Motorsykkel med sidevogn

Å hevde at alle lag som er stablet opp i en 4-5-1-formasjon spiller likt, er som å si at alle mannlige julebordsgjester i dress er like moteriktig og stilig kledd som David Beckham i dress!

Måten et fotballag er stablet opp på, behøver ikke å si stort om hvordan det faktisk spiller. Spillemåten avhenger blant annet av 1) hvilke spillertyper som brukes i den enkelte rollen, 2) hva som forventes av rolleinnehaveren i forsvar og angrep og 3) hvordan rolleutførelsen henger sammen med de andre rollenes 1) og 2), altså samhandlingen.

Mange hevder at 4-5-1 ikke kan bli annet enn defensiv og destruktiv fotball, mens 4-3-3, for ikke å snakke om 3-4-3 eller 3-5-2, bare må føre til offensiv gladfotball og scoringer en masse. Det europeiske fotballforbundets tekniske direktør, Andy Roxburgh, har luftet noen av sine tanker om tallkombinasjoner i magasinet Champions (Issue 33 – February/March 2009). «The myth is that in the first-ever international – in 1872 – England played with eight forwards, Scotland played with six. And the score was 0-0.»

Nå er det spilt noen fotballkamper siden 1872, og Roxburgh er altfor klok til å misbruke utfallet av en kamp som ble spilt for 137 år siden. Men etter min bedømmelse, er det fortsatt grunn til å lytte til Uefas tekniske direktør. Av den grunn står jeg ved følgende: Glem tall, tenk funksjoner.

Roxburgh påpeker at sidebacker og midtbanespillere på lag som benytter 4-5-1-formasjonen kan ha ulike roller i forsvar og angrep, at Barcelona kan starte kamper med en 4-5-1-formasjon for så å gå over i en 3-2-5-formasjon, og at stadig flere lag bestreber seg på å få midtbanespillere inn i 16-meterfeltet ved innlegg, snarere enn å ha to stasjonære spisser i det samme feltet. «Det er lettere for midtstoppere å holde orden på to angripere som stort sett oppholder seg i 16-meterfeltet enn å ta seg av spillere som kommer stormende inn fra midtbanen,» hevder Roxburgh. Bevegelser, overraskelsesmomenter og samhandling er noen av nøkkelordene for å lykkes, og de er til dels uavhengig av den valgte tallkombinasjonen.

Hvorfor nevnes dette? Fordi jeg tror Moa og John Carew, som er tilbake i landslagstroppen før møtet med Finland kommende onsdag, kan utgjøre et panserpar som angripere. De har det som på fint kalles komplementære ferdigheter. Fellesnevneren er hurtighet, og den ferdigheten er aldri en ulempe i fotball. Carews størrelse og styrke i kombinasjon med Moas teft for å være på rett sted til rett tid samt hans avslutningsferdigheter, vil etter mitt skjønn være en ypperlig kombinasjon.

Og før det bues ved pc-skjermene: Nei, Moa har ikke vært like skarp i år som i fjor, men legg merke til at han var i posisjon både i kampen mot AaFK for VIF og i Sør-Afrika for landslaget. Det er langt mer lovende å bomme i posisjon enn aldri å være i posisjon. Han kommer som en kule, tror jeg.

Dessuten: Carew har ofte blitt sørgelig alene på topp.

Dette må ikke innebære at landslaget går fra den tradisjonelle 4-5-1-formasjonen under Drillo til 4-4-2, det er som kjent litt underordnet, men poenget er at det må legges opp til at Carew og Moa ofte er i nærheten av hverandre.

Omtrent som en motorsykkel med sidevogn.

Tall som teller

«The only thing that surprises me in football is that people are surprised!» Slik konkluderte tidligere Swansea-manager John Toshack. Han ledet Swansea fra 4. til 1. divisjon (dagens Premier League) på kortest mulig tid.

Det kan innvendes at Toshacks bravader med Swansea havner i sekkeposten som kalles statistiske uteliggere; sjeldne og til dels uforklarlige hendelser som det er ikke er bryet verdt å analysere. For hvis vi i Norge synes det er sterkt at Stabæk har strevd og kvalifisert seg for det gode selskap – de surret rundt i 5. og 4. divisjon på slutten av 80-tallet og ble den ellevte klubben siden 1963 med gull i Tippeligaen i 2008 -, virket det bortimot utrolig at Swansea klarte å klatre så raskt i engelsk fotball.

Men Big Tosh hadde fulgt med i timen. Det er langt flere eksempler på forhold som gjentar seg enn eksempler på det motsatte. Og folk som følger med og har brukbar hukommelse, blir sjelden overrasket.

Når årets Tippeliga er unnagjort, må ingen skvette dersom RBK, Viking, VIF, LSK eller Brann – de fem store ifølge maratontabellen 1963-2008, listet opp etter antall gullmedaljer – har klemt seg inn blant de fem øverste på tabellen. Siden 14-lagsligaen ble innført i 1995, har vi normalt sett tre av dem blant 1.-5. plassene. Unntaket kom i fjor. Ingen av dem var på pallen, men RBK snek seg inn på 5. plass. Vi må tilbake til 1987 for å finne kun en av de fem store blant de fem øverste tabellplassene. RBK havnet da på 4. plass. De fem store har subbet til seg 38 av 46 gull (82,6 %) og 75 av 138 gull-sølv-bronse-medaljer (54,3 %) siden 1963.

Hvis vi regner Stabæk som en seriøs utfordrer til å innta 1.-5. plass, kan vi allerede begynne å diskutere mellomsjiktet. Vel å merke hvis historien gjentar seg.

Tippeligaen er utvidet til 16 lag i 2009. Betyr det at vi får et helt nytt spill og at alle tidligere tall kan nulles? Neppe. Det er rimelig å anta at årets Tippeligavinner ender opp med 65 poeng, altså at takten er cirka 2,15 poeng per kamp. Det er gjennomsnittlig poengsum per kamp til vinnerne i perioden 1995-2008. S-U-V-snittet i den perioden er cirka 17-5-4. Vinnernes snittpoengsum er 56 (maks. 63 og min. 46 p.). De tre første årene vant RBK med hhv. 62, 59 og 61 p. De tre seneste årene har vinneren tatt hhv. 53 (RBK), 54 (Brann) og 54 (Stabæk). Hvis snittpoengsummen til vinnerne i 1995-2008 slår til i år, vil S-U-V-tallene bli cirka 19,5-6-4,5.

Ting tar tid. Det er altfor tidlig å snakke om trender etter to Tippeligarunder. Så godt som sikkert er det i hvert fall at H-U-B-tallene vil forandre seg dramatisk. Etter 16 kamper er tallene 6-8-2, noe som i prosent gir 37,5-50-12,5. Den prosentvise normalen ved sesongslutt er 50-25-25.

Apropos normalt. Ser vi på de seneste årenes Tippeligamestere – Stabæk, Brann, RBK og VIF – har de svingt seg fælt i tabelltreet siden 2000. Stabæk rykket ned ned i 2004 og ble mestere i fjor. Brann endte på 12. plass i 2002, ble mestere i 2007 og havnet på 8. plass i fjor. RBK har seks mesterskap, men fulgte altså opp med 7. plass året etter tittelen i 2004 og 5. plass både i 2007 og 2008. VIF rykket ned i 2000, gikk fra 12. plass i 2003 til sølv i 2004, gull i 2005 og bronse i 2006. Deretter fulgte en 7. og 10. plass. Det virker å være normalt med store avvik.

Publikumssnittet. Den øverste divisjonen i fotball ble utvidet fra 10 til 12 lag og dermed 90 til 132 kamper i 1972. Publikumssnittet per kamp falt med cirka 900. I 1995 fikk vi 14 lag og 182 kamper. Da falt snittet per kamp med cirka 620. Spørsmålet er hva som skjer i år. Snittallene i perioden 2004-2008 har vært som følger: 7.970-9.496-9.101-10.516-9.812. Tallet i 2007 (10.516) er det høyeste noensinne. Fra 2004 til 2008 har publikumssnittet økt med 5,34 prosent hvert eneste år. Jeg er redd det tallet blir mindre når 2009-tallet blir med i grunnlaget.

Viktig med en god start.
Jeg husker Sogndal i 2003. Full pott etter tre kamper. Laget endte på 8. plass, med 35 poeng. Poenget er at fortsettelsen ofte er enda viktigere enn starten. Og vil du følge med videre, anbefaler jeg harde fakta.

Her har du tabellen og mer til!

Ingen nobel kontring

I min bok er det umodent og uelegant å kalle noen «stygg». Men hvor rart det enn høres havner Newcastles Steven Taylor i nobelt selskap etter gårsdagens replikk til Manchester Uniteds Ronaldo.

Fotballspillere blir ofte beskyldt for å bruke vel mye av fritiden på tv-spill. Men hvis Taylor faktisk har kontret med «vel, du er stygg,» etter Ronaldos påstand om at Taylor spilte stygt, kan det rett og slett skyldes at han har forlest seg på sir Winston Churchills gjøren og laden. Og det er en ganske annen fritidsbeskjeftigelse enn tv-spill.

Om ikke ordene falt akkurat slik jeg nå skriver, er det etablert at en dame ved navn Bessie Braddock beskyldte Churchill for å være full. Da skal den gamle mester ha svart omtrent slik: «Det er mulig, men du er stygg. Og i morgen er jeg edru!»

Jeg nevnte nobelt selskap fordi Churchill fikk nobelprisen i litteratur i 1953. Men det er altså ikke ensbetydende med å ha S i oppførsel. Men en ordenes mester kunne sin kontringskunst. En kunst som blir høyt verdsatt i dagens fotball.

Her er en annen klassisk Churchill-kontring: Likestilling ble heftig diskutert i Underhuset. En dame sa at hvis Churchill hadde vært mannen hennes, ville hun hatt gift i teen hans. «Og hvis du var konen min, ville jeg ha drukket den,» lød den nådeløse replikken.

Churchill brukte trolig ikke fritiden på tv-spill!