"52 kamper – en dårlig!"

Åge Hareide har ledet landslaget i 52 kamper. Tittelen er standardsvaret til eks-landslagskaptein Tor Egil «Toro» Johansen. Han spilte 52 landskamper.

Det er litt alvor i enhver fleip, men en ting skal den tidligere kapteinen ha: Han gikk alltid først i krigen for sitt kjære landslag. Han spilte med hjertet utenpå drakten – rett under det norske flagget!

Å ja, nå er vi der igjen. Alt var bedre før, liksom.

Neida. Og det var ikke jeg som sa at 2004-landslaget hadde tapt for 1981-utgaven. Det var dagens landslagssjef som angivelig sa det i FHM i 2004. Han spilte på 1981-laget. Det er rimelig å anta at fleip og alvor gikk hånd i hånd i det utsagnet også.

I 2004 ble det sagt mye. Hovedparolen var at landslaget skulle begeistre sitt publikum. Jeg nekter ikke for at Hareides landslag har maktet det, men jeg regner grovt feil hvis jeg sier at unntaket er en av 52. I hjemmekampen mot Hviterussland (8.9.04) skulle John Arne Riise lage motorvei på venstresiden. Venstresiden har som oftest sett ut som en kjerrevei. Før bortekampen mot Skottland (9.10.04) skulle spillerne ha baller og stake. Vi fikk noe viktigere, nemlig disiplin og solid arbeidsinnsats.

I disse ordrike fotballtider, er det fristende å ta med bortekampen mot Moldova (30.3.05). Aldri før har jeg hørt så mye om landslagets forberedelser. Moldova, det svakeste laget i Norges gruppe (114. plass på Fifa-rankingen), var gjennomanalysert. Alle eventualiteter var hensyntatt. Ingen måtte tro at landslaget tok lett på oppgaven. Analysene tok dessverre ikke høyde for vær og baneforhold.

Vi skriver 2008. Det brukes fortsatt store ord. Bortekampen mot Wales (6.2.08) var veldig viktig, ifølge Hareide. De som ville være med på landslaget, måtte vise det i handling. «Vi fikk avdekket hvilke som kan spille fotball i februar og hvilke som ikke kan,» var Hareides oppsummering. Det siste minnet sterkt om konklusjonen hans etter Kroatia-kampen ett år i forveien (7.2.07): «Vi spilte som et juniorlag.» Nu vel. Det skulle snart bli mulig å rette opp inntrykket. Montenegro kunne bare vente seg 26.3.08. Begeistring, baller, staker, motorveier og en viss oldemor, måtte vike. Den store kanonen ble rullet frem. Etter forestillingen ble den stående igjen på scenen. Intet smell, ingen røyk. Kanonen må ha vært stappet med en våt kinaputt. Sånt er det vrient å få fyr på.

I går kom kom det som ble omtalt som et ultimatum. Heretter må spillerne følge de reglene Hareide har banket ned. Hvis ikke, får det konsekvenser. For spillerne. Det selvsagte ble en liten sensasjon. Det skulle få konsekvenser dersom man ikke oppfyller kravene til å spille på landslaget!

Enten har Hareide nå innført nye kjøreregler, eller så har han vært altfor slapp med å etterleve gjeldende regler. Doris Day-metoden – det som skjer, det skjer – er broren til fri barneoppdragelse. Heller ikke på landslaget er den metoden velegnet.

En klubbtrener må, i hvert fall på kort sikt, få de 22–25 utvalgte til å virke. En landslagssjef kan velge og vrake blant de mange. Alle forstår at det ikke blir noe slagkraftig lag hvis man skifter på alt og alle hele tiden. På den annen side: Det får være måte på misforstått tillit. De «nye» reglene ønskes velkommen. Det forunderlige er at de ikke har vært etterlevd fra første dag.

På en rask tur innom Narvesen i går, festet blikket seg på et forsidebilde av sir Alex Ferguson. Fritt etter hukommelsen, var underteksten som følger: «Sir Matt (Busby) could say a lot without saying much.» Liverpools Bill Shankly sa det slik: «I don’t drop players, I make changes.»

Noen vil ha det til at det norske landslagets suksess utelukkende står og faller med valg av spillestil. Jeg er overbevist om at landslaget bør lytte minst like mye til Fergusons ord om Busby og Shanklys endringspostulat. Namedropping er hva det er, men essensen i budskapene til erfarne fotballfolk blir aldri umoderne. Innsatsen til «Toro» blir heller aldri det. I fotball er det fortsatt bedre med godt gjort enn godt sagt.

Det gjenstår «bare» å gjøre det!

Vikartiden er over

Jeg husker godt vikartimene fra idrettslinjen på Manglerud videregående skole på 80-tallet. De ble som oftest retningsløse og energiløse. Dels fordi vikaren ikke staket ut veien og hamret ned kravspesifikasjonene. Dels fordi han eller hun ikke hadde autoritet nok til å gjøre det. Og dels fordi vi valgte bekvemmelighetens vei.

Fotballtrenere har det til felles med vikarer at stillingen er blitt særs midertidig. I hvert fall på samme sted. Med mer penger i omløp, har høyere resultatkrav og kortere nedbetalingstid fulgt med på lasset. Ligatittelen skulle helst ha vært i havn i går. Forestillingen om at styrerepresentanter i Tippeligaklubber både er og handler klokere enn bekvemmelighetsorienterte skoleelever som krever instant satisfaction, svinner hen. Dessverre, for læring, lagbygging og samhandling tar tid. Å krympe nedbetalingstiden, forandrer ikke på det. Snarere går det fort og gæli.

Hvis ikke jeg er kommet ut av tellingen, har RBK nå ansatt sin syvende hovedtrener siden Nils Arne Eggen. Hvis vi tar vekk Åge Hareide og forenkler grovt, har de øvrige vært bekvemmelighetsløsninger og/eller vikarer for Trond Sollied. (Det skrev jeg litt om i Forelsket i læregutten.) Jeg nekter ikke for at generasjonsskiftet i RBK har kostet, men alle ser at RBKs trenerløsninger og -avløsninger også har kostet en del. Det skal noe til å være kaptein på et cruiseskip. Spesielt når vannet fosser inn. Ja til og med når skuta har lagt til kai med gull ombord.

Jeg kjenner ikke Hamrén. Vi sa riktig nok «Hei» til hverandre da våre veier møttes på La Manga i februar, og jeg har kun sett ham i aksjon på to Aalborg-treninger. Like fullt: Hvis jeg måtte ansette en hovedtrener på «ganglaget» (trenertype- og atferd, record og et par tv-intervjuer), ville Hamrén ha ligget godt an. Sindig. Klare prioriteringer og klar tale. Fleip og alvor, men ikke gravalvor. Korrigerende og oppmuntrende. Involverende og diskuterende, men autoritær når det kreves. Det enkle fremfor det vanskelige. Ekte og troverdig. En trener som spillere vil vinne for. Eller sammen med, om du vil. Og en som levner liten tvil om veien, midlene og ansvars- og rollefordelingen. Ved første og andre øyekast, har han rett og slett virket flink.

«You’ll never get a second chance to make a first impression.» Hamrén har allerede ledet sin første RBK-trening. Etter omtalen å dømme, skal han ha ledet den med stort engasjement. Det er søt musikk i RBK-ører. Dessuten har han rykende fersk erfaring med å slå nedenfra. Aalborg tapte en del slag i starten, men laget vant krigen.

Det var unntak blant vikarene på Manglerud. Vi var lydhøre da den hardstappede studieinspektøren steppet inn som vikar eller som brannslukker for vikaren. Ikke fordi han var kraftig bygd, men fordi han sto høyt på rangstigen. Han kunne påvirke vår skjebne. Vi satt dønn stille da ishockeylandslagets kaptein var vikar. Kred, heter det nå. Han var en alle på en idrettslinje så opp til.

Hvis man skal lede noen, er det ikke nok å være såkalt faglig dyktig. I hvert fall ikke med den snevre definisjonen av faglig dyktighet som ofte legges til grunn. I arbeidet med prestasjonsgrupper er det alltid bedre med godt gjort enn godt tenkt og sagt. Hva du sier og gjør, er viktig. Men like viktig er hvordan du sier og gjør det.

Man tildeles tittelen hovedtrener. Autoritet må fortjenes. I likhet med sine forgjengere, har Hamrén fått tittelen. Hvis RBK-styret gir den nye sjefen den samme massive støtten som studieinspektøren på Manglerud gav vikarene, har RBK ganske sikkert fått sin sårt tiltrengte trenerautoritet.

Og når sant skal sies, virker RBK-spillerne langt mindre bekvemmelighetsorienterte enn oss som gikk på idrettslinjen på 80-tallet. Men de har sett ut som 11 spillere, ikke som ett lag. Hvis Hamrén klarer å vaske frem en slagkraftig lagplan, kan RBK-skuta bli et cruiseskip igjen.

Jeg trekker ikke tipset mitt om RBK på pallplass.

Målfesten

Årsak og virkning er vanskelig, men faktum er at Oppsals håndballag og Nordre Sving laget en enkel sang om håndball på 1970-tallet, med tittelen Skyt mål, og at Oppsalgutta sang og vant. De vant en god del, faktisk. På den annen side: Oppsalgutta slapp å ta hensyn til sjansestatistikker. Det gjaldt ikke på den tiden.

Det hender det er en sammenheng mellom målsjanser og mål, men noen dager må klokskapen bak resultatene få hvile. Og 17. mai er nettopp en slik dag, ellers står man i fare for å plage feststemte mennesker med sin selvmedlidenhet. For hvem gidder vel å høre om 7-3 i sjanser og 0-3-tap når Kampeguttas melodi ruler gatene?

Det er noe magisk med 16. mai-kamper på norske fotballarenaer. Og magisk blir det for de involverte, hvis de bare husker å feste når det er fest. Nok en gang er forventningene til fotballens festdag skyhøye. Det er en grunn til det. Budskapet i Oppsalguttas sang lever i beste velgående.

Ta en titt på disse tallene. De representerer scoringstallene for 16. mai-rundene i Tippeligaen i årene 2000-2007; antall scoringer per runde, scoringssnitt per 16. mai-kamp samt scoringssnitt i de respektive Tippeliga-sesongene.

2000 18 – 2,57 – 3,44

2001 22 – 3,14 – 3,58

2002 33 – 4,71 – 2,99

2003 24 – 3,43 – 3,12

2004 20 – 2,86 – 2,92

2005 22 – 3,14 – 2,83

2006 16 – 2,29 – 2,86

2007 25 – 3,57 – 3,23

Snitt 22,5 – 3,21 – 3,12

Rente er penger for å vente, sa læreren min. Jeg vet ikke hva vi har i vente i år, men 16. mai-tallene gir i hvert fall et håp om mange scoringer kommende fredag. På de 56 16. mai-kampene i 2000-2007, teller vi bare en målløs kamp. VIF-FFK endte 0-0 i 2005. Samme dag endte Brann-LSK 6-2.

Brann skal ha VIF på besøk. Brann har spilt samtlige 16. mai-kamper i Bergen i årene 2000–2007. Tallenes klare tale er: 6-1-1 (v-u-t) og 20-8 (scoringer for-imot). Hvis vi tar vekk Adeccoliga-sesongen i 2001, har VIF har spilt 4 av 7 16. mai-kamper på bortebane. Oslo-laget har 2-1-1 og 5-4 borte; totalt 3-3-1 og 8-5.

Kort fortalt: Brann har øst inn mål, nærmere bestemt 2,50 i snitt, i de 8 16. mai-kampene. I scoringsstatistikken har VIF fremstått som en festbrems. Spørsmålet er hva som skjer når Martin Andresen skal «hem» med sitt nye mannskap!

I den forbindelse skal det nevnes at dagens VIF må ikke overgå seg selv for å gjøre det bedre enn sine forgjengere på Brann stadion. VIF har tre 16. mai-besøk i Bergen siden 1963. I 1977 ble det 1-1, mens Brann vant 1-0 både i 1987 og i 1990. Og for ikke å feige helt ut: Jeg var VIF-spiller i 1987 og i 1990. Det eneste jeg har valgt å huske, er de bevingede ordene til speakeren på Brann stadion i 1987: «Trekk sammen mot midten, det er ikke hver dag vi har Vålerengen på besøk!»

Jeg husker mer av Skeid-LSK 16. mai i 1999. Vi, jeg trente Skeid, ble rundspilt i store deler av første omgang. Hvis hukommelsen står meg bi, lå vi under 0-2 etter cirka 15 minutter. Så kom vi voldsomt tilbake. Vi ledet 4-3 rett før slutt. LSK fikk corner. Mens vi var travelt opptatt med å feire både 16. og 17. mai, utlignet LSK til 4-4. Slutt.

Men noen festbrems var vi ikke. Vi scoret 13,33 prosent av målene den 16. mai-runden og var en sterk bidragsyter til scoringssnittet på 4,29.

Hurra for 16. mai.