Latterlige Golden Goal

I går kveld ble jeg hengt ut til tørk i programmet Golden Goal. Regneferdighetene mine ble latterliggjort av herrene Johan Golden og Henrik Elvestad. Med rette, hadde jeg nær sagt, hvis det ikke var for at det var meningen at det skulle være galt.

Nettavisen var ute i samme latterlige ærend i januar. Antakelig var det den saken GG-redaksjonen hadde søkt seg frem til. Og den som søker, finner som regel. Også feil.

Det er populært å legge seg flat, så jeg får vel gjøre det jeg også. På den annen side: Regnefeilene i innslaget var bevisst lagt inn – av undertegnede!

Det står kanskje ikke til troende, som en stortingspolitiker pleier å si, men jeg lener meg blytungt på en journalist av den gamle skolen. Slike kan jo både regne og lese innenat. NRK-veteranen Ole Kristen Harborg, mannen som laget NRK-reportasjen i januar og som satt i klasserommet i to stive timer, er nemlig mitt sannhetsvitne. I Nettavisen-saken kunne Harborg bekrefte at jeg bevisst regnet feil OG at elevene rettet feilene, men at det ikke var tid til å ta med elevenes rettelse i NRK-innslaget.

Poenget? Som lærer skal jeg lære noen noe. Jeg synes det er bryet verdt å lære disse noen å følge med, å stole på seg selv og å gi lyd hvis de mener noe er galt. Det kan umulig være utviklende for elevene at de sitter passivt og hører på en levende og høyttalende kalkulator i mattetimene.

For ordens skyld: Jeg er så heldig at jeg får lov å være mattelærer en gang i uken. Heldig fordi det er morsomt å lære bort noe til noen som vil lære. Det vil disse skolebarna. Dessuten er de ekstremt oppvakte.

Og apropos det siste, Elvestad: Jeg er ikke utdannet lærer, som du nevnte, men økonom (eller cand.tall, om du vil). Men feil forekommer som kjent.

Og til dem som måtte tvile: Jeg humrer fortsatt av GG-herrenes innslag. Noe annet skulle tatt seg ut.

314 ord om cupfinalen

Norges Fotballforbund (NFF) starter ikke med blanke ark når cupfinalen for menn skal avvikles. Men så var også den første finalen i 1902.

Klokken 1315 blåser dommer Svein Oddvar Moen i gang den 103. ordinære cupfinalen (ekskl. omkamper). Tidspunktet virker sært, men har en forklaring. Fra gammelt av var det tidssignal på radio klokken 1300. Deretter kom værmeldinger og nyheter. Dette har vært 15 hellige radiominutter i årtier. NFF sørger for at noe ligger fast i vår iver etter å endre på alt.

Den tidlige kampstarten gir NFF muligheten til å samle lagene til cupfinalebankett. Det gir også lagene, klubbene og tilhengerne en mulighet til å ha hjemme-alene-fest senere på kvelden.

NFF-banketten er på Grand Hotel i Oslo. Både speilsalen og rokokkosalen benyttes, men det er plasseringen i rokokkosalen som gjelder. Norgesmesterne sitter til høyre.

«Mosen på storebanen,» var den brutale meldingen fra Trond «Hulken» Abrahamsen (tidl. Oppsal-, M/S- og landslagsspiller i ishockey) da han og de store gutta skulle ha five-a-side på Trasops hockeybane. Aldersforskjellen til tross, fikk jeg ofte spille med de store gutta. Det er ikke stort å måtte sitte til venstre i rokokkosalen. Jeg satt der i 1983 og i 1985 (Vålerenga tapte hhv. 0-2 for Moss og 1-4 for LSK). Det blir hyggelig på venstresiden også, men på høyresiden virker det hyggelig fra første gaffelbit.

Søndagens finalekamp heter Stabæk-Vålerenga. Alfabetisk orden gjelder, for kampen spilles på nøytral bane.

Stabæk har vært i en finale tidligere. Stabæk slo RBK 3-1 e.e.o i 1998.

Vålerenga har spilt fem finaler og vunnet tre; 4-1-seier over LSK i 1980, 0-2-tap for Moss i 1983, 1-4-tap for LSK i 1985, 4-2-seier over Strømsgodset i 1997 og 1-0-seier over Odd Grenland i 2002.

Av de 102 finalene som er spilt (ikke cupspill i 1941-44), er 25 klubber tildelt cupmestertittelen. Odd (Grenland) topper med 12 mesterskap. Syv klubber har ett mesterskap hver.

De sjanseløse

«Badematch,» lød det fra sidemannen før en håndballkamp i går. Etter å ha sett motstanderlaget varme opp, lurte han ikke på noe. Og han skal ha det, Oppsal ledet 9-3 til pause.

Jeg glemte å spørre han om cupfinalen på søndag, for han har sett alle Stabæks og VIFs oppvarminger siden slutten av mars. Er VIF i nærheten av å matche Stabæk når vi ser hvordan lagene har gjort det i Tippeligaen 2008?

Stabæk har hatt Tippeligaens høyeste maksnivå og gjennomsnittsnivå, men det er fortsatt ingen garanti for seier i cupfinalen. I spådommer eller fremskrivninger tror vi ofte at oppnådde prestasjoner og resultater vil gjenta seg. Vi glemmer lett at andre forhold kan virke inn.

Stabæks første Tippeligamesterskap er en milepæl i klubbens historie. Er Stabæk i realiteten fornøyd etter at ligamesterskapet er i havn? Er de forsynt og sløvet etter prisutdelinger, berettiget ros, høye smørbrød og feiringer? Er de så sugne på the double at de er villige til å betale den samme prisen, i form av innsats, konsentrasjon og nøyaktighet, som sikret dem ligamesterskapet?

Klarer VIF å mobilisere kløkt og krefter og dermed pynte på inntrykket etter en begredelig sesong? Er de i stand til å slå nedenfra? Kan sultne østkantgutter klå mette vestkantgutter?

«You’ll never get a second chance to make a first impression!» I cupfinalen må man være klar på stasjonen der og da. Hvilket av lagene er oppe til match i de snaue to timene fra kl 1315 på søndag? Hvilket av lagene har klart å holde fanden på avstand etter all viraken i dagene før selve finalen?

Jeg ser at det kan virke billig og søkt å trekke veksler på noe som skjedde for 10.241 dager siden på søndag, men jeg drister meg likevel til å påpeke at årets cupfinale har noen likhetstrekk med utgangspunktet for cupfinalen LSK-VIF i 1980. Jeg husker litt av den finalen, for jeg ble guttespiller i VIF den høsten. Minst like viktig for det jeg måtte huske, er det nok at jeg er sønnen til den daværende A-lagstreneren.

I år står VIF overfor en nybakt Tippeligamester som har toppscoreren Daniel Nannskog, assistkongen Veigar Pall Gunnarsson og årets spiller Alanzinho. Riktig nok vant VIF 2-1 på Ullevaal, men ble rundspilt og tapte 2-6 på Nadderud to uker før søndagens finale. Ubehagelig langt ut i sesongen var VIF plaget av nedrykksspøkelset, men endte til slutt på 10. plass – 24 poeng bak Stabæk.

I 1980-serien endte VIF-LSK 2-2, mens LSK-VIF endte 1-0 (5.10.80). Datoen i parentes forteller at det bare var tre uker fra seriekampen til finalen (26.10.80). LSK jaget gull i 1980, men tok bronse, 2 poeng bak serievinner Start. VIF slet med å holde hodet over vannet og endte på 8. plass, 2 poeng over nedrykksplassen. LSKs Arne Dokken ble seriens toppscorer. Jeg vet ikke om LSKs Tom Lund ble årets spiller i 1980, men okke som burde han ha blitt det.

Men så var det dette med lagspillet fotball. Om å innrette seg slik (taktisk) at man får en tro på seier uansett utgangspunkt. Om å være forberedt og skjerpet. Og om å ta oppgaven alvorlig uten å tynges av gravalvor.

Da VIF tapte seriekampen 0-1 for LSK før cupfinalen i 1980, spilte VIFs lynhurtige Erik Foss midtstopper. Blant annet for å demme opp for Tommys raid. Cupfinaledagen var Erik flyttet fra stopperplass til ving/kantspiller. I stedet for å få spesialbehandling, ble Tom Lund behandlet som en av elleve LSK-ere. Dessuten: VIF fikk større fart i angrepsretningen; de ville påføre LSK trøbbel med Eriks fart snarere enn å demme opp for LSKs juvel.

Det lå an til å bli vanskelige spilleforhold på Ullevaal stadion cupfinalesøndagen i 1980. Av den grunn sjekket opphavet banen hver eneste ukedag. Det ble vanskelige spilleforhold. Banen var beinhard og glatt, men VIF hadde forberedt seg bedre enn LSK; spillet ble banejustert (lav risiko) og skotøyet var egnet til å stå på bena med. (Det må aldri bli umoderne å gjøre hjemmelekser!)

Og hvis det var noe Vålerenggutta ikke var preget av, var det gravalvor. Det var nærmest en ordre at de skulle skride til verket med lyst og glede. Kanskje var dette den eneste cupfinalemuligheten de fikk i sin karriere. Det gjaldt å gripe muligheten. De skulle lage fest. Det fikk bære eller briste.

VIF lå under 0-1, men vant 4-1. Klubbens første cupfinaleseier var et faktum.

De sjanseløse er en guttegjeng fra Oppsal/Ulsrud. De fleste i den gjengen ble valgt sist på løkka, derav det ironiske navnet. De har tatt igjen på næringslivsarenaen. I dag er medlemmene vellykkede ledere, meglere og selgere. De jobbet beinhardt med noe de hadde anlegg for. Det har gitt god avkastning.

I motsetning til medlemmene av De sjanseløse, har VIF-spillerne i aller høyeste grad anlegg for å spille fotball. Det gjenstår «bare» å gjøre de riktige tingene riktig. Men da må VIF kanskje børste støv av tankegodset som innbrakte den første bøtta.

Baneforholdene blir etter alt å dømme bedre på søndag enn i 1980, men de taktiske avveiningene står ved lag. Enkelt uttrykt: I hvor stor grad skal VIF ta hensyn til Stabæks ess (DN, VGP og Alanzinho) og hvordan skal VIF true Stabæk så Stabæk blir travelt opptatt med å demme opp for VIFs angrepsspill?

«Battles are won by slaughter and maneuver. The greater the general, the more he contributes in maneuver, the less he demands in slaughter.» Sir Winston Churchill