Alle mot alle

Sepp Herberger er kalt fotballflosklenes far. «Kampen varer i 90 minutter.» «Ballen er rund.» «Etter kampen er før kampen.» I dag heter det siste: «Vi fokuserer på neste kamp.»

Og det siste anbefales på det sterkeste. I særdeleshet for alle i Aalesund og HamKam. Hvis de husker for mye fra serierundene 1-25, får de det blytungt før og under 26. og siste serierunde. Tiden er overmoden for å huske dårlig.

Tippeligaen 2008 er ennå ikke historie. Mange på Åråsen husker nåværende AaFK-trener, daværende TV 2-ekspert, Kjetil Rekdals LSK-analyse tidligere i år: Fortsetter de sånn, skal LSK være glad det bare er ett lag som rykker ned!

Nå får KRs AaFK besøk av et LSK som omsider er kvitt nedrykksspøkelset; skuldrene er senket, skyene er borte, gravalvor er blitt glede og lettelse. Nå kan de klå han som spådde dem en ekkel sesong.

Men LSK har jo ikke noe å spille for! sies det. Det minner meg om en av mange historier i så måte.

Det Skeidlaget jeg trente i 1999 var og forblir det siste amatørlaget i Tippeligaen. Ekspertene mente vi ville være nedrykksklare allerede etter halvspilt serie. Vi var med til the bitter end. Og det var for mye forlangt at Bodø/Glimt, som «ikke hadde noe å spille for,» tok hensyn til en stakkars underdog i siste serierunde i 1999!

Under oppvarmingen på Aspmyra sa B/G-trener Dag Opjordsmoen at de trengte en god avslutning på sesongen. B/G hadde tre strake tap bak seg, mot LSK, Tromsø og nedrykksklare KIL. Vi tapte 2-4 – for et B/G-lag som «ikke hadde noe å spille for»!

Mind you: Alle har noe å spille for. Alltid. Og det mest rettferdige i fotballverdenen er at alle forsøker å vinne de kampene de skal spille, så får vi «telle opp til slutt!». Hvis man tar hensyn til noen andre, er det atter andre som lider av misforståtte hensyn.

For å si det med herr Herberger: Det er ikke over før det er over!

Fotnote: Sepp Herberger er først og fremst kjent som mannen bak «Mirakelet i Bern». Han var landslagssjef da Vest-Tyskland slo Ungarn i vm-finalen i 1954. Mirakelbenevnelsen kom dels fordi tyskerne ble verdensmestere kun ni år etter krigens slutt, og dels fordi Vest-Tyskland tapte stort for Puskas’ Ungarn tidligere i mesterskapet.

11 mestere

Jeg tar ingen store sjanser når jeg hevder at Stabæk blir den ellevte klubben som vinner landets øverste fotballserie/-liga for menn. Vel å merke hvis jeg begynner tellingen fra dagens serieordning ble til i 1963.

Brann ble første mester i 1. divisjon. Da var det 10 klubber i serien, 18 serierunder og 90 kamper.

I 1972 ble serien utvidet fra 10 til 12 klubber, og dermed 22 serierunder og 132 kamper. Viking grep sjansen og ble like godt mestere fire år på rad.

I 1987 ble det straffesparkkonkurranse ved uavgjortresultat. Den øvelsen varte bare i ett år. I 1988 ble det 3 poeng for seier.

I 1991 skiftet den navn til Eliteserien, og senere Tippeligaen. Viking ble mestere også i 1991, etter at RBK ble det i 1990. I perioden 1992 til 2004 tok RBK sine 13 strake.

I 1995 ble serien utvidet fra 12 til 14 klubber, og dermed 26 serierunder og 182 kamper. Siden 1995 har RBK vunnet på rekordhøye 63 poeng i 1998. Vålerenga vant på rekordlave 46 poeng i 2005. Poengsnittet til gullvinnerne i perioden 1995–2007 er 56 poeng.

RBK topper den såkalte maratontabellen fra 1963 til 2007, etterfulgt av Viking, Lillestrøm, Brann og Vålerenga. Det er de 5 store. RBK har tatt 20 gullmedaljer i perioden, og de 5 store har tatt 38 av i alt 45 gullmedaljer (84,44 %). De øvrige syv gullmedaljene har gått til Lyn (2), Start (2), Skeid, Strømsgodset og Moss. Ti klubber har vunnet gull fra 1963 til 2007.

Av i alt 135 gull-, sølv- og bronsemedaljer på 45 sesonger, har de 5 store forsynt seg med 75 av dem (55,56 %). I alt 20 av 42 klubber har tatt medalje siden 1963. Det tallet står seg også etter årets sesong, for det er bare Aalesund av dagens Tippeligalag som ikke har tatt medalje. HamKam ligger nederst på medaljeoversikten med en bronse fra 1970.

I 2009 utvides serien fra 14 til 16 lag. Det innebærer 30 serierunder og 240 kamper, akkurat som i dagens Adeccoliga.

Nobel fagmann

I går ble Paul Krugman, professor ved Princeton University og spaltist The New York Times, tildelt Alfred Nobels minnepris i økonomi for 2008.

Siden det ikke er innlysende hva det har med fotball å gjøre, skal jeg kort redegjøre for poenget.

Økonomiprofessor Krugman kan faget sitt. Men viktigere enn det, i hvert fall når vi snakker om formidling av fag, er han flink til å snakke/skrive om faget på en lettfattelig måte. I hans How I Work presenterer han en liste på fire punkter. Det er verdt å merke seg det som står under punktet Simplify, simplify: «[…] The strategy is: always try to express your ideas in the simplest possible model. The act of stripping down to this minimalist model will force you to get to the essence of what you are trying to say (and will also make obvious to you those situations in which you actually have nothing to say). And this minimalist model will then be easy to explain to other economists as well. […] The downside of this strategy is, of course, that many of your colleagues will tend to assume that an insight that can be expressed in a cute little model must be trivial and obvious – it takes some sophistication to realize that simplicity may be the result of years of hard thinking.»

Det er en altfor vanlig øvelse å pynte seg med fagutrykk. Spesielt for å imponere kollegaer. Krugman har ett og annet å lære bort i så måte – også til fotballfolket. Det holder faktisk å ta til seg det ovenstående!

Ellers oppdateres The New York Times-bloggen hans jevnlig.

Keepermat

Keepere har det til felles med fotballdommere og parkeringsvakter at de har vært på sitt beste når ingen har lagt merke til dem. Måtte ingen legge merke til Jon Knudsen i Skottland!

Det er vrient å legge merke til trøbbelet som aldri oppsto; keeperblemma som ble avverget, det gule kortet som ikke ble tildelt og parkeringsboten som ikke ble ilagt. Men siden trøbbel er uønsket, må noen ta seg bryet med å etterleve føre var-prinsippet. Blant disse noen er keeperne.

Jeg satt på med diverse drosjesjåfører under vm i Tyskland i 2006. Det virket som om primæroppgaven deres var å få meg bilsyk; full fart eller bråbrems. Det var dønn ubehagelig. Omtrent som å ha en keeper som ikke er til å stole på; en sprellemann som kan ta det utroligste, men som også kan surre til det helt enkle.

En keepers primære oppgave er å hindre scoringer. Idealet er at keeperen ikke settes på prøve. For å oppnå det, må han snakke bort trøbbelet. Det gjøres mest effektivt ved å gi glassklare beskjeder til medspillerne – både når laget er i forsvar og i angrep (f.eks. offensive markeringer). Høyt og tydelig og utvetydig må det fremgå hvem som skal gjøre hva når. Høytsvevende diskusjoner og avstemning ved håndsopprekking gjelder ikke i kampens hete. «Noen må markere nummer 9» eller «vi trenger en til i mur» er og forblir tåkeprat.

Men det holder ikke å gi klare beskjeder. De må også ha noe for seg. Sagt annerledes: Det holder ikke å si ting riktig, man må også få sagt de riktige tingene. De som fører til at trøbbelet ikke oppstår.

En keeper som snakker konstruktivt, gir et tindrende klart signal til medspillerne (som stort sett står med ryggen til): «Jeg følger med og passer på.» Det sprer trygghet. Som igjen fører til veloverveide og kloke valg – med og uten ball.

Å snakke bort trøbbel er en taktisk ferdighet (oppfatte, vurdere, handle). Den ferdigheten kan med fordel få høyere prioritet i en tid hvor det er flere keepertrenere og bedre tid til trening enn noen gang.

Det er umulig å snakke vekk alt. Keepere må selvfølgelig være trent for og forberedt på fysiske utskeielser, men den viktigste keeperjobben er fortsatt å snakke vekk så mange potensielle farligheter som mulig. Så får han heller strekke seg langt i å ta seg av det trøbbelet som faktisk kommer.

Trolig står Stabæks Jon Knudsen mot Skottland i den kommende vm-kvalikkampen. Det er i så fall på tide. Hans laveste nivå er høyere enn Rune Almenning Jarsteins og Espen Johnsens laveste nivå. JK tar det en keeper bør ta, men har få, om noen, feberredninger. Og da er vi i nærheten av de store talls lov: Det er bedre å ta det som ofte kommer og slippe inn en kanon, enn å glippe på det enkle og ta kanonskuddet. JKs Stabæk har sluppet inn 20 mål i årets Tippeliga. Kun TIL har færre baklengs. JK må ha mye av æren for trøbbelet som aldri kom.

Veien til vm er lang. Likevel taler alt for å ha den tryggeste sjåføren bakerst i landslagsbussen. Ikke for å dytte doningen til vm, men fordi et fotballags sikkerhetssenter befinner seg bakerst. Og hvis det virker som det skal, både tør og vil angriperne stå for sjansespillet!

Tall og ball

Det er scoret 434 mål på 161 av 182 Tippeligakamper i 2008. Det gir et scoringssnitt på 2,70. Vi må tilbake til 1991 for å finne et lavere scoringssnitt (2,61). Det hyggelige er at publikumstallet ser ut til å bli det nest høyeste i Tippeligaens historie.

Tall gjelder om dagen. Mange fikk med seg at hovedindeksen på Oslo Børs falt med 9,71 prosent i går. Ifølge Dagens Næringsliv, som har tatt for seg de 20 verste dagene på Oslo Børs siden 3. januar 1983, havner gårsdagen på 3. plass. Og flere enn noen gang har vel fått med seg at det er noe som heter Bankenes sikringsfond. Det er ikke akkurat lystige tider!

Om nedenstående er lystig lesing, overlater jeg til den enkelte å vurdere. Scoringssnittene på 2000-tallet har i hvert fall vært som følger:

ÅR SNITT
2000 3,44

2001 3,58

2002 2,99

2003 3,12

2004 2,92

2005 2,83

2006 2,86

2007 3,23

Snitt 3,12

Årets scoringssnitt blir etter alt å dømme det laveste på 2000-tallet, for det har formodningen mot seg at det scores 81 mål på de resterende 21 Tippeligakampene. Det er det som må til for å matche 2005-snittet.

Når det er sagt: Scoringssnittet i Norge havner som regel på pallen sammenlignet med ligaene rundt om i Europa. Eksempelvis ligger Allsvenskan på 2,51 scoringer per kamp etter at 25 av 30 serieomganger er unnagjort.

Ser vi på hvert enkelt lag, er Stabæk og Molde de lagene som er involvert i de mest målrike kampene. Med hhv. 50-20 og 33-37 scorede og innslupne mål blir totalen for hver av dem 70 mål på 23 kamper. Målsnittet utgjør 3,04.

TIL har scoret 30 og sluppet inn 18 mål. Totalen på 48 er lavest i Tippeligaen. Det er scoret 17 mål i TILs 11 hjemmekamper. Gutan har scoret 13 og sluppet inn 4. Jeg skal være forsiktig med å konkludere, men det kan jo være en av flere grunner til at fotballfolk flest ikke er på Alfheim. Poeng alene ser nemlig ikke ut til å trekke folk til Alfheim.

Tilskuertallene spriker, men NFFs historiske tilskuertall forteller at det var 1.914.926 innom portene på 182 Tippeligakamper i 2007. Det er rekord og gir et snitt på 10.522. På sølvplass havner 2005 med et snitt på 9.465. I år ligger det an til et tilskuersnitt per kamp på cirka 9.700, og da lener jeg meg på tv2sporten.no-tallene tre Tippeligarunder før slutt.

Men akkurat i dag er det vel flere enn meg som skal gyve løs på Ot.prp. nr. 1!