Timeout

Kollektiv handlingslammelse er rare greier. Men det er ikke rarere enn at herrelandslaget i håndball stadig vekk opplever det.

Det heter seg at vi lærer av våre feil. Mulig det, men sikkert er det også at vi gjentar tidligere feil. Husker vi godt nok, blir galskapen ofte selvoppfyllende profetier.

«Og så kjem det je itte kæin!» Det er få minutter igjen av kampen. Håndballgutta leder og må vinne. En glir. En annen glir. En tredje blir avblåst for skritt. En fjerde kaster ballen på tribunen. Den som hadde ballen omtales som syndebukk. Ingen nevner at lagkameratene på samme tid er blitt skjulere; medspillerne, altså pasningsalternativene, gjemmer seg fordi de for alt i verden ikke vil ha ballen. De vil ikke gjøre feil. Indirekte gjør de feil likevel.

Slikt ser vi kun i de kritiske sluttminuttene. El momento de la verdad, sier de på tyrefekterarenaene i Spania. Sannhetens øyeblikk. Nå gjelder det.

Hva skjer? I disse tider må man dunke seriøse forskningsrapporter i bordet for å virke troverdig. Enkle resonnementer er ut. Vi stoler ikke lenger på den mest åpenbare forklaringen. Og løsningen må være fordømt vanskelig, gjennomtenkt og gjennomanalysert, helst av laboratoriealvorlige menn omgitt av reagensglass.

Mens vi venter på vitenskapen kan vi lytte til en maler. Odd Nerdrum sa det omtrent sånn i TV 2-programmet Gutta på tur: Idrettsfolk setter nye rekorder fordi de er for tjukke i hue til å skjønne at det ikke går an!

Det ville ha vært grensesprengende om håndballgutta hadde gått til semifinalen i vm. Dessverre slo hukommelsen og frykten for å mislykkes inn, kombinert med en overdreven tro på ett trekk. Overmot, djervhet, kjølig og rasjonell atferd holdt stand i 57 minutter, men måtte gi tapt på oppløpssiden. Det ble atter en gang tre sluttminutter med mental lammelse.

Malerens diagnose virker enkel. Kan hende er den også resepten, i betydningen: Ikke gjør dere lurere enn dere er. Den helt geniale ideen til eksamen er sannsynligvis tankespinn. Dropp det. Vær offensiv, men ikke dumdristig, og hold deg til det kjente og enkle og klin til.

Eksempel: Timeout. Hvorfor avtaler Kjelling & Co å gjøre slik og bare slik i et avgjørende øyeblikk når de har funnet gode løsninger innenfor en avtaleramme i 57 minutter? Tanken bak et avtalt trekk er edel, men er den noe verdt i kaostilstandene i sluttminuttene? Hvis A programmeres til å spille til B, vil han gjøre det. Det er jo avtalen. Men hva om B er vanskelig å spille til og/eller er fanget i et jerngrep av motstanderen, mens C og D står dønn alene i gunstige posisjoner? Hadde det vært tidligere i kampen, er jeg sikker på at A ville spilt til C eller D, men ikke nå. Avtalen skal holdes. A forsøker å spille B, men mislykkes. Det ene avtalte trekket blir en mental tvangstrøye.

Med det nulles spillernes logiske og intuitive valg. Det unaturlige velges fremfor det naturlige. For det er en ukjent, men akk så viktig X-faktor når ett trekk velges: Et trekks fortreffelighet avhenger av mottrekket, og vi aner jo intet om hvordan motstanderen vil opptre. Er vi riktig uheldig, demmer motstanderen opp for den løsningen som er valgt, og da må det være fornuftig å velge annerledes. Tidligere i kampen har de jo løst oppgavene med ulike og situasjonstilpassede virkemidler.

Poenget er: Bruk timeouten i de kritiske sluttminuttene til å berolige spillerne. Det som har fungert i 95 prosent av spilletiden, vil med stor sannsynlighet fungere i sluttminuttene. Meldingen må være: Slapp av, bruk hodet, vis initiativ, se etter muligheter.

Jeg bebreider ikke håndballgutta. Tvert i mot. Jevnt over har de vært gode. I jakten på rekorder bør de dvele ved maler Nerdrums ord. Og det tidligere omtalte KIS-prinsippet: Keep It Simple (Stupid)!

Plankekjøring

Det er han vi vil ha! skrek de i ansettelsesutvalget. Og så valgte det seg oksen Ferdinand.

Jeg aner ikke hvordan FFK-styret resonnerte, langt mindre hva eller om de skrek da det bestemte seg for Tor-Kristian Karlsen som ny sportsdirektør. Men som så ofte i fotball ble forventningene raskt innhentet av realitetene. I går ryddet Karlsen FFK-pulten sin.

Fredriksstad Blad skriver følgende på denne siden:

«Han [Grönhagen] bekrefter imidlertid at han ikke kom overens med sportsdirektør Tor-Kristian Karlsen.
– Han er 33 år, har aldri jobbet i en fotballklubb, har aldri spilt fotball eller vært trener for noe lag. Han kommer fra et kontor. Det han hadde var et godt nettverk av agenter, sier Grönis.»

Det virker noe tynt, jeg er enig i det, men nå kjenner ikke jeg Karlsen. For alt jeg vet kan han være en bra mann. Spørsmålet er om han ble ansatt som sportsdirektør i FFK fordi han angivelig har fungert bra i en helt annen type jobb!

Men jeg lurer på en ting: Hva er nytt? Historien og bakgrunnen var kjent, forstått og akseptert av styret da det ansatte Karlsen, og da virker det en smule sært å bruke dette mot karen kort tid etterpå. Kan hende er det kun Grönhagen i FFK som mener bakgrunnen ikke er nok til å bli sportsdirektør. Men det i seg selv er jo nok til at varsellampene må blinke før ansettelsen. Hovedtrener og sportsdirektør må jo samhandle, ikke bare samarbeide. Det første er noe man vil, det andre er noe man må. Og det siste er et dårlig utgangspunkt.

Jeg er langt unna, men hvis det er en ting styret i enhver fotballklubb må sortere ut før de ansetter ny sportsdirektør, er det dette: Hvem skal bestemme hva – og når?

Dernest: Det kan ikke være fnugg av tvil om at styret, direktør og trener må være enige om mål og strategier og at aksept forplikter i det praktiske arbeidet.

Til slutt: Det må være god kjemi, eller i hvert fall ikke dårlig kjemi, de nevnte imellom. Ikke for at gutteklubben kjekk og grei skal få boltre seg, men utelukkende fordi de skal jobbe tett med hverandre – og leve med det.

Det er klin umulig å ta alle forbehold og bli enige om alle eventualiteter før man begynner å kjøre, men det er helt nødvendig å være enige om de store linjene.

Selvfølgeligheter? Ja. Men det er åpenbart ikke så selvfølgelig likevel!

Papegøyevisdom

Jeg har stor sans for gode definisjoner. De øker nivået på samtaler og diskusjoner. Derimot har jeg lite til overs for folk som pynter seg med språk og faguttrykk. Så vidt jeg kan forstå ville monsør Erasmus Montanus vært ubrukelig også som fotballtrener.

Aftenpostens Bertil Valderhaug har samlet noen, etter hvert, etablerte fotballbegreper i det han har kalt Drillos lille røde. Samlingen er informativ, bevares, men det er et dårlig råd å pugge begrepene. Den øvelsen er gjort før, og da mistet alle som én, også sportsjournalistene, siste rest av kritisk sans. Vi trenger ikke en ny fjollete opptaksprøve i fotballens Mensa-klubb.

Det er mange grunner til at Paul Krugman ble tildelt Alfred Nobels minnepris i økonomi for 2008, men en av dem er hans forbilledlige enkle formidling av økonomifaget.

«Han kan alt om fotball, han vet bare ikke hva det heter,» skal Nils Arne Eggen ha sagt om Odd Iversen. I dag vet mange hva det heter. Spørsmålet er om de samme mange kan mer om det «Ivers» kan alt om!

Noe gikk alvorlig galt da vi midt på 90-tallet ubevisst og automatisk begynte å pugge fotballautoritetenes begreper. Vi lærte navnene på alle trærne, men gikk oss vill i skogen. Derfor fikk vi «analyser» som dette: Spillergruppa er flink til å fokusere på prestasjoner. Vi har fin skru på servene, men vi må jobbe med den vertikale spensten for å forbedre luftstyrken. Vi er gode i gjenvinningsfasen, men det er for lett å distribuere ballen gjennom første presseledd, og tredjeforsvarerne posisjonerer seg for dårlig. Det er få som går på løp i bakrommet og nesten ingen som går på skudd. Vi slurver med nestsistepasningen, vinner sjansestatistikken 5–3, men taper kampen 1-3.

Det er mer presist å si vertikal spenst fremfor spenst, men alle – absolutt alle – skjønner av sammenhengen at vi ikke snakker om hvor langt en fotballspiller er i stand til å hoppe!

Kort og godt var ikke lenger godt nok. Derfor ble det: Steffen Iversen har ikke kommet til avslutninger i dag. Som om han skulle ha deltatt på flere avslutninger den dagen, f.eks. fester eller seremonier, men ikke dukket opp. Et direkte skudd eller å skyte var ikke noe mot de indirekte og fjonge formene komme til avslutning eller gå på skudd.

Smatt på begrepet gå på løp. Jeg har ikke mer å tilføye enn: Enten går man, eller så løper man, eller så står man dønn stille.

Så får dette bli en fotnote: Bruk ditt øre og ditt øye, ellers blir du en papegøye!

Møtet med filosofen

Filosofen Arne Næss døde tidligere denne måneden. Han bisettes i dag. Det er ti år siden jeg intervjuet Næss hjemme hos ham. Det ble på alle måter en annerledes dag.

I går skrev jeg om holdninger. I våre dager later mange til å tro at det holder med snakk, for ikke å si snikksnakk, for å bedre holdninger. Praktiske konsekvenser og konkrete handlinger er liksom litt for brutalt. Mon det, mon det.

Ingen tror eller hevder at Næss ville ha tydd til vold for å spre gode holdninger, men jeg husker han nevnte en student fra tiden på Blindern. En skikkelig kar fra østkanten, som han omtalte vedkommende. «Her på Blindern bare snakker og snakker dere,» sa karen. «Der jeg kommer fra, gir vi dem en rett høyre, så er vi ferdig ned det.»

Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror Næss snakket om Otto von Porat, olympisk mester i boksing i 1924. Han var kjent for å slå hardt, selv til tungvektsbokser å være.

Jeg er også fra østkanten, men denne skikkelige karens metode frarådes på det sterkeste. Vi slår ikke. Derimot har jeg tro på moralen: Handling, konsekvens og ferdig med det.

Da jeg skulle takke for meg, ble jeg fintet ut av den daværende 87-åringen. Mitt håndtrykksgrep ble møtt med Næss’ håndbaksgrep. Og en form for håndbak ble det, i løse luften.

Jeg takker nok en gang for stunden med filosofen.

Her følger intervjuet med Næss fra Skattebetaleren 1-1999. Det hører med til historien, etter at Næss hadde fortalt meg om ribbensbruddet, at han sa: «Det er bare en bagatell i livet, altså. Bare en bagatell.»

Rikt liv – enkle midler

Rikt liv, enkle midler og minimum bekymring for penger, er filosofen Arne Næss’ budskap. Forfatteren av bestselgeren «Livsfilosofi» har også gjort seg sine tanker om skatt.

Av BENGT ERIKSEN og KRISTIN TARALDSRUD HOFF

Arne Næss (87) er fjellklatreren, professoren, forfatteren og den Spinoza-inspirerte filosofen nesten alle snakker om etter juleboksalget. Hans bok «Livsfilosofi. Et personlig bidrag om følelser og fornuft» er solgt i over 50.000 eksemplarer, og Skattebetaleren er naturlig nok interessert i å vite om Næss finner spor av fornuft i dagens skattesystem.

Vi har først én avtale med Næss, men av ulike grunner må vi omberamme møtet.
– Ny avtaletid? Da må dere ringe i morgen, min kone er gått for dagen, svarer Næss høflig.
Så gjøres, og ny tid avtales. Dagen før intervjuet, ringer konen Kit-Fai Næss.
– Arne lurte på om dere kunne komme hjem til oss i stedet for i lokalene til Senter for miljø og utvikling. Går det bra?
– Ja, det lurer i grunnen vi også på. Går det bra?
– Hvis det passer for dere, er det helt i orden. Samme tid, men et annet sted.
– OK, så sier vi det.

Rikt liv

– Er det galt av oss å anta at du ikke er utpreget skattekyndig, Næss?
– Nei da, men jeg har interessert meg meget sterkt for penger. Mitt budskap er følgende: Rikt liv, enkle midler og minimum bekymring for penger. Jeg vil ikke ha noe enkelt liv, men et rikt liv med enkle midler.
Han tenker seg litt om, før han fortsetter:
– Men jeg er interessert i bankvesen. Jeg opprettet Slemdal seddel- og sparebank da jeg var 12 år.
– Du var tidlig banksjef du da?
– Ja. Og det kom av at min beste venn forsvant, og da var det bare min bror igjen, og han holdt på med doktorgradsstudier i sosialøkonomi. Jeg studerte da sammen med min bror hele dagen. Jeg forsto bare en fjerdedel, men konkurs var fryktelig morsomt.
– Er det riktig at det er din kone som skriver selvangivelsen din?
– Ja, men jeg gjorde det selv i gamle dager. Hovedgrunnen til at jeg sluttet, var at jeg fikk inntrykk av at folk plaget seg med skatt. Jeg tenkte at slike plager vil jeg aldri ha. En venn av min far administrerte pengene min far etterlot seg, og en gang i måneden fikk jeg tilsendt 330 kroner i ti-kronersedler i en gul konvolutt. Men jeg ville ikke vite noe om skatt. Jeg ville ikke vite om noe som helst, jeg ville bare ha den gule konvolutten en gang i måneden.
– Men du har hatt kontakt med kemneren senere, har vi forstått?
– Ja, jeg fikk nokså store inntekter fra boksalg for noen år tilbake. Men jeg trengte ikke pengene da, så jeg lot Universitetsforlaget beholde dem. Av den grunn førte jeg ikke opp inntekten i min selvangivelse – jeg hadde jo ikke pengene! –, men da ringte de og spurte: Er det ikke så at du har hatt ganske stor inntekt? Jo da, svarte jeg. Ja, men 100.000 kroner? Ja da. Men det står ikke det i selvangivelsen din? Nei, men jeg har jo ikke pengene. Vel, vel, vi skal fordele merskatten over tre år så det blir lettere å betale, sa de. Det var ikke antydning til at skattemyndighetene tvilte på det jeg sa. Jeg har bare hatt gode forbindelser med skattemyndighetene, og jeg har ikke hatt noen som helst ubehagsfornemmelser i forbindelse med skatt.

Rettferdighet og økonomisk vekst

– Er det rettferdig at man må betale skatt?
– Ja, så lenge man bruker en vei eller et kollektivt transportmiddel, så er det klart. Det er mange fellesmenneskelige utgifter, derav kommer så skatter.
– Nå begrunner du skatt med det som kan kalles brukerprinsippet for skattlegging, altså at man skal betale skatt fordi man bruker offentlige goder?
– Ja. Hvis jeg tenker på at jeg betaler ganske mye i skatt, så tenker jeg på Universitetsbiblioteket. Det bruker jeg mye, og jeg synes det er veldig viktig.

Næss synes også det er rettferdig at vi har progressiv beskatning som et utjevnende instrument.
– Jeg ble aldri sosialist, selv om mine venner ble det. Men jeg synes de rike var for rike og de fattige for fattige, så en utjevning gjennom progressiv beskatning er riktig. Nå får jeg altså 50 prosent skatt på inntektene av boken min, og det synes jeg er ålreit.
– I hvilken grad bør man utjevne?
– Det er grenser for utjevning, men det har alltid vært folk som har levd på et høyt materielt nivå. Og det har alltid vært slik i næringslivet, helt siden Platons tid, at de har hatt en høyere materiell levestandard enn andre. Det er ingen grunn til at professorer skal ha like høy materiell levestandard som de som er ledere av store bedrifter.
– Det du sier nå høres ut som om det er viktig og riktig med en viss økonomisk vekst, og at næringslivet skal være en drivkraft i så måte?
– Økonomisk vekst, ja, men konsumet bør ikke være i Norge. Veksten regnes ikke ut fra konsum, men ut fra produksjon av varer og tjenester – det er det få som er oppmerksomme på –, men konsumet må foregå der det er ekstrem nød.
– Er det realistisk å tenke seg at næringslivet, som har stått for verdiskapningen, synes det er greit å eksportere gevinsten i stedet for å t
a den ut selv?
– De tar selv ut gevinsten ved at de løser et stort problem, nemlig ved å eliminere ekstrem nød.
– Men det er lite som tyder på at næringslivet er villige til å være foregangsfigurer i så henseende?
– Det er lite som tyder på at det jeg nå sier vil slå igjennom, men næringslivet kunne bli noe mer interessert hvis man sier: Dere i næringslivet, som er så fantastisk flinke til å få solgt absolutt overalt i hele verden, må nå overta og sørge for transport og så videre, slik at vi kan eliminere den ekstreme nøden rundt om i verden.
– Det er jo millioner av kroner i u-hjelp det da? Men for å trekke trådene tilbake til skattlegging, så kan man kanskje si at i tillegg til å betale for kollektive goder og drive utjevning innenfor nasjonalstaten, så mener du at man også bør inkludere miljøkostnader i skattleggingen, og i høyere grad beskatte forbruk?
– Ja, og et stort mål er å bringe økologiske systemutgifter inn i prisene.

Ekstrem nød

Næss understreker at han nå ikke snakker om fattigdomsproblemet – det er noe annet –, men at han utelukkende holder seg til ekstrem nød-problemet.
– Tiden er nå inne til å si: Hva trengs? Ikke: Hva er det pent av oss å gjøre?
– Når du fokuserer så sterkt på ekstrem nød, sier du dermed at det ikke er så stort behov for omfordeling i Norge eller i den vestlige verden?
– Jeg mener at den fordelingspolitikken som gjøres i store trekk er riktig, men vi må få frem at den ekstreme lidelsen – som er en intensitet og ikke en kvantitet – har forrang. Ekstreme tilfeller er viktigere enn å hjelpe 10.000 fattige til å bli litt mindre fattige. Sagt på en annen måte: 10.000 som har tannpine oppveier ikke én som blir torturert.
– Er du villig til å la overskuddet av boken din gå til ekstrem nød?
– Det er greit for meg, men jeg har en hustru, og hun vil trenge hele overskuddet. Når jeg går av, og det er nokså snart, for alvor, så blir det ingen pensjon.
– Og du mener det er moralsk å ta seg av sine medmennesker?
– Jeg har i mange år gått etter den kristne regel om en tiende, altså at man gir 10 prosent. Men jeg har undertiden gitt 100 prosent. Som for eksempel da jeg fikk en sum på flere hundre tusen kroner for noe som skulle tilsvare en nobelpris. Jeg ville overhodet ikke se pengene. De gikk til ulike prosjekter som jeg likte. Men da er det viktig at man overhodet ikke ser pengene, bare lar dem gå videre.
– Men når du sier tiende, …
– Også fattige skulle gi 10 prosent.
– … synes du det kunne det være en rettferdig måte å beskatte folk på, altså at alle gav 10 prosent for kollektive goder og til omfordeling – uansett inntekt –, så blir det rettferdig?
– Nei, det er ikke mitt rettferdighetsbegrep. Uforskyldte vanskeligheter av sterk økonomisk art, det må man ta hensyn til. Da jeg som gymnasiast var Høyremann, diskuterte man at noen var dovne, men det tror jeg ikke lenger på, ikke etter artium.
– Flere har tidligere vært inne på forbruksskatt, og professor i idéhistorie ved UiO, Trond Berg Eriksen, har i Skattebetaleren slått et slag for en overgang til mer indirekte skatter. Er det en fornuftig tanke?
– Det viser fantasi når det gjelder løsningsforslag, og det må tas på alvor. Det må innpakkes i massemediene slik at det blir lest.

Det positive ved skattlegging

Etter en lang diskusjon Blindern-duoen imellom, det vil si filosofen Næss og Skattebetalerens assistent for dagen, statsviteren Kristin Taraldsrud Hoff, må den fast ansatte i Skattebetaleren gripe inn.
– Gitt at vi ikke kan sitte her i hele dag, så …
– Gitt sånn og sånn, hva følger derav. Det er hypotetisk deduktiv metode det. Bla, bla, derav følger, skyter Næss inn, før han tar poenget og sier: Men tilbake igjen. Nå trenger vi en god avslutning, dere.
– Du skriver mye om følelser i boken din. Men skattesystemet blir vel først rettferdig hvis det også oppfattes eller føles rettferdig?
– Ja, også i skattleggingen kommer det inn hva menneskene føler. Og vi kan si at hadde de hatt bedre innsikt i en del faktiske forhold, og det gjorde inntrykk på dem, så ville de føle det annerledes. Men de gjør ikke det. De vil ikke ta inn over seg nok sammenhenger i samfunnet. La de ofte få hva de føler er rett og riktig!
– Og dette har vel med legitimiteten til skattesystemet å gjøre, slik at konsekvensen av folks ignorans rett og slett kan føre til at skattesystemet oppfattes som illegitimt?
– Boken min gir ikke grønt lys for følelser på tvers av det jeg kaller ratio, altså fornuft som går på de dypeste spørsmål mennesket kan stille, ikke sant? Jeg taler ikke om ignorans, men om mangel av dyptgående kunnskap.
– Men hvordan kan man da begrunne skattlegging – eller begrunne noe som helst? Er ikke det du nå sier å åpne for ren intuisjon som begrunnelse?
– Her kommer Aristoteles inn. Han sa: Det er mangel på oppdragelse å tro man kan begrunne alt. Skatteekspertene må stadig gjenta de viktigste poengene. Vi andre må sette oss inn i litt mer og føle mer, særlig det positive ved skattlegging.

Spinoza

Næss gjør seg raskt ferdig med Aristoteles, og innsetter Gandhi i stedet. Vi tar til oss det Gandhi må ha ment om saken, og hopper selv videre til Spinoza – en av dem som har inspirert Næss mest opp gjennom årene.
– Har Spinoza sagt eller tenkt noe om skattlegging?
– Det vet jeg ikke, men et hovedpoeng hos ham er at et samfunn må ses på som utvidede vennekretser. Glede hos en venn skaper glede hos deg selv, mens tristhet hos en venn skaper tristhet hos deg selv. Da er det ikke ordet kjærlighet som er det viktigste, men stikkordet er en venn som et fullverdig medmenneske. Mannen i bilen ved siden av, til tross for at han kjører galt.
– Trenger vi nå hjelp til å trekke parallellen mellom det du nå sier og skattlegging, eller tror du vi ser den selv?
– Du ser det selv, og du ser det. Ærlig talt, det tror jeg. Skattemyndighetene må stadig gjenta hva som er vesentlig, innrømme feil fra tid til annen, og diskutere alternativer.

Vår tid med filosofen og professoren Arne Næss er ute for denne gang. Men idet vi er på vei ut på isen – det er meget glatt denne dagen –, kommer Næss med nok en betraktning.
– Folk sier at dette er farlig, sier han, og sikter til det speilblanke underlaget. Det er ikke farlig i det hele tatt, det er morsomt. Det ligger jo en utfordring rett utenfor døren!

En dag eller to senere får vi høre at mannen har falt (?) og brukket et ribben. Det vil overraske oss om han ikke synes det er morsomt også. For de eneste gangene Næss overrasker, er når han ikke overrasker med sitt syn på tilværelsen.

Holdningers språk

«I was not very approachable as a trainer,» svarte Rinus «Generalen» Michels da han ble spurt om hvordan han håndterte de nederlandske landslagsstjernene i 1974. Dagens landslagssjefer trenger ikke å ta Michels bokstavelig, men de bør lære av prinsippet han forfektet.

Jeg hadde stivt blikk og stiv nakke etter fire timers bilkjøring i kaoset på veiene i går, men jeg fikk med meg meldingen til Jan Åge Fjørtoft på TV 2. Han mener dagens landslagsspillere har et holdningsproblem. Jeg har også fått med meg at Mini er av en annen oppfatning.

Men tilbake til gårsdagen, for Atalanta-Inter endte 3-1. Inter-sjef Jose Mourinho skal ha sagt at «Det var en katastrofe. Til og med de som ikke skjønner seg på fotball kunne se at vår aggressivitet ikke fantes og at vi ikke hadde rett innstilling».

Holdning og innstilling er tilnærmet det samme, og ifølge psykologen er innstilling ”en predisposisjon til å oppfatte, føle, tenke og handle på bestemte måter” (Bjørvik 1993). Med andre ord: Man er programmert til å handle sånn eller slik i gitte situasjoner. Det hyggelige er at enhver kan omprogrammeres.

En av grunnene til at holdningen eller innstillingen er dårligere enn ønsket, er at vi kommer unna med det. Vi er bekvemmelighetsorientert og gjør ofte ikke mer enn vi må. Sjefen kan endre på det, men ofte gjør han ikke nok eller det rette for å endre innstillingen til dem det gjelder. Men ett knep virker stort sett hver gang: La det få konsekvenser.

Trenerlegenden Michels er borte, men det betyr ikke at tankegodset hans og måten han praktiserte trenergjerningen på er avleggs. Alt var ikke bedre før, men å tro at alt som ble sagt og gjort på 60- og 70-tallet er helt ute av kurs i dag, er mildt sagt skivebom. Michels lov om at 1) Sjefen har alltid rett, og 2) Hvis sjefen mot formodning har feil, gå til 1), oppfattes nok noe streng i 2009, men den fjerner all tvil. Vil du være med, så heng på.

På ett punkt er det vrient å bruke 60- og 70-tallets mal på dagens fotballstjerner. Riktig nok tjente de penger den gangen også, men i dag snakker vi om ville lønninger for en del spillere. Noen av dem er stjerner, mange er kun mediestjerner. Penger og omtale gir status, og status gjør tydeligvis noe med mennesker.

Vi bør bestrebe oss på å forstå det siste, men det betyr ikke at vi må akseptere all form for atferd. Det er en blanding av fåfengt og vrient å be dagens nyrike spillere om å kjøpe folkevogn i stedet for en lav, rød bil. Men det er fortsatt lite som er så effektivt som sportslige konsekvenser.

Derfor skrev jeg følgende om landslagssjefen etter Åge Hareide: «For å skape stolte øyeblikk, må man være ærgjerrig, djerv og ydmyk. Fremtidens landslagssjef bør være streng og selektiv i spillerutvelgelsen. Blås i status og navn. Bare de som vil dette i praksis, får være med. Og disiplin er viljens språk. Tydelige spillestilprinsipper kombinert med krystallklar tale, er en god start. Konsekvenser for dem som ikke følger kjørereglene på og utenfor banen, er en fin oppfølger. Toppes det med en dose realisme og masse entusiasme, er mye gjort.»

Det går en historie om en tidligere norsk statsminister. Statsråder som kom for sent til møter, ble bestemt, men høflig møtt med: Hei, så hyggelig at du kunne komme, men som du sikkert skjønner har vi allerede behandlet dine saker!

Metoden er kraftig oppdragende. Den påvirker egeninteressen og endrer belønningen. Slikt pleier å hjelpe.

Min melding til landslagsspillerne og daværende landslagssjef Åge Hareide etter bortekampen mot Wales i februar og Montenegro i mars 2008, var omtrent som følger: Hvis spillerne ikke har tenkt å bidra med mer i landskamper, foreslår jeg 1) at spillerne melder forfall, eller 2) at Åge melder forfall dem. Til tross for åpenbar slett innstilling, i kamper Åge hadde sagt var viktige, fikk flere av dem enda en ny «sjanse». Med det ble spillerne belønnet for noe de ikke skulle vært belønnet for. Det går ikke an. Ikke på et landslag, der sjefen kan velge blant alle norske fotballspillere.

Men da står vi i fare for å miste de beste, sier noen. Spørsmålene er da: Hvor gode er de presumptivt beste spillerne for landslaget hvis de ikke vil dette nok? Og vil det ikke virke oppdragende på de beste når de får klippet ut i papp at kravene er skjerpet? Jeg velger å tro at svaret på det siste er ja. I motsatt fall er de antakelig ikke lenger de beste til å spille på landslaget, og da kan de få slippe. Det er større folk en meg som har sagt at det er viljen som gjelder. Men et minstekrav er at landslagssjef og -ledelse sier hvordan de vil ha det – og etterlever det i praksis.

Landslagets troverdighet hviler i aller høyeste grad på om spillerne vil og om de har rett holdning og innstilling. Når de lover stolte øyeblikk, må det i hvert fall se ut som om de er villig til å ofre det som skal til. Det har ikke alltid sett sånn ut.

Kan hende vil spillerne nekte for at det er noe feil med holdningen og innstillingen. Før de eventuelt gjør det, bør de tenke seg om. For å si det med Mourinho: Til og med de som ikke skjønner seg på fotball kan se om spillere har rett innstilling.

Lex Luton

Noen mente det var sleivete av meg å si «fotball er ikke friidrett». Dette er nok et forsøk på å forklare Noen hva som ligger i utsagnet, som var tilpasset knapp studiotid.

Tirsdag gjennomførte VIFs Luton Shelton en såkalt 40-meterstest på Toppidrettssenteret. Tid: 4,47 sekunder. Ingen Tippeligaspiller har visst nok løpt raskere på en 40-meterstest.

40 meter sprint er ikke en standard friidrettsøvelse. Like fullt: Startposisjonen er kjent. Plassen kan inntas. Startsignalet gis. Det skal gis full gas rett frem. Målstreken skal passeres. Ferdig.

Hva har dette til felles med fotballbevegelser? Ikke mye. Luton Shelton er først og fremst angrepsspiller. Angrepsmuligheten må oppfattes, startsignalet er uklart, startposisjonen varierer, han bør ha kontakt med ballfører, offside og med- og motspilleres posisjoner må hensyntas og løpsretningen må kanskje endres på vei mot motstandermålet. Momentene er ikke uttømmende.

Hurtighet er en fordel både som sprinter og fotballspiller. Men mens hurtighet alene kan være nok til å lykkes i friidrett, er det langt fra nok for å lykkes i fotball.

Norske topptrenere lo godt da jeg eksemplifiserte på Norges idrettshøgskole høsten 2007: For noen år siden sa en Skeidspiller at de hadde Norges raskeste backfirer. Det viste tester på Toppidrettssenteret. Kampresultatene viste at laget slapp inn mål i bøtter og spann. Altså: De var raske til bens og trege i hodet. De kom først frem til feil sted. Det er dårlig butikk, vel å merke hvis vi holder fast ved at en backfirers eller et forsvars primæroppgave er å hindre baklengsmål. De av topptrenerne som fortsatt setter individuelle tester over god og klok samhandling, bør slutte å le. Fotball er ikke friidrett. (Med det har jeg ikke sagt at individuell trening og testing er bortkastet.)

I september 2008, skrev jeg følgende: «Jeg ser at Luton Shelton er rask, men hva i all verden skal man med en spiss som stort sett er rask mot eget mål? Å løpe fort fra et område det er fornuftig å løpe til, var ikke lurt i 1981. Det er ikke lurt i 2008 heller.»

Every trainer talks about movement, about running a lot. I say don’t run so much. Football is a game you play with your brains. You have to be in the right place at the right moment, not too early, not too late. Johan Cruyff

Prima vare

Jeg holder fortsatt på KIS-prinsippet, men flere enn meg vil kunne ha nytte av å lese en seniorforsker ved Copenhagen Business Schools artikkel om «Ledelse af primadonnaer – myter og fakta». Dessuten må det aldri bli noe motsetningsforhold mellom det kloke og det enkle.

Derfor: Helle Hedegaard Hein har skrevet artikkelen i NHH Bulletin nr. 4-2008. Den ligger ikke på nettet ennå, men om litt kan du sikkert finne den her. Om du verker etter å lese den, kan de sikkert hjelpe deg om du kontakter NHH.

Hva artikkelen handler om? Blant annet om at primadonnaer er «virksomhetens største aktiv, fordi de er kloge, kreative og initiativrige», at de «i høj grad er misforståede», at de «opplever et kal», at det de gjør er «en primær kilde til tilfredshet, livsglede, identitetsfølelse og søken etter mening» for dem, og at de drives av kick og av å være i flytsonen. Kort sagt en ærgjerrig person, en type ethvert toppfotballag trenger noen av.

Flytsonemodellen bør være kjent for fotballtrenere med diplom, og seniorforskeren har tydeligvis lest sin Mihaly Csikszentmihalyi; mannen bak modellen som er pensum på trenerkurs, om forholdet mellom ferdigheter og utfordringer.

Tusenkronerspørsmålet er: Hvordan bør man (ikke) lede primadonnaer? For artikkelforfatteren fremsetter det som en sannhet at «primadonnaer har et stort ledelsesbehov og i høj grad efterspørger ledelse», at ledelsesstilen ikke er så viktig, men at de «hæfter sig meget mere ved lederens egenskaber og kompetencer».

Det er forskjell på prima donnaer og selvoppnevnte sådanne. Det samme gjelder for primadonnaer. Å få litt orden på forskjellene for den sistnevnte kategorien er kanskje den viktigste grunnen til å lese artikkelen.

Dansken og fremmedordene skyldes dels latskap fra min side og dels at jeg nettopp er ferdig med å lese artikkelen. Beklager.