Tusen og ett skudd

«Desto fortere vi knekker koden, jo bedre vil keeperspillet bli. Det haster, det er vi alle enige om,» forteller keepertrener Kurt Hegre.

Hegre har vært keepertrener i 20 år, kan jeg lese på keeperifokus.no. Da må det være fortærende for ham å se så mange keepere ute av fokus som vi har sett i Tippeligaen i år. Det har vært en uvirkelig og vond forlengelse av det vi opplevde i den em-kvalifiseringen det norske landslaget ble ferdig med i fjor.

Jeg får vondt av å se keepertabber. Men ikke for det, de er hendelige uhell, de har alltid forekommet, og det er vanligvis ingen åpne sår eller varige men forbundet med dem.

Det som gjør mer vondt enn å se keepertabber, er å tenke på hva vi har fått ut av alle keepertrenerne som er kommet til i trenerfloraen.

Hvordan jobber de? De gangene jeg ser og hører fra keepertrenere hører jeg bare om mer og hardere trening. Mer av hva? Og når er det hardt nok?

Er det ikke opplagt at koden knekkes litt raskere hvis keepertrenerne dreier fokuset litt fra teknisk trening til taktisk trening? Å fyre av en haug med skudd for å trene på fotstilling, fotarbeid, reaksjonsevne, spenst og hvilken arm som skal brukes mv. er viktig, men enda viktigere er det å styre unna situasjoner der man må være sprellemann og seigmann for å lykkes!

Taktikk i fotball er enkelt forklart evnen til å «oppfatte, vurdere og handle». Jeg tror ikke norske keepere trener nok på den ferdigheten. Det ser ikke sånn ut når jeg ser treninger, og det ser heller ikke sånn ut når jeg ser kamper. Utgangsposisjonen, avstandsbedømmelse, stå eller gå, hurtige utspill/utkast eller roe ned, spille/kaste langt eller kort er noen av momentene jeg tenker på. Nå skal det sies at taktiske ferdigheter er vrient å lære og vrient å lære bort. Jeg overlater derfor til keeperne og spesialtrenerne å krangle om hvem som har tyngst for det. Eller enda bedre: Trene seg til et høyere taktisk ferdighetsnivå.

Det ække så nøye, sier noen. Jo, er min påstand. Slurv er hva det er, og det er stort sett synonymt med elendige holdninger. Fanden ligger i detaljene. Derfor stusser jeg når keepere godtar at ballen spilles tilbake til dem med retning mot mål. Jeg vil gjerne se den keeperen som klart og tydelig viser at han vil ha tilbakespill ved siden av målet, hvis i det hele tatt, jf. da herr Arason var VIF-keeper. Jeg kan skjønne at keepere har behov for å spytte i hanskene før motstanderen tar sin corner, men jeg lurer kraftig på hva som skjer i hodet til den keeperen som nylig spyttet i hanskene før han tok eget femmeterutspill! Ei heller skjønner jeg hvorfor keepere går ut til 16-meterstreken før de legger fra seg ballen, og så må de rygge for å skaffe seg tilløp. Langt mer rasjonelt er det å rulle ballen noen meter foran seg sånn at man får tilløpet gratis.

Men: Hvordan kommuniserer keeper med medspillerne sine for å få minst mulig å gjøre selv? Det er jo både i lagets og keeperens interesse at keeperen får minst mulig å gjøre! Jeg tror fortsatt det er mange løse forbindelsestråder. Det virker sånn. Og da er jeg omtrent der jeg var da jeg blogget om noe lignende i fjor, også om at Jon Knudsen bør være landslagets keeper.

Hvis moteordet prosess også må med i denne sammenhengen, foreslår jeg en bevisstgjøringsprosess på keepernes taktiske ferdigheter.

Tall, ball og tullball

Jeg liker at forventninger innfris. Unntaket er når Drillo varsler dritkjedelig fotball.

Kampen mot Makedonia lørdag var en av Norges fem gjenstående sjanser på å komme til vm. En stor målsjanse ble det, og det er rett og slett bånn. Først og fremst fordi forsøkene på å skape flere gikk fra tannløse til fraværende. Jeg kan huske to-tre situasjoner som hvis-som-atte-dersom-atte kunne ha ført til en målsjanse til, men det er for smålig å nevne slikt.

Jeg var urolig før kampen. Dels fordi dagbladet.no uken i forveien hadde laget en misvisende tabell som Drillo til alt overmål trykket til sitt bryst. Men også dels fordi Drillo varslet en drita kjedelig fotballkamp. Jeg er fortsatt i stand til å huske Drillos landslag som festbrems.

Er vi helt nede på tannkjøttet igjen, tenkte jeg. Skulle en strålende kamp og seier mot Tyskland, riktig nok en parentes av en fotballkamp mot Sør-Afrika, en seier på en laber dag mot Finland, utprøving av både formasjoner og spillere i de tre kampene – i det hele tatt en mangfoldig og lærerik øvingsperiode – kulminere i tallmagi, som liksomtabeller og tøysesannsynlighetstall, og fotballfaglige bortforklaringer, som at egentlig er det ikke så galt hvis vi bare ser uendelig langt bak halvsjansestatistikken!

John Carew var alene på topp. Det har vi advart mot tidligere – og kritisert Åge Hareide for. En hardtarbeidende, sideforskyvende og såkalt pumpende midtbanefemmer, der noen i tillegg skal løpe, unnskyld sprinte, 50 meter en vei hver gang Norge vinner ballen, var dumt i USA-varmen i 1994-vm. Det var dumt i varmen på lørdag også. Men sånn går det når temperatur ikke inngår i de såkalte fotballfaglige vurderingene og Drillo av prinsipp nekter «å hvile med ballen i laget». Hadde Norge gjort det innimellom, kunne tiden vært brukt til å flytte en og annen norsk spiller nærmere Carew, gitt ham litt støtte og anskueliggjort at de spilte på samme lag med samme mål. Antall målsjanser hadde økt betraktelig, og det uten å ta nevneverdig større risiko.

Det forunderlige med fotball er at opplegget og gjennomføringen av Makedonia-kampen ikke forteller stort om hvordan det går mot Nederland onsdag. Nederland er nylig klare for vm. Kanskje er de en smule mette og døsige før møtet med Norge. Nederland spiller angrepsfotball, hvilket er gull verdt for kjipe og avventende Norge.

Norge spilte klokt mot Tyskland i februar. Et kompakt Norge avventet, brøt og kontret. Tyskerne angrep, ble brutt og fikk kontringer i fleisen. Den norske planen ble gjennomført med bravur. Det er åpenbart at den kan gjennomføres igjen. Og for ordens skyld: Tyskland borte er noe annet enn Makedonia borte. Kjøligere var det også, i Tyskland altså!

Kan hende blir planen og kamputviklingen den samme i morgen som mot Tyskland. Nederland har ikke vett på annet enn angrepsfotball (heldigvis). Men: Det vi aldri fikk svar på i kampen Tyskland-Norge, var: Hadde Norge hatt noe som helst å kjøre med dersom Tyskland hadde tatt ledelsen tidlig i kampen?

Det vet vi ikke. Vi vet heller ikke om tyskerne i så fall hadde «sagt»: Vi leder, nå må dere komme å hente ballen for en gangs skyld. Eller om de hadde fortsatt å angripe!

Det er mye vi ikke vet om kampen i morgen. Det jeg vet, eller i hvert fall husker, er de mange norske spillerne som etter 1994-vm og 2000-em, sa: «Vi fikk ikke helt vist hva vi var gode for!»

Flere med meg bør ha fått en kraftig påminnelse om noe lignende på lørdag. Måtte det bli med den påminnelsen. Ellers må vi ty til kalkulatorer fra morobutikken for å regne på sannsynligheter, og det blir aldeles ikke morsomt.

Ordentlige forsøk gjelder. Det første i rekken må komme i morgen.