Regner med opptur

Sjekk den tabellen som lå på nettet her om dagen. Norge er plutselig på andreplass i vm-kvalik-puljen. Er det fett eller?

Dagbladet.no har laget en tabell for Norge som ser slik ut:

V–U–T

S–I

Poeng

Poengtap

Nederland

5–0–0

12–1

15

0

NORGE

0–2–1

2–3

2

-7

Skottland

2–1–2

4–6

7

-8

Makedonia

1–0–3

2–7

3

-9

Island

1–1–3

5–8

4

-11

– Ja, denne tabellen er mer logisk. Det er hvor mange poeng du har gitt fra deg som er viktigst, sier han. […] Når lagene har spilt ulikt antall kamper, blir tabellen veldig misvisende. Den eneste måten å få et riktig bilde av situasjonen på, er å se på tabellen den andre veien. Da ser du hvor mye du har gitt bort, sier Drillo.

Det er viktig å legge merke til at dagbladet.no har laget en tabell for Norge. At Sveriges landslagssjef valgte å sette opp tabellen på denne måten for å motivere spillerne sine, får være grei skuring. Men det logiske resonnementet den hviler på, er noe spesielt. Veldig spesielt, faktisk. Det er en feiende flott øvelse å se bak tallene, men det blir dumt når konklusjonen havner bak mål.

Når lagene har spilt ulikt antall kamper, må det være riktigere å se på relative tall enn på absolutte tall. Brøkregning og prosenter, altså. Med andre ord: Hvis vi på død og liv vil se på hvor mange poeng som er tapt i stedet for vunnet (sic!), bør vi se på hvor mange poeng som er tapt i forhold til hvor mange det er spilt om. Da får vi følgende tabell:

Poengtap

Makspoeng

Poengtap %

Nederland

0

15

0 %

Skottland

-8

15

-53 %

Island

-11

15

-73 %

Makedonia

-9

12

-75 %

NORGE

-7

9

-78 %

Men den ligner da veldig på den offisielle tabellen der Norge foreløpig ligger sist! Riktig, og det er en grunn til det. Elendige resultater er noe dritt – selv når de pakkes inn i glanset papir, kreative regnemetoder eller flotte ordvendinger.

Det hyggelige poenget, og det eneste poenget, er at Norge har flest kamper til gode. Tabellene over sier intet om utfallet av de gjenstående kampene. Heldigvis.

Full av Pep

I går kveld fikk jeg en telefon fra Barcelonas Pep. Jeg kunne fornemme atmosfæren, stemningen, luktene og den umiskjennelige stemmen til Pep selv. Det var en super oppvarming til kveldens finale.

Det er to som pep-er mitt forhold til Barcelona; Pep Guardiola, sjefen for byens eventyrlige fotballag, og Cal Pep, sjefen for den fantastiske tapasbaren/-restauranten i El Born.

Første stoppested i Barcelona er plassen foran Santa Maria del Mar. Sånn har det vært lenge før mesterverket Havets katedral, skrevet av Ildefonso Falcones, ble sluppet. «Salig er uvirksomhetens timer, for da arbeider vår sjel,» skrev Susanne Brøgger. Å sitte i solen, se på katedralen, tenke over dens historie og spise litt tapas er nettopp en slik uvirksomhetens time. Men det må bare bli litt tapas. Neste stoppested er Cal Pep. Og turen tar bare noen små minutter. Til fots.

Å få plass hos Cal Pep er ingen spøk. Det er aldri stoler å oppdrive ved bardisken til venstre for inngangsdøren. Køen står inntil veggen til høyre. Noen ganger starter den på utsiden. Det er bare å vente på tur. Og tro meg: Uansett hvor hektisk det er bak bardisken, og uansett hvor høyt Peps skingrende stemme lyder, har guttene full kontroll på hvem som kan ta plass når slikt blir ledig. Og har du først fått satt deg, er det bare å nyte herlighetene. Spis hva enn de serverer.

Å se Barca spille fotball er en nytelse. Pep G har tatt opp arven etter læremester Johan Cruyff; det skal angripes og det skal være spektakulært. Cruyff skapte sitt Dream Team. Det var et angrepsfyrverkeri uten sidestykke. Pep Gs mannskap er nær ved å få tittelen Dream Team 2. Vinner Barca kveldens Champions League-finale, tror jeg den offisielle dåpen er nært forestående.

Men det var det da. Jeg slutter ikke å la meg imponere av sir Alex Fergusons lag. Ei heller av Ferguson selv. For en drive den tidligere pubeieren har. I boken The Cult of the Manager, gjøres det et poeng av skotske manageres bakgrunn (Bill Shankly, Matt Busby, Jock Stein m.fl.). Ferguson er vokst opp i Govan i Glasgow. Tydelig stolt av sin bakgrunn, sier han visst nok at han er fra «Govan first, Glasgow second and Scotland third».

Jeg har aldri vært i Manchester, men jeg klarer ikke å ha et likegyldig forhold til United. Ei heller til klubbens historie. 1958-tragedien, 1968-finalen mot Benfica og selvfølgelig Ferguson-æraen. Innimellom der, på slutten av 70-tallet, kom noen av Manchesters store helter til Jordal Amfi for å spille innendørsfotball. Ingen stor begivenhet i den store United- eller fotballsammenhengen, men for meg og bestekompis Pål, hvis mor er fra Govan!, ble det 20 eventyrlige minutter med Bobby Charlton, Denis Law, George Best og Francis Lee (City). Vi fikk audiens i en sliten Jordal-garderobe med noen av Uniteds største helter. Aldri har lunken te smakt så fortreffelig.

Jeg gleder meg som en unge til kampen i kveld, vel vitende om at skyhøye forventninger kan ha en pris.

Det skal tilstås at telefonen i går hverken kom fra Pep Guardiola eller Cal Pep personlig. Men jeg har ordene mine i behold; det var min kjære som ringte fra denne fantastiske restauranten.

Fear Play

Det er prisverdig at nasjonale og internasjonale fotballforbund forsøker å sette Fair Play på dagsordenen. Men i en bransje der det er alle mot alle, der den enes gevinst er noen andres tap, må ingen overraskes over at den enkelte kubben gjør det som lønner seg for seg og sitt.

«Hvis jeg ikke er for meg, hvem er for meg da?» spurte vismannen. Klok som han var, gav han seg selv svar på tiltale – med et motspørsmål: «Men hvis jeg bare er for meg, hvem er jeg da?»

Essensen i vismannens spørsmål er: Det er forskjell på å forfølge sin egeninteresse og å være pur egoist. Den fotballklubben som ikke gjør det første, forsømmer seg og sitt. Og gjør den det, er den ikke lenger med i kampen om heder og ære.

Hele denne uken har det vært snakket og skrevet om hvilket lag Manchester United-manager sir Alex Ferguson bør sende på banen mot Hull. Det beste, hevdes det. Ok. Spørsmålet er: Det beste for hvem? MU er allerede ligamestere. Kommende onsdag spiller de finale i Champions League mot Barcelona.

Dette hadde ikke vært noe tema, hadde det ikke vært for at det er noen som er avhengig av hjelp i nedrykkstriden. Og når noen er avhengig av hjelp, er det ikke måte på hva disse noen anser som fair og unfair. De merkeligste argumentene slepes til torgs, det ene mindre prinsipielt enn det andre. Eller som salige sir Winston Churchill uttrykte det: «The whole history of the world is summed up in the fact that, when nations are strong, they are not always just, and when they wish to be just, they are no longer strong.»

Jeg forstår at noen roper om hjelp når nedrykksspøkelset nærmer seg. Men den brutale sannhet er at lagene som ligger an til nedrykk, i likhet med alle andre som stilte til start i Premier League, ble tildelt 38 muligheter til å hjelpe seg selv. Når 37 av dem er historie, er det litt sent å mase om hva som er fair og unfair. For: Fair Play må ikke forveksles med Fear Play.

Det eneste jeg kan komme på som unfair av de lagene som ikke kan rykke ned, men som er direkte involvert i kamper som påvirker nedrykkstriden, er hvis de åpenbart gir blanke og taper med store sifre – med vilje. Jeg tror ikke faren for det er overhengende!

På den annen side: Jeg vil mene at sir Alex forsømmer seg på MUs vegne hvis han ikke først og fremst tenker på CL-finalen kommende onsdag. Om det betyr at han skal stille med samme lag i PLs 38. runde som i CL-finalen eller ikke, overlater jeg til han å vurdere. Noe annet skulle tatt seg ut.

For det lille det er verdt: Jeg har ikke noe favorittlag i Premier League. Og jeg er ikke skrudd sammen sånn at jeg håper noe bestemt lag rykker ned. Dessuten har jeg vært innom dette temaet noen ganger før, både i forbindelse med sesongavslutninger i Tippeligaen og på generelt grunnlag. Spesielt interesserte kan lese hva jeg skrev om det 27.10.2004, 18.08.2006 og 29.10.2008.

Fest på fest

De beste festene er ofte de som ikke er planlagt, leste jeg i morgenavisen. Nu vel. 16. mai har vært fotballens store dag i årevis, nøye planlagt av NFF, og det har vært lite å utsette på stemningen.

I 2008 var det over 80.000 tilskuere på seks 16. mai-kamper. Tilskuersnittet var cirka 13.300. Flest tilskuere var det på Lerkendal, der 16. mai-festen i sin tid startet. Nesten 22.000 var til stede da RBK slo LSK 4-0. Færrest var det i Bodø, 7.400, da Glimt slo Tromsø 2-0. Ingen av fjorårets 16. mai-kamper endte uavgjort. Molde og Lyn tapte hjemmekampene sine mot hhv. Viking og Stabæk. I tillegg til RBK og B/G, vant også FFK og Brann sine hjemmekamper i fjor.

Merk at Brann har spilt samtlige 16. mai-kamper i Bergen i årene 2000-2008. Tallenes klare tale er: 7-1-1 og 21-8. Brann har i snitt scoret 2,33 på de ni 16. mai-kampene.

Enda hyggeligere er det at målsnittet er stabilt høyt. Under ser du en oversikt over antall scoringer og scoringsnittet 16. mai for perioden 2000-2008 samt scoringssnitt per år.

År

Mål

Målsnitt

Målsnitt

16. mai

16. mai

per år

2000

18

2,57

3,44

2001

22

3,14

3,58

2002

33

4,71

2,99

2003

24

3,43

3,12

2004

20

2,86

2,92

2005

22

3,14

2,83

2006

16

2,29

2,86

2007

25

3,57

3,23

2008

19

3,17

2,77

Snitt

22

3,21

3,08

(Det er scoret 177 mål på 64 kamper i Tippeligaen 2009. Det gir et scoringssnitt på 2,77.)

Av alle 16. mai-kamper i den omtalte perioden, teller vi bare en målløs kamp. VIF-FFK endte 0-0 i 2005. I morgen møtes VIF-FFK igjen til dyst.

Til dere alle: Til lykke med både morgendagen og dagen derpå.

Feltarbeid

Min tidligere sjef, Kåre Valebrokk, er sitert på at det bør lukte øl av journalister etter lunsj. Hvis journalister rundt om hadde tatt ham på ordet, tror jeg omtaler av kombinasjonen øl og fotballspillere hadde blitt langt mer edruelige!

Jeg kjenner ikke til hva som skjedde i Aalesund i helgen som var. Ifølge solid norsk tradisjon kunne jeg derfor ha klint til med en kollektiv fordømmelse av såkalte seriøse idrettsfolk. Jeg skal la det være.

De spillerne jeg selv har trent fikk beskjed om å legge seg salige Winston Churchills ord på minnet: Vi skal ha mer ut av alkoholen enn det alkoholen får ut av oss!

Alle som vil forstå skjønner at det i utsagnet ikke ligger en oppfordring til å drikke alkohol. Snarere er det en oppfordring til måtehold.

I fotball, og i idrett generelt, snakkes det varmt om arenamodellen. Kjernevirksomheten fotball står i sentrum. For at man skal trives, utvikle seg og lykkes, bør man innimellom svinge innom de andre arenaene, så som familie, venner, studier, hobbyer, osv. Arenamodellen er en annen måte å betrakte de gamle grekernes fem grunnpilarer for et fullverdig byggverk på; orden, kontrast, harmoni, likevekt og helhet. Bare ball blir bare tull. Selvopptatt blir man også.

Dessuten: Det er noe sært med omtalen av øl og fotballspillere. Etter 2-1 heter det seg at spillerne feirer med fansen. Alt er i sin skjønneste orden og redaksjonene lager gladsaker. Etter 1-2 har de samme spillerne vær så god å gå i skammekroken. Nåde den som blir sett på restaurant med sin kjære samme kveld. Og det er det samme hva det er i glasset; der det er alkohol er det synd. Og skam.

I 2007 tapte Brann 0-6 for Lyn på Ullevaal. Etter det var det visst nok noen brannmenn som var ute etter øl. Det ble det mye tull av. Jeg sier ikke at Brann ble mestere etter 44 års ventetid fordi noen av spillerne drakk øl etter det forsmedelige tapet (så rart skrudd sammen er jeg ikke), men kan det tenkes at de kom seg raskere til hektene etter en luftetur enn om de hadde buret seg inne og sturet seg frem til den påfølgende kampen mot nettopp Aalesund? Jeg tror det. Og for det lille det måtte være verdt: Brann slo AaFK 2-1 i den påfølgende kampen.

Til dem som måtte ha veldig tungt for det: Jeg skriver ikke om flatfyll, spying, hærverk, døgning og dess lignende. Å rave rundt drita full er en meningsløshet enten man er fotballspiller eller ei. Jeg forutsetter at avtaler og kjøreregler etterleves. Og jeg hverken oppfordrer til eller anbefaler øldrikking etter hver kamp. Toppfotballspillere som har behov for det bør tvert i mot oppsøke lege. Det samme bør dem som hevder at to skravleøl og en time senere i seng setter folk ute av stand til å prestere i kamp en uke senere.

Men tilbake til Valebrokk. Essensen i utsagnet hans er, så vidt jeg har forstått, ikke en oppfordring til journalister om å drikke øl til lunsj. Poenget hans er at de får komme seg ut av redaksjonslokalene og dermed vekk fra kontorpulten, fasttelefonen og pc-en og møte de menneskene de er satt til å skildre livene til. Det hender jo samtalen glir bedre over varm mat på en hyggelig restaurant enn over sykehusmaten i en kantine.

Jeg har nylig fått erfare gledene av feltarbeid. Jeg ble pålagt utegym og sendt ut av studioet i Bergen. På to dager har jeg besøkt henholdsvis Sandefjord og Fredrikstad. Der har jeg sett og møtt noen av de mange menneskene rundt om som jobber livet av seg for å holde fotballsirkusteltet både åpent og oppe.

Ikke overraskende er konklusjonen denne: Det var særdeles hyggelig å besøke toppfotballarenaene i Vestfold og Østfold. Velvilligheten, vennligheten og hjelpsomheten er grenseløs. Jeg bukker og takker for opplevelsen.

Viking og Tromsø sitter trolig igjen med andre inntrykk enn meg, de måtte som kjent dra hjem med tre baklengs og null poeng hver. Men de får dels skylde seg selv og dels øve mer.

Å skylde på fylla går dårlig – både på og utenfor banen.