Tid for scoringer

Hvis vi deler inn årets Tippeligakamper i 15-minuttersintervaller, er Molde det eneste laget med positiv målforskjell i samtlige seks intervaller. På den annen side: Gjennomsnittstall er hva de er.

Å stykke opp scoringer/baklengs per kvarter forteller noe, men langt fra alt. Normalt er det få som rekker armene i været, alternativt henger med hodene, tidlig i kampene. Det er scoret færrest mål i det første kvarteret (1-15) sammenlignet med de andre kvarterene. Også i år er det scoret flest det siste kvarteret (76-90).

1-15: 63/513 = 12 %; 76-90: 118/513 = 23 %

Med andre ord: Ikke slå av før det hele er over!

Her er noen kuriositeter før den kommende runden, vel å merke hvis vi lener oss på gjennomsnittstallene og regner med at historien gjentar seg runde for runde:

VIF-Molde
VIF har hyggelige tall i førsteomgang: 4-3; 5-5; 8-7. Molde har enestående tall i samme omgang: 8-3; 11-4; 6-3. Dessuten: I det femte kvarteret (61-75) har VIF 4-10, mens Molde har 8-3.

AaFK-B/G
AaFK har dårligst tall i det andre kvarteret (16-30): 1-9. Men: Laget har best målforskjell i kvarteret før pause (31-45): 8-2. B/G har ett minusmål i samtlige kvarter i førsteomgang. I andromgang blir det bare verre: 4-10; 5-8; 4-9.

SIF-Odd
I tidsrommet 16-30 har SIF 3-8, mens Odd har 8-4. Odd har positiv målforskjell i samtlige kvarter med unntak av det fjerde (46-60); 4-4.

TIL-FFK
TIL har 5-5 i det fjerde kvarteret (46-60), mens FFK har 3-9. FFK tar igjen i det sjette kvarteret (76-90); 8-4 mot TILs 5-6.

Viking-Sandefjord
Lagenes største positive målforskjeller finner vi i det tredje kvarteret (31-45), hhv. 7-2 og 5-3.

Start-Brann
Den største forskjellen finner vi i det fjerde kvarteret (46-60); Start har 3-9, mens Brann har 10-5. Og: Slå ikke av tv-en før det hele er over; Start har 13-9 i det siste kvarteret (76-90), mens Brann har 11-9.

LSK-Stabæk
LSK har hele 8-1 i det andre kvarteret (16-30). Stabæk har 7-7. I det fjerde kvarteret (46-60) er tallene hhv. 7-3 og 10-3. På slutten (76-90) har lagene hhv. 4-10 og 9-4.

RBK-Lyn
Hold ut. I det siste kvarteret (76-90) har RBK 13-3, mens Lyn har 5-11.

Best / Dårligst:

1-15
Molde (8-3) / Brann (5-9)

16-30
Molde (11-4) og LSK (8-1) / AaFK (1-9)

31-45
AaFK (8-2) / LSK (2-10)

46-60
RBK (10-3) og Stabæk (10-3) / B/G (4-10), FFK (3-9) og Start (3-9)

61-75
Molde (8-3) / AaFK (2-8) og VIF (4-10)

76-90
RBK (13-3) / LSK (4-10) og Lyn (5-9)

Merk at scoringssnittet per kamp utgjør 2,93. I fjor endte det på 2,77. Gjennomsnittet av scoringssnittene i årene 2000-2008 er 3,08.

Merk også at H-U-B-tallene begynner å normalisere seg. Historien forteller oss at de blir tilnærmet 50-25-25 (i prosent) ved sesongslutt. I skrivende stund er de 46-30-24.

På tur med Tom

Jeg bærer overhodet ikke nag til Tom Nordlie, men fortsatt mener jeg han bærer hovedskylden for at vi gikk oss bort i Trondheim og at vi kjørte oss bort i Bergen!

Første gang vi møttes på tur, var på La Manga i 1998. Han var trener for et sterkt Odd-lag som var opprykkskandidat til Tippeligaen. Jeg var trener for et Skeid-lag med mange nye fjes etter nedrykket i 1997. Vi røk tre ganger for Odd i 1998; på LM, i Skien og i Oslo. Odd var veldig gode og endte på førsteplass med 55 poeng. Vi tok den andre opprykksplassen med 44 poeng.

I 1999 var Tom og jeg de yngste trenerne i Tippeligaen (ok da, jeg var yngst). Vi tapte på ny i Skien (1-2), men slo Odd i Oslo (3-1). Etter kampen så Tom ut som han hadde solgt smør og ingen penger fått. Men det var ingenting mot det som kunne ha skjedd før kampen. På vei fra garderoben til Voldsløkka matchbane, måtte vi passere en hekk. Den var full av veps det året, og av en eller annen grunn var mange av dem ute etter Tom. Og hvis det er noe Tom ikke liker, er det veps. (Han var raskere en jeg trodde!)

Turen til Trondheim høsten 1999 var en tjenestereise. Vi var en trenergjeng på RBK-befaring. Lektor Eggen doserte før en Champions League-kamp på Lerkendal. Etter kampen var det tid for oppsummering over to – 2 – skravleøl. Nå viste det seg at det ikke holdt med et par øl, for skravla til Tom gikk lenge etterpå. Jeg reagerte ikke før vi passerte den samme lyktestolpen for tredje gang. Etter tre runder rundt kvartalet, var vi naturlig nok litt svimle; hvor i all verden ligger hotellet vårt? Vi kom oss hjem, omsider, til et hotell der heisen streiket. Altfor mange trappetrinn seinere var det langt over leggetid. Og snart skulle lektoren i gang med sin oppsummering.

Det gikk ikke bedre da vi ble TV 2-kollegaer. Etter hans debut en søndag i Bergen, hadde vi felles interesse av å snakke om det som var i vente. Men denne gangen tok vi ingen sjanser; vi gikk rett «hjem», praten ble tatt på Toms hotellrom – over en – 1 – cola. Sent ble det, men vi slapp i det minste å gå.

Den påfølgende morgenen var planen å plukke opp TV 2s Ida-Marie Vatn på hotellet, kjøre Toms leiebil innom Bergen sentrum for et ærend, for så å møte Davy på Flesland. Mandagsjobb i Trondheim ventet (RBK-Stabæk, hvis ikke jeg husker feil). Planen var potte tett. Gjennomføringen var full av hull.

På vei ut av Bergen sentrum var Ida-Marie opptatt med tekstmeldinger. Fra baksetet kom det i hvert fall ikke en lyd. Kan hende hadde det noe med sjåfør Tom og meg å gjøre, for heller ikke i natt ble vi ferdigskravlet. Men så skjedde det altså igjen: Vi passerte broer vi aldri skulle ha passert. Trolig fordi vi slet med svingene igjen. Vi var nesten helt ute på Sotra. Ærendet i sentrum hadde tatt altfor lang tid og nå hastet det virkelig. Fly går som kjent. Davy ble redningen, nok en gang. Han var overbærende nok til å vente med flere velbegrunnede spørsmål og geleidet oss fra ingenmannsland til Flesland per mobiltelefon. Vi hadde kjørt veldig feil – lenge.

Tom prøvde seg med at jeg var kartleser, men den gikk jeg ikke på. Ikke fra mannen som hevder at man ikke må ha vært hest for å bli en god jockey, for ikke snakket vi om veien og ikke kjørte jeg bilen. Og fra Ida-Marie kom det som nevnt ikke en lyd!

Jeg er spent på om Tom nå forlater Kongsvinger til fordel for Fredrikstad. Mest fordi jeg lurer på om han kommer seg av bussen på det femte stoppestedet; fra KILs 3. plass i Adeccoligaen til FFKs 14. plass i Tippeligaen. Paradoksalt nok er dette den eneste av Toms turer jeg påtar meg litt skyld for. KILs Tippeliga-exit ble et faktum etter at vi (Skeid) hadde vunnet 2-1 på Gjemselund 3. oktober 1999.

Uavhengig av sammensetning: Tom, KIL og FFK skal ha lykke til på ferden. Kartet er klart. Det gjenstår bare å ta seg gjennom terrenget!

Påkrevd å være litt dum

«Vi er så dumme at at vi tror vi har en mulighet,» sier Stabæk-trener Jan Jönsson før kveldens møte med Valencia. Med det tar han maler Odd Nerdrum på ordet!

Det var da Gutta på tur-programmene gikk på TV 2 at maleren serverte de bevingede ord. Så vidt jeg husker satt han i en park med skilegenden Bjørn Dæhlie. Så kom det: «Idrettsfolk setter nye rekorder fordi de er for tjukke i hue til å forstå at det ikke går an!»

Hvis Jönsson og hans menn skulle finregnet på muligheten for seier, vurdert spiller for spiller og lagdel for lagdel, sammenlignet tidligere meritter, bekymret seg for alt som kan gå galt i mellomrom og bakrom, for ikke å si sannsynligheten for å havne i ingenmannsland, ja da kunne hele Stabæk-gjengen ha meldt forfall.

Men det gjør de altså ikke med den holdningen de nå legger for dagen – og forhåpentligvis kvelden. Hvis vi skal tro Frode Olsen, blir oppgaven [for Stabæk] for vanskelig. Det er en nøktern vurdering før kampen. Men ingen sprenger grenser med nøkternhet. Og ingen i en klubb med hårete mål vil finne på å snu nå.

Det ville være forbilledlig om Stabæk kunne påføre Valencia forsvarstrøbbel. Angrepsviljen feiler det intet. Det står på evnen – nå som alltid. Men den kommer altså etter viljen – og en dæsj dumhet.

Måtte Stabæk få bedre uttelling enn mot FC København.

Fair play-plukk

Det kommer kanskje brått på enkelte, men fair play-begrepet og dets meningsinnhold har vært diskutert og omtalt før sluttsignalet i kvartfinalekampen mellom Odd Grenland og Brann i Skien for noen dager siden. Jeg fant en morsomhet i Morgenbladet anno 1938. Det er mer lærerikt og prinsipielt enn morsomt det NIH-rektor Sigmund Loland har skrevet om fair play.

Både i min forrige blogg og i NachspielTV 2s FotballXtra: Magasinet på søndag, nevnte jeg at det først og fremst er spillerne, trenerne og lederne – og vi kan godt ta med foreldrene til spillerne på aldersbestemte lag – som skal utøve fair play i praksis. Å overlate det hele til dommerne, er ansvarsfraskrivelse.

Jeg hadde knapt rukket å nevne det, før jeg fant et avisnotat med tittelen «Jørgen Juve alene klarte brasene». Det var Morgenbladet som i fjor skrev om Morgenbladet for 70 år siden, nærmere bestemt utgaven av 4. – 10. juli 1938: «Fredrikstad og Lyn spilte uavgjort 0-0. Dommeren Halvorsen fra Drammen var meget god i off-side, men ualminnelig svak i unfair og det farefulle spill.»

Etter mitt skjønn var Morgenbladets journalist også i offside, men i motsetning til dommeren var han ikke meget god i den posisjonen!

Det nevnes at Jørgen Juve er mestscorende på det norske fotballandslaget gjennom tidene med sine 33 scoringer, at den omtalte kampen må ha vært den såkalte seriefinalen i Norgesserien 3. juli 1938, at 0-0-resultatet var etter ekstraomganger, og at Fredrikstad vant 4-0 i den andre finalekampen 28. august 1938.

Jeg tror det er bedre å lese og lytte til herr Loland når det kommer til fair play. Han er en smule mer belest og prinsipiell enn de fleste av oss på fair play-området. Prøv derfor med denne artikkelen om verdier og olympisk idrett.

Vel å merke hvis du mener verdier og fair play skal ha noe å si i praksis!

Før røyken legger seg

Når alt er sagt og gjort på fair play-området er nesten alt som er gjort sagt. I regelen gjør alle det som lønner seg der og da.

Odds Peter Kovacs ble ikke unntaket som bekreftet regelen. Ikke Dag-Eilev Fagermo heller.

Var det så galt da? Var det Kovacs gjorde noe verre enn å suse inn i en motspiller med knottene først, filme i straffefeltet, spytte når dommeren ser en annen vei, holde i motstanderens drakt i et kritisk øyeblikk eller hundre andre problemstillinger, der mange av dem gjentar seg helg etter helg?

Kanskje ikke. Men spørsmålet i fair play er vel snarere: Er oppførselen/handlingen skvær, real og/eller nobel? Ikke om andre har gjort noe lignende – og kommet unna med det. For det siste er jo helt opplagt.

En ting er at Kovacs valgte å score da Brann-keeper Håkon Opdal lå nede for telling, en annen er forklaringen hans på hvorfor han gjorde det: «Jeg spiller til dommeren blåser!»

Det er en god regel å spille til dommeren blåser. Det er dommeren som skal håndheve reglene. Men intet regelverk tar for seg alle om-er, såfremt-er og ifall-er, og ingen regler uten unntak. Hvis vi forutsetter at dommerne samvittighetsfullt forsøker å håndheve reglene, er det vel først og fremst spillerne, trenerne og lederne som skal utøve fair play i praksis.

Hvis en spiller alltid og uansett spiller til fløyta går, legger han viljen, oppfattelsesevnen, dømmekraften og rettferdighetssansen sin i hendene på dommeren. I min bok heter det ansvarsfraskrivelse. Da har spilleren stemt nei til fair play. Det minner om resonnementet til karen som mente han ikke trengte å ha bilen på eu-kontroll: «Jeg stemte nei til eu, så jeg er fri!»

Fair play og lønnsomhet går ikke alltid i takt. Det er grunnen til at fair play står på dagsordenen. Det er grunnen til at vi diskuterer sportsmanship og anstendighet. Var det realt å gjøre slik? Var det skvært å gjøre sånn? Kan jeg stå for det jeg gjorde? Var jeg i god tro?

Hvis det krøller seg i mellomgulvet, hvis blikket flakker, hvis svetten og/eller angeren melder sin ankomst, er svaret nei. Uavhengig av om det var lønnsomt.

Ikke bare diskuterer vi fair play, de aller fleste er enige om hva som anses fair – og unfair. Det har sin naturlige forklaring: Innerst inne vet vi forskjell på realt og urealt. Det lærte vi allerede i skolegårdens frikvarter, for å låne ordene til min tidligere sjef. Han la for ordens skyld til: Men havner du likevel oppi salatbollen, bør du stå stille – ikke trampe rundt rundt i den.

I artikkelen «The capitalist manifesto: Greed is good (to a point)», Newsweek International (june 22, 2009-utgaven), tar redaktør Fareed Zakaria for seg noen av årsakene til den ikke ukjente og såkalte finanskrisen. I det aller siste avsnittet, av i alt 15 spalter, kommer det: «But at heart, there need to be a deeper fix within all of us, a simple gut check. If it doesn’t feel right, we shouldn’t be doing it. That’s not going to restore growth or mend globalization or save capitalism, but it might be a small start to sanity.»

A small start. Det er alt vi trenger. Og for ikke å gjøre Kovacs og Fagermo urett i den store sammenhengen: De gjorde det mange andre har gjort, sannsynligvis ville ha gjort og etter all sannsynlighet kommer til å gjøre etter dem.

For: Historien gjentar seg. De som drar fordel av noe de fornemmer at de ikke burde hatt fordel av sier som regel at situasjonen kan diskuteres. Alternativt påstår de at de ikke har sett det resten av verden har sett. De som får dritten midt i trynet roper enten på rettferdighet eller på dommeren, for dem er jo det inntrufne intet mindre enn en skandale! Problemstillingene veksler fra uke til uke. Det samme gjør rolleinnehaverne.

Realt? Skvært? Nobelt? Nei, nei, nei. Det er prinsippløst, men det lønner seg der og da!

Hvis fair play skal ha noen som helst praktisk betydning, må spillerne, trenerne og lederne i klubbene bli enige om ønsket og uønsket atferd. Deretter må det få konsekvenser for den som velger å gå utenfor enighetsområdet. De må utøve selvjustis hvis de mener noe med fair play. I motsatt fall blir snakk om fair play bare snikksnakk. (Veldig raskt og uten at listen er uttømmende: Supert at LSKs Henning Berg og Vikings Egil Østenstad tidligere i år irettesatte spillerne sine for fallesyke og/eller filming, men de to nevnte eksemplene, og kanskje noen til, tilhører unntakene og ikke regelen.)

«But at heart, there need to be a deeper fix within all of us, a simple gut check. If it doesn’t feel right, we shouldn’t be doing it.»

Nå eller aldri

Selvfølgelig kan Norge slå Skottland, men det er et par ting det norske laget skal passe seg for!

Nei, nei, nei og atter nei. Tull og tøys. Det norske laget har både passet seg og vært avventende lenge nok. Kanskje altfor lenge. Men i kanskje ligger Norges håp.

For at ikke gjentakelsene skal bli for mange, anbefales det at du svinger innom bloggen Tall, ball og tullball. Den tar for seg litt av det som har skjedd etter at Drillo overtok landslaget.

Altså: For at Norge skal kunne bli toer i puljen, må vi slå Skottland (H), Island (B) og Makedonia (H). I tillegg må Skottland avgi poeng mot Makedonia eller Nederland. Da vil Norge stå med 12 poeng. Skottland med maks 11 poeng.

Heldigvis skal vi spille en kamp av gangen. En seier mot Skottland kan tenne en gnist og et enda større håp.

Har vi det som skal til? En vilje til å angripe. Til å påføre skottene forsvarstrøbbel.

Vi har plenty med offensiv kraft, eksempelvis i det laget Nils Johan Semb lanserte på TV 2 Sport i går kveld: Knudsen – JA Riise, Hangeland, Wæhler, Høgli – Gamst Pedersen, Hoset, Grindheim, BH Riise – Iversen – Carew. Alternativt med formspiller og uforutsigbare Erik Huseklepp i stedet for Steffen Iversen. Iversen så smårusten ut mot Molde. På den annen side: Det er fortsatt for tidlig å avskrive Iversen. Dessuten er han en meget god i luften. Det er aldri en ulempe på et lag som ledes av Drillo.

Men vi må fremover. Vi må angripe. Dessuten må vi presse, plage og forstyrre skottene godt inne på deres banehalvdel. Skottene vil jo storkose seg så lenge det er 0-0. De vil juble hemningsløst hvis de kommer fra Ullevaal med uavgjort.

Hva taler for Norge?

Det ene er at vi må vinne. Det er siste sjanse.

Det andre er at vi har flere spillere i kampform enn hva Skottland har.

Det tredje er løpsstyrken; den midtbanen som er skissert kan løpe i dagevis. Det er opp til Drillo å få orden på hvor og når de skal løpe, for ikke å si spurte, hver for seg og i sammen. Med kloke defensive posisjoneringer på Carew og Iversen, kan de fire stjele ballen ofte og høyt på banen. Vi må sette inn et massivt press så nær skottenes mål som mulig. Forutsetter vi at backfireren er våken, er mye gjort.

Det fjerde er angrepsferdighetene. Carew er ute av kampform, men han er vi nødt til å stole på. Stor fart og enorm kapasitet i duellene foran skottenes mål. Iversen som tilrettelegger og avslutter; landets klokeste fotballhode, nådeløs og med målteft. De to er avhengig av innlegg fra kantspillerne Gamst Pedersen og BH Riise. De må komme seg rundt på kantene og servere mange innlegg. Gjerne med støtte/hjelp fra sidebackene JA Riise og Høgli. Doble på kant, som det kalles.

Jo flere innlegg fra kant, nær skottenes dødlinje, jo bedre. For å følge selve innlegget må skotske forsvarsspillere stå med siden til eget mål og dels følge med de nordmennene som er foran og bak dem (Carew/Iversen) og dels følge dem som kommer utenfra (Hoset/Grindheim/kantspiller på motsatt side). Det er brysomt.

I tillegg må vi true gjennom midten. Opp på Carew/Iversen, støttepasning og deretter gjennombruddspasning til kantspillere/spisser eller skudd fra Hoset/Grindheim, eller forseringer fra de to sistnevnte. Et annet alternativ er å utnytte Carews fart i bakrom, men den muligheten byr seg neppe ofte.

I tillegg har vi nevnte Huseklepp og Torstein Helstad. Sett dem inn hvis det lugger. Ikke vent og ikke vær avventende. Det har vi prøvd. Nå har Drillo også skjønt det.

Mulighetene er legio. Men som så ofte ellers: Det er på viljen det kommer an, viljen teller eller feller. Og da snakker jeg om viljen til å angripe. Drillo kan med fordel låne et tidligere RBK-motto: Angripe når vi kan, forsvare oss når vi må.

Særlig! Hvordan skal vi greie dette nå når vi ikke har klart det på lenge? Det er siste dansen. Det er nå eller aldri. Hvis ikke det mobiliserer, er det jo ikke en gang håp.

Har ikke skottene noe å komme med? Jo. Men det er ikke tema. Ikke nå.

Det beste er godt nok. Og det beste er et realt forsøk. Noe sånt var ikke Norge i nærheten av mot Makedonia. Og motstanderen til tross, synes jeg det var et dårlig forsøk også mot Nederland. Å være avventende når vi ikke leder, er for defensivt. For feigt. Det holder ikke. Og i hvert fall ikke nå.

Men nå skal jeg løpe av gårde for å se de håpefulle øve.

Hosets hevn

Før kvartfinalen mellom Molde og Rosenborg, kom tidligere forsvarsminister Rune Bratseth med en sedvanlig og klokkeklar klarering: «Magne Hoset er en medgangsspiller.» I kampen svarte Hoset med å sette klareringen til Rune Almenning Jarstein kontant i mål. Etter kampen fikk Bratseth sin klarering rett i fleisen: 5-0. Snakk om medgangsspiller.

Det er fortsatt for tidlig å disse Runes påstand. Hoset og Molde ER i flytsonen. Den kan Rune en del om som sportsdirektør i de gylne RBK-årene. For spørsmålet er: Vil Hoset stå frem på en regnværsdag – for ikke å si snøværsdag?

Hoset ble tatt ut i landslagstroppen til Skottland-kampen på overtid. Det var nesten uungåelig; han er i sitt livs form, altså god. Men det er i Molde-drakt. I landslagsdrakta har det lugget litt. Årsakene er sikkert mange og jeg har ikke alle svarene. Men hvis han ikke er oppe til landskamp nå, tviler jeg på om han noen gang kommer til å være det. Og skulle det snø for ille mot Skottland, kan jo Drillo la være å bruke ham!

Han fikk en voldsom medfart etter den labre innsatsen i bortekampen mot Moldova i 2005 – den der snøen lavet ned. Jeg tilhørte dem som mente kritikken var uberettiget. I min Nettavisen-spalte, skrev jeg: «Magne Hoset fikk så hatten passet etter kampen. Han burde vært forskånet for det, for han burde aldri ha spilt. Det er dønn ulogisk å bruke en ballettdanser som Hoset til å hogge tømmer, for tømmerhogging var det som i overført betydning var påkrevd den kvelden. Til det bruker man – nettopp – tømmerhoggere.»

På sitt beste har Hoset fantastiske angrepsferdigheter. Eksempelvis et klokt fotballhode, bra overblikk, god teknikk, gjennombruddskraft og et godt skudd. Alt det Drillos landslag trenger. Det er på høy tid at Drillo tar i bruk spillere med slike ferdigheter – og beordrer dem i angrep. Ventetiden er bokstavelig talt over. Også for Hoset.

Det er forskjell på nasjonale og internasjonale kamper. Skottene kan spille tøft. Rune får rett dersom Hoset spiller og fremstår som en såkalt skjuler; en som gjemmer seg og som ikke vil ha ballen.

PS: Jeg minner om at Sverre Brandhaug i flere år var kongen av Lerkendal; en målfarlig midtbaneelegant. Han var ikke like målfarlig og elegant i landslagsdrakta.

Primus inter pares-er

Livet er ikke bare en fest, det er også en dans på roser. I hvert fall i Barcelona. Byen har verdens beste tapasbar og verdens beste fotballag.

«Bare de som kommer fra ingenting er store,» skal chef Bernard Loiseau ha sagt. Han ble ikke god, men best. I hvert fall ifølge ham selv. «Moi, je suis le roi de la cuisine.» Eller: Jeg er kjøkkenets konge! «Når han snakket, lyttet alle. Han snakket et språk som alle forsto. Og han kom fra ingenting,» skriver Eyvind Hellstrøm i boken Gode adresser. Loiseau tok sitt eget liv da noen skrapet på den blanke matstjernen hans.

Jeg vet ikke hvor Josep «Pep» Manubens Figueras kommer fra, men jeg gjør meg mine tanker. Han en av to store Pep-er i Barcelona. Han ER Cal Pep.

Cal Pep er fascinerende og inspirerende; maten, atmosfæren, rutinene, enkelheten, tempoet, vennligheten, grundigheten, organiseringen, ledelsen – det hele, som danskene sier.

Køen strekker seg ut på gaten. Hver skapte dag og kveld. Smekkfullt langs bardisken og en stim av folk som henger opp til veggen. Du kan få et snitt øl mens du venter, men det er så trangt at hvis du søler får han på krakken øl i nakken. Det hersker tilsynelatende fullt kaos, men tro meg: Det er mer orden i køen og bestillingskupongene enn i regnskapsbøkene til Onkel Skrue.

Pep har en umiskjennelig stemme. Hes og skingrende. Veldig hes og skingrende. Når han ikke tar fart og trykker ut noen ord, kommer enten pssst-pssst eller klapp-klapp-klapp. Slik krever han de ansattes oppmerksomhet. En gjest mangler noe. Noen andre gjester er i ferd med å gå, så han vil ha nye på barstolene. Makan, tenker jeg, hvordan holder de ut denne ubegripelig irriterende kommanderingen (som er forståelig, tatt i betraktning Peps manglende stemmevolum)! Men det gjør de altså, for det virker ikke å være rare turnoveren. Samme dama og samme dansen, hver gang. Men for en dame, og for en dans!

Pep er alltid hands on. Ingen oppgave er for stor, ingen for liten. Han hilser på fornemme gjester i det ene øyeblikket. Han tar oppvasken og rydder i det neste. Han ser alt og alle, og han venter ikke et sekund med å kommandere.

Rollefordelingen er ikke tilfeldig. Mannen ved ølkranen har en gudbenådet hukommelse. Han merker seg hvilke som kommer sammen. Han husker antallet og deres nummer i køen. Mannen med stekepannene er en kjøkkenets multitasker; han har blant annet ansvar for tortillaene. Tre og tre av gangen. Under platene har han en skuff med ferdiglaget fyll (bl.a. potet- og kjøttbiter). Det er glovarmt. Det er dårlig med friskluft fra naboen, han ved frityren, og det er så trangt at de står skulder-til-skulder. Vel de står ikke, de danser sammen – med kniver og gloheite panner i hendene. Samhandling, heter det på fotballspråket. De nevnte har samme stasjon hver gang. Servitørene bak disken står i samme posisjon – hver gang. Årvåkne og lynraske – enten maten kommer fra stekepannemannen, frityrmannen eller kokken i kjøkkenet vegg-i-vegg. De har en dirigent i chef Pep, tre ballfordelere i stekepannemannen, frityrmannen og kokken, og et antall avsluttere i servitørene. Og sånn kjører det hele.

Det er grundigheten, skikkeligheten og ordentligheten kombinert med lekenheten som slår meg. Alt tas på alvor, intet er gravalvorlig. Det er spektakulært. Kvalitet er alt. I alle ledd. Alle som en er drivende gode på sin stasjon, enda de stort sett gjør det samme hver eneste gang. De forstår og aksepterer fortreffelighetene ved gjentakelsens kunst, og de har gjennomføringsevne. Og siden dette er så enkelt og genialt organisert, drevet frem av general Pep, som hverken tåler slums med tiden eller kvaliteten, er dette restaurantlaget like godt som fotballaget som holder til lenger bort i gaten. De er gode hver for seg og i sammen. Det den ene gjør, henger sammen med det de andre gjør. Det blir en enhet. Det er samhandling i ren form.


Josep «Pep» Guardiola
tar heller ikke lett på tingene. Hverken store eller små ting. Og han driver for tiden verdens beste fotballag. Han viderefører det læremester Johan Cruyff begynte på i 1988; Barcelona skal spille spektakulær angrepsfotball.

Trener Pep kommer fra Barcas utklekkingsanstalt La Masia. Der formes klubbens fremtidige spillere. Flere av dem som spiller på dagens lag kommer fra samme sted, eksempelvis Xavi, Puyol, Iniesta og Messi. Som hos chef Pep er spillerne fortrolig med en klar rollefordeling; de forstår og aksepterer sin rolle, og de ser sammenhengen mellom sin egen rolle og andres roller. Cruyff satt midtbanespilleren Ronald Koeman som midtsopper. Pep har gjort det samme med eksempelvis Rafael Marquez. Begrunnelsen er den samme: Barca vil ha spillende folk i backkjeden for å få pasningskvalitet bakfra.

Tidligere spiller og trener i klubben, Carles Rexach, beskriver andre kvaliteter og ferdigheter Barca ser etter i det svenske fotballmagasinet offside 4-2009: «Vi blåser i om en spiller er treg. Se bare på vår midtbane: Xavi er treg, Iniesta er treg, Touré er treg. Det som gjelder er hvor raskt de tenker og hvilket pasningstempo de klarer å holde.»

Og hva sa Cruyff: «I want players who can make decisive moves in tiny spaces. I want them to do as little work as possible to save their energy for that one action.» Og: «Football is a game you play with your brains.»

Det går an å stusse over treghetsdefinisjonen til Rexach, men i Norge bør vi merke oss resonnementet hans; her har spisskompetanse tatt helt overhånd. Igjen: Man blir ikke god fotballspiller bare fordi man er rask til bens! I hvert fall ikke i Barca. Tenk bare på Henry. Ikke det at han ikke var god og rask da han kom til klubben, men han brukte lang tid på å venne seg til Barcas måte å spille på. Han måtte tenke annerledes og bevege seg annerledes. Og hva gjelder Cruyffs utsagn så skriker norsk fotball etter nye Skammelsrud-er og Rekdal-er i den sentrale midtbaneposisjonen; en som har vett på å stå stille, binde leddene sammen og styre det hele. Vi har glemt tenkeren og hyllet dem som flyr rundt. Jeg tør ikke tenke på hva som hadde skjedd hos Cal Pep hvis stekepannemannen og frityrmannen hadde begynt å «gå på løp» bak disken!

FC Barcelonas stifter, Hans Gamper, sa at klubben skal være mer enn en klubb – més que un club! Cal Pep i sannhet mer enn en tapasbar. Ingen går dit bare for å spise seg mette. Alle som går derfra er så mye mer enn mette.

Min fore
løpige siste lunsj på Cal Pep i år ble rundet av med cava på Placa de Santa Maria, plassen foran katedralen Santa Maria del Mar. Salig, tankefull og mer enn fornøyd, dro jeg kjensel på en kar som kom gående rett mot cafébordet mitt. Det var selveste Cruyff. Den fremste av de fremste i FC Barcelonas historie. Jeg kom fra favorittrestauranten min, satt på favorittplassen min, og så kom forsyne meg byens fotballmester.

Hva jeg gjorde? Ingen ting. Vel, ingen ting annet enn å nyte cavaen og øyeblikket. At alle refleksjonene jeg hadde gjort meg hos Cal Pep om Peps restaurant og Peps videreføring av Cruyffs fotballag skulle kulminere i dette, virket uvirkelig. Like uvirkelig som Barcelonas fotballspill på sitt beste.

Uvirkelig er også en treffende beskrivelse på hysteriet som tar til hver gang norske toppfotballspillere har vært ute etter en øl. Barcelona-sjef Pep tok like godt med spillerne sine på utestedet Solo i Barcelona uken før Champions League-finalen. Antakelig for å forsikre seg at peppen ikke gikk ut av laget før den store kvelden. De serverer ikke grovbrød og mjølk på Solo, men så var det heller ikke det Barca-spillerne vartet opp med mot Manchester United i Roma!

Viktigere enn hvor man kommer fra, er det å vite hvor man skal og hvordan man kommer dit. Pep-ene er for tiden best i sine klasser. Rollefordeling og kvalitetskrav har de felles. Og lidenskapen. Eller som Xavi siteres på i nevnte offside-magasin: «Jeg er sikker på at han [Pep] ligger våken om nettene og går igjennom hver eneste pasning vi har slått i den seneste kampen.»

Det påstås til det kjedsommelige at norske lag ikke kan spille som Barcelona! Vi har ikke den ferdighetsbagasjen de har. Sikkert nok. Men hvis det er noe i Loiseaus påstand, at bare de som kommer fra ingenting kan bli store, er mulighetsområdet legio. Det gjenstår bare et par ting. Eksempelvis mindre fokus på stram defensiv organisering og mer fokus på angrepsspill og -ferdigheter. Litt andre prioriteringer, altså.

En søt, naiv og romantisk tanke? Nu vel. Det var lite som var på stell da Cal Pep satt i gang på slutten av 1970-tallet. Det var alt annet enn på stell da Cruyff overtok Barca i 1988. Men ikke pokker om de fant seg i å servere sur kaffe, tørre rundstykker med skyvepålegg og tint frossenmat med tusen øyer-topping. Ei heller satset de alt på å demme opp for det motstanderen måtte forsøke å skape. Snarere våget de å satse på det vanskeligste: Å skape noe spektakulært. Og bærekraftig, har det vist seg.

«Fakta slår i hjel enhver diskusjon,» pleier Mini å si. Faktum er at Pep-ene leder de beste i sine respektive klasser. Det kan jo tenkes vi kan lære noe av dem!