En time i Drammen

Vitsen er både dårlig og gammel. I går var det vrient for alle fotballelskere utenfor Fredrikstad å foretrekke en dram i timen fremfor en time i Drammen.

Ingen har gjort det dårligere på bortebane i årets Tippeliga enn Godset. Laget er alene i Tippeligaen om å ha null borteseire. På 12 forsøk er hele 34 av 36 poeng gått tapt (0-2-10). Med antakelsen om at de fleste på Marienlyst i går ble begeistret, noe trampeklapp fra tribunen bekreftet, tror jeg de nevnte innser at borteslagene så godt som er tapt denne sesongen. Bortepoeng er bonuspoeng.

Gamle Gress. Godset har tatt 12 ganger så mange poeng hjemme som borte (24 vs. 2). Selv om gresset på Marienlyst både er kunstig og nytt, står Gamle Gress-teksten «Ingen slår Godset på Marienlyst!» seg sånn noenlunde. Unntakene som bekrefter regelen heter foreløpig Molde, LSK og RBK. Med 7-3-3 på Marienlyst, er det bare RBK og Molde som har tatt flere hjemmepoeng enn Godset etter 25 runder.

Godset skal først og fremst holde Bodø/Glimt og Fredrikstad bak seg. De må strekke seg etter AaFK og LSK. I de to gjenstående hjemmekampene venter B/G og Viking. De bør ikke føyes til listen over unntakene hvis Godset skal være tørre på Tippeligabenene etter årets sesong. Godset må slå B/G hvis håpet og begeistringen skal vedvare. Det virker overkommelig med årets hjemmestatistikk. Men som en Godset-kjenner sa til meg da jeg gikk i går: «Vi taper alltid for B/G på Marienlyst.» Han hadde ikke tatt en dram. Godset har møtt B/G ni ganger på Marienlyst siden 1992. De harde fakta viser 1-3-5 (H-U-B) og 10-17 (Godset-B/G). Uhu.

Spørsmålet er om drammenserne stoler mer på årets hjemmestatistikk enn på fortidens spøkelser. Og om den drammen kan ha noe for seg likevel!

VIF-Lyn-kuriositeter

De sjanseløse fra Oslo inviterer til kamp kommende søndag. Nei da, VIF har ikke vært sjanseløse i de seneste 15 Tippeligakampene mot Lyn, de har bare ikke vunnet en av dem. Sjanseløsheten til Lyn består i at de må håpe på at året «bare» resulterer i et nedrykk.

VIF har altså ikke slått Lyn i det som i dag heter Tippeligaen siden 29.7.1981 (på VIFs 68-årsdag). Det er fortsatt meningsløst å snakke om antall år siden seneste VIF-seier. VIF ble seriemester i 1981. Lyn rykket ned i B-klassen det året. Der gikk de både langt og lenge, og klubbene møttes ikke til Tippeligadyst igjen før 11.5.2002. Antall kamper er derimot relevant. Vi snakker om 15 Tippeligamøter, og tallenes tale er ubehagelig for gutta fra Øst. 10-5-0 og 25-13 i Lyns favør.

Jeg møtte aldri Lyn i seriekamp som A-lagsspiller i VIF (1983-93). Det gjorde min far. Ifølge Jarlesvifstatistikk har han scoret flest toppseriemål for VIF mot Lyn (9). Dessuten trente han VIF-laget som i 1981 slo Lyn 3-0 i serieåpningen og 4-2 i kampen som dagens VIF-ere har lest og hørt mer enn nok om.

Etter at nåværende Lyn-stopper Tommy Berntsen hadde vært med å vinne Norway Cup som VIF-spiller på 90-tallet, ble han tatt opp i A-stallen. På en trening i 1993 fyrte jeg av et skudd. Stopper Berntsen forsøkte naturlig nok å stoppe det. Idet jeg traff ballen, traff han leggbeinet mitt. Pang. Brudd. Jeg var bare 28 år, men det ble aldri mer toppfotball. Bittert, men dog: Det var et hendelig uhell. No hard feelings, Tommy. Mannen som forsøkte å fikse senskadene, for ikke å si benskadene, lege Rosenlund, har vært lege i Lyn og er nå lege i VIF.

Det er for sterkt å si at det blir målrikt når VIF og Lyn møtes, men de omtalte 15 kampene har gitt et snitt på 2,53. Justert for 4-4-kampen på vårparten i år, er vi nede i 2,14. Lyn har aldri vunnet med mer enn to mål, men det har de til gjengjeld bare gjort to ganger. Kun en gang har lagene gått målløse av banen.

Oppgjørene har vært bra besøkt. Et snitt på 17.606 de seneste fem kampene lar seg høre, med 20.152 tilskuere som det høyeste (21.10.2007).

VIF er seriemestere fem ganger; 1965, 1981, 1983, 1984 og 2005. Lyn står med to seriemesterskap; 1964 og 1968.

Hva med tilskuertallene den gangen? Vel, spør du de involverte, spriker tallene en del. Jeg mistenker noen av dem for å bløffe litt. Andre husker litt selektivt. Litt tvilsom statistikk forteller at det var hhv. 17.000 og 13.900 på de to oppgjørene i 1965 (VIF seriemester) mot hhv. 5.000 og 7.600 i 1968 (Lyn seriemester). I de to årene skal snittet i daværende 1. divisjon ha vært cirka 5.000 i 1965 og 7.700 i 1968. Det siste rimer dårlig med det datidens spillere har rapportert om. Det var «stinn brakke» og «lange køer på utsiden» hver gang, er versjonen jeg har hørt. En annen versjon er at det var flere som så VIF-draktene tørke etter vask enn det er innenfor Ullevaal-murene på dagens kamper! Mon det, mon det.

Bryter dagens VIF-ere rekken med uavgjorte og tap mot Lyn søndag? Jeg tror det. Jeg er klar over VIFs 1-0-8, 8-21 og bare 3 poeng på de seneste ni Tippeligakampene, men jeg også klar over Lyns 1-2-6, 12-23 og 5 poeng.

Lyn kjemper for sin eksistens i toppfotballen. I beste fall rykker de ned en divisjon. I verste fall går de konkurs. Det er utrolig hva folk som kjemper med ryggen mot veggen kan få seg til å prestere. Lyns pre er 10-5-0 på de seneste 15 internoppgjørene. Laget har spilt uavgjort flest ganger i Tippeligaen (10) og har dermed vært nære ved seier mange ganger. Dessuten har de hurtige spillere på topp.

VIFs pre er at en dag vil det skje. De hadde Lyn i kne i vårmøtet. Klarer de å stille seg inn på VIL-modus i stedet for MÅ-modus, så skuldrene ikke havner oppunder ørene, styrker de sjansene sine. Selv om Tromsø etterhvert måtte spille med 10 mann i kvartfinalekampen i august, var seieren, sammen med seieren over Molde, ganske ferske bevis på at VIF kan når de vil.

Det står neppe på viljen. Da gjenstår «bare» evnen. God kamp.

Perler for svin

Å se hva som kommer og ikke gjøre nok for å løse det, er en forsømmelse. Å ikke se hva som kommer, skyldes inkompetanse eller manglende teft. Det første er ansvarsløst.

Mange har sagt og skrevet mye om den skrantende fotballøkonomien denne uken. Tor-Kristian Karlsen bidro med blogginnlegget Medisin til den syke mannen?.

Ikke overraskende er Karlsen konstruktiv. Med sine konkrete forslag har han rettet blikket fremover. Supert blir dette først hvis medlemmene i NFFs Klubblisensnemnd leser teksten, forstår den og utarbeider krav og retningslinjer som er blottet for drømmer og naivitet og der klubblederes hang til raske overlevelsesmanøvre ikke levnes en sjanse.

Med fare for å misbruke Karlsens ord og meninger, anbefaler jeg at du leser blogginlegget hans selv. Men ett av punktene hans vil jeg gjerne kommentere:

«Spillersalg. Kort punkt som egentlig fortjener en hel blogg. NFFs lisensnemd burde sende alle budsjett som balanserer på spillersalg i retur uten stempel. Så lenge norske klubber flopper i E-cup og landslaget ikke kvaler til sluttspill, vil eksportmarkedet forbli betydelig redusert, eller i verste fall dødt. Salg av spillere bør betraktes som gulrot og bonus – ikke som eksistensgrunnlag.»

Jeg ville ha fjernet det jeg leser som et lite forbehold, nemlig «[s]å lenge norske klubber flopper …». Regnskapsteoretikere vil nok hevde at spillersalg forekommer så ofte at det må regnes som ordinære driftsinntekter i en toppfotballklubb. De av oss som holder empiri vel så høyt som teori, vet at dette ikke er tilfellet. Fjern dette som inntektspost i budsjettet. Alternativt må det være med en kostnadspost som er like stor (latent tap). Uteblitte inntekter fremkommer nemlig i regnskapet.

Jeg formulerte meg litt annerledes enn Karlsen om dette i en TV 2 Nettavisen-kommentar for 2.072 dager siden (16.01.2004): «Det siste norske (topp)fotballklubber trenger, er flere virkelighetsfjerne ledere. Og med det mener jeg ledere som baserer klubbdriften på en lottogevinst – hvert år. Klubbfotballen skriker etter ledere som kan forvalte sitt pund, som vet hva de bør si nei til og som tør å si nei.»

Jeg er redd konklusjonen er den samme i dag. Og jeg er redd det ikke holder å legge skylden på finanskrisen. Det er fristende, men naivt.

Jeg går ikke god for de overgangs-, lønns- og signeringsbeløp som gjengis i mediene, men at norske fotballedere har «brukt penger som fulle sjøfolk», som sponsorsjef Jacob Lund i DnB Nor skal ha uttrykt det, er det liten tvil om. I så måte trenger norsk fotball en konkurs eller to. Ingen klubber nevnt, ingen klubber glemt (jeg unner ingen å gå konk). For dessverre lærer vi ikke av annet enn økonomiens brutale virkelighet og harde dom. Læringen og dommen har vært utsatt i årevis fordi klubbene har hatt altfor lett tilgang på penger og/eller blitt reddet av en rik onkel på oppløpssiden. Dermed har erfaring, kunnskap, vett og prioriteringer blitt ansett for å være snusfornuftigheter og blitt fortrengt. Instant satisfaction, med penger som uovertruffent univeralsmiddel, har vært parolen. Ingen har villet fremstå som brems eller helt bakpå. Man lever da i tiden og forventer effektivitet!

Eksempelvis: Ingen får meg til å tro annet enn at hovedårsaken til at det plutselig er flere unge spillere i Tippeligaen, er raskt skrantende økonomi.

Måtte de unge og håpefulle fortsette utviklingen i Tippeligaen. Og måtte det stimulere klubbene til å bruke noen millioner på kvalitativt gode ungdomstrenere/spillerutviklere for å få frem enda flere og bedre unge spillere. Det vil være god økonomi og god sportslig drift. Å bruke tilsvarende summer på en spiller som er dusinvare og fyllekalk i troppen, er det motsatte.

I for stor grad har klubbene valgt det siste. Det er på høy tid de prioriterer det første. Om ikke annet vil salgsbonuser tikke inn litt oftere enn i dag. Og så vidt jeg forstår, kan det komme godt med.

Financial Times-spaltisten Simon Kuper har snakket med FC Barcelonas Joan Oliver: «He [Joan Oliver] explains Barca’s economic model with the clarity of a man who has thought it through. In the hare-brained football industry, that’s anything but obvious.» Og som Oliver selv sier: «We invest money to create players, not only to buy them. It’s not only an economic strategy. It’s part of the identity of the club.»

Kupers Playing the long game pays off for FC Barcelona er også anbefalt lesning for norske klubbledere og medlemmer av Klubblisensnemda. Ja, og for alle andre som er opptatt av norske klubblag og norsk fotballs ve og vel.

Tulletall i fotball

Mattelærerne på barneskolen forsøkte å lære oss at vi ikke må blande epler og pærer. Dessverre gikk det ikke inn. Eksempelvis er det tullball å hevde at en spiller som har hatt X store sjanser burde ha scoret X ganger.

Hvor mange mål burde RBKs Trond Olsen og LSKs Arild Sundgot ha scoret mot hhv. Lyn og Stabæk på mandag? Tre hver, hevdes det, for de hadde tre fete målsjanser hver.

Men er det virkelig noen som inbiller seg at spill, motspill, hendelser – ja i det hele tatt alt som skjer i resten av kampen – ville blitt som det ble dersom Olsen og Sundgot hadde scoret på sine første sjanser fremfor å misse?

Tydeligvis. Det er synd resonnementet ikke henger på greip. Det mest sannsynlige er vel at intet av det som skjer etter en sjansemiss ville skjedd dersom det ble scoret i stedet!

Det hender det gjøres et poeng av hvor mange involveringer en spiller har hatt i løpet av en kamp. Og det gis inntrykk av at jo flere, dess bedre. Det blir rart.

Det er tilnærmet kortslutning å hevde at en med 80 involveringer har vært 60 prosent bedre enn en med 50 involveringer. Det kritiske er jo: Skulle han ha vært involvert i den og den situasjonen i det hele tatt, eller hadde det vært mer fornuftig å ha ham et annet sted på banen? Det virker ofte meningsløst når en midtbanespiller går ned til en midtstopper for å overta ballen. I realiteten bruker man da to spillere for å få spilt en pasning. Alternativene er legio og ofte bedre. To av dem er: Midtbanespilleren kunne selv ha vært et pasningsalternativ, eller han kunne ha vært et støttealternativ etter en langpasning til spissen. Dernest: Gjorde spilleren med 80 involveringer noe konstruktivt i alle situasjonene, eller løp han bare etter ballen som en guttunge på løkka?

I vår streben etter å telle alt som telles kan, står vi i fare for å glemme den kvalitative vurderingen. Og med på dette lasset, kan vi ta med målinger om hvor mange meter en spiller har løpt i løpet av en kamp. Ja, det sier noe om hvor hardt han har jobbet (kvantitet), men det forteller ikke nødvendigvis noe om hvor klokt han har jobbet (kvalitet). Eller for å slippe til Andy Roxburgh, teknisk direktør i Uefa: «Distance covered,» hva er det for et mål, liksom?

Luton Sheltons fart har jeg skrevet om før, og klikker du på lenken kan du lese flere eksempler på hurtighet som misforstått spisskompetanse. I lørdagens kamp mot Molde fikk vi flere gode eksempler på hvordan Sheltons hurtighet og gjennombruddskraft kan og bør utnyttes. VIF-spillerens scoring var et premieeksempel. Avslutningen var elegant. Hvis en annen får assistpoeng for den, må det kjennes litt flaut.

Jeg kveler en gjesp når det som kan telles får høyere prioritet enn det som teller. Og for ordens skyld: Scoringer teller.