Soldier at night …

«Si meg en ting, bruker du klokka di som smykke?» Fotballtreneren mente spilleren som kom et halvt minutt for sent til spillermøtet, fortjente en dose sarkasme.

Selv små barn kan lære seg klokka. Det er langt vanskeligere å få voksne folk til å forstå og akseptere hvorfor de bør være på avtalt sted til avtalt tid. En svenske jeg traff på en tapasbar i Spania, var helt oppgitt. Klokken hadde passert 2230, da han sukket: «Jeg har jobbet i Spania i to år, men jeg har ikke fritid lenger. Det møtet som snart skal begynne, skulle ha begynt klokken 1900. Og sånn er det nesten hver dag. Vi gjør ikke noe mer enn vi fikk gjort på en arbeidsdag som varte til 1700–1800 i Sverige, sa han, men vi koker rundt hele dagen fordi folk har et veldig avslappet forhold til avtaler.»

Det er ingen grunn til å tro at Steffen Iversen har et slapt forhold til tid og sted. På banen har han i årtier vist at han er en timingens mester. Men trolig slappet han godt av da landslaget skulle ha møte i går klokken 1200. Åge Hareide svarte med å sende ham hjem.

Var det lurt?

Vel, Steffen rakk ikke bussen, altså. Om landslaget hadde en buss som faktisk skulle gå klokken 1200 er underordnet, for poenget er såre enkelt: Hvis du ikke rekker frem i tide, er du for sent ute. Og noen ganger er det ikke noen second chance eller enda en bussavgang den dagen. Da er det bare å tasse hjem og forsøke igjen ved neste korsvei. Verre er det ikke.

Come on. Verden er jo full av folk som kommer litt for sent på jobben, men de får jo jobbe for det. Ja, men noen ganger og i noen jobber er det ganske viktig å overholde avtaler. Og det må være særdeles viktig at landslagsspillerne i fotball, som har elendige resultater og prestasjoner i ryggsekken og som nettopp er blitt enige om å etterleve de reglene de for lengst er blitt enige om, gjør det. Hvis man ikke har noen formening om hvor man skal og når man skal være der, ender man som regel opp et annet sted til en upassende tid. Og det blir neppe i Sør-Afrika i 2010.

Den selvoppnevnte lederguruen Magne Lerø, mannen som i kraft av å være redaktør i Ukeavisen Ledelse kåret Åge Hareide til årets nest beste leder i 2004, hadde følgende syrlige kommentar til TV 2 Sporten i anledning Hareides håndtering av saken: «Dette er slik man reagerer når folk er på klassetur for å statuere et eksempel når guttene gikk inn på jenterommet.»

En veldig tidlig lørdagsmorgen for cirka 20 år siden satt jeg og 18 medspillere i bussen som skulle ta oss til stedet vi hadde avtalt å spille en treningskamp. En mann manglet. Det eneste treneren brydde seg om, var han som ikke kom. Vi, som hadde stått opp før fuglene og møtt på avtalt sted til avtalt tid, fikk huden full fordi en av våre lagkamerater hadde sviktet oss. Treneren brukte hele dagen på å demonstrere sin skuffelse. Vi, som bare var noen skarve fotballspillere og ikke hadde peiling på ledelse, oppfattet det som en smule unødvendig og urimelig. Det hører med til historien at vi spilte ganske dårlig og tapte. Da ble treneren, om mulig, enda surere.

For ganske nøyaktig 21 år siden, spilte jeg for VIF mot Liverpool på Bislett. Etterpå var det bankett. Dagen derpå holdt på å bli en skikkelig dagen derpå for en av Liverpoolspillerne. Selvfølgelig hygget vi oss på banketten. Og selvfølgelig glemte noen av oss både tid og sted. Men ifølge en av lederne våre, hadde manager K. Dalglish orden på både tid og sted. For spilleren som skulle kjøres til hotellet den påfølgende dagen, sa følgende: «Rekker du ikke frem i tide, er jeg ferdig som spiller i Liverpool.»

«Soldier at night,» og så videre. Sånn var det med den saken.

Nei, det finnes ikke ett riktig svar for hver situasjon som måtte oppstå i og rundt et fotballag. Helt sikkert er det at ledelsesguru Lerø ikke har greie på fotball, det har han selv sagt og skrevet. Og ganske sikkert er det fortsatt noen som kan være gode ledere i næringslivet, men ubrukelige som ledere i fotballklubber – og vice versa. Men jeg velger fortsatt å tro at det å være konsekvent når man er enige om kjøregler, er et pre både i fotball og i næringslivet. Forutsatt at kjørereglene er meningsfulle.

Håper det det er ok at sportssendingen på TV 2 starter cirka klokken 2130 i kveld. Jeg tenkte jeg skulle be Davy på middag. Det kan jo tenkes det drar ut litt eller at bussen er forsinket.

Occeans Nine

Apropos Spist er spist: Hva slags spillertype er Lillestrøms Olivier Occean? Hva er han god til, og hva er han definitivt ikke god til? Hvordan skal hans ferdigheter og kvaliteter komme til sin rett på et fotballag?

I programmet Sportstabloid på TV 2 Sport (15.4.08), spurte jeg hvorfor LSK ikke spilte med to spisser i 4-4-2 – Olivier Occean og Arild Sundgot – i stedet for å bruke de samme spissene med en kant/ving i en skjev 4-3-3. I den påfølgende kampen mot Molde på Åråsen (20.4.08) spilte LSK 4-4-2, med Occean og Sundgot som spisser. Kampen endte 1-1 og Occean scoret sitt første Tippeligamål i 2008.

En svale gjør ingen sommer. Det er tilsynelatende et billig poeng jeg kommer drassende med. Hadde det ikke vært for dette: Arild Sundgot er LSKs mestscorende gjennom tidene. Han har stort sett spilt spiss i 4-4-2. Hvorfor gjøre om på det, vel å merke hvis du skal bruke Sundgot?

Fotballverdenen er full av eksempler på angrepsspillere som systematisk gjør det bedre hvis de spiller spiss sammen med en annen spiss (4-4-2), enn om de spiller ensom spiss med to kanter/vinger (4-3-3). Petter Belsvik er ett godt eksempel. Han har bøttet inn mål i sin karriere, men ikke for RBK og VIF. I de to klubbene ble han brukt som ensom spiss i 4-3-3.

Dernest: Hvorfor er Occean bedre som spiss i spann med en annen i 4-4-2? Det er flere grunner til det, men hovedgrunnene er disse: 1) Han er oftere rett foran og nærmere motstanderens mål ved innlegg enn når han vandrer ut på kanten i en mer udefinerbar rolle i en skjev 4-3-3. 2) Han får bedre plass når motstanderens to midtstoppere er okkupert med Occean og spissmakkeren enn om de sammen kunne tatt seg av Occean.

Occean har målteft, og han er først og fremst råsterk i duellspillet. Da må det jo være dårlig butikk at han vinner dueller 30 meter fra motstanderens mål. Siden Occean åpnet målkontoen mot Molde, har han scoret ytterligere 8 Tippeligamål, dvs. 9 til sammen. Hvordan? Stort sett har han ekspedert innlegg fra kant med hode, kne og tå. Avstanden har i snitt vært 5,5 meter fra mål – rett foran mål – og den spriker fra 1 til 8 meter ved de 9 scoringene.

Fotballtrenere må gjerne tenke struktur, modellbygging og tallkombinasjoner. Men hvis de er løsrevet fra spillernes ferdigheter og kvaliteter, er det tilnærmet selvmål. Scoringer er viktig, men det får være måte på.

Veldig enkelt uttrykt: 10 innlegg per kamp mot en Occean 5-8 meter rett foran motstanderens mål, burde gi 1-2 scoringer. Med Sundgot som backup, tror jeg LSK kan fortsette poengsankingen.

Jeg er klar over at LSK har hatt langvarige skader på gode kantspillere, eksempelvis Riise, og at Occean kunne ha fått mange innlegg i ønskeposisjonen foran mål med 4-3-3. Men når skadene er et faktum, blir ønskeposisjonen lett ønsketenkning. LSK er fortsatt ikke i posisjon til å bedrive det.

Spist er spist

Nothing is decided until we have seen the meat, the fish, the vegetables – what is fresh, what is good.
GIORGIO LOCATELLI, locandalocatelli.com

Godt vær og god mat er viktige ingredienser i en vellykket ferie. 30 strake soldager, fersk fisk på «hytta» i Danmark og tapasretter i Barcelona, kom godt med – i år også.

I Danmark har jeg havet, fiskebåtene, filetfabrikken og fiskebutikkene som naboer. Siden jeg kjenner flere av fiskerne, kan jeg gå rett til primærkildene.

Cal Pep er en banker i Barcelona. Bagatelle-sjef Eyvind Hellstrøm er visst nok aldri i Barcelona uten å svinge innom. Selv har jeg spist der tre ganger i år. Alle gangene har chef Pep stått bak disken. Han er hands on, men hans underordnede får utfolde seg mens han hvisker dem noen tips og godsnakker med kundene.

Og hva skulle dette ha med fotball å gjøre?

Bare dette: Gode fotballtrenere er som gode kokker. De foredler fotballspillere og setter spillerne sammen til en slagkraftig enhet. Økonomien begrenser hva de kan lage, men kunsten er å komponere et lag der ferdighetene til den enkelte kommer til sin rett sammen med lagkameratenes ferdigheter. Man kommer ikke til månen hvis man bare har penger til en trikkebillett, men det er uansett mulig å bruke ressursene der de kaster mest av seg.

Stabæk, Tromsø og Fredrikstad ligger på de tre øverste plassene i Tippeligaen etter 16 serierunder. Trenerne Jan Jönsson, Steinar Nilsen og Anders Grönhagen, har fremstått som gode «kokker». Ja, de har handlet spillere, men først og fremst fremstår de som gode produktutviklere og dermed gode fotballtrenere. De har enkle, klare og tydelige budskap. De er konsekvente. De er flinke til å komponere lag, der spillernes ulike ferdigheter utfyller hverandre. Dessuten: Spillerne deres blir stadig bedre.

Stabæk vant Adeccoligaen i 2005. De kom på 5. og 2. plass i hhv. 2006 og 2007. I år leder de etter 16 runder. I 2006 snakket vi om spissene Nannskog og Gunnarsson. I 2007 snakket vi i tillegg om de fire på midten. I år har eksempelvis Bjørnar Holmvik tatt syvmilssteg, og da har jeg ikke glemt at de øvrige forsvarsspillerne og keeper Knudsen hele tiden har lagt grunnlaget for den flotte angrepsfotballen Stabæk har servert. Jönsson fremstår som den flinkeste chefen i Tippeligaens kantine.

Tromsø har vaket mellom 6. og 10. plass siden 2005. Akkurat nå ligger de på sølvplass. Vrakgods, sier noen om spillerne Tromsø har sikret seg. De sikter muligens til Knudsen, Haugen, Knarvik og Adriano. Trenerkløkt av herr Nilsen, er det første som slår meg. Rushfeldt måtte ut med skade søndag, Moldskred i går. TIL-doningen ser ut til å skulle kjøre videre på tre hjul og en jekk i medaljekampen. Situasjonen ville vært fortvilende for de fleste Tippeliga-trenerne. Foreløpig ser det ikke ut til at fortvilelse biter på Nilsen og Gutan.

Siden 2005, har FFK en 11. plass og to 8. plasser. Nå ligger de på 3. plass. I fjor sikret de seg Gashi og Wehrman. Hvis du ikke vinner kampen om midtbanen, er det særdeles vrient å vinne en fotballkamp. For da har spissene ingen støtte og backkjeden ingen demning. Mot VIF sist, var Gashi og Wehrman overlegne i midtbanekampen mot Andresen og Strand. Gashi løp konstruktivt, mens Strand virret rundt. Wehrman vant ballen og satt i gang medspillere, mens Andresen tasset rundt og observerte alle VIF-ere utenom seg selv. Lekne spillere som Barsom og Wallace har vokst utover i sesongen, mens Kvisvik har vært en meget nyttig innbytter. Akkurat som Grönhagen varslet på La Manga i februar.

God mat er ikke ensbetydende med jålete eller snobbete mat. Ei heller må restauranten være fin. Men det må være god kvalitet på råvarer og det som utføres. Råvarene må foredles og settes sammen så de forlyster både øyne, munn og mage. Det må være orden på den enkeltes matstasjon. Og så må det selvfølgelig være nok mat.

Stabæk, TIL og FFK har spillere med ulike ferdigheter, men hver på sin måte har Jönsson, Nilsen og Grönhagen laget slagkraftige lag. Jeg aner ikke om de er gode til å lage mat, men jeg hadde spist hos dem hvis de hadde åpnet hver sin restaurant.

Uten å mukke, faktisk.

Giorgio Locatelli er en italiensk kokk med restaurant i London (Locanda Locatelli). Da jeg besøkte restauranten hans i 2005, spiste jeg pasta til forrett. Bestekompisen min valgte annerledes, men jeg tvang ham til å smake. Han nøyde seg ikke med å smake, han prøvde å rappe pastaretten min!