.

Financial Times-kommentatoren Simon Kuper har en forklaring på hvorfor Argentina har slitt i vm-kvaliken. Han mener Maradona først og fremst ble ansatt som nasjonalromantiker, ikke en kynisk poengsanker. FT-kommentatoren slutter at Maradona har vært kritisert på litt sviktende grunnlag. (Kupers kommentar ble publisert 9.10.2009, før Argentina slo Peru og Uruguay.)

Jeg er ikke i posisjon til hverken å hylle eller kritisere Maradonas og Argentinas prestasjoner i vm-kvaliken. Jeg har vært travelt opptatt med å følge Drillos og det norske landslagets sisyfosarbeid.

I min bok fremstår Maradona i overkant teatralsk. Men ikke er jeg argentiner og ikke kan eller forstår jeg nok om argentineres lynne. For alt jeg vet, kan de ha hatt flaks i vm-kvaliken. Sågar griseflaks. Men de kvalifiserte seg i det minste til vm-sluttspillet (nei, jeg har ikke glemt at jeg i går blogget om resultater og prestasjoner!).

Dette minner meg om noe beslektet: Manglende kunnskaper om andre lands(lags) kultur, historie, verdier og prioriteringer har ført til mange snåle resonnementer og konklusjoner. Følgende er en gjenganger sett med norske fotballbriller: Andre landslag er ofte ineffektive i måten de spiller på, er dårlig organisert, de mangler struktur i laget, og de er for lite gjennombruddshissige.

Hadde det ikke vært for at det er livsviktig å trekke pusten etter den oppramsingen, kunne vi i samme slengen ha kritisert andre landslagssjefer og -spillere for ikke å spise fårikål eller lutefisk!

Enten vi liker det eller ikke, bør vi forsone oss med at andre nasjoners spillestil kan ha en indre orden og mening selv om vi hverken forstår det eller gjenkjenner den norske fotballmalen. Avvik fra norsk standard representerer ikke nødvendigvis feil og mangler ved andre.

Jeg bare nevner det, for nok en gang skal Norge følge et vm fra tv-stolen. Vi bør benytte anledningen til å pusse brillene våre. Alternativt kjøpe et par nye – uten speilglass. Det er trist at brillene igjen må hvile på en litt lang nese, men det er også et faktum.

Faktum er at Argentina er kvalifisert for vm-sluttspillet i Sør-Afrika neste år. Hva gjelder Argentina og de øvrige nasjonene som er kvalifisert for vm-sluttspillet, bør vi se hva vi kan lære av dem fremfor å påpeke hva de gjør «feil» eller hva de kan lære av norsk fotball!

Balansekunst

Med Nils Johan Semb som ny toppfotballsjef, er den viktigste brikken i NFF-kabalen på plass. Norge har hatt toppfotballsjefer tidligere, men ingen har fått så stort reelt ansvar og så mye reell myndighet som Nils Johan. Hans første store oppgave er å ansette en landslagssjef.

Det er angivelig flere kandidater til jobben. Egil Drillo Olsen er en. Stabæk-trener Jan Jönsson er nevnt. Det samme er landsmann og RBK-trener Erik Hamrén. Og kanskje skal vi ikke glemme Trond Sollied. Han har hatt travlere dager – og mange gode dager som topptrener. Måtte de være reelle kandidater, ikke stå på en ønskeliste.

Hvis NFFs resonnement bak ansettelsen av toppfotballsjefen står seg, er det viktigere for forbundet å finne den rette landslagssjefen enn å få en rask avklaring. Poenget må være å få på plass en i løpet av året, ikke nødvendigvis i løpet av oktober. Det viktigste for NFF og Nils Johan er å gå på et tog som tar landslaget og norsk fotball til nye høyder. Det er ikke gitt at Drillo er den eneste som kan ta landslaget dit. Og det er langt fra gitt at veien til nye høyder er brolagt med stram defensiv organisering, kontringer og dødballsituasjoner. Men NFF må vite at det er flere tog på vei og at de har til hensikt å stoppe på stasjonen. I motsatt fall kan Nils Johan innstille Drillo i dag. Uten alternativer er valget gitt.

Siden Drillo til det kjedsommelige har mast om dårlig tid og minnet om resultatregnskapet for 2009, er det på sin plass å minne om balansen. Begge deler skal med i et årsregnskap, må vite. Begge deler, og mer til, bør med i vurderingen av hvem som skal bli fremtidens sjef. Beretning og fotnoter får andre bidra med. Så får den nyansatte fotballrevisor Nils Johan godkjenne eller bruke rødblyanten.

Resultatene i år er gode (5-2-2). De er veldig mye bedre enn i 2008 (0-4-4).

I balansen skal tallene vurderes. Det er en viktig øvelse, ikke minst fordi: Når trenere har gode resultater, viser de bare til resultatene. Og hver gang resultatene ikke er så gode, blir vi bedt om å se bak resultatene – altså på prestasjonene. «Det er tross alt ikke så galt!» Med andre ord: Trenere vil at vi skal se på det som passer dem best. Greit nok, men det bør ikke være greit for oss. For det blir som om du og jeg bare skulle vurdere prisen på en vare eller en tjeneste og hverken bry oss om kvalitet, leveringstid, service eller annet. Alternativt: Vurdere alt annet en prisen. Det blir for dumt. Det eneste fornuftige må være å vurdere resultater (pris) og prestasjoner (kvalitet mv.).

Tyskland-Norge (privat): 0-1
Første kamp med Drillo ved spakene. Bekreftelse var viktig, for ikke å si alt, etter 0-4-4 i 2008. Sterk prestasjon. En skalp, rett og slett. Norge ventet på Tyskland og kontret. Men det var ikke Norges skyld at Tyskland gjorde alt det Norge ville/håpet Tyskland skulle gjøre!

Sør-Afrika-Norge (privat): 2-1
Flaut, tross alt. Kampen ble en vits sett med norske øyne.

Norge-Finland (privat): 3-2
Seier, men også Drillo har sagt at prestasjonen ikke var god. Gamle Jari L. fikk boltre seg. Om Norge ikke vant på ren og skjær tur, var kampen en bekreftelse på at tilfeldigheter spiller en rolle. Men det er en god prestasjon å vinne på en (halv)dårlig dag.

Makedonia-Norge (vm-kval): 0-0
Et eksempel på feighet i praksis. Norge ventet og ventet, men på hva? Vi ”måtte” jo vinne for ikke å forspille mulighetene. Man kan mene hva man vil om uttrykket «den som intet våger …,» men uttrykket er jo ikke tatt helt ut av luften.

Nederland-Norge (vm-kval): 2-0
Vertene lekte med oss. Greit nok. De var (og er) mye bedre. Det til tross: Nederland har noe å lære av norsk fotball, sa Drillo. Det er vanskelig å tape faglig anseelse ved å hevde det motsatte!

Norge-Skottland (vm-kval): 4-0
Solid, ispedd godt og variert angrepsspill. Men skottene fikk en spiller utvist på 0-0. Norge scoret umiddelbart på frisparket som utløste utvisningen. Skottland punkterte, men det var godt å se at Norge fortsatte å kjøre.

Island-Norge (vm-kval): 1-1
Norge startet med en midtbanefirer som langtfra var komponert for å ta kampen mot islandske arbeidshester. Det var visst nok en fordel at islendingene stilte med Eidur G. Det fikk Drillo rett i. Dessverre kom fordelen utelukkende Island til del. En kamp med håndbrekket på. Eksempelvis sto Torstein Helstad, en som kan avgjøre en kamp, og trippet som innbytter i det 87. minutt!

Norge-Makedonia (vm-kval): 2-1
Seier uten å overbevise. En transportetappe.

Norge-Sør-Afrika (privat): 1-0
I korte perioder var det litt fart i Norge, men periodene var for få og for korte til å imponere. Pluss for å hente hjem den fjerde hjemmeseieren på fire forsøk. Ullevaal er i ferd med å bli en festning igjen.

Forsvarsspillet har virket solid. Jeg forventet ikke annet med Drillo, men han skal ha for at det sitter. Men hvis det er en sammenheng mellom hvordan et lag forsvarer seg og hvordan det angriper, og det tror jeg det er, har vi fortsatt et stykke å gå. Det kom godt til syne i bortekampene mot Makedonia og Island. Vi måtte være djerve, men var for feige. Jeg kjente igjen et gufs fra 1994-vm, 1998-vm; «vi fikk ikke vist hva vi var gode for». Nå som da: Jeg tror det er om å gjøre å våge nok!

Angrepsspillet har svingt fra fraværende til meget bra. Mot Skottland på Ullevaal var det mye å glede seg over. Og da har jeg ikke glemt at skottene fikk en utvist i 1. omgang. Jeg har lenge etterlyst en miks av (fyordet) ballbesittelse og gjennombruddshissighet. De beste mestrer det. Norge er ikke blant de beste, men jeg kan ikke se at det er noe argument for ikke å strekke seg mot det beste! Mot Skottland så jeg glimt av noe jeg har tro på. Det er et godt stykke igjen, men det er bare å forsyne seg. Og det skjer ikke noe før det prioriteres. I år som i fjor: De fleste av Norges scoringer kommer på eller rett etter dødball.

Balansekunst er vanskelig. Momenter skal holdes opp mot veivalg og prioriteringer. Det er om å gjøre å begrense momentene til et håndterlig og relevant utvalg. I jakten på den perfekte står vi alle i fare for å bli handlingslammet. La oss håpe ingen blir det. Det er tross alt bare fotball.

Siden de andre nevnte «kandidatene» er klubbtrenere, er spørsmålet om de lever godt med å se og øve spillerne seks ganger i året kontra seks ganger i uken. Tiden man har til å påvirke de utvalgte er den største forskjellen på å være klubbtrener kontra landslagssjef. En god start er å ville det.

Byggmester Hamrén

Sent, men godt ment: Gratulerer med gullet, RBK. Jeg bøyer nakken. Nok en gang.

For: Nåværende Tippeligaen «startet» med 10-lagsserien 1. divisjon i 1963. RBK vant sitt første seriegull i 1967. I år, 42 sesonger senere, ble det 21. seriegullet et faktum. Hele 45 % av gullbeholdningen fra og med 1963 ligger altså i RBK-Brakka.

Jeg skal la prestasjonene bak gullene i 1969, 1971, 1985, 1988 og 1990 ligge. De var selvfølgelig viktige, ikke minst de tre mesterskapene i gjennombruddsperioden 1985-90, men det er prestasjonene og de 13 strake mesterskapene i perioden 1992-2004 dagens RBK-mannskap sammenlignes med.

Var alt i den perioden bedre enn under Erik Hamrén?

Under mottoet eller postulatet «vi angriper når vi kan og forsvarer oss når vi må,» ville Nils Arne Eggens RBK primært skape noe, sitte i førersetet og påføre motstanderne defensive problemer med et velutviklet angrepsspill og -register. Eggen og RBK lyktes på forbilledlig vis. At Hamréns RBK ikke har oppvist like blendende spill, skyldes flere forhold. For eksempel at opplevelsen av «blendende spill» er litt som opplevelsen av smak og behag, at forventningene og kravene har nådd nye høyder etter 1992-2004-perioden, og at hukommelsen ofte er litt selektiv.

Jeg holder med dem som hevder at spillet under Hamrén har vært mer forsvarsorientert enn under Eggen. Men i sammenligningens navn skal vi huske at vi har vært på full omvisning i Eggens RBK-hus – fra kjeller til loft og i årevis. Hamrén er (foreløpig?) bare ferdig med grunnmuren i det nye RBK-huset. Hvis FC Barcelonas spilleprinsipper er malen, som Hamrén skal ha sagt for noen dager siden, kan alle som har rynket på nesen glede seg. Først og fremst over intensjonen. Forhåpentligvis også over forsøket. Resultatmessig er det Europatouren som er den store utfordringen for Hamréns gutter. I tillegg til gjentakelsens kunst her hjemme, selvfølgelig.

Hva med de harde fakta? Her er noen RBK-tall fra 14-lagsserien i 1995-2008 sammenlignet med tall fra årets sesong. Jeg har hoppet over tall fra årene RBK ikke ble seriemestere (2005, 2007 og 2008) og satt sluttstrek etter 26 kamper i år for sammenligningens skyld.

Ingen RBK-utgaver har klart å matche 20 seire fra 1998 (77 %). I år hadde RBK 19 seire etter 26 kamper (73 %).

RBK spilte 26 Tippeligakamper uten tap i år (19-7-0). Det har ingen maktet før, men i 1997 ble det med kun ett tap (18-7-1).

Intet matcher antall RBK-scoringer i 1997. Laget banket inn 87 mål på 26 kamper (3,35 mål i snitt). I år scoret RBK 55 ganger i de første 26 Tippeligakampene (2,12).

I 1997 slapp RBK inn 20 mål (0,77 per kamp). I år ble det bare 17 baklengs (0,65 per kamp) på 26 kamper.

RBK har aldri tidligere maktet, som i år, å ta 64 poeng på 26 kamper (2,46 poeng per kamp). Det tidligere toppåret var 1998; 63 poeng og dermed 2,42 poeng per kamp.

Om ikke Hamréns RBK har blendet oss ved å renne motstanderne i senk i samhandlingens navn, er de hjemlige resultatene på høyde med ditto i glansperioden.

Grunnmuren virker solid. Det ryker av byggmesterens sigar. Ryker det snart av pipa fra nok et praktbygg?

Håp og kjærlighet

Fotballen er blitt profesjonalisert. Men når næringslivets brutale lover og virkelighet banker på klubbhusenes dører, ropes det etter kommunale garantier, almisser og andre redningsplanker.

Det er supert at Lyn kan drive ut sesongen slik at Tippeligaen 2009 ikke blir en farse. Men det er bortimot rørende å se og høre noen av argumentene for at en fotballklubb ikke skal kunne gå konkurs i sesongen. Det rammer jo andre, hevdes det, og det er ikke rettferdig.

Jeg skal la rettferdighetsdiskusjonen ligge, men kan noen vise meg et konkurstilfelle som ikke har rammet andre enn den som har gått konkurs? Ikke det! Det skyldes følgende enkle faktum: Når noen går konkurs, er de ute av stand til å gjøre opp for seg. Og når noen er ute av stand til å gjøre opp for seg, er det alltid noen som rammes. I større eller mindre grad, på den ene eller den andre måten.

Det er brutalt, men det er ikke vanskelig å forstå. Verre er det å forstå hvorfor konsekvensene for fotballklubber bare må være annerledes enn for andre som driver forretningsmessig virksomhet. Andre næringsdrivende kan håpe på medvind, men de er altså nødt til å mestre kunsten å seile – også når det er motvind eller ingen vind i det hele tatt. I motsatt fall sakker de akterut. Og i verste fall synker de som en stein.

FFK er så proffe at budsjetterer med inntekter fra spillersalg. De er kanskje ikke alene om det, men like fullt er det gambling. Ikke vet de om de får solgt og ikke vet de hva inntekten ved et eventuelt salg blir. Det er omtrent som å bestille en grom ferietur og satse på en fremtidig tippegevinst for å få betalt den. Fristelser og umiddelbar tilfredsstillelse prioriteres fortsatt høyere enn utvikling og sunn drift. Mer penger er alt. Klokskap får vente.

Også klubbledere bør lytte når RBK-trener Erik Hamrén snakker om «attityd». Jeg tror ikke de skal forveksle det med det mer moderne «attitude». Det første handler om holdninger og disiplin, det siste om å fremstå som kul og handlekraftig.

Det virker alt annet enn kult å skulle gjøre opp (fremtidige) regninger med håp og kjærlighet.