Rett og vrangt

«Særlig. Russland som overraskelseslag i euro 2008, liksom!»

Ok, da. Jeg overdriver en smule. Men ikke mer. En innsender til nettmøtet på tv2sporten.no nullet tipset mitt, altså. Nå er nullingen hans nullet.

For rett skal være rett: Det er veldig lenge siden jeg tippet Russland som overraskelselslag i euro 2008. Vi snakker om februar. Riktig nok i år.

Det skal nevnes at jeg lente meg blytungt på Guus Hiddink. Han har evnet å skape gode lag av spillere fra Nederland, Sør-Korea og Australia. Man må ikke være bereist for å skjønne at det vokser opp ulike (spiller)typer i tre forskjellige land. Hiddink har «fortalt meg» at han er flink – ja sågar ekstremt flink – til å se det beste i og få det beste ut av det og dem han disponerer. Han er som en god kokk. Eller som en god økonom, om du vil. I økonomi består kunsten som kjent i å husholdere med knappe ressurser.

«Hvordan blir vi best med det og de jeg har til rådighet?» synes å være parolen til herr Hiddink. Måtte parolen hans i så fall smitte modell- og systemfikserte fotballtrenere verden over. En god kokk ville jo aldri bestemme seg for hva han skal lage før han ser hva han råder over!

Jeg paret Hiddinks fotballklokskap med de ferdighetene russiske spillere har fremvist, eksempelvis dem i Zenit St. Petersburg. Med en spiseskje disiplin, à la den ishockeylag fra den kanten har utvist, kunne dette gå riktig bra. Da gjenstod bare en dæsj flaks, hvilket er en dyd av nødvendighet i (turnerings)spill.

Alt har slått til. Ja, ikke bare det. Det russiske laget har spilt bedre utover i turneringen. Det er sjeldent et dårlig tegn. Men hvis Russland når helt til topps, blir jeg fortsatt en smule overrasket. Men ikke mer. Ikke nå heller.

Er det noe jeg kan slå meg på brystet med? Dessverre. Det vil si: Foreløpig har jeg truffet, og vel så det, med Russland, men hva skal vi da si om favorittipset mitt?

Jeg var villig til å vedde på at Italia ville gjenta bedriften til Frankrike. Først verdensmester, så europamester. Italia er ute. Helt ute.

Kunne jeg gjette at Cannavaro, forsvarsbautaen som synes å være laget av granitt, skulle gå i stykker bare dager før euro 2008? Kunne jeg regne med at både midtbaneeleganten Pirlo og rivjernet Gattuso måtte se kvartfinalen mot Spania fra tribuneplass? Virket det sannsynlig at Toni, målgarantisten til Bayern München, trengte et vell av sjanser for å score?

Niks. Flaks og tilfeldigheter er undervurdert.

Før euro 2008 tok til, hang det mer på greip at Italia skulle kunne vinne enn at Russland skulle kunne spille om finaleplass. Med fasiten i hånd, ble rett vrangt og omvendt.

Før mesterskapet var det 93 mulige kamputfall (før ev. ekstraomganger og straffekonk). Jeg har tippet utfallet av 28 kamper til nå. Ikke alle tipsene samsvarer med fasiten. Jeg får leve med skammen – og med vissheten om at jeg er i godt selskap.

PS1 «Derfor reagerte jeg da Bengt Eriksen før Sverige-matchen fastslo at Arshavin ikke var ‘Zlatan-god’,» sa Erik Hagen, tidligere lagkamerat med Arshavin, til VG. Poenget mitt var og er: Zlatan Ibrahimovic kan trylle i et avgjørende øyeblikk, og han trenger ikke å ha gjort seg bemerket hverken før eller etter øyeblikket. Jeg har ikke sett Arshavin gjøre så spektakulære ting som Zlatan. Jeg ser ikke bort fra at han kan det også. Men han virker definitivt mer stabil og arbeidssom enn Sveriges ess. Og jeg er enig i at Arshavin er veldig god, Erik.

PS2 Vi var hverken ustabile eller late da jeg og mitt Vålerenga spilte europacupkamp mot Zenit Leningrad i 1985, 0-2-tap til tross. Garderoben var svær som en hangar, utstyrt med en hammock til hver av oss. Det ble anslått at det var 52.000 på tribunen. I så fall må 50.000 av dem ha vært soldater. Det var grønnkledde overalt. De buet når vi hadde ballen og jublet når vi ikke hadde den. Det var komplett umulig å snakke til / høre fra noen av lagkameratene. Da vi dro fra hotellet kl 0500 morgenen etter kamp, var de «samme» soldatene på dagens første (?) joggetur i Leningrads gater.

Ute av trenerkurs

I går meldte tv2sporten.no at Stabæk, som tok sølv i fjorårets Tippeliga og som topper årets liga etter 10 av 26 runder, for tiden må klare seg uten trener Jan Jönsson. Han er innkalt til og pålagt videreutdanning av Norges Fotballforbund (NFF).

Kan trenerkløkt monopoliseres? Jeg har stilt spørsmålet flere ganger. Først i Norsk Fotballtrenerforenings (NFTs) medlemsblad Fotballtreneren (1-2003). Dernest i en Nettavisenspalte (9.10.2003).

Det er ingen grunn til å tro at Janne har noe imot videreutdanning. Jeg har intet imot det, tvert imot. Men jeg mener fortsatt det må være opp til den enkelte trener å vurdere hvordan han vil videreutdanne seg. Dernest: Tippeligaklubbene må selv, uten unntak og/eller begrensninger, få bestemme hvilke trenere de vil ansette – uavhengig av formell kompetanse. Klubblederne har en betydelig egeninteresse i å finne den rette. Klubbene, sponsorene og investorene betaler selv trenergildet. De er ansvarlige for seg, sitt og sine. Og vi kan fortsatt ikke sette likhetstegn mellom formell trenerkompetanse og egnethet i trenergjerningen.

Igjen: Jeg er tilhenger av formell trenerkompetanse og videreutdanning. Men til tross for at NFFs trenerkurs er gode, tror jeg det finnes flere veier til trenermålet. Fotballtrenere har riktig nok et visst ansvar for spilleres helse og sikkerhet, men de skal hverken skjære i noen ved operasjonsbordet eller fly 150 passasjerer til Syden.

Måtte herr Jönsson bestå trenerkurset. I motsatt fall vil de kursansvarlige ha alvorlige forklaringsproblemer!

I de beste hender

Når jeg ser Chelseas og Tsjekkias keeper Petr Cech stå i mål, tenker jeg på sjåførlæreren min.

Kampegutten Tobben var sjåførlæreren til faren min og farfaren min. Han var med andre ord en godt voksen mann og en erfaren bilist. Kjøretimene startet etter skoletidens slutt. Tobben ventet utenfor skolegården, og han satt alltid på høyresiden når jeg kom. På fanget hadde han en fersk utgave av Aftenposten Aften. Mens jeg kjørte, leste han. Og mens han leste, kunne han spørre: «Hvorfor så du ikke i speilet før du la deg over i venstre fil?»

Han sa noe annet også innimellom lesingen: «En ting kan du lære deg med en gang. Hvis det skal være behagelig for meg å lese avisen når du kjører, skal du holde god avstand til bilen foran og se hvordan trafikkbildet er foran den bilen som er foran oss. Da blir det behagelig og trygt både for deg, dem som sitter på med deg og for de andre som ferdes i trafikken!»

Petr (den store) Cech har sjeldent tidsnød og havner sjeldent i trøbbel. Det må bety at han er flink til å lese spillet (trafikkbildet). Det betyr trolig også at han er flink til å dirigere forsvarsspillerne med konstruktive og klare meldinger. Med det oser det trygghet av ham. Forsvarsspillerne kan stole på at Cech ikke står og sover, og de kan innrette seg deretter.

Det ser feiende flott ut når keepere gjør såkalte tv-redninger. Det hender Cech også må hente frem noe ekstra, men ofte når keepere må opptre som sprellemenn, er det fordi de har fulgt dårlig med på hva de har i vente. Alternativt har de snakket lite eller gitt uklare meldinger til forsvarsspillerne foran. (En altfor god motstander er selvsagt også en mulighet.)

Alpinisten Ingemar Stenmark var ikke taletrengt. De første årene han ble intervjuet på tv, sa han stort sett ja, nei eller Tärnaby (navnet på hjemstedet). I motsetning til keepere, var han ikke avhengig av andre når han skulle forsere slalåmportene. Men han hadde det til felles med en god keeper at han leste spillet (løypa) på fortreffelig vis. Hvis vi ikke hadde hatt klokke på skjermen, ville vi tippet at han havnet langt unna pallen etter at alle hadde kjørt. De andre jobbet jo som bare det. Men ikke Ingemar. Ingen brå bevegelser. Ingen hastverksløsninger. Ikke noe tut-og-kjør. Han seilte forbi portene, tilsynelatende helt uanstrengt. Det så ut som om det gikk tregt, men han sto som regel øverst på pallen.

I går kom unntaket som bekrefter regelen. Cech hadde tilsynelatende full kontroll da ballen ble lagt inn til tyrkernes måljeger Nihat Kahveci. Cech gikk rolig ut, strakk kroppen og armene, hadde ballen i hendene – og så glapp han den. Ballen landet i bena til en ventende Nihat. Han scoret. Tyrkia vant til slutt 3-2 etter å ha ligget under 0-2.

Hvordan var det mulig? Ballen var jo i de beste hender.

Jeg kan ikke se det av bildene, men en nærliggende forklaring er: Ballen var tilsynelatende så enkel å fange at Cech allerede hadde begynt å tenke over hva han skulle gjøre med den. Hvem kan jeg sette raskt igang når jeg har fanget ballen? Vi hadde ikke reagert hvis det var grekernes Antonis Nikopolidis som hadde gjort dette, men Cech da!

Vel, implisitt i Tobbens formaning om å lese trafikkbildet, ligger at man må gjøre en manøver av gangen. First things first. Cech hadde trolig flere baller i luften enn den ene han skulle fange. Da går det som regel galt.

En gang har jeg bulket med en annen bil. Jeg kunne ha skyldt på sjåførlærer Tobben. Det hendte jo at han leste avisen, så han kunne jo ha anstrengt seg litt mer! Men det var bare å strekke hendene i været: «Sorry, min feil. Heldigvis er alle hele. Hva koster det?» Dessuten: Tobben var outstanding (og avislesingen er en smule overdrevet).

Når Cech strekker ut hendene, går det som regel godt. Ett av få unntak kom i går. Han tok på seg skylden. Dessverre for ham og Tsjekkia var prisen skyhøy.

– Respekt, ikke sant!

Tilhørighet, anerkjennelse og respekt er sentrale elementer i psykologen Maslows behovspyramide. Men det virker vrient å bli tilfredsstilt når man skyter på sine egne!

I går gjaldt det den polskfødte tyskeren Lukas Podolski. Han senket Polen med sine to scoringer. I sesongen 1973-74 gjaldt det Manchester United-legenden Denis Law. Han scoret målet for byrival Manchester City da United ble slått 1-0. Rett etterpå ble det klart at hans kjære United rykket ned. Da var selv fotballens Danny Kaye og gladansikt uttrykksløst.

I likhet med Podolski, uttrykte Law ingen glede etter å ha scoret mål. På en og samme tid utviste de to måljegerne respekt for egen historie og for jobben de er satt til å gjøre.

Tyskland er det eneste laget som hittil har satt seg i respekt i euro2008. 2-0-seieren over Polen var som forventet. Poenget er at forventningene ble innfridd. Fra nær sagt første minutt stormet Podolski, Klose og Gomez mot Polens mål når Ballack fikk ballen sentralt eller Fritz fikk den på høyrekanten. Det beste, sett med tyske øyne, er at jeg tror tyskerne har mer å gå på. Det lover godt i turneringsspill.

Tsjekkia vant 1-0 over vertsnasjon Sveits på en dårlig dag. Det er normalt et godt tegn, men det var klare svakhetstegn hos det tsjekkiske laget. Hva i all verden hadde de skyhøye Koller på topp for når de knapt nok serverte ham et innlegg på hodet? Keeper Cech holdt stand, men til det er det bare å si: Selvfølgelig. Sveits imponerte meg litt, men det har mest med lave forventninger å gjøre. Dessuten var Sveits mer uheldige enn udyktige. Ikke minst med tanke på skaden til måljeger Frei.

Portugal stanget lenge mot det tyrkiske målet. Kampen minnet om åpningskampen i euro2004 (mot Hellas), der portugiserne ble frustrerte og tapte, men denne gangen gikk det deres vei. Det var fortjent, men ikke overbevisende. Med unntak av midtstopper Pepe. Han var stor i alle betydninger av ordet.

Hvis vi er enige om at Tsjekkia vant på en dårlig dag, vet jeg ikke helt hva vi skal si om Kroatias prestasjoner i 1-0-seieren over vertslandet Østerrike. Ja, Kroatia åpnet forrykende, mot et syltynt Østerrike, men datt nesten helt sammen etter hvert. At de ville lokke Østerrike frem på banen da de ledet, er forståelig. At Kroatia virket som et slitent lag, er mer enn foruroligende. Og da har jeg ikke glemt at lag som sniker seg frem i innledende runder, kan komme som en kule senere i turneringen. Men tenk om HamKams Kienast hadde utlignet rett før slutt!

Tyskland får min stemme etter de innledende kampene i gruppene A og B. Det oste respekt av Podolski og hans «nye» landsmenn. Men jeg tviholder ikke på stemmen min hvis Romania, Frankrike, Nederland eller Italia vil overgå tyskerne i dag.