Når alt er sagt og gjort

Jeg kom til å tenke på farmoren min da jeg leste at Martin Andresen skal stå skolerett for VIFs misfornøyde supportere i dag.

Hun var usedvanlig snill, velmenende, tålmodig og overbærende. Men hun kunne ikke fordra tomprat. Kombinert med sin uovertrufne vålerengelsk, kunne det bli temmelig nådeløst. «Han sier mye, men han får lite sagt,» pleide hun å si om dem som forsøkte å bortforklare noe. Hun var ikke mildere med dem som sløste med penger.

Jeg tipper hun hadde brydd seg katten om Martins svar på Bohemen i kveld. For uansett hva han svarer, koker det ned til dette: Det har stort sett vært bånn, gitt de forutsetningene som ligger til grunn for å lykkes på Valle. Og det tar det jo akkurat fem sekunder å få sagt!

Det Klanen må håpe på er at Martin og alle hjelperne hans kan klare å få nyervervelsene Erik Hagen, Lars Iver Strand, Martin Andresen, Kristoffer Hæstad, Bengt Sæternes og Luton Shelton til å virke fra nå.

Det hender ting tar tid. Min ikke-vitenskapelige konklusjon er at fly er raskeste fremkomstmiddel fra Bergen til Oslo, men selv med tråbil har man god margin på 9 måneder.

For 9 måneder er snart unnagjort av dette VIF-året, og poenget er: Ingen er plutselig i mål. Man nærmer seg målet. Det kan gå raskt og sakte om hverandre, men man nærmer seg. Å bedre de individuelle og kollektive prestasjonene er en god start når man vil nærme seg noe i fotball. Men jeg er helt sikker på at VIF kan glemme teknisk trening, mental trening og pustetrening en liten stund og i stedet øve på å oppfatte, vurdere og handle både raskere og klokere – hver for seg og i sammen. Taktiske ferdigheter, heter det på fint. Og hvis de mangler gode øvingsbilder, kan de se VIF-Lyn-kampen – og bite seg merke i hvordan Lyn som lag og Tomasz Sokolowski gjorde det.

Apropos tid: Martin ble ansatt i VIF bare sekunder før Erik Hamrén skulle ansettes i VIF. Da Erik tok over RBK etter 8 serierunder, lå RBK på 9. plass med 10 poeng. VIF lå på 8. plass med 11 poeng. På 12 kamper har Eriks RBK tatt 19 poeng og rykket opp til 6. plass (29 p). VIF har tatt 12 poeng og falt ned til 10. plass (23 p).

En lettvint konklusjon er at Martin er en dårligere lagbygger enn Erik. Men den er så lettvinn at jeg skal holde meg for god til å trekke den. Det ubehagelige for VIF er at konklusjonen heller ikke kan nulles.

Resultatene er nå en ting, men på de 3 cirka månedene Erik har ledet RBK er laget forvandlet fra kaos til orden. På midtbanen er det spillere som både kler og mestrer rollene og posisjonene hver for seg og i sammen. I motsetning til i våres må det være en fryd å ha ballen på dagens RBK-lag; plenty med pasningsalternativer, der noen møter når andre stikker. Er det orden som preger VIF-laget? Nærmer de seg den optimale miksen av raske kontraangrep og det å holde på ballen? Utnytter de ferdighetene til den enkelte slik at de sammen er i ferd med å bli dynamitt?

Jo, men Martin har hatt flere nye spillere som det nødvendigvis tar lengre tid å samkjøre! Riktig. Men vil ikke det problemet bare forskyve seg i takt med tidens gang hvis han kjøper enda flere spillere (noe denne artikkelen indikerer)? Ikke nødvendigvis, for han kan jo kjøpe spillere som passer bedre til å utføre det han vil ha utført!

Point taken, men da nærmer vi oss sakens kjerne: Kan hende må Martin finne seg i å spille med typer som ikke passer så godt inn i måten han vil spille på. Men det er intet nytt under solen: En god lagbygger utnytter det mannskapet han har til rådighet på best mulig måte inntil han har et annet mannskap som er bedre egnet til å spille annerledes. Dessuten er det ikke frekt å spørre: Hvorfor hente en rask spiss, Luton Shelton, når denne praktisk talt aldri brukes til å true og utnytte plassen bak motstanderens forsvar?

En ballsentral er omtrent som en rundkjøring: Den kjennetegnes ved at det er bevegelse, kraft, energi og driv. Og det som kommer inn fra et sted skal stort sett ut til et annet sted. Fint lite av dette har skjedd, fordi 1) Martin har vært for omstendelig og bekvemmelighetsorientert i pasningsspillet (tversover, bakover, nærmeste medspiller mv.) og/eller 2) pasningsalternativene har vært for få eller for dårlig posisjonert; medspillerne står stort sett stille eller kommer imot Martin, og 3) altfor mye skal innom ballsentralen Martin.

Men: Det er sjefens ansvar å rydde opp i dette. Og siden sjefen Martin ikke har lykkes med det til nå, har spilleren Martin sittet igjen med regninga.

Før elendighetsbeskrivelsene slår ut veggene på Bohemen, minner jeg om 1979-årgangen til VIF. Det meste var dårlig og gikk dårlig, på tross av Geir Karlsen i mål, Rune Hansen i forsvar, Tom Jacobsen på midtbanen og Odd Iversen som spiss.

Det er forskjell på da og nå, og Klanen har i realiteten lite å hente på Bohemen i kveld. For foreløpig er konklusjonen denne når det gjelder VIF anno 2008: Når alt er sagt og gjort, er det meste som er gjort sagt. Uansett om Martin får lite eller mye sagt i kveld, har han en jobb å gjøre. Det ligger fast også etter møtet.

Det ligger også fast at VIF ble 80-åras lag i norsk fotball. Kanskje VIF har noe å lære av ryddesjauen før 1980-sesongen likevel!

Run, Luton, run!

Advarsel: Dette er skrevet i pur egeninteresse. Min kjære er nemlig kommet i skade for å være en smule løsmunnet. På fest. I Lyn-land. Det er payback-time om få dager. Eller?

VIF har ikke slått Lyn siden 29.7.1981 (VIFs 68-årsdag). La gå at de ikke møtte hverandre til toppseriedyst igjen før 11.5.2002, for vi snakker om 13 Tippeligamøter siden da (9-4-0 og 19-8 i Lyns favør).

Langt uti feiringen av to 40-åringer, stilte verten seg sånn at han var nødt til å få min oppmerksomhet. Han gliste som bare murmestere kan, enda han hadde sølt rødvin for tusenvis av kroner – på sin egen skjorte. Så klinte han til med: – Nå er du skikkelig ute å kjøre, Bengt!

Han hadde inngått en avtale med min kjære: Hvis VIF vinner byderbyet mandag, skal han og konen invitere oss på middag i Oslo sentrum. De skal ha på seg VIF-drakter. Hvis Lyn vinner, skal vi tilbake til Lyn-land, i Lyn-drakter, og servere dem frokost på sengen. (Og hvis så, skal minst en av oss holde en lavere profil på fest fremover!)

Jeg har et utmerket forhold til Lyn. Litt fordi jeg lever i den tro at jeg som Oppsal- og VIF-spiller alltid slo Lyn i aldersbestemte klasser, men mest fordi Lyn-spillerne alltid tok tapene med fatning. Jeg møtte aldri Lyn i toppseriespill for VIF (1983-93).

Men det gjorde faren min. Ifølge Jarlesvifstatistikk har han scoret flest toppseriemål for VIF mot Lyn. Dessuten trente han VIF i 1981 – til to seire over Lyn (3-0 og 4-2) og seriemesterskap for VIF.

I den foreløpig siste seieren til VIF (4-2), scoret Pål Jacobsen og Erik Foss to ganger hver. Og her er jeg ved et mulig poeng: Det 1981-målscorerne har til felles med Moa og Luton Shelton, er fart. Stor fart. Forskjellene er mange, men den viktigste er denne: Pål og Erik hadde stor fart mot Lyns mål!

Moa har hatt en super utvikling i 2008. Når det gjelder herr Shelton, lurer jeg på følgende: Går det an å snu han, for han er nesten kronisk feilvendt? Og er det mulig, etter snuoperasjonen, å tuppe ballen bak Lyns backfirer de 3-5 gangene mulighetene byr seg og gi ham streng beskjed å starte hver gang?

Jeg ser at Luton Shelton er rask, men hva i all verden skal man med en spiss som stort sett er rask mot eget mål? Å løpe fort fra et område det er fornuftig å løpe til, var ikke lurt i 1981. Det er ikke lurt i 2008 heller.

Veddemålet er ikke i boks bare Luton Shelton løper raskt den rette veien, men det øker sannsynligheten for at jeg kan spise middag i stedet for å lage frokost.

– Glem tall, tenk funksjoner

Tittelen er et Åge Hareide-sitat fra et seminar på Norges Idrettshøgskole 28. april 2004. Han snakket om hvordan 4-2-3-1 kunne utøves i praksis.

Keeperen blir alltid glemt når tallenes tale holdes. Måtte han bare ikke bli glemt i praksis. Det er nok å huske Norges em-kvalifisering.

Hareide har lekt med tallene 4-2-3-1, 4-4-2 og 4-3-3 (som fort blir 4-5-1) i 53 landskamper. I den 54. kampen, mot Irland på Ullevaal, ble det dekket på for 4-4-2, men med en såkalt diamant på midtbanen. Det er røflig samme midtbanekonstellasjon som i 4-3-3, men midtbanen bygges ut med en spiller i front.

«[John] Carew har litt av det Norge mangler. En voldsom gjennombruddskraft, en unik fysikk og internasjonal fart. La de andre spille for Carew, vi kan legge opp et helt lag etter ham. Så kan han sette ballen i mål og Norge vinne, ferdig med det.»

Sitatet er tillagt daværende RBK-trener Åge Hareide i novemberutgaven av magasinet Mann i 2003. Jeg skal ikke misbruke sitatet, men «ferdig med det» må sies å ha vært en sannhet med modifikasjoner. I hvert fall i betydningen «spill ballen til Carew, så kan han sette ballen i mål og Norge vinne». For mang en gang har ÅHs landslag lent seg blytungt på JC. Han har for ofte vært Alene på topp.

«Det gikk greit,» sa de fleste landslagsspillerne da de ble intervjuet etter Irland-kampen. Spørsmålet er om greit er godt nok til å vinne. Det pleier ikke å være det.

Thorstein Helstad har flyt i Frankrike. Sammen med JC på topp og en Steffen Iversen rett bak dem, kan det bli mer enn greit mot Island. Grep er tatt for å støtte JC. Nå gjelder det bare å gripe sjansen.

Det er fortsatt ikke tallkombinasjonene det står på, men funksjonene og utøvelsen i praksis.