Fotballregnskapet 2008

I 1963 begynte en ny tidsregning i norsk toppfotball. Daværende 1. divisjon besto av 10 lag, og det ble i alt spilt 90 kamper. I 1972 ble serien utvidet til 12 lag og 132 kamper. Og i 1995 ble det 14 lag og 182 kamper. Under marsjen fikk vi navneendringene Eliteserien og Tippeligaen.

I 2008 ble Stabæk den ellevte klubben som sikret seg mesterskapet i fotball siden 1963. De vant med 54 poeng. Gullsnittpoengsummen i perioden 1995-2008 er 56 poeng og mesterne har i snitt vunnet 17, spilt uavgjort 5 og tapt 4 kamper. RBK tok gull med 63 poeng i 1998, mens VIF vant med 46 poeng i 2005.

Ingen av de fem store kom på pallen i 2008. RBK, Viking, VIF, LSK og Brann har til sammen sikret seg 38 av 46 gull siden 1963. Ikke bare har de forsynt seg med 83 prosent av gullbeholdningen, de har tatt 75 av i alt 138 medaljer. Eller 54 prosent, om du vil.

Lagene som havnet på 1.-5. plass i Tippeligaen 2008 tok 227 poeng eller 45,31 prosent av i alt 501 poeng. Det er litt under snittet på 45,73 prosent i perioden 2000-2008.

Det ble 505 scoringer i Tippeligaen 2008. Med 182 kamper gir det et snitt på 2,77 scoringer per kamp. Det er det laveste siden innføringen av 14 lag i 1995. Rekorden er fra 1999; 697 scoringer og et snitt på 3,83 per kamp. Vi må tilbake til 1991 for å finne et lavere snitt enn årets; 2,61 scoringer per kamp.

Tilskuertallene spriker ettersom hvor man leter, men ikke mer enn at det er mulig å si noe om dem. i 2008 var det cirka 1.780.000 på 182 Tippeligakamper. Det gir et snitt på cirka 9.800 per kamp. Det er det nest beste tilskuersnittet siden 1963, bare slått av cirka 10.500 i 2007.

I 1963 var tiskuersnittet cirka 7.900. Det er det 6. beste året målt etter tilskuersnitt per kamp. Årene 2007, 2008, 2005, 2006 og 2004, nevnt fra 1. til 5. plass.

Om litt skriver vi 2009. Tippeligaen utvides til 16 lag og 240 kamper. Hvis jeg skal få brukt for historiske tall, må jeg stole på at fremskrivninger duger. I beste fall står jeg tilbake med håpet.

Og apropos håp: Måtte mine eventuelle lesere få et strålende 2009. På og utenfor banen.

Kraftpakke jakter opprykk

I går fikk Jørn Andersen hederlig omtale som trener for 1. FSV Mainz 05 i 2. Bundesliga i VG. Laget leder ligaen og er naturlig nok på opprykksjakt.

Siden jeg «kan» litt om Jørn – vi var på Gran Canaria sammen i 1984 da han var FFK-er, han leide leiligheten min i 1985 da vi spilte sammen i VIF, vi møttes før fellestrening for å trene innlegg og avslutninger, for å nevne noe – vil jeg bare ha nevnt følgende om tyskeren «der Norweger»:

Med rå fysikk og en voldsom appetitt på scoringer, øste han inn 23 mål på 22 seriekamper i sin eneste sesong for VIF. Han har det høyeste scoringssnittet av alle Vålerengas toppscorere i den øverste divisjonen siden 1963 (1,05). Øvrige toppscorere i VIF-drakt er: min far Leif; 16/18 i 1963 (0,89), Odd Iversen; 16/22 i 1979 (0,73), og Pål Jacobsen; 16/22 i 1981 (0,73).

Jørn har det 6. beste scoringssnittet siden 1963:

1. Odd Iversen, RBK, 30/18 i 1968 (1,67)
2. Odd Iversen, RBK, 26/18 i 1969 (1,44)
3. Per ”Snæbbus” Kristoffersen, FFK, 20/18 i 1966 (1,11)
4. Harald Martin Brattbakk, RBK, 28/26 i 1996 (1,08)
5. Harald ”Dutte” Berg, Lyn, 19/18 i 1965 (1,06)
6. Jørn Andersen, VIF, 23/22 i 1985, (1,05)

Merk: Snittet tar ikke hensyn til om toppscorerne faktisk spilte alle kampene det angjeldende året.

Dessuten, og enda mer imponerende, i 1990 ble Jørn ble den første ikke-tyske toppscoreren i Bundesliga, da som Eintracht Frankfurt-spiller.

Men: Det er ikke riktig, slik VG skrev, at Jørn ble seriemester med VIF i 1985. RBK ble seriemester etter å ha slått LSK 1-0 (Trond Sollied) i siste serieomgang. Tom Lunds gutter hadde da ledet serien i 18 omganger.

VIF tok bronse i 1985 og tapte cupfinalen 1-4 mot LSK. På cupfinalesøndagen møtte Jørn sin overmann; Andre Krogsæter scoret alle LSKs mål.

Gode Andersen skal ha lykke til i jakten på flere scoringer, poeng og opprykk. Nå som trener.

Fotnote: Jørn og Per Edmund Mordt, som spilte sammen i VIF i 1985, kranglet alltid om hvem som kom til å få flest A-landskamper. Nå er det trolig ikke mer å krangle om; Jørn står med 27, ”Pæra” har 31. Men det vil ikke overraske meg om de gjenopptar krangelen neste gang de ses!

Kontraster på julehandel

Av alle steder fikk jeg tekstmelding fra en venn i København etter NRKs Sportsrevyen søndag. Min mann mente, spøkefullt, at jeg snek meg med på tv på fritiden. Denne gangen i en reportasje om VIF-keeper Troy Perkins.

For ordens skyld: Jeg sniker meg ikke med på tv. Jeg er nok på skjermen i kraft av jobben min. Men det er riktig at gikk på Karl Johans gate, etter et ærend på TV 2-huset, i motsatt retning av Perkins. Ufrivillig skled jeg inn i bildet.

Det var synd kameraet ikke sto i Prinsens gate noen minutter senere. Ikke for at jeg skulle komme på tv, men for å illustrere kontrastene i Oslo. Fra en nybakt norgesmester til en av altfor mange som sliter med alt og alle. I Prinsens gate, som er en parallellgate til Karl Johans gate, ble storesøster og jeg stoppet av en jente som spurte om vi kunne veksle hennes mynter til sedler. Mynter duger ikke der hun handler, må vite. På Plata tar de kun sedler, fikk vi beskjed om.

Jenta fortalte at alle kompisene hennes er borte. Eller som hun sa det: De beste går først. Nå er det alle mot alle. Man kan ikke stole på noen. Forrige gang hun handlet på Plata, med sedler, fikk hun en dose pulveriserte hvite drops i retur. Det duger ikke til hennes bruk.

Det hadde vært å foretrekke om hun gikk over til drops, men det er muligens for sent. Dessverre.

Jeg kjenner ikke jentas hele og fulle historie, men uansett: Ingen fortjener å leve sånn. Absolutt ingen.

Måtte hun få en god jul, om noe sånt er mulig. For det lille det er verdt, skal jeg skjenke henne en varm tanke under julemiddagen. Og i disse tider er det lov å håpe at hun kan få et anstendig liv.

Etter Hareide

Norges Fotballforbund (NFF) mangler en landslagssjef. Folket vil ha stolte øyeblikk. Hva nå?

Med NFFs kravspesifikasjon til ny landslagssjef, gikk tankene til min foreleser i organisasjonsteori. Han overdoserte om boken In Search of Excellence (Peters og Waterman). En samling av det beste fra de beste innen ledelse.

Men ledelse er en merkelig ting. Blant annet kommer det an på typen som skal lede og typene som skal ledes. Marit Breivik er ikke klin lik sir Alex Ferguson, og håndballjenter er ikke helt som fotballgutter. Fellesnevneren for gode ledere er at de kan faget sitt og at de leder på sitt særegne vis. Bare da blir det ekte og troverdig ledelse.

Kravspesifikasjoner ser flotte ut, men blir fort mentale krykker for dem som har utarbeidet slike. «Se hva vi har tenkt igjennom!» Ofte blir det en tvangstrøye for den med resultatansvaret. Typer som har vunnet mye, har det ved seg at de er litt originale – Eggen, Clough, Cruyff, Capello, Mourinho, for å nevne fem. Og hvis det er en ting som ikke preger kravspesifikasjoner, er det originalitet. Derimot er de spekket med snusfornuftigheter som hver for seg virker uangripelige. Faren er at lederen mister fokus på dette ene: Hvordan skru sammen en slagkraftig landslagsdoning?

Vi bør lære av KISS-prinsippet fra journalistikken, forutsatt at vi sløyfer den siste S-en for Stupid: Keep It Simple.

Jeg foretrekker en nordmann, men jeg er ikke fanatisk. Han bør ha en tydelig spillestil, tilpasset kravene for å lykkes og ferdighetene til spillerne han rår over. Viktigere enn en gjennombruddshissig eller en ballbesittende spillestil, er det at han finner en god miks. Det er et spørsmål om både-og, ikke enten-eller. Men i fotball, som ellers, må man stort sett fremover for å komme i mål. Ofte raskt. Og helst når mulighetene tillater det.

For å skape stolte øyeblikk, må man være ærgjerrig, djerv og ydmyk. Fremtidens landslagssjef bør være streng og selektiv i spillerutvelgelsen. Blås i status og navn. Bare de som vil dette i praksis, får være med. Og disiplin er viljens språk.

Tydelige spillestilprinsipper kombinert med krystallklar tale, er en god start. Konsekvenser for dem som ikke følger kjørereglene på og utenfor banen, er en fin oppfølger. Toppes det med en dose realisme og masse entusiasme, er mye gjort.

Jeg har enkle krav. Det beste er godt nok. Jeg går ikke opp i fistel hvis Norge ikke kvalifiserer seg til vm, men jeg vil ytre meg hvis landslagsgjengen serverer store ord før kampen, luftsuppe og venteboller under kampen, og bortforklaringer etter kampen. Det er på viljen det kommer an. Og en god plan.

Pølse med sennep i papir var en klassiker på Ullevaal stadion. Det er enkelt og godt. Får jeg det servert fra og med 2009, skal jeg ti stille. I hvert fall mens jeg tygger!

MERK: Dette er en forkortet versjon av et innlegg jeg har i dagens papirutgave av avisen VG (24.12.2008).